Wikipedia

Kvinnesak

Kvinnesak betyr kampen for kvinners politiske og juridiske rettigheter og et likestilt samfunn, og begrepet brukes på norsk tradisjonelt om den politiske retningen som kvinnesaksbevegelsen – også kalt den «borgerlige» eller «liberale» kvinnesaksbevegelsen – står for, med Norsk Kvinnesaksforening (NKF) som den sentrale organisasjonen i Norge. Den norske kvinnesaksbevegelsens viktigste leder i etterkrigstiden, Eva Kolstad, beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet.[1][a] NKF-leder Karin M. Bruzelius uttalte at NKF forstår kvinnesak som det samme som likestilling.[2]

Solsikken og fargen gul/gull, et tegn på opplysning, ble utbredte symboler på den liberale kvinnesaksbevegelsen fra 1860-årene, først i USA og fra 1890-årene også i Norge. Solsikken ble tatt som logo av bl.a. Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og tidsskriftet Nylænde etter forbilde av bl.a. National American Woman Suffrage Association med forløpere
Gina Krog var den fremste lederskikkelsen i den norske kvinnesaksbevegelsen fra 1880-årene og stod for en konsekvent likestillingslinje forankret i et progressivt liberalt politisk ståsted

Kvinnesaksbevegelsen er en menneskerettsorientert[3] bevegelse som kjemper for alle jenters og kvinners menneskerettigheter på liberaldemokratisk grunn, og som har et likestilt samfunn som overordnet mål. Selv om kvinnesaksbevegelsen springer ut av 1800-tallets liberale bevegelse har utgangspunktet alltid vært en immanent – det vil si innenfra – og konstruktiv kritikk av liberalismen og liberale stater, for å fremme kvinner som likeverdige deltagere i samfunnet.[4] Den liberale kvinnesaksbevegelsen har derfor ikke alltid vært enig med liberale bevegelser, partier eller ideer i alle spørsmål.[5] Kvinnesaksbevegelsen har siden 1800-tallet arbeidet for kvinners politiske og juridiske rettigheter gjennom konstruktive reformer, innenfor en liberaldemokratisk ramme og informert av en menneskerettstenkning og liberale idealer om frihet og likhet. Tradisjonelt har kvinnesaksbevegelsen hatt jenters og kvinners rett til utdanning, kvinners stemmerett og likestilling i arbeidslivet som sine kjernesaker, men bevegelsen har alltid engasjert seg bredt og også fornyet sin tenkning. Kvinnesaksbevegelsen har i det 21. århundre et klart interseksjonelt perspektiv i tråd med utviklingen i tenkningen om menneskerettighetene.[6] Kvinnesaksbevegelsen forstår ikke kvinnesak som noen kamp mot menn.[1] Tvert om har bevegelsen alltid ønsket alle som deler engasjementet for kvinnesak velkommen, og har alltid omfattet både kvinner og menn. Kvinnesaksbevegelsen er i stor grad organisert i paraplyorganisasjonen International Alliance of Women (IAW).

I norsk språkbruk ble begrepet kvinnesak tradisjonelt bare brukt om den «borgerlige» eller liberale politiske kvinnebevegelsen som oppstod på 1800-tallet, til forskjell fra upolitiske/humanitære kvinneorganisasjoner, arbeiderkvinnebevegelsen og fra 1970-årene også fra den nye eller radikale kvinnebevegelsen, som distanserte seg sterkt fra kvinnesaksbevegelsen og heller ikke brukte dette begrepet. En studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig».[7] Kvinnesaksbevegelsen er dermed en del av, men også forskjellig fra, den større kvinnebevegelsen. Bodil Chr. Erichsen skriver at «fram til rundt 1960 refererer kvinnesakskvinne hovedsakelig til medlemmer i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og brukes utelukkende om borgerlige kvinner. Fra tiden etter viser uttrykket kvinnesakskvinne eksplisitt til medlemskap i NKF».[8] Begrepet «feminisme» ble først allment akseptert i kvinnesaksbevegelsen i 1980-årene; inspirert av engelsk språkbruk brukes begrepet «liberal feminisme» idag også om den hovedstrømningen innen kvinnebevegelsen som kvinnesaksbevegelsen utgjør.

Kvinnesaksbevegelsen er kjennetegnet av en rettslig orientering og et fokus på den offentlige sfæren, og hadde siden 1800-tallet tradisjonelt i hovedsak en progressiv (sosial)liberal orientering, i Norge særlig knyttet til partiet Venstre, som da var landets dominerende politiske parti. Kvinnesaksbevegelsen har historisk ofte vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene».[9] Kvinnesaksbevegelsen har på 1900-tallet i økende grad vært tverrpolitisk, men med en liberaldemokratisk forankring. Solsikken er kvinnesaksbevegelsens eldste symbol og er kilden til fargen gul–gull som ble brukt av den liberale kvinnestemmerettsbevegelsen og som fortsatt brukes av kvinnesaksbevegelsens paraplyorganisasjon International Alliance of Women.[10]

Historie

rediger
 
Eva Kolstad mente moderne kvinnesak er «en kamp mot de fastgrodde, tradisjonsbundne oppfatningene av hva som er mannlig og hva som er kvinnelig» og «en kamp for det frigjorte menneske»[11]

I Norge ble begrepet kvinnesak tradisjonelt brukt om den liberale eller borgerlige kvinnesaksbevegelsen, med Norsk Kvinnesaksforening (NKF) som den fremste representanten i Norge. NKF innførte betegnelsen i Norge. Kvinnesaksbevegelsen hadde en eksplisitt progressiv likestillingsagenda, og var nært knyttet til partiet Venstre, i en slik grad at NKF lenge ble sett på som et «underbruk» av Venstre.[12] Kvinnesak betyr ifølge Det Norske Akademis ordbok «sak som har kvinnenes likestilling til mål»,[13] dvs. det politiske målet for den liberale eller borgerlige kvinnesaksbevegelsen, og som denne bevegelsen tradisjonelt i stor grad var alene om å ha.

Cathrine Holst har uttalt at

 Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen var (…) liberal eller liberalfeministisk. De borgerlige kvinnesakskvinnene kjempet for at kvinner skulle få statsborgerlige friheter og rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, arverett, eiendomsrett og næringsfrihet – og for kvinners adgang til utdanning og yrkesliv. Kvinner burde kort sagt få de samme frihetene og rettighetene som menn. 

Cathrine Holst[14]

Begrepene «kvinnesakskvinne» og den kjønnsnøytrale formen «kvinnesaksforkjemper» betegnet i norsk kontekst normalt medlemmer av NKF; Bodil Chr. Erichsen skriver at «fram til rundt 1960 refererer kvinnesakskvinne hovedsakelig til medlemmer i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og brukes utelukkende om borgerlige kvinner. Fra tiden etter viser uttrykket kvinnesakskvinne eksplisitt til medlemskap i NKF».[8] Begrepet ble også brukt om medlemmer av tilsvarende organisasjoner i utlandet. Begreper som kvinnesak og kvinnesakskvinne ble dermed ikke normalt brukt på norsk om (medlemmer av) arbeiderkvinnebevegelsen eller mer upolitiske og humanitære kvinneorganisasjoner. Begrepene ble heller ikke brukt om senere radikale kvinneorganisasjoner, som brukte andre begreper for å omtale seg selv og som i 1970-årenes diskusjon oppfattet kvinnesak som et begrep med klart borgerlige og liberaldemokratiske konnotasjoner.[2] På den radikale venstresiden ble kvinnesaksbevegelsen oppfattet som en del av det bestående borgerlige samfunnet. En studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig, og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon […] I Norge organiserte de progressive feministene seg i 1884 i Norsk Kvinnesaksforening. Foreningen vokste fram i nær kontakt med, og som en del av, hele den borgerlig-nasjonale og borgerlig-liberale venstrebevegelsen.»[7]

Hovedfokuset for NKF og den liberale kvinnesaksbevegelsen har alltid vært kvinners politiske og juridiske rettigheter, og den såkalte offentlige verden. Lucy E. Bailey skriver at liberal feminisme er kjennetegnet av «sitt fokus på individets rettigheter og reform gjennom staten» og at retningen har «spilt en avgjørende rolle i kampen for kvinners rettigheter i mange ulike kontekster og er fortsatt en velkjent og utbredt retning innen feministisk tenkning. Liberal feminisme oppstod som politisk tradisjon i Opplysningstiden (...) Liberal feministisk teori vektlegger kvinners rett til autonomi og foreslår tiltak mot ulikestilling gjennom å fjerne rettslige og sosiale hindre og fremme en samfunnsordning som støtter opp om kvinners likestilling».[15] NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at NKF med «kvinnesak» «faktisk egentlig mener likestilling», som alltid har vært NKFs hovedmål.[2] NKF-leder Eva Kolstad skrev i 1959 at «moderne kvinnesak blir derfor en kamp mot de fastgrodde, tradisjonsbundne oppfatningene av hva som er mannlig og hva som er kvinnelig. Det blir en kamp for det frigjorte menneske».[16][11] I en artikkel i Kvinnesaksnytt fra 1959 skrev Kolstad at

 Det vi vil fram til er et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner [...] Kvinnesak er derfor nå like lite som før kamp mot menn. Det er en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring. Problemet gjelder alle menn og alle kvinner, det gjelder familien – og samfunnet». 

Eva Kolstad, Kvinnesaksnytt, 1959[1]

I 1977 foreslo Trondhjems Kvinnesaksforening at Norsk Kvinnesaksforening skulle endre navn for å tydeliggjøre at foreningen først og fremst står for likestilling. En del av bakgrunnen for forslaget var at begrepet kvinnesak ofte misforstås av personer utenfor kvinnesaksbevegelsen, som ikke er kjent med kvinnesaksbevegelsens liberale tradisjon og forståelse av kvinnesak som det samme som likestilling. Forslaget om navneendring fikk imidlertid ikke tilslutning.[17] Flertallet la vekt på at navnet er svært tradisjonsrikt, at det ikke er noen motsetning mellom kvinnesak og likestilling og at det er viktig å holde fast på kvinnesaksbevegelsens forståelse av begrepet.

Kvinnesak og feminisme

rediger

Begrepet feminisme er relativt nytt og ble f.eks. i Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 omtalt som et «mindre heldig» begrep for «kvinneemansipasjonen».[18] Den norske kvinnesaksbevegelsen representert ved NKF holdt gjennom 1970-årene fast på et begrepsmessig skille mellom kvinnesak og feminisme, og NKF mente så sent som i 1980 at feminismebegrepet kunne «skape unødige motsetningsforhold til menn», mens kvinnesak ble forstått av NKF som et mer nøytralt navn på kampen for likestilling.[19] I løpet av 1980-årene ble feminismebegrepet imidlertid etablert på norsk og andre språk som en relativt nøytral betegnelse på kampen for kvinners rettigheter i allmennspråket. Det som på norsk tradisjonelt ble kalt kvinnesak er i moderne språkbruk internasjonalt ofte kalt liberal feminisme, forstått som en bred hovedstrømning innen feminismen som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet; denne begrepsbruken har røtter først og fremst i engelsk.[20]

Symboler

rediger
 
Vignett for tidsskriftet Nylænde (versjon brukt fra 1908) med solsikke
 
Svenske stemmerettsforkjempere foran fanen til International Woman Suffrage Alliance (IWSA; nå International Alliance of Women, IAW) på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911. Gull og hvitt var den liberale eller borgerlige kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens farger.

Solsikken og fargen gul/gull er de eldste symbolene for kvinnesaksbevegelsen. De ble utbredte symboler for den «borgerlige» eller liberale kvinnesaksbevegelsen fra 1860-årene, først i USA[21] og fra 1890-årene også i Norge. Etter initiativ fra Gina Krog tok Norsk Kvinnesaksforening i 1894 solsikken som symbol, inspirert av de amerikanske liberale kvinnesaksforkjemperne Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony og organisasjonen de startet, da kalt National American Woman Suffrage Association (siden videreført som League of Women Voters). Også NKFs paraplyorganisasjon International Woman Suffrage Alliance (siden International Alliance of Women; IAW) tok i 1904 gull som hovedfarge etter modell av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA, og gull/hvitt ble de fremste symbolene for den internasjonale (liberale) kvinnestemmerettsbevegelsen.[10]

 Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelse 

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary[22]

Noter

rediger
  1. ^ Sak betyr i denne konteksten «rettigheter», jf. målsak om kampen for nynorskens stilling, «Norges sak» om kampen for Norges uavhengighet og lignende uttrykk. Norsk Kvinnesaksforening oversetter navnet til engelsk som Norwegian Association for Women's Rights.

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Kolstad, Eva (1959). «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil». Kvinnesaksnytt. 10 (2): 11–15. 
  2. ^ a b c Elisabeth Lønnå (1996): Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913 (bl.a. s. 250), Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 8205244952
  3. ^ Moksnes, Aslaug (2007). «Likestilling versus særbehandling». Kvinnesaksnytt. 58 (1): 3.
  4. ^ Rottenberg, Catherine (2014). «The Rise of Neoliberal Feminism». Cultural Studies. 28 (3). doi:10.1080/09502386.2013.857361.
  5. ^ Holst, Cathrine (2017). Hva er feminisme. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215029832. 
  6. ^ Tong, Rosemarie (2018). Feminist Thought: A More Comprehensive Introduction. Routledge. ISBN 9780429974878. «In recent years liberal feminism has taken a turn toward intersectionality» 
  7. ^ a b Reis kampen blant arbeiderkvinnene. Oktober. 1975. ISBN 8270941115. 
  8. ^ a b Norske kvinners liv og kamp. Res publica. 2018. s. 13. ISBN 9788282260640. 
  9. ^ Gerdov, Christian (2022). «The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964)». NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research. 30 (1): 7–19. doi:10.1080/08038740.2021.1987981. 
  10. ^ a b «Our color». International Alliance of Women. Besøkt 11. mars 2023. 
  11. ^ a b Runar Jordåen (9. juni 2020). «Eva Kolstad». Skeivt arkiv. Besøkt 17. november 2021. 
  12. ^ Aslaug Moksnes (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913 (bl.a. s. 35), Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-15356-6
  13. ^ «Kvinnesak». Det Norske Akademis ordbok. Besøkt 23. november 2022. 
  14. ^ Holst 2017, s. 42.
  15. ^ "Feminism, Liberal." The Wiley Blackwell Encyclopedia of Gender and Sexuality Studies, 2016.
  16. ^ Eva Kolstad (25. mai 1959). «Hva er i grunnen kvinnesak?». Dagbladet. s. 3–4. 
  17. ^ «Landsmøtet». Kvinnesaksnytt. 29 (1–2): 7. 1978. 
  18. ^ «Feminisme», Aschehougs Konversasjonsleksikon, 1956
  19. ^ Adresseavisen. 8. mars 1980. s. 13. 
  20. ^ Maynard, Mary (1995). «Beyond the 'big three': the development of feminist theory into the 1990s». Women's History Review. 4 (3): 259–281. doi:10.1080/09612029500200089.
  21. ^ Cheris Kramarae & Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992
  22. ^ Cheris Kramarae og Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992

Videre lesning

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kvinnesak&oldid=24544777»
  NODES
Association 3
Idea 1
idea 1
INTERN 10
Note 2