Konsert for cembalo og 11 soloinstrumenter (Distler)

Hugo Distlers Konsert for cembalo og 11 soloinstrumenter ble komponert i årene 1930–1932. Konserten, spesielt dens første sats, gjelder som milepæl i den musikalske stilretningen neoklassisisme. Blant komponistene som har skrevet musikk i samme stilen, er Maurice Ravel (Konsert for klaver (venstre hånd) og orkester i G-dur ), Sergej Prokofjev (Symfoni nr. 1 i D-dur, klaverkonsertene), Paul Hindemith (De 7 "Brandenburgere" ), Igor Stravinskij (Konsert for klaver og blåseinstrumenter, Symfoni i C ) og Knut Nystedt (Concerto grosso for 3 trompeter og strykeorkester).

Historie

Distler påbegynte konserten i desember 1930 mens han studerte ved konservatoriet i Leipzig. Men hans økonomiske situasjon hadde blitt så skrantende at han så seg nødt til å avbryte studiene. 31. januar 1931 ble han ansatt som organist i Lübeck. Kort tid etter fikk han et komposisjonsoppdrag for en kantate til jubileumsfestlighetene som skulle markere byrådets beslutning å innføre lutheranismen som stadsreligion i 1531. Begge hendelser forsinket Distlers arbeid med konserten. I tillegg kom at Günther Ramin, Distlers tidligere orgellærer som konserten skulle tilegnes til, gjorde innvendinger mot solostemmens oppbygging da den ble presentert for ham. Han ønsket seg en mer kantabel stil, noe Distler mislikte sterkt. Han mente at en cembalo ikke var egnet til å gjengi store melodilinjer. Distler hadde derfor satset på små motiver som blir utviklet i samspill mellom instrumentene, og en tilnærmet motorisk rytme som gjennomsyrer yttersatsene. Distler ble uvenner med Ramin og avlyste urfremførelsen som var planlagt i mars 1933.

Det er i dag uklart hvorfor Distler aldri prøvde å finne en annen solist. Etter å ha gjort det bra som organist i Lübeck, tok han også vervet som kantor ved samme kirke, og det er derfor mulig at Distler ønsket å presentere seg for sin arbeidsgiver som habil korkomponist: Opuslisten til Distler viser fra op. 2 (1931) til op. 10 (1933) med ett unntak bare komposisjoner som involverer kor. Fra oktober 1933 underviste han dessuten ved konservatoriet i Lübeck. Også kan det nevnes at Distler allerede i 1935 skrev sin cembalokonsert nr. 2 som ble utgitt som op. 14.

Distler tok ikke vare på partituret heller. I dag er det bare 3. satsen som er fullstendig. 1. satsen kunne rekonstrueres etter skissene og stemmematerialet som ble funnet igjen, mens 2. satsen inntil nå er fragment. Den foreligger dessuten i 3 forskjellige versjoner. Alle tre begynner likt, men videreføres på forskjellig måte. Likevel er det for ingen av versjonene funnet en sluttdel.

Michael Töpel som er lektor ved Bärenreiter forlaget i Kassel, ga ut konserten i 1998 og sørget for urfremførelsen samme år. Andre satsen ble da fremført som fragment i den versjonen som Distler hadde jobbet med mest.

Analyse

Tuttiseksjonen (dvs. akkompagnementet til cembaloen) er satt for fløyte, obo, klarinett, horn, fagott (= klassisk blåsekvintett), 2 fioliner, 2 bratsjer, cello (= klassisk strykekvintett) og kontrabass. Konserten står i standard 3 satsers form som hadde vært veiledende for komponister siden Antonio Vivaldis tider. Satsene bærer spilleanvisningene Allegro, Andante tranquillo og Allegro vivace e con brio.

Allegro

Førstesatsen som helhet har F som tonikalt sentrum, men svever stadig mellom Dur og moll idet Distler bruker både lavt tredje trinn og høyt tredje trinn i den motiviske utviklingen.

Satsen er komponert i en slags utvidet barokk ritornellform ispekket deler av den klassiske sonatesatsformen (sidetema) og den romantiske konsertformen (utkomponert solokadens). Med ritornellform menes at den første tuttidelen introduserer et motiv som i de tilsvarende delene blir harmonisk variert og melodisk videreutviklet. Ritornellmotivet til denne satsen er svært kort:

f - f - f - a♭ - g.

I samspill mellom solo og tutti utvikles motivet stadig videre. Men det er ved to varianter musikken synes å hvile litt:

• Mitt i satsen blir motivet flyttet til ass som grunntone, den lille tersen f - a♭ utvides til en stor ters a♭ - c, og motivet blir gjentatt og utvidet. Det høres nå ut som

a♭ - a♭ - a♭ - c - h♭

a♭ - a♭ - a♭ - c - h♭

a♭ - c - h♭ - a♭.

• Mot slutten av satsen er motivet tilbake på f, men er nå utvidet og rytmisert på en annen måte:

f - f - a♭ - g - g - g - f - e♭ - f.

En grov formskisse over satsen følger her.

Formdel	Funksjon	Motivversjon delen bygger på	Tonikalt sentrum	Instrumentgruppe
Ritornell 1	Motivintroduksjon	1	F	Tutti
Ritornell 2	Motivutvikling	1	D → F	Solo og tutti
Couplet 1 med flyten- de overgang til ritornell 3	Antydning til et sidetema	1 → 2	ingen	Solo og 1. fiolin
Ritornell 3	Motivutvikling	1 → 2	først ingen, men utvikles mot C	Tutti
Couplet 2	Solokadens	1 → 2	C → A♭	Solo
Ritornell 2	Motivutvikling	2	A♭ → A	Solo og tutti
Couplet 3	Solokadens	2 → 3	først ingen, men utvikles mot F	Solo, senere også 1. fiolin
Ritornell 3 sterkt forkortet	Introduksjon av ny motivversjon	3	F	Tutti
Coda	Avslutning	-	F	Solo og tutti

Andante tranquillo

Etter som denne satsen bare er kjent som fragment, er det vanskelig å si noe bestemt om dens form.

Litteratur

• Distler, Hugo (1951) : Funktionelle Harmonielehre. Bärenreiter, Kassel
• Jennrich, Wolfgang (1970): Hugo Distler. Union, Berlin
• Hahnheide, Stefan (1997): „… eine verrenkte Gliederpuppe“ – Hugo Distlers Schaffen zwischen Parteieintritt und Freitod, i: Hans-Joachim Erbe und Werner Keil (utg.): Beiträge zur Musikwissenschaft und Musikpädagogik, Hildesheimer Musikwissenschaftliche Arbeiten Band 4, Georg Olms Verlag, Hildesheim, ISBN 3-487-10482-2
• Schlüter, Bettina (2000): Hugo Distler – Musikwissenschaftliche Untersuchungen in systemtheoretischer Perspektivierung. CD-ROM. Steiner, Stuttgart 2000, ISBN 3-515-07763-4, online versjon
• Lemmermann, Dirk og Michael Töpel (2001): Artikkel „Hugo Distler“, i: Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Personenteil, Band 5, col. 1094-1103. Bärenreiter, Kassel, ISBN 3-476-41009-9
• Distler-Harth, Barbara (2008): Hugo Distler – Lebensweg eines Frühvollendeten. Schott Music, Mainz, ISBN 978-3-7957-0182-6

Eksterne lenker

• Distler i SNL onlineutgave, besøkt 18/4-2011
• Blogginlegg fra hovedartikkelens hovedforfatter, besøkt 18/4-2011