Kongokrisa

Crise congolaise
Konflikt: Den kalde krigen
	; Belgiske paratropper forbereder en gisselredningsoperasjon i november 1964. ; Karet under viser situasjonen i 1960-1.
Dato	Juni 1960–november 1965
Sted	Kongo-Léopoldville (Den demokratiske republikken Kongo)
Resultat	Kongo blir etablert som en uavhengig enhetsstat under Mobutu. Separatistiske opprør slått ned.
	Stridende parter
	Kommandanter og ledere
	Styrker
	ONUC: Opptil 20.000
	Tap
	Totalt ~100.000+ kongolesiske sivile

Kongokrisa (fransk: La Crise congolaise) var en periode med maktkamp og store uroligheter i Republikken Kongo (i dag kjent som Den demokratiske republikken Kongo), som fant sted ved landets avkolonisering og tidlige uavhengighet på første halvdel av 1960-tallet. Krisen begynte med landets nasjonale uavhengighet fra Belgia i juni 1960 og endte med at Joseph-Désiré Mobutu grep makten i november 1965. Underveis i krisen så man væpnede opprør i provinsen Katanga og andre steder, intervensjon fra (FN) ved bruk av fredsbevarende styrker under akronymet ONUC, mordet av statsministeren Patrice Lumumba i januar 1961 osv.^[1]

Urolighetene i Kongo hadde flere grunner, og kunne til forskjellige tider bli beskrevet som en antikolonialistisk strid. Den gamle kolonimakten Belgia forverret på mange måter krigen gjennom sine handlinger. Urolighetene ble også beskrevet som en utbryterstrid mot provinsen Katanga og den autonome regionen Sør-Kasaï, støttet av Belgia og vestlige gruveselskaper, som endte opp med å bli erobret på vegne av Kongo av FN-styrkene. FNs innsats i Kongo var en av De forente nasjoners fredsbevarende operasjoner, og en av den kalde krigens stedfortrederkriger mellom USA og Sovjetunionen.

De to stormaktene støttet hver sin side av den splittede kongolesiske statsledelsen. Den østlige regjeringa i Stanleyville, som ble ledet av Antoine Gizenga, ble støttet av USSR, andre østblokknasjoner og Egypts president Gamal Abdel Nasser. En liten, cubansk ekspedisjon anført av Che Guevara støttet den senere presidenten Laurent-Désiré Kabila, som da hadde status som en kongolesisk opprører. USA og øvrige vestlige land støttet den vestre regjeringa i Léopoldville, som ble ledet av Joseph Kasa-Vubu og Joseph-Désiré Mobuto. Alt i alt mistet omtrent 100 000 eller flere mennesker livet som en konsekvens av krisa. Den førte også til et traumatisk slag for FN da generalsekretær Dag Hammerskjöld døde i en flyulykke mens han forsøkte å forhandle.

I 1964 ledet Pierre Mulele et mislykket opprør i de østlige provinsene som ble kjent som Simbaopprøret.

Resultatet av krisa ble at Kongo – som i 1971 ble omdøpt til Zaïre, som en del av Mobutus afrikaniserende authenticité-program – ble et korrupt og autoritært regime ledet av Mobutu, den senere Mobutu Sésé Seko, som kom til å vare i trettien år. Da den kalde krigen gikk mot slutten, stoppet Belgia, Frankrike og USA sin militær-finansielle støtte til Mobutu-regimet, mens Kaliba overtok makten i landet etter den første krigen i Kongo i 1996–1997.

Referanser

^ Meredith, Martin (2005). The state of Africa: a history of fifty years of independence (1. publ utg.). London: Free Press. ISBN 978-0-7432-3221-0.

Eksterne lenker

(en) Congo Crisis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Meredith, Martin (2005). The state of Africa: a history of fifty years of independence (1. publ utg.). London: Free Press. ISBN 978-0-7432-3221-0.

[1]