Hermann Balck
Hermann Balck (1893–1982), fullstendig navn Georg Otto Hermann Balck, var offiser i den tyske hæren. Balck tjenestegjorde både under første verdenskrig og andre verdenskrig, ble høyt dekorert, og er i ettertid anerkjent som en av de beste lederne på tysk side, av enheter i felt.
| Hermann Balck | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. des. 1893[1][2] Gdańsk | ||
| Død | 29. nov. 1982[3][2] (88 år) Eberbach | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, offiser, soldat | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
3. klasse av Militærfortjenstkorset
Jernkorsets ridderkors med ekeløv, sverd og diamanter Hausorden von Hohenzollern Den militære fortjenstorden Wound Badge (1918) in Gold (1918)[4] Militærfortjenstkorset Tilleggsspenne til jernkorset Æreskorset Wehrmacht tjenestemedalje Ordenen for mot | ||
Bakgrunn og virke
redigerHermann Balck ble født i bydelen Langfuhr i Danzig (dagens Wrzeszcz i Gdańsk, i Polen). Han var sønn av William Balck og hans kone Mathilde, pikenavn Jensen. Familien hadde lange militære tradisjoner,[5] og hans far var høyere offiser (generalløytnant, tysk: Generalleutnant) i hæren til Det tyske keiserrike.[6]
Balck begynte 10. april 1913 som fahnenjunker i Hannovers 10. jegerbataljon (tysk Hannoversches Jäger-Bataillon Nr. 10) i Goslar. Fra 12. februar 1914 var han beordret til militærakademiet i Hannover, inntil han ble utkalt til tjeneste ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914.
Balcks enhet spilte en viktig rolle i Schlieffenplanen, og var i spissen ved kryssingen av elven Meuse ved Sedan, nordøst i Frankrike. Han kjempet både på vestfronten, østfronten, ved fronten mot Italia og på Balkan. Han tjenestegjorde tre år som kompanisjef, og endte krigen som leder for et maskingeværkompani. På et tidspunkt ledet han et utvidet patrulje som opererte uavhengig bak russiske linjer i flere uker. I løpet av krigen ble han såret totalt syv ganger og ble tildelt jernkorset 1. klasse. Hermann Balck ble nominert til Pour le Mérite, Preussens høyeste utmerkelse i oktober 1918, men krigen endte før behandlingen av utmerkelsen var avsluttet.[5]
I mellomkrigstiden ble Balck utvalgt som en av de 4000 tyske offiserene som kunne fortsette tjenesten i Reichswehr. Han ble overført til 18. kavaleriregiment i 1922 og tjenestegjorde der i tolv år. To ganger avslo Balck et tilbud om tjeneste i den tyske generalstaben, den vanlige karriereveien for høye stillinger i den tyske hæren, i det han foretrakk å være offiser i avdelingstjeneste.
Andre verdenskrig
rediger
Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939, tjenestegjorde Hermann Balck i Oberkommando des Heeres (OKH), som stabsoffiser ved inspektoratet for motoriserte styrker, som var ansvarlig for å utruste og reorganisere de voksende panserstyrkene. I oktober fikk han kommando over en av de mekaniserte regimentene tilhørende 1. panserdivisjon, og tjenestegjorde der ved slaget om Frankrike i mai og juni 1940.[7] 1. panserdivisjon var en del av general Heinz Guderians XIX panserkorps. Balcks regiment var i front under kryssingen av elven Meuse, ved Sedan, regimentet etablerte et brohode på den vestlige delen av elven, og bidro vesentlig til at de tyske styrkene klarte å forsere elven.[8][9][10][11]
Vinteren 1940 og våren 1941 var han sjef for et panserregiment, og ledet det under slaget om Hellas. Etter det kommanderte han en panserbrigade i samme divisjon. Han vendte tilbake til stabstjeneste i OKH ved inspektoratet for panserstyrkene i juli 1941. I mai 1942 ble Balck beordret til østfronten som sjef for 11. panserdivisjon i Ukraina og det sørlige Russland.[12] Etter den Røde armes omringning av den tyske 6. armé i den sovjetiske operasjon Uranus, sto den tyske sørlige fronten overfor en generell kollaps. Balcks divisjon tok del i innsatsen for å stoppe den sovjetiske fremrykkingen. I slag langs elven Tsjir utslettet hans divisjon et sovjetisk panserkorps og mye av den sovjetiske 5. panserarmé.[13] For dette og andre resultater var Balck en av kun 27 tyske offiserer som mottok utmerkelsen krigskorset med ekeløv, sverd og diamanter.[14]
Balck fikk deretter kommando over Wehrmachts elite-enhet, divisjonen Großdeutschland, som han ledet ved Zjytomyr i 1943. Etter en kortvarig beordring til Italia, hvor han ledet XIV panserkorps, returnerte han til østfronten i desember 1943 som kommandant for XLVIII panserkorps, og deltok i kampene mot den sovjetiske offensiven vinteren og våren, i det vestlige Ukraina i 1944. I juli 1944 ledet Balk korpset under den innledende fasen av den sovjetiske Lvov-Sandomierz-offensiven. Han var tett involvert i det mislykkede forsøket på å unnsette det omringede XIII korps. I august 1944 overtok han kommando over 4. panserarmé.
I september 1944 ble Balck overført fra 4. panserarmé i Polen til vestfronten for å lede armégruppe G, hvor han avløste general Johannes Blaskowitz, i regionen Alsace i Frankrike. Balck klarte ikke å stoppe den allierte fremrykkingen under general George S. Patton, og sent i desember 1944 ble han frabeordret armégruppe G og beordret til reserven. Ved inngripen av general Heinz Guderian ble Balck så overført til å kommandere den gjenetablerte 6. armé i Ungarn,[15] som også hadde operasjonell kontroll over to ungarske arméer. Balcks enhet overga seg til det amerikanske XX korps i Østerrike, 8. mai 1945.
Etterkrigstiden
redigerHermann Balck var krigsfange inntil 1947. I motsetning til mange av sine forhenværende kolleger avslo han å delta i US Army Historical Divisions studie av krigen. Etter han ble frigitt begynte han å arbeide på et lager. I 1948 ble han arrestert for henrettelsen av artillerikommandant oberstløytnant Johann Schottke. Hendelsen fant sted mens Balck hadde kommando over armégruppe G på vestfronten. Den 28. november 1944, nær Saarbrücken, hadde Schottkes enhet unnlatt å bidra med artilleribeskytning av et område. Det ble søkt etter han, og Schottke ble funnet påvirket. Balck avga en summarisk dom, og Schottke ble henrettet ved skyting. Dommen og henrettelsen ble gjennomført uten foreskrevet militær krigsrett. Balck ble kjent skyldig og dømt til tre års fengsel. Han sonet halvparten av dommen før han fikk en tidlig løslatelse.
Hermann Balck ble dømt av en fransk militærdomstol i Colmar til 20 år med hardt arbeid for hans rolle i Aktion Waldfest, en tysk operasjon med brent jords taktikk, men han ble aldri utlevert av Vest-Tyskland.[16]
Sent i 1970-årene og tidlig i 1980-årene deltok de forhenværende Wehrmacht-generalene Hermann Balck og Friedrich von Mellenthin i seminarer og paneldebatter med høytstående ledere i NATO ved US Army War College i Carlisle, Pennsylvania.
Vurdering av Balck
redigerIfølge den amerikanske generalen og historikeren David T. Zabecki, ble Balck ansett som en inspirert leder for pansrede styrker,[17] som vist ved hans kommando over 11. panserdivisjon og XLVIII panserkorps i 1942–1943. Ved vurderingen av Balcks kommando over divisjonen under operasjonene i etterkant av det tyske forsøket på å bryte gjennom til de beleirede styrkene i Stalingrad, operasjon vinterstorm (tysk: Unternehmen Wintergewitter), anslo den amerikanske generalen William DePuy Balck til å «muligens den beste divisjonskommandant i den tyske hæren.» Noen slag som Balck ledet er beskrevet i boken Panzer Battles, memoarene til den forhenværende general i Wehrmacht, Friedrich von Mellenthin, som han møtte når Balcks 11. panserdivisjon kom under kommando av XLVIII panserkorps. På den tiden tjenestegjorde Mellenthin som stabssjef ved XLVIII panserkorps.[5]
Balck begynte andre verdenskrig som oberstløytnant (tysk: Oberstleutnant) i 1939 og endte krigen med grad som generalløytnant (tysk: General der Panzertruppe). Balck var en av kun 27 offiserer i Wehrmacht som ble tildelt krigskorset med ekeløv, sverd og diamanter.[5] I boken Weapons and Hope av Freeman Dyson, ble hans karriere stilt opp mot den til Alfred Jodl. Balcks selvbiografi ble utgitt med tittelen Ordnung im Chaos: Erinnerungen, 1893-1948.
Utmerkelser
rediger- Jernkorset (1914) 2. klasse (15. oktober 1914) og 1. klasse (26. november 1914)[18]
- Ridder av Königlicher Hausorden von Hohenzollern med sverd (3. desember 1917)[19]
- Militärverdienstorden des Königreichs Bayern, 4. klasse med sverd (15. november 1914)[19]
- Militärverdienstkreuz, 3. klasse, Østerrike-Ungarn (28. februar 1916)[19]
- Ordenen for mot, 3. klasse, 1. grad med sverd, Bulgaria (2. desember 1941)[19]
- Såretmerket i gull (10. mai 1918)[19]
- Jernkorset med spenne (1939) 2. klasse (12. mai 1940) og 1. klasse (13. mai 1940)[18]
- Jernkorsets ridderkors med eikeløv, sverd og briljanter
- Ridderkors 3. juni 1940 som oberstløytnant (tysk Oberstleutnant) og sjef for Schützen-Regiment 1[20]
- Ekeløv 20. desember 1942 (155. tildeling) som generalmajor (tysk Generalmajor) og sjef for 11. Panzer-Division[20]
- Sverd 4. mars 1943 (25. tildeling) som generalløytnant (tysk Generalleutnant) og sjef for 11. Panzer-Division[20]
- Diamanter 31. august 1944 (19. tildeling) som general (tysk General der Panzertruppe) og fungerende sjef for 4. Panzerarmee[20]
- Panserkampmerket i bronse (14. oktober 1943)[21]
- Nevnt i Wehrmachtbericht (17. mai 1940, 20. desember 1942 og 9. september 1944)
- Forfremmelser i Wehrmacht
| 1. juni 1935: | Major [19] |
| 1. februar 1938: | Oberstleutnant (oberstløytnant)[19] |
| 1. august 1940: | Oberst [19] |
| 15. juli 1942: | Generalmajor[19] (major general) |
| 21. januar 1943: | Generalleutnant (generalløytnant)[22] |
| 12. november 1943: | General der Panzertruppe (general i panserstyrkene)[22] |
Verker
rediger- Balck, Hermann (1981). Ordnung im Chaos / Erinnerungen 1893 - 1948. Biblio, Osnabrück. ISBN 3-7648-1176-5.
- Balck, Hermann (2015). Order in Chaos: The Memoirs of General of Panzer Troops Hermann Balck, redigert og oversatt av generalmajor David T. Zabecki, og oberstløytnant Dieter J. Biedekarken. UP Kentucky, Lexington. ISBN 0-8131-6126-6.[23]
Referanser
rediger- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001560, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 17765682m[Hentet fra Wikidata]
- ^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 204[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archivportal-D, www.archivportal-d.de, besøkt 27. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Zabecki, David T. «The Greatest German General No One Has Ever Heard Of». World War II Magazine. Besøkt 12. mai 2008.
- ^ p. 735 Caddick-Adams, Peter Snow & Steel: The Battle of the Bulge, 1944-45 Oxford University Press, 2015
- ^ Mellenthin s. 13
- ^ s. 170–171, Forczyk, Robert: Case Red: The collapse of France, 2019, Osprey, ISBN 978-1-4728-2446-2
- ^ s. 164–167, Frieser, Karl-Heinz: The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West, 2012, Naval Institute Press, ISBN 1-59114-294-6
- ^ s. 178–186, 385, 387, Clark, Lloyd: Blitzkrieg: Myth, Reality, and Hitler's Lightning War: France 1940, Grove press 2016, ISBN 978-0-8021-2721-1
- ^ s. 22–24, 27, Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor, The Battle for France & Flanders: Sixty Years on, 2001, ISBN 0 85052 8119
- ^ Glantz & House 2009, s. 27.
- ^ https://www.historynet.com/study-command-general-balcks-chir-river-battles-1942.htm
- ^ Zabecki, David T. (12. mai 2008). «The Greatest German General No One Has Ever Heard Of». World War II Magazine.
- ^ Ziemke 2002, s. 385.
- ^ «Balck, Hermann (1893 Danzig – 1982 Eberbach-Rockenau)» (på tysk). Gedenkorte Europa. Besøkt 2. november 2018.
- ^ The Greatest German General No One Ever Heard Of
- ^ a b Thomas 1997, s. 20.
- ^ a b c d e f g h i Thomas & Wegmann 1987, s. 204.
- ^ a b c d Scherzer 2007, s. 200.
- ^ Daten nach Angaben im https://invenio.bundesarchiv.de/invenio/direktlink/8ee87757-b167-47be-9990-dc84a035c5c1/ und Biographischen Daten im Bestand des Bundesarchivs
- ^ a b Thomas & Wegmann 1987, s. 205.
- ^ Order in Chaos: The Memoirs of General of Panzer Troops Hermann Balck
Kilder
rediger- Friedrich-Wilhelm von Mellenthin, Panzer Battles, Old Saybrook, CT: Konecky & Konecky, 1956. ISBN 1-56852-578-8
- Stephen Robinson, Panzer Commander Hermann Balck: Germany's Master Tactician, 2019 ISBN 9781925820003