Jean Auguste Dominique Ingres
Jean Auguste Dominique Ingres (født 29. august 1780 i Montauban i departementet Tarn-et-Garonne, død 14. januar 1867 i Paris) var en fransk tegner og maler. Han var en representant fra senklassisismen i europeisk maleri. Han var en av de mer betydningsfulle representanter for fransk offisiell kunst på 1800-tallet. Han var påvirket av den nyklassisistiske retningen.
| Jean Auguste Dominique Ingres | |||
|---|---|---|---|
 Selvportrett, 24 år gammel, 1804, Musée Condé. | |||
| Født | 29. aug. 1780[1][2][3][4] Montauban[5][6][7][8] | ||
| Død | 14. jan. 1867[1][2][3][4] (86 år) Paris[9][5][6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, politiker, fiolinist, tegner, grafiker, grafiker, arkitekt, bygningstegner, billedkunstner | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École nationale supérieure des Beaux-Arts (1799–1801) French Academy in Rome (1806–1810)[10] | ||
| Ektefelle | Delphine Ramel (1852–ukjent) Madeleine Chapelle (1813–1849) | ||
| Far | Jean-Marie-Joseph Ingres | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[11][12][13] | ||
| Gravlagt | Père Lachaise[14][15] | ||
| Medlem av | Académie des beaux-arts | ||
| Utmerkelser | Prix de Rome (1801)[15] Storoffiser av Æreslegionen (1855)[8] Pour le Mérite for vitenskap og kunst Ridder av Sankt Josefs orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHan var født i Montauban sørvest i Frankrike. Han var den eldste av foreldrenes syv barn, av hvem fem overlevde spedbarnsalderen. Faren var Jean-Marie-Joseph Ingres (1755–1814) og moren hans hustru Anne Moulet (1758–1817). Faren var en fremgangsrik og allsidig kunstner; han var maler av miniatyrportretter, skulptør, dekorativ steinhugger og amatørmusiker. Moren var nesten analfabet, og datter av en parykkmakermester. Faren gav gutten mye oppmuntring i kunstnerisk retning, og opplæring i tegning og i musikk av ham. Hans første kjente tegning, en studie etter et antikt forbilde, er fra 1789.
Fra 1786 gikk han på hjemstedets katolske skole, drevet av Frères de l'Éducation Chrétienne, men utdannelsen ble avbrutt under den franske revolusjon som ikke ville vite av katolsk utdannelse og stengte skolen hans i 1791. Dette ble slutten på hans konvensjonelle utdannelse. Hans mangel på allmenn skolegang var noe som plaget ham og var en kilde til usikkerhet resten av livet.
Faren fikk så imidlertid besørget at han fikk en kunstnerisk fagutdannelse ved akademiet i Toulouse (Académie Royale de Peinture, Sculpture et Architecture). Der studerte han under skulptøren Jean-Pierre Vigan, landskapsmaleren Jean Briant, og den nyklassisitiske maleren Guillaume-Joseph Roques som var meget opptatt av Rafael og smittet Ingres med denne fascinasjonen.
Han dro så til Paris i 1797, til Jacques-Louis Davids ateliér. Etter kort tid forlot han atelieret på grunn av en konflikt om malerstil: Ingres var blant annet mer opptatt av konturer og linjer enn sin lærer. Senere kom han til den parisiske kunstkolen École des Beaux-Arts.
Maler
redigerHan vant Prix de Rome i 1801 for verket Les Ambassadeurs d'Agamemnon. Et av hans mesterverker, Grande Odalisque, som viser en haremsjente med for mange ryggvirvler, er utstilt i Louvre.
På 1806 års salong vakte hans portrett Napoleon I på keisertronen oppmerksomhet og fikk misbilligende kritikk, noe som Ingres fikk finne seg i fra kritikere under hele sitt liv.
Under en vanskelig periode etter hans fremste beskytteres, familien Bonapartes, fall, ble tegnede portretter den fremste inntektskilden, og han bodde årene 1806-20 i Roma, deretter 1820-24 i Firenze. I 1824 vendte Ingres tilbake til Paris, ble innvalgt i akademiet (1825) og kunne åpne et fremgangsrik ateliér. Den nakne kvinneskikkelse i mytologiske scener var hans mest karakteristiske kunstverk.
I 1834 var han atter for en tid i Roma, men flyttet i 1841 atter tilbake til Paris.[16] Omkring 1840 var ham blitt en av allmennheten hyllet person, og ble til slutt senator.
Ingres var maleren av en ideal virkelighet. Han ville forene en sannhetssøken, som kommer til uttrykk i konturen, en reliefflignende oppbygning, rene linjer og en perfekt teknikk, sterkt påvirket av den italienske skole og David, med sin tids romantiske strømninger, som han ikke kunne unnfly. Senere fant Ingres inspirasjon i renessansens malerkunst. Hans store forbilder var Rafael, Tizian og Holbein. Harmoni, djerve komposisjoner og en fin overflatebehandling, særlig i karnasjonen, er vesentlige kjennetegn.
De forneme damene i Ingres portrett er ofte tungt behengte med gullkjeder, utstyrte for å aksentuere yppigheten i velrundede skuldre og fyldige armer og ofte poserte mot speil som for å antyde at så dyrebare og liflige objekter burde såvel bli sett som følt i sin helhet. Madame Moitessier, kledd i svarte blonder og svart tyll og med roser i håret, utstråler en drivhuslignende yppighet der hon står fremfor en damask- eller silketapet i en fiolblå nyanse. Den junoniske madame Moitessier falt Ingres i smaken, og han malte henne som var hun en uutgrunnelig gudinne med armene i hva som nesten, men betegnende nok ikke til fulle, er pudicagesten hos en antikk Venus.
Selv om Ingres hadde mange elever, fikk han ingen etterfølgere av betydning innen hans eget særegne stilvalg. Blant hans elever var Eugène Emmanuel Amaury-Duval, Marie Bracquemond, Auguste Charpentier, Théodore Chassériau, Hippolyte Flandrin, Henri Lehmann, Victor Mottez, Charles Louis Lucien Muller, Charles Negre, James Pradier og Firmin Salabert.
Først Edgar Degas viste at han hadde forstått Ingres' klassiske tegning.
Ingres er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris.
Annet
redigerDet franske uttrykket «violon d'Ingres», om en hobby, kommer fra Ingres' vane med å spille fiolin for å koble av fra malerarbeidet.
Galleri
rediger- Jean-Auguste-Dominique Ingres
-
-
Mme. Moitessier, 1856 -
Madame Duvaucey, 1807 -
-
Le Valpinçon, 1808, Louvre -
Marcotte d'Argenteuil, 1810 -
La Grande Odalisque, 1814 -
Louise de Broglie, Comtesse d'Haussonville, 1845, Frick Collection -
Baronnesse James de Rothschild, 1848, Louvre -
The Virgin Adoring the Host, 1852 -
Princesse Albert de Broglie, née Joséphine-Eléonore-Marie-Pauline de Galard de Brassac de Béarn, 1853, Metropolitan Museum of Art -
, 1856, Musée d'Orsay
Litteratur
rediger- Karin H. Grimme: Jean-Auguste-Dominique Ingres. Taschen, Köln 2007, ISBN 978-3-8228-2709-3.
- Uwe Fleckner: Jean-Auguste-Dominique Ingres. 1780–1867. Könemann, Köln 2000, ISBN 3-8290-1632-8.
- Götz Adriani/Ernst Goldschmidt (utg.): Ingres und Delacroix. Aquarelle und Zeichnungen, Dumont, Köln 1986, ISBN 3-7701-1850-2.
- Andrew Carrington Shelton: Ingres. Phaidon, London 2008, ISBN 978-0-7148-4868-6.
- Andrew Carrington Shelton: Ingres and his Critics. Cambridge University Press, Cambridge / New York, NY 2005, ISBN 978-0-521-84243-3.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Jean-Auguste-Dominique Ingres», Benezit-ID B00092228[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «Jean-Auguste-Dominique Ingres», RKD kunstner-ID 41067[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 26193, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, RKD kunstner-ID 41067[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Artnet, Artnet artist ID jean-auguste-dominique-ingres[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), «Энгр Жан Огюст Доминик», besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Léonore database[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ AGORHA, agorha.inha.fr, besøkt 1. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q87327446[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, Libris-URI c9prsm0w395hpj0, utgitt 2. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ KulturNav, KulturNav-ID 1f7fcc2d-3e4f-42ad-8a8c-3ac1bf25642d, utgitt 12. februar 2016, besøkt 27. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ La sculpture dans les cimetières de Paris, 1897, side(r) 109[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Le cimetière du Père-Lachaise, side(r) 199[Hentet fra Wikidata]
- ^ Carlquist, Gunnar, red. (1932). Svensk uppslagsbok. Bd 13. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1096.