Karakal
Karakal (Caracal caracal) kalles også ørkengaupe og er et mellomstort kattedyr i slekten Caracal, som er en av mange slekter i underfamilien med mindre kattedyr (Felinae). Ny forskning viser at karakalen er nært beslektet med afrikagullkatt og serval. Arten har 19 kromosompar.[2]
| Karakal | |||
|---|---|---|---|
 Karakal
| |||
| Nomenklatur | |||
| Caracal caracal Gray, 1843 | |||
| Synonymi | |||
| Felis caracal Lynx caracal | |||
| Populærnavn | |||
| karakal, caracal, ørkengaupe, afrikansk gaupe, persisk gaupe | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovpattedyr | ||
| Familie | Kattedyr | ||
| Slekt | Caracal | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terresstrisk, tørre og semitørre områder | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
| Inndelt i | |||
| |||
Karakalen finnes i tørt og semitørt klima over store deler av Afrika, Midtøsten og nære strøk av Asia.
Beskrivelse
rediger
Karakalen minner om ekte gauper og har skiftevis vært klassifisert i slekten gauper (Lynx) og småkatter (Felis). Ny DNA-forskning viser at den er en nærmere slektning av den afrikanske servalen og afrikagullkatten. Den går også under navn som persisk gaupe og afrikansk gaupe.
Karakalen har en høyreist, slank bygning og relativt lange ben. Bakbena er tydelig lenger en frambena. Den blir gjennomsnittlig noe større (helst tyngre) enn servalen og veier typisk 13-20 kg (16 kg i snitt). Et typisk karaktertrekk ved karakaler er de lange hårduskene som vokser ut fra øretuppene og gir den et gaupelignende uttrykk. Ørene i seg selv er også relativt store. Kroppslengden er ca. 60-105 cm fra snuten til haleroten. I tillegg kommer en relativt kort hale som gjerne måler ca. 20-35 cm. Skulderhøyden ligger helst i området 40-51 cm. Hannene er ca. 25% større enn hunnene.
Pelsen er kort og minner om pumaen hva farger angår. Vanligvis er den rødbrun, fra lys rødbrun i buken til mørkere rødbrun over ryggen. Rundt øynene og fremst på snutepartiet er den nærmest hvit. I pannen, over innsiden av hvert øye, har den to loddrette mørkere streker. Baksiden av ørene har et grislet innslag av sort i det rødbrune, og virker derfor mørkere. Det siste, som er mest utpreget hos unge dyr, har gitt den navnet katakal (av tyrkisk karakulak, sortøre). I Israel er den mer grå i grunnfargen. I Turkmenistan har dyra innslag av mer stri tufset behåring på labbene. Det skal også finnes eksempler på helt sorte individer.
Utbredelse og habitat
redigerKarakalen finnes i sørlige, sørøstlige og nordlige områder av Afrika, samt i deler av Midtøsten og nære strøk av Asia til og med det vestlige India (herunder også trolig spredte individer i Tyrkia og Usbekistan). Den trives i tørt og semitørt klima, herunder på i tørr krattskog, gresskledt savanne, stepper og sparsomt bevokst steinørken, men ikke i rene sandørkener. En nyttig tilpasning til tørt klima er karakalens evne til å utnytte kroppsvæsken i dyrene den fortærer i en slik grad at den kan klare seg lenge uten vann.
Atferd og reproduksjon
redigerKarakalen er helst nattaktiv, men i de kaldeste strøkene av utbredelsesormådet er den ofte mer døgnaktiv. De lever en solitær (enslig) tilværelse utenom paringstiden. Hannene danner territorier som gjerne overlapper en eller flere hunners territorium. Hannenes territorium varierer etter tilgangen på føde, men omkring 98-352 km² regnes som normalt. Hunnenes territorium er mindre, normalt ca. 2-112 km² stort.
Karakalen er usedvanlig hurtig. En ekspert oppgir likevel at den neppe klarer mer enn 50 km/t[3], men toppfarten er også oppgitt til 80 km/t[4][5] - og tilmed 100 km/t[6]. Den er også dyktig til å klatre, både i trær og berg. Den kan ta med byttet opp i trær, slik leoparden gjør, ofte for å unngå løshunder og andre konkurrenter i matfatet. Når den hviler, søker den gjerne tilflukt i høyt tett gress eller trange bergsprekker o.l.
Karakaler parer seg året rundt, og hunnen kan i løpet av paringstiden ha flere partnere. Som regel vil hun velge partner etter størrelse og alder. Hun går drektig i ca. elleve uker og føder vanligvis to unger, som regel i et forlatt piggsvin- eller jordsvinhi. En uke gamle åpner de øynene, og like etter begynner de å utforske nærmiljøet. Etter at ungene har blitt en måned gamle, vil gjerne mora flytte ungene daglig, for å unngå andre rovdyr. Omkring 45 dager gamle vil de starte med å spise fast føde, som mora bringer. Omkring seks måneder gamle er de gamle nok til å forlate mora og etablere sitt eget territorium. Hannen vil som regel vandre minst 90 km vekk, mens eventuelle hunner trolig vil etablere seg nærmere (ofte i overlappende territorier med mora).
I vill tilstand er det forventet at karakalen kan leve til den blir omkring 12 år gammel, mens den kan nå 17 år i fangenskap.
Matvaner
redigerKarakalen er en svært smidig og hurtig jeger, som kan gi seg på byttedyr mye større enn den selv. Den bruker bl.a. sin ypperlige hørsel til å lokalisere byttet, for så å snike seg så nær som mulig før den angriper. Det er ikke kjent at den spiser kadaver den ikke selv har drept, men den bringer ofte et bytte med opp i trær, dit den kan komme tilbake og spise av skrotten flere ganger.
Klippegrevlinger utgjør gjerne omkring halvparten av dietten, men den tar også pattedyr som piggsvin, smågnagere, haredyr, mungo, dvergantilope, dik-dik, rød fjellbukk, bushantilope og andre antiloper og kuduer, impalaføll m.m. Også fugler som ørkenrapphøne står på menyen, og som servalen kan den fange fugler i flukt. Den kan også ta bufe, eksempelvis geiter, og større dyr som gaseller. Likeledes spiser den et utvalg av gress og frukt, spesielt druer.
Underarter
rediger- C. c. algira, Nord-Afrika
- C. c. caracal, Øst-Afrika, Sentral-Afrika og Sør-Afrika
- C. c. damarensis, Namibia
- C. c. limpopoensis, Botswana
- C. c. lucani, Gabon
- C. c. michaelis, Turkmenistan (bestanden er truet)
- C. c. nubicus, Etiopia og Sudan
- C. c. poecilictis, Vest-Afrika
- C. c. schmitzi, Vest-Asia og Midtøsten (Israel, Iran, Den arabiske halvøya, Pakistan, India)
Annet
redigerKarakalen er i henhold til IUCN ikke truet som art, men lokale bestander kan være det. Dette gjelder spesielt den nordligste av underartene, * C. c. michaelis. Arten står dessuten oppført på CITES Appendix I i Asia og Appendix II i Afrika.
Karakaler kan temmes og har lange tradisjoner som jaktkatter, blant annet i Iran og India. I mange land (blant annet i USA) er den populær som kjæledyr, fordi den lett tilpasser seg et liv sammen med mennesker. Karakalen lar seg også krysse med tamkatt og kan gi levedyktige hybrider som avkom. I andre land, spesielt visse steder i Sør-Afrika, regnes den som et skadedyr, fordi den tar buskap.
Referanser
rediger- ^ Breitenmoser-Wursten, C., Henschel, P. & Sogbohossou, E. 2008. Caracal caracal. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T3847A10121895. Besøkt 2016-02-29
- ^ Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
- ^ http://en.allexperts.com/q/Interspecies-Conflict-3754/top-speed.htm
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juli 2015. Besøkt 19. juli 2015.
- ^ http://a-z-animals.com/animals/caracal/
- ^ http://www.answers.com/Q/How_fast_can_a_caracal_run
Kilder
redigerEksterne lenker
rediger- (en) karakal i Encyclopedia of Life
- (en) karakal i Global Biodiversity Information Facility
- (en) karakal hos Fossilworks
- (en) karakal hos ITIS
- (en) karakal hos NCBI
- (en) Kategori:Caracal caracal – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Caracal caracal – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Caracal caracal – detaljert informasjon på Wikispecies
