Kommunalforordningen
Kommunalforordningen av 21. desember 1940 var Nasjonal Samlings vedtak om innføring av førerprinsippet på kommunalt og fylkespolitisk nivå i det okkuperte Norge under andre verdenskrig.
Arbeidet med kommunalforordningen ble ledet av NS-minister Albert Viljam Hagelin, departementsråd Thorleif Dahl og ekspedisjonssjef Ole Vries Hassel.[1][2][3][4] De nye reglene erstattet deler av kommunallovene av 1938, samt en rekke midlertidige forordninger fra okkupasjonens første tid.[5]
Med kommunalforordningen rykket NS-folk inn som ordførere og varaordførere i landets kommuner. De tre første ble utnevnt i januar 1941, hvorav to var nyinnmeldte i partiet. NS-ordførerne forsøkte i hovedsak å «holde hjulene i gang», og innførte i liten grad radikale reformer. Dette førte til stor misnøye blant menige NS-medlemmer, da lokale hjertesaker fra før krigen ikke ble gjennomført. Det hjalp heller ikke på de lokale NS-medlemmenes engasjement at de nye ordførerne ofte var politiske amatører uten styringserfaring, og dette bidro igjennom krigsårene til at stadig flere lokalpolitiske avgjørelser ble tatt av fylkesmennene og sentraladministrasjonen.[3]
Det lyktes aldri NS å skifte ut alle landets ordførere. På Østlandet kom de etterhvert opp imot 100% NS-ordførere, mens Vestlandet og Nord-Norge hadde under 50%. I landssvikoppgjøret etter krigens slutt ble de fleste NS-innsatte ordførere dømt for landssvik.[5]
Referanser
rediger- ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind 1. Aschehoug. 1946. s. 344.
- ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind 3. Aschehoug. 1949. s. 105.
- ^ a b Svein Lorentzen (1976). «Norsk lokalforvaltning under førerprinsippet». Fra idé til dom : noen trekk fra utviklingen av Nasjonal samling. Universitetsforlaget. s. 128-160. ISBN 8200049965.
- ^ Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : en fører for fall. Aschehoug. s. 169. ISBN 8257409782.
- ^ a b Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 220-221. ISBN 8202141389.