Jødehatt

Jødehatt, etter tysk Judenhut^[3], på latin kalt pilleus cornutus^[3] («lue med horn»), var en spesiell type hatt som var påbudt for jøder i tysktalende områder av Det tysk-romerske riket fra 1100- til 1600-tallet^[2] som del av den pålagte jødedrakten i Europa og deler av den muslimske verden. I middelaldermanuskripter og kirkekunst er «jødehatten» hvit, gul eller rød, kjegleformet og utstyrt med langtrukken, oppstående spiss, i blant med kule.

Opprinnelig skal hodeplagget ha blitt båret frivillig, men markerte plagg ble obligatorisk for jøder i muslimske områder allerede på 700-tallet.^[4] Etter Det fjerde Laterankonsil, et kirkemøte i Roma i 1215, ble hattetypen også påbudt for jødiske menn utenfor gettoene i noen katolske land og byer for å skille jøder fra andre innbyggere.^[3] Det er imidlertid uklart om det var vanlig å bruke slike hatter.^[1]

«Jødelue» som heraldisk symbol har oppbrett og krumt nedbøyd topp.^[5]

Bakgrunn, bruk og utbredelse

Nederlandsk maleri fra 1483 som viser gammeltestamentlig dyreofring. Flere av figurene i den fantasifulle framstillinga bærer «jødehatter», såvel som turbaner, kjortler, kaftaner og andre plagg som var fremmedartede for kristne europeere, men ikke pålagt «jødedrakt». Billedmakerne fra denne tida blandet ofte fritt antatt historiske og eksotiske draktelementer med samtidig klesmote, og det er i ettertid vanskelig å vite hva som er hva.

Süßkind von Trimberg (1130–1200), en jødisk dikter fra Bayern, med «jødehatt» og langt skjegg møter en verdslig fyrste.

Illustrasjon: Fra Codex Manesse fra 1300-tallet.

Opphavet til jødehattene er uvisst, men hodeplagg som kjennetegn på minoriteter og fremmede er kjent fra antikken. I oldtidas Roma kunne personer med frygisk lue eller pileus (konisk topplue) bety at de var utlendinger eller frigitte slaver.^[2]

Kalifen Omar II, som regjerte i Umajjadekalifatet fra 717–til 720, var den første herskeren som bestemte at alle dhimmier, ikke-muslimer, skulle ha markert kledsel.^[4]

Framstilling av jøder i kristen ikonografi går tilbake til den bysantinske kunsten i Østromerriket.^[1] Det eldste kjente bildet av jødehatt i det kristne Europa er fra et manuskript fra 1015. Det viser en jødisk profet med en hatt som tilsvarer hodeplagget til «de tre vise menn», hoffastrologene fra Østen.^[1]^[2]

Selv om hattemodellen etter hvert blir vanlig i bilder og skulpturer, er det uklart om hatten var i bruk tidligere og om bruken var like utbredt i gruppene det er snakk om, miljøer som ofte var få og små. Det spisse hodeplagget kan primært ha vært et populært og nyttig symbol på jøder i bildeframstillingene.^[1]

«Jødehatter» har vært underlagt forskjellige skikker og regler og synes å ha forekommet i ulike varianter.^[2] Jødedrakten i Europa bestod vanligvis av avvikende, høye «jødehatter», lange kaftaner eller kapper og skjegg i en blanding av egne drakttradisjoner, myndighetenes draktpåbud, lokale draktskikker og samtidens klesmote. En type «jødehatt» på 1200-taller liknet frygisk lue («frihetslue»), og stammet som denne trolig fra Persia i førislamsk tid, da «jødehatter» skal ha blitt båret i Babylon.^{[trenger referanse]} De gamle grekernes bredbremmede, bondske reisehatt petasos kunne også minne litt om seinere tiders «jødehatter».

Napoléon Bonaparte beordret 9. februar 1797 at jødene i Ancona skulle erstatte det gule merket på hattene med trikolorens farger (la cocarde tricolore).^[6] Dette var den første beslutningen den framtidige keiseren tok som fikk stor betydning for jødene i Kirkestaten, et område som omfattet Roma, Venezia, Verona og Padova. Napoleon avskaffet etterhvert også inkvisisjonens lover, noe som innebar større frihet for jødene.

Andre jødemerker og -drakter

Betegnelsen jødedrakt brukes om den spesielle drakten som jødene i Europa ble pålagt å bære fra middelalderen av. Allerede i 1180 ble tyske jøder tvunget til å bære gule, spisse jødehatter. De var vanlige inn på 1500-tallet. Da Det fjerde Laterankonsil i 1215 besluttet å innføre spesielle kjennemerker for annerledes troende, ble jødene i en rekke europeiske land pålagt å bære et gult, rundt tøymerke festet til brystet på klærne. I 1229 ble det bestemt at tyske jøder skulle bære gul hatt med spiss, en lang Judenrock («jødefrakk», det vil si kaftan) med gult brystmerke, langt, spisst skjegg og Judenstock («jødestav»).

Selv om ordet «jødedrakt» vanligvis ikke brukes om klær og frisyrer knyttet til jødenes egne religiøse tradisjoner, kan plaggene og merkene ha utgangspunkt i jødiske symboler og draktskikker. Dette gjelder for eksempel brystplater som merking av jøder i Spania, og de tyske nazistenes påbud fra 1941 om at jøder skulle bære gul davidstjerne.

Muslimske påbud

Også mange "muslimske herskere påla ikke-muslimer, såkalte dhimmier, å bære synlige kjennetegn, for eksempel i form av visse fargerike klesplagg. Jødehatt ble obligatorisk for jøder i deler av den islamske verden allerede tidlig på 700- og 800-tallet. I Det ottomanske riket ble et slikt påbud gitt av Mahmud II så seint som i 1837.

Tysk illustrasjon fra 1100-tallet som framstiller den gravide jomfru Maria sammen med blant annet Joakim, Marias far iført jødehatt.
«Jødepurka», et antijudaistisk skammotiv i kristen kirkekunst, i Uppsala domkirke er fra 1300-tallet. Også her er figurene framstilt med karakteriserende «jødehatter».
Tysk tresnitt fra 1483 som viser en disputasjon mellom kristne og jødiske skiftlærde. De kristne i gruppen til venstre har tidsriktige myke baretter og andre luer, mens jødene bærer jødehatter.