Bergkunsten i Alta
Bergkunsten i Alta er en stor samling helleristninger og hellemalerier i Alta kommune i Finnmark. Det er dokumentert ca. 6000 enkeltfigurer, og det oppdages stadig flere.[1][2] Helleristningene utgjør hovedmengden av bergkunst i Alta og er Nord-Europas største samling helleristninger laget av jeger-fangstfolk.[2] Helleristningene antas å være laget i tida fra ca. år 5000 f.Kr. til rundt Kr.f. (år 0). [1][2]Den største mengden helleristninger finnes i de indre deler av Altafjorden (Kåfjord, Hjemmeluft, Storsteinen og Amtmannsnes). Det er også funnet flere mindre helleristningsfelt ved Altafjorden, både på Isnestoften på vestsiden av fjorden og i Svartskog på østsiden av fjorden. Hellemalerier er funnet i Transfarelv, Komsa, Kråknes og på Årøya.
| Bergkunsten i Alta | |||
|---|---|---|---|
 UNESCOs verdensarv  | |||
 | |||
| Land |  Norge | ||
| Sted | Alta | ||
| Innskrevet | 1985 | ||
| Kriterium | III | ||
| Se også | Verdensarvsteder i Norge | ||
| Referanse | UNESCO nr. 352 | ||
  Bergkunsten i Alta (Norge) | |||
Hovedmotivene i bergkunsten er dyr av forskjellige arter, men det er også en rekke avbildninger av mennesker som deltar i dans og rituelle seremonier, jaktsituasjoner og redskaper, og båter.
Helleristningene i Hjemmeluft, Storsteinen, Amtmannsnes og Kåfjord, samt hellemaleriene i Transfarelv, ble innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste 3. desember 1985.
Verdensarvsenter for bergkunst - Alta museum har ansvar for dokumentasjon, skjøtsel og formidling av helleristningsfeltene. I Hjemmeluft, hvor museet ligger, er det bygget et gangsveissystem som gjør helleristningene lett tilgjengelig. Her formidles bergkunsten gjennom skilting, guidehefter, audioguide, guidete turer, undervisningsopplegg og utstillinger.
Opprinnelse og datering
redigerHelleristningene i Alta ble laget av jeger-fangstfolk. Forskerne er enige om at de ble lagd på det som på den tida var svaberg i strandsonen. Etter hvert hevet landet seg og nye, glatte svaberg kom til syne, og man begynte å ta i bruk disse til å lage nye helleristninger på. Landhevingen har ført til at de eldste feltene i dag ligger om lag 26,5 meter over havet, mens de yngste ligger ned mot 8 meter over havet.
Knut Helskog ved Tromsø Museum var den første som daterte og delte helleristningene i Alta inn i ulike kronologiske faser ved hjelp av høyden over havet og de ulike stilartene. I boka Samtaler med maktene (2012) opererer han med følgende seks perioder:[3]
- Periode I: 5000 – 4800 f.Kr.
- Periode II: 4800 – 4000 f.Kr.
- Periode III: 4000 – 2700 f.Kr.
- Periode IV: 2700 – 1700 f.Kr.
- Periode V: 1700 f.Kr. – 500 e.Kr.
- Periode VI: 500 f.Kr. – 100 e.Kr.
Jan Magne Gjerde gir helleristningene følgende dateringer i sin doktorgradsavhandling fra 2010:[4]
- Fase 1: 5200 – 4200 f.Kr.
- Fase 2: 4200 – 3000 f.Kr.
- Fase 3: 3000 – 2000 f.Kr.
- Fase 4: 1700 – 1200 f.Kr.
- Fase 5: 1100 – 200 f.Kr.
Motiver
rediger
Helleristningene viser en del av menneskenes trosforestillinger og ritualer, og var kanskje elementer i myter eller historier. Motivene tyder på at området var en religiøs møteplass i steinalderen. Gjennom utvalget av dyreliv som er avbildet, forteller kunsten også om de naturlige omgivelsene og ressursgrunnlaget. Den dyrearten som forekommer hyppigst på feltene er rein, men det er også en rekke andre arter, som elg, bjørn, hund og ulv, rev, hare, gjess, ender, svane, skarv, kveite, laks og hval.
I tillegg til artene fra dyreriket, er mennesker og båter motiver som forekommer ofte i Altas helleristninger. Det er også avbildet forskjellige redskaper og innretninger for jakt, fangst og fiske, som fangstgjerder for villrein, pil og bue, spyd og fiskesnører. Man tror imidlertid ikke at alle disse motivene er direkte avspeilinger av datidas levesett, for man har blant annet funnet beinrester etter måltider andre steder i Finnmark som stammer fra fiskearter man ikke finner igjen i helleristningene og motsatt.
Ulike geometriske mønstre og elghodestaver finnes også. Typisk for helleristningene i Alta er de mange store scenene hvor mennesker og dyr deltar i ulike aktiviteter, som jakt, fangst og fiske, dans og ritualer.
Oppdagelse
rediger
Når vi snakker om hvilke år de ulike bergkunstlokalitetene i Alta ble oppdaget, mener vi året de ble meldt inn til myndighetene. Den første lokaliteten som ble meldt inn til Tromsø Museum var hellemaleriene i Transfarelv i 1966. I 1969 ble Pippisteinen kjent. Den hadde dukket opp under pløying noen tiår tidligere i nærheten av Isnestoften på vestsiden av Altafjorden. I 1970-årene kom det en rekke nye funn i de indre deler av Altafjorden. De første helleristningene i Hjemmeluft ble kjent i juni 1973. Det var Isak Balandin som fant reinsdyr hogd inn i fjellet nedenfor huset til Ole Pedersen på østsiden av bukta, mens han satt i kveldssola og røykte pipe etter en fisketur med sin sønn Tom Isak Balandin.[5] Feltene i dette området fikk navnet Ole Pedersen. Samme uke så skytebasen Åge Nilssen bergbilder på toppflaten til den store steinblokken, Storsteinen i Bossekop. Han arbeidet for kommunen med klarlegging for et nytt boligfelt, og kontaktet Tromsø Museum, slik at Storsteinen ble reddet for ettertiden. Kort tid senere fant to unge gutter, Roar Kristiansen og Stig Ronald Esjeholm, helleristninger da de lekte ved Apanes. I 1976 fant Tor Harry Pedersen helleristninger ved hjemmet sitt på Bergheim i Hjemmeluft, og Charles Pedersen oppdaget de første helleristningene på Apana gård, litt nedenfor Bergheim. Innenfor verdensarvområdene oppdages det stadig flere felt og figurer. Også helleristningene i Kåfjord og på Amtmannsnes ble oppdaget av privatpersoner på slutten av 1970-årene.
Utenfor verdensarvområdene gjøres det også nye funn. Alle disse er gjort etter at bergkunsten i Alta ble tatt med på verdensarvlista, og de er derfor ikke en del av verdensarven. Fra 1998 og fremover er det funnet flere nye løsblokker med helleristninger på Isnestoften, og det er også funnet helleristninger på Svartskog. De første hellemaleriene utenom Transfarelv, ble funnet i Komsa i 2000. Det er også funnet hellemalerier på Kråknes og Årøya.
Verdensarv
redigerBergkunsten i Alta ble i 1985 oppført på UNESCOs verdensarvliste i henhold til kulturelt kriterium III, som omfatter steder som «bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon». UNESCO trekker fram at bergkunsten er et enestående vitnesbyrd om livets aspekter, omgivelsene og aktivitetene til jakt- og samler-samfunna i Arktis i forhistorisk tid.[6]
Tilgjengelighet
rediger
Hjemmeluft (nordsamisk Jiepmaluokta, som betyr «Kobbebukta» eller «Selbukta»), om lag 5 km utenfor Alta sentrum, er det største området med helleristninger og det eneste som er tilrettelagt for publikum, med et ca. 3 km langt gangveissystem. Her finnes det rundt 3000 helleristninger. Verdensarvsenter for bergkunst - Alta Museum, som har ansvar for dokumentasjon, skjøtsel og formidling av helleristningsfeltene, ligger i Hjemmeluft. Gangveisystemet starter ved museet og går forbi helleristningsfelt på begge sider av bukta; Bergbukten, Ole Pedersen og Apana Gård. Museet tilbyr guidete turer for grupper, samt guidehefte og/eller audioguide.
I april 2014 lanserte Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum et digitalt bergkunstarkiv; altarockart.no. Det foreligger ingen begrensninger på hvem som kan bruke arkivet, da arkivet er ment både som er verktøy for forskning og forvaltning og som et ledd i formidlingen nasjonalt og internasjonalt. Arkivet er ment å på sikt inneholde all dokumentasjon av bergkunsten i Alta, som bilder, artikler, 3D-scanninger og så videre.
Referanser
rediger- ^ a b UNESCOs verdensarvsenter – Bergkunsten i Alta
- ^ a b c Bergkunsten i Alta[død lenke] – Informasjonsbrosjyre fra Riksantikvaren
- ^ Helskog, Knut. 2012. Samtaler med maktene. En historie om verdensarven i Alta. Tromsø Museums Skrifter XXXIII. s.28-29.
- ^ Gjerde, Jan Magne. 2010. Rock art and landscapes: studies of Stone Age rock art from northern Fennoscandia Arkivert 30. mai 2013 hos Wayback Machine.. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Tromsø.
- ^ Helskog, Knut (1988). Helleristningene i Alta. K. Helskog ; distributør: Alta museum. s. 13. ISBN 8299170907. [Kilden er litt uklar på rekkefølge og at funnene er på forskjellige steder.]
- ^ UNESCOs verdensarvsenter – Bergkunsten i Alta
Eksterne lenker
rediger- (en) Rock art of Alta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Miljøstatus i Norge: Bergkunsten i Alta Arkivert 2. november 2013 hos Wayback Machine.
- Riksantikvaren – Bergkunsten i Alta
- UNESCOs verdensarvsenter – Bergkunsten i Alta (en)
- (no) «Bergkunsten i Alta». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- Altarockart.no
- Verdensarvsstedet Bergkunsten i Alta hos www.kulturminnesok.no
