Wikipedia

Kerberos

vokter av helvete
«Kerberos» har flere betydninger.

Kerberos (gresk: Κέρβερος)[1] er i henhold til gresk og siden romersk mytologi, en hund med flere hoder, vanligvis tre, en «helveteshund»[2] som vokter porten til dødsriket for å forhindre de som har krysset elven Styx fra å rømme. Kerberos opptrer i mange tekster i antikkens greske og romerske litteratur, og i både antikke og moderne kunstverker og arkitektur, skjønt avbildningen og bakgrunnen som omgir vesenet skiller seg betydelig blant de mange kunstnere og tidsaldre. Den meste betydelige forskjellen er antallet hoder; de fleste kilder opptrer med tre hoder; andre viser den med to hoder og selv kun et eneste; et lite antall kilder viser den med ulikt antall, tidvis så mange som 50 eller 100.

Kerberos
Kerberos som en detalj
av en skulptur av Hades
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΚέρβερος
ForeldreEkhidna og Tyfon
SøskenHydra, Orthos, og Kimære
AspektFlere hoder
BostedUnderverden i Hades
TeksterHesiod: Theogonien
Vergils Æneiden

Mytologiens Kerberos

rediger
 
Kerberos vokter inngangen til Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm.

Kerberos var avkommet til Ekhidna, halvt kvinne, halvt slange, og faren var Tyfon, et gigantisk monster og det mest fryktinngytende av alle skapninger som selv greske guder fryktet. Kerberos' søsken var Hydra, et kjempestort sjøuhyre med mange hoder; Orthos, en helveteshund som voktet boligen til kjempen Geryon som hadde tre kropper; og Kimære, som var en tredel løve (hode og kropp), en tredel geit (rygg) og en tredel drage eller slange (hale).[3] Den vanligste beskrivelsen av Kerberos i gresk mytologi og kunst er å ha tre hoder. I de fleste beskrivelser kan de tre hodene henholdsvis se og representere fortiden, nåtiden og framtiden, mens andre kilder antyder at hodene representerer fødsel, ungdom og alderdom.[4] Kerberos var alltid ansatt hos Hades som hans lojale vakthund og voktet portene som ga ankomst og utgang fra dødsriket.[5]

Herakles' tolv storverk

rediger
 
Kerberos på fronton på slottet Friedrichsfelde i Berlin.

Å ta Kerberos til fange uten å bruke våpen, var det siste storverket som ble gitt til Herakles av kong Eurysthevs som vederlag for at Herakles drepte sine egne barn med den vakre Megara etter at gudinnen Hera hadde gjort ham sinnssyk.[6]

 
En etruskisk vase fra Caere (ca 525 f.Kr.) som avbilder Herakles som viser Kerberos fram til Eurysthevs.

Etter å ha mottatt oppgaven, dro Herakles til Eleusis for å bli innviet i de eleusinske mysterier slik at han kunne lære hvordan han levende skulle komme seg inn i og ut av dødsriket. Han fant inngangen ved Matapan eller Tainaron, den sørligste odden på det greske fastlandet beliggende på Peloponnes. Han fikk hjelp av gudene Athene og Hermes for å kunne ankomme og gå gjennom porten i begge retninger. Han passerte Kharon med Hestias hjelp og ved sitt eget tunge og bistert truende blikk.

Mens han var i underverden møtte Herakles både Thesevs og Peirithoos. Hades hadde tatt dem til fange fordi de hadde forsøkt å befri gudinnen Peresfone. En tradisjon forteller om slanger som krøllet seg om deres bein og deretter ble til stein. En annen forteller at Hades forega å være gjestfri, og forberedte et festmåltid for dem. Uten å vite det satte de seg i glemselens stoler og ble evig fanget. Da Herakles trakk Thesevs fra hans stol, satt hoftene hans fast (noe som skulle forklare de smale hoftene til athenerne), men jorden rystet i forsøket på å frigjøre Peirithoos, som selv ønsket å ha gudinnen for seg selv, noe som var så fornærmende at han var dømt til bli værende igjen.

Herakles fant Hades og ba om tillatelse til å føre Kerberos til overflaten, noe Hades gikk med på, så sant Herakles kunne overmanne udyret uten å bruke våpen. Herakles gikk da til kamp mot Kerberos og beseiret ham. Han slengte hunden på ryggen, og bar den ut av dødsriket gjennom utgangen på Peloponnes. Deretter fraktet han dyret til Eurysthevs, som ble meget skremt av synet. Han hoppet opp i en pithos og ba Herakles om å levere Kerberos tilbake til dødsriket. Slik ble Herakles løslatt fra sitt tvangsarbeid hos Eurysthevs.

I skjønnlitteraturen

rediger
 
Kerberos, illustrert av Gustave Doré av Dantes Den guddommelige komedie.

Kerberos opptrer som figur i mange kjente verker i gresk og romersk litteratur, mest kjent er Vergils Æneiden; Peisandros av Rhodos' episke verk Herakleia (Herakles' tolv storverk); fortellingen om Orfeus i Platons Symposion. Kerberos er også omtalt i Homers Iliaden og Odysseen samt i Hesiods Teogoni – disse tre verkene ble til ca. i det 800.–700. århundre f.Kr., og er dermed de tidligste litterære omtalene av Kerberos som vi kjenner til i moderne tid.[7][8]

Beskrivelsen av Kerberos er relativt konsekvent fra verk til verk og fra forfatter til forfatter. I de tidligste tekstene har han mange hoder; i Hesiods Teogonien har han hele 50 hoder, mens hos Pindar (522–433 f.Kr.) har han over hundre.[9] Senere i antikken ble det vanlig å beskrive ham som en trehodet hund. I de fleste kildene har udyret også trekk som viser til at den ene eller begge foreldrene var av slangeætt; noen sier at han hadde flere slangehaler, andre at det grodde slangehoder ut av hodet på ham, andre igjen at «alle mulige slags slanger» vokste ut av dyrets rygg.

I de fleste antikke tekstene der Kerberos er omtalt, handler det om at dyret utgjør en trussel for levende mennesker som vil skaffe seg tilgang til dødsriket. I Æneiden ble Kerberos bedøvet etter å ha spist forgiftede honningkaker. Orfeus lullet udyret i søvn med sin musikk. Hermes fikk Kerberos til å sove ved å gi ham vann fra elva Lethe. Å fange Kerberos uten å drepe ham var det tolvte og siste storverket til Herakles. I Dante Alighieris Den guddommelige komedie, canto VI, blir Kerberos funnet i helvetes tredje sirkel hvor han overvåker og sliter i stykker de som har bukket under for grådighet, en av de syv dødelige synder.[10]

I stjernebildet Cerberus, som ble innført av Johannes Hevelius i 1687, er Kerberos tidvis erstattet for «greinen fra treet til gulleplene» som ble hentet av Atlas i hagen til hesperidene.[11] Denne grenen er den litterære kilden til «den gylne greinen» i Æneiden av Vergil.

I John Miltons Det tapte paradis 11.65 er de kerberiske hunder nevnt i Helvete:

«A cry of Hell Hounds never ceasing bark'd With wide Cerberean mouths full loud».

I kunsten

rediger
 
I dette vasemaleriet fører Herakles en tohodet Kerberos ut av Hades.

Det finnes tallrike referanser til Kerberos antikkens greske og romerske kunst,[12] funnet i arkeologiske ruiner og som ofte innebærer skulpturer og arkitektur, inspirert av mytologi som omgir udyret. Kerberos' avbildning i antikkens kunst er ikke like avgrenset som i litteraturen; poetene og lingvistene i antikkens Hellas og Roma var i hovedsak enige om Kerberos' fysiske framtoning, kun med Hesiods kjente unntak.[9] Hans avbildning i klassisk beretning viser i stor grad det tilbakevendende motivet med slanger, men antallet hoder varierer.[13]

En statue i Galleria Borghese i Roma avbilder Kerberos med tre hoder mens han sitter ved siden av Hades, mens en bronseskulptur som avbilder Herakles' tolv stordåder viser halvguden som holder en tohodet Kerberos fra underverden. De fleste vasemalerier som framstiller denne stordåden viser også helveteshunden med to hoder.[14] Kunsthistorikere har identifisert en av de tidligste kjente verkene med Kerberos som «det mest oppfinnsomme», hvilket er på en gresk vase fra Lakonia som ble gjort en gang rundt 560 f.Kr. Kerberos har her tre hoder og med rad av slanger som dekker hans kropp og hoder.[15]

Etymologi

rediger
 
Dragelignende skisse av Kerberos tegnet av Giuseppe Arcimboldo, 1585.

Navnet «Cerberus» er latinisert utgave av greske Kerberos, som kan være beslektet med sanskritordet सर्वरा, sarvarā, benyttet som en epitet for en av hundene til dødsguden Yama, fra et urindoeuropeisk ord *ḱerberos, i betydningen «flekket»[16] Denne nærliggende etymologien lider av det faktum at den inkluderer et rekonstruert *b, noe som er meget sjeldent i urindoeuropeisk. Likevel, i henhold til lingvisten Julius Pokornys Indogermanisches etymologisches Wörterbuch er det godt distribuert og med ytterligere (tilsynelatende) slektskap i slavisk, engelsk og litauisk.[17]

Bruken av en hund er usikker,[18][19] skjønt mytografer har spekulert i om forbindelsen først ble gjort i den greske byen Trikarenos i landskapet Fliasia på Peloponnes.[20]

En annen etymologi er gitt av Bruce Lincoln[21] som fører Kerberos sammen med den norrøne bikkja Garmr, og avleder begge navnene fra en urindoeuropeisk rot *ger-, «å knurre» (kanskje med hendelsene -*m/*b og -*r).

Forklaringer

rediger

Det har vært et antall forsøk på å forklare figuren Kerberos. En greker fra 100-tallet e.Kr. som har fått navnet Heraklitos paradoksografen, ikke å forveksles med filosofen Heraklitos fra 400-tallet f.Kr., hevdet evhemeristisk at Kerberos hadde to valper som aldri sto langt fra faren, og at Kerberos faktisk var en normal hund, om enn meget stor, og at kunstnerne som la til de to valpene i sine avbildninger fikk det til å se ut som om hunden hadde to ekstra hoder.[22] Klassiske historikere har avvist denne forklaringen som «svak».[20] Mytografer har isteden spekulert på om Kerberos' navn fikk sitt navn i Trikarenos da det kunne bli tolket eller misforstått som «tre karenos».[20] Andre har spekulert på om helveteshunden kan ha vært inspirert av gullsjakalen, den vanligste sjakalen og som minner om en ulv, men er mindre enn en setter.[23] Tidvis utvikles den hornete utveksten på skallen som ble knyttet til magisk kraft i sørøstlige Asia. Gullsjakalen opptrer i mange indiske myter og folkeminne, kanskje ved dens ville framtoning som en ulv, men med den kjente likheten av en hund.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Κέρβερος, Wiktionary
  2. ^ «Cerberus definition - Dictionary» - MSN Encarta. Arkivert fra originalen den 31. oktober 2009.
  3. ^ «Hercules' Twelfth Labor: Cerberus». Perseus Project.
  4. ^ Bloomfield, Maurice (2003): Cerberus the Dog of Hades. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-3020-7. s. 8
  5. ^ Guerber, Helene (2003): Myths of Greece and Rome. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-4856-4.
  6. ^ Vandvik, Eirik (1963): Blant gudar på olymp. Det norske samlaget. S. 134.
  7. ^ Homer: Iliaden, 8, henv. 366–369
  8. ^ Ogden, Daniel (25. april 2013). Dragons, Serpents, and Slayers in the Classical and Early Christian Worlds: A Sourcebook (på engelsk). OUP USA. ISBN 978-0-19-992509-4. 
  9. ^ a b Hesiod: Theogonien, s. 310
  10. ^ Dante: Divine Comedy Inferno, canto VI Arkivert 4. januar 2012 hos Wayback Machine.
  11. ^ Ridpath, Ian: "Star Tales". Ianridpath.com.
  12. ^ Hegeler, Edward (1904): The Monist. Hegeler Institute. s. 524.
  13. ^ Bloomfield, Maurice (2003): «Cerberus in Classical Art» i: Cerberus the Dog of Hades. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-3020-7. s. 3
  14. ^ Bloomfield, Maurice (2003): «Cerberus in Classical Art», s. 4
  15. ^ Lenardon, Robert; Mark Morford, Michael Sham (1997): A Companion to Classical Mythology. Oxford University Press. ISBN 0-19-514725-1.
  16. ^ Mallory, J. P. & Adams, D. Q. (2006): The Oxford Introduction to Proto-Indo-European and the Proto-Indo-European World. Oxford University Press. ISBN 0199287910. s. 411
  17. ^ Indogermanisches etymologisches Wörterbuch, av Julius Pokorny; database hos starling.rinet.ru. Se også engelsk versjon hos Indo-European Etymological Dictionary - Indogermanisches Etymologisches Woerterbuch (JPokorny) Arkivert 23. mai 2010 hos Wayback Machine..
  18. ^ Harper, Douglas: «Cerberus». Online Etymology Dictionary.
  19. ^ Woodhouse's English-Greek Dictionary[død lenke]. University of Chicago Library.
  20. ^ a b c Bloomfield, Maurice (2003): "Cerberus in Classical Art", s. 7
  21. ^ Lincoln, Bruce (1991): Death, War, and Sacrifice: studies in ideology and practice. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 9780226481999. s. 289.
  22. ^ Heraclitos. Περὶ ἀπίστων. s. 331.
  23. ^ «Golden Jackal» Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine. (PDF). Canids.org

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kerberos&oldid=24528942»
  NODES
Done 2
eth 1
orte 6
see 1