Husmorvikar

Husmorvikar var et yrke etablert for å avlaste småbarnsfamilier i de tilfellene der husmoren på grunn av fødsel, sykdom eller av andre årsaker ikke lenger kunne utføre de daglige gjøremål. Arbeidet var særlig knyttet til stell og omsorg for barn, matlaging og rengjøring. Ordningen med kommunalt ansatte husmorvikarer ble igangsatt like etter andre verdenskrig.

Historikk

Snart etter krigen ble tanken om husmorvikarer tatt opp. Yrket ble beskrevet som «en nødhjelp for hjemmene». Bergen kommune inviterte konsulenten i Kungliga sosialstyrelsen i Stockholm til Bergen for å holde foredrag om virksomheten som var blitt godt utbygd i Sverige i krigsårene. I september 1946 startet husstellutvalget og nemnden for yrkeskursene et tremåneders kurs som utdannet husmorvikarer. Bare tolv kvinner tok dette første kurset, for yrket var så nytt at ingen visste hva slags arbeid de gikk til. Bergen var den første byen i Norge som kurset husmorvikarer, og takket være lokal støtte fra byens gassverk, kvinneklinikken, pleiehjem, barnehjem og daghjem, ble kursene svært allsidige. Etter påbud fra sosialdepartementet ble de forlenget til fem måneder. Husmorvikarene ble formidlet gjennom det kommunale arbeidskontoret, og bare lege, jordmor eller menighetssøster fikk rekvirere husmorvikar. Vikarene var i et hjem i to uker, og tjenesten ble betalt med en avgift innkassert av arbeidskontoret. I 1951 hadde Bergen kommune 22 husmorvikarer, mens det faktiske behovet ble oppgitt å være det dobbelte.

Norges husmorforbund begynte å kurse husmorvikarer i 1947, og fra 1949 ga staten tilskudd til virksomheten. Kvinneorganisasjonene kjempet for at kommunene skulle opprette vikarstillinger og lokale husmorvikarnemnder, med husmorvikarnemnda som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen. I mange tilfeller organiserte nemnda virksomheten ved å formidle kontakt mellom familiene og husmorvikarene.

Fram til ca. 1970 var husmorvikarordningen en viktig del av kommunenes sosialtilbud. Særlig fra 1970-tallet ble arbeidsområdet utvidet til også å gjelde eldre mennesker og familier med sosiale problemer. Selv om ordningen nå er kraftig redusert, tilbyr fremdeles mange kommuner, deriblant Bergen, omsorgsbistand rettet mot småbarnsfamilier.

Der kommunale husmorvikarnemnder har avlevert arkiver til arkivinstitusjoner, vil informasjon finnes der. Ettersom husmorbevegelsen stod sentralt i etableringen av ordningen, kan man finne informasjon også i husmorlagsarkiver.

Litteratur

• Haugdal, Birger 1998. I mor sitt sted. Husmorvikaryrket – idealer og praksis. Hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Bergen.
• Mykland, Liv og Kjell-Olav Masdalen 1987. Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget.

Eksterne lenker

• Husmorvikarer - oppslagsverket oVe, artikkel av Birger Haugdal, Bergen Byarkiv.