Hugh Nonant

Hugh av Nonant (død 27. mars 1198 var kongelig administrator og biskop av Coventry i England i tiden 1185–1198. Han var en grandnevø og nevø av to biskoper av Lisieux, han holdt posisjonen som erkediakon i dette sete for han tjente Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, og kong Henrik II av England.

Hugh Nonant
Født		12. århundre
Død		27. mars 1198 Bec Abbey
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop (1188–)
Embete		High Sheriff of Leicestershire Roman Catholic Bishop of Coventry and Lichfield (1185–)

Vellykket karriere som diplomat skaffet ham nominasjonen for Coventry, men diplomatiske oppdrag etter han ble forfremmet førte til en lengre pause før han ble innviet som biskop. Etter kong Henrik IIs død tjente han kongens sønn, Rikard I av England, som belønnet ham med posisjonen som sheriff i tre fylker (shirer). Nonant erstattet det munkepregede ordenskapittel i sin katedral med et verdslig geistlighet, og forsøkte å overtale hans medbiskoper til å gjøre det samme, men uten hell. Da kong Rikard ble tatt til fange i Tyskland og ble holdt tilbake for løsepenger støttet Nonant prins Johan av Englands opprør på å ta makten i England. Da Rikard ble løslatt måtte Nonant betale en større bot for å få kongens gunst tilbake.

Biskop av Coventry

Nonant ble valgt til biskop i 1185, antagelig i januar og innviet den 31. januar 1188. Forsinkelsen mellom valget og innvielsen hadde sin årsak i Nonants fortsatte diplomatiske arbeid for Henrik IIs politiske virke. I 1186 ble han sendt til Roma for å sikre pavens anerkjennelse for kroningen av prins Johan av England som konge av Irland. Han var kortvarig i England fra desember 1186 til februar 1187, men dro da sammen med kongen til kontinentet og kom ikke tilbake til England før i januar 1188. Imidlertid da Henrik II dro tilbake til Frankrike i juli 1188 fulgte Nonant kongen og kom ikke tilbake til England før kort tid innen kroningen av kong Rikard I av England. Nonant skaffet seg også posisjonene som sheriff i Warwickshire, Leicestershire, og Staffordshire. For ham å inneha disse embedene var imot kirkeretten, og biskopens tjenesteforhold i disse kontorene kan ha vært grunnen til krangelen med Baldwin av Exeter, erkebiskop av Canterbury

Det var etter kroningen av Rikard at Nonant hadde sin strid med munkene i sitt katedralkapittel som førte til at han erstattet munkene med verdslig geistlige. Etter sigende skal han ha sagt at «Jeg kaller mine sekretærer for guder og munkene for demoner». Nonant var meget slu og veltalende, men han var også brutal i sine forsøk på å reformere eller utvise munkene fra Coventry. I oktober 1189 forsøkte han å overtale sine medbiskoper som også hadde katedralkapitler med munker til å erstatte dem verdslige geistlige. Han forsøkte også å få alle biskopene til å bli med i en felles sak i Roma til å få utvist alle katedralkapitler med munker, men ga opp da erkebiskopen av Canterbury nektet å bli med på dette. Nonant mottok dog en pavelig godkjenning for å erstatte munkene ved Coventry. Ved 1197 hadde pave Clement III gitt instruksjoner til Hubert Walter, den nye erkebiskopen av Canterbury, Hugh av Lincoln, biskop av Lincoln, og Samson av Tottington, abbed av Bury St Edmunds, om å gjeninnsette den særegne engelske ordningen med munker i katedralkapitlene.

Etter at kong Rikard dro til Det hellige land på det tredje korstog støttet Nonant anstrengelsene til prins Johan, Rikards bror, til å ta makten i England. Han deltok med Johan i forsøket på å overta kontrollen over festningene i Tickhill og Nottingham fra William Longchamp, biskop av Ely, som hadde blitt utnevnt justiciar og kansler i kongens fravær. Det var sannsynligvis Nonant som var ansvarlig for møtet ved Loddon Bridge den 5. oktober 1191 som endte med at Longchamp ble avsatt fra sin posisjon. Nonant støttet Johans side i hele den tid som kong Rikard var på korstog og i den tid han satt fangenskap. Han ble derfor tiltalt sammen med Johan da Rikard kom tilbake til England i 1194. Nonant ble kun restituert til kongelig gunst i 1195 etter at han hadde betalt en bot på 5000 mark. Biskopen mistet sine tre kontorer som sheriff, og han trakk seg deretter tilbake til Normandie.

Død og ettermæle

Hugh av Nonant døde den 27. mars 1198. Før han døde ble han kledd i drakten til en benediktinermunk av munkene ved klosteret Bec (Abbaye Notre-Dame du Bec) og han døde ved Bec. Historikeren A. L. Poole har beskrevet Hugh av Nonant som en «listig politiker uten prinsipper som hadde arvet sine diplomatiske dyktighet fra sin onkel». Hughs bror var Robert Brito som ble tatt til fange av kong Rikard i 1194 og deretter sultet til døde ettersom Robert tidligere hadde nektet å være gissel for betalingen av kongens løsepenger. Konstitusjonene ved katedralkapitlet ved Lichfield har ofte blitt hevdet å ha vært Hugh Nonants verk, men det har blitt motbevist.

Litteratur

• Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England 1042–1216 (fjerde utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-49504-0.
• Barlow, Frank (1986): Thomas Becket. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-07175-1.
• Bartlett, Robert C. (2000): England Under the Norman and Angevin Kings: 1075–1225. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-822741-8.
• Franklin, M. J. (2004): «Nonant, Hugh de (d. 1198)» (avgift nødvendig). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Accessed 14 January 2008
• Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (tredje reviderte utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
• Gillingham, John (1999): Richard I. New Haven, Conn: Yale University Press. ISBN 0-300-07912-5.
• Knowles, David (1976): The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216 (andre opptrykk). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6.
• Poole, Austin Lane (1955): From Domesday Book to Magna Carta, 1087–1216 (andre utg.). Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-821707-2.
• Schriber, Carolyn Poling (1990): The Dilemma of Arnulf of Lisieux: New Ideas versus Old Ideals. Bloomington, IN: Indiana University Press. ISBN 0-253-35097-2.