Wikipedia

Jacques Lacan

Jacques-Marie-Émile Lacan (1901–1981) var en fransk psykoanalytiker, psykiater og intellektuell. Lacan regnes som en av de mest innflytelsesrike og kontroversielle tenkerne innenfor fransk intellektuell historie i siste halvdel av 1900-tallet.[13] Hans arbeider og seminarer gav opphav til en nytolkning av Freuds tenkning, samtidig som han tok opp i seg impulser fra lingvistikk, strukturalisme, poststrukturalisme og filosofi.[14]

Jacques Lacan
FødtJacques Lacan
13. apr. 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
3. arrondissement[5][6][7]
Død9. sep. 1981[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
6. arrondissement[5][8]
BeskjeftigelsePsykoanalytiker Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDr.med.
Utdannet vedCollège Stanislas de Paris (1907–1918)
Faculté de médecine de Paris (1919–1932) (akademisk grad: dr.med.)[9]
Doktorgrads-
veileder		Henri Claude[9]
EktefelleSylvia Bataille (1953–1981)[10]
Marie-Louise Blondin (1934–1941) (avslutningsårsak: skilsmisse)[10]
SøskenMarc-François Lacan[11]
BarnJudith Miller
Sibylle Lacan
Caroline Roger-Lacan
NasjonalitetFrankrike[12]
GravlagtGuitrancourt
Signatur
Jacques Lacans signatur
Jacques Lacan på Commons

Biografi

rediger

Lacan studerte medisin og psykiatri i Paris og tok doktorgraden i medisin i 1932.[15] Han arbeidet innen psykiatrien og var involvert i den tidlige franske psykoanalytiske bevegelsen. Gjennom 1930- og 1940-årene etablerte Lacan seg som en original stemme i fransk intellektuell offentlighet.[14] Etter Andre verdenskrig ble han en sentral figur i det franske psykoanalytiske miljøet og holdt årlige seminarer fra 1950-tallet fram til 1970-tallet, som trakk til seg både psykoanalytikere, filosofer, litteraturteoretikere og kulturelle kommentatorer.[16]

Teoretiske bidrag

rediger

Lacans teoretiske bidrag består særlig i en nytolkning av Freuds psykoanalyse gjennom et språklig og strukturalistisk perspektiv.[17] Ved å trekke veksler på Saussures lingvistikk og Lévi-Strauss’ antropologi, utviklet Lacan en forståelse av det ubevisste som strukturert som et språk.[13] For Lacan er subjektets psyke uløselig knyttet til symbolsk organisering gjennom språk, kulturelle koder og sosiale normer.[14]

De tre registrene: det imaginære, det symbolske og det reelle

rediger

Lacan delte den psykologiske virkeligheten inn i tre «registre»:

  • Det imaginære: Den billedlige, speilende dimensjonen hvor subjektet danner identifikasjoner. Det imaginære er knyttet til Speilstadiet, der barnet gjenkjenner seg selv i et speilbilde, noe som danner grunnlag for egoets illusjon om helhet.[18]
  • Det symbolske: Den språklige og kulturelle orden, ofte knyttet til det symbolske Andre – en struktur av lover, normer og språklige koder som individet er underlagt.[19]
  • Det reelle: Det uutsigelige, ikke-representerbare som verken kan fanges av det symbolske eller det imaginære. Det reelle er det som alltid unndrar seg symbolsk mening og forblir et tomrom i subjektets erfaringsverden.[20]

Det symbolske Andre

rediger

Det symbolske andre (le grand Autre) utgjør for Lacan det radikale «utenfor» – den symbolske strukturen av språk, regler og kulturelle betydninger som subjektet alltid er underlagt.[13] Det er gjennom dette symbolske universet individets identitet og begjær formes. På denne måten er jeg-et aldri helt autonomt, men konstituert gjennom relasjonen til denne større, språklige og kulturelle ordenen. Et nøkkelkonsept i denne strukturen er kjernebetegnelser, som fungerer som organiserende prinsipper i det symbolske universet og gir subjektet en opplevelse av mening og helhet, selv om deres betydning kan være tom eller skiftende.[14]

Språkets rolle

rediger

For Lacan er det ubevisste strukturert som et språk, noe som betyr at ubevisste ønsker, konflikter og symboler opererer innenfor et språklig-lignende system av forskjeller.[21] Drømmer, symptomer og forsnakkelser (parapraxes) er ikke tilfeldige, men har en språklig, symbolsk logikk bak seg.

Innflytelse og arv

rediger

Lacans tanker fikk stor innflytelse på franske intellektuelle i 1960- og 1970-årene, inkludert filosofer, litteraturteoretikere og samfunnsvitere assosiert med poststrukturalisme og postmodernisme.[14] Hans ideer inspirerte teoretikere som Julia Kristeva, Slavoj Žižek, Judith Butler og Hélène Cixous. Lacan påvirket også utviklingen av feministisk teori, kulturstudier og filmteori.[22]

Selv om Lacan har vært feiret som en original og nyskapende tenker, har han også vært gjenstand for intens kritikk. Noen har kritisert ham for å være unødig komplisert, obskur og lite empirisk forankret.[23] Likevel forblir han en sentral figur i moderne psykoanalytisk teori og fortsetter å inspirere nye lesninger av Freuds arv.[13]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jacques-Lacan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014981, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 128478, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 35016[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b fichier des personnes décédées[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ global.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ muse.jhu.edu[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Système universitaire de documentation, SUDOC-katalog-ID 017113199[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Google-bokidentifikator hJTTAQAACAAJ[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ OPAC SBN, SBN-identifikator TO0V654425, besøkt 28. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c d Johnston, Adrian (2024). «Jacques Lacan». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 17. desember 2024. 
  14. ^ a b c d e Roudinesco, Élisabeth (1990). Jacques Lacan & Co.: A History of Psychoanalysis in France, 1922–1985. Chicago: University of Chicago Press.
  15. ^ Turkle, Sherry (1978). Psychoanalytic Politics: Jacques Lacan and Freud's French Revolution. London: The MIT Press. s. 12.
  16. ^ Roudinesco, Élisabeth (1997). Jacques Lacan. Cambridge: Polity Press. s. 45.
  17. ^ Evans, Dylan (1996). An Introductory Dictionary of Lacanian Psychoanalysis. London: Routledge. s. 3–5.
  18. ^ Evans, Dylan (1996). An Introductory Dictionary of Lacanian Psychoanalysis. London: Routledge. s. 82–85.
  19. ^ Lacan, Jacques (1977). Écrits: A Selection. Overs. Alan Sheridan. London: Tavistock Publications. s. 67–72.
  20. ^ Johnston, Adrian (2013). Adventures in Transcendental Materialism: Dialogues with Contemporary Thinkers. Edinburgh: Edinburgh University Press. s. 40–43.
  21. ^ Lacan, Jacques (1978). The Four Fundamental Concepts of Psychoanalysis. Red. Jacques-Alain Miller. Overs. Alan Sheridan. London: Penguin Books. s. 20–25.
  22. ^ Gallop, Jane (1985). Reading Lacan. Ithaca: Cornell University Press.
  23. ^ Leclaire, Serge (1998). «On Lacan’s Style». Critical Inquiry 25(1): 107–119.

Videre lesning

rediger
  • Lacan, Jacques (1966): Écrits. Paris: Éditions du Seuil.
  • Lacan, Jacques (1978): The Four Fundamental Concepts of Psychoanalysis. Red. Jacques-Alain Miller. Overs. Alan Sheridan. Penguin Books.
  • Evans, Dylan (1996): An Introductory Dictionary of Lacanian Psychoanalysis. London: Routledge.

Eksterne lenker

rediger
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jacques_Lacan&oldid=24859141»
  NODES