Invasjonen i Normandie

Invasjonen i Normandie (med kodenavnet Operation Overlord) var de vestlige alliertes landgang og fremrykking i Normandie i Frankrike under andre verdenskrig. Den begynte 6. juni 1944, og var den største amfibiske operasjonen noengang. Invasjonsfasen av Vest-Europa ansees avsluttet med frigjøringen av Paris den 25. august 1944.

Invasjonen i Normandie
Konflikt: andre verdenskrig
Dato 6. juni–25. august 1944 Sted Normandie, Frankrike 49°19'59,99"N 0°34'0,01"V Resultat Alliert seier
Stridende parter
De allierte: USA Storbritannia Canada Frankrike Polen Belgia Tsjekkoslovakia Hellas Nederland Norge Luxembourg Sør-Afrika Australia New Zealand	Tyskland
Kommandanter og ledere
D. Eisenhower B. L. Montgomery Bertram Ramsay T. Leigh-Mallory Omar Bradley Miles Dempsey Harry Crerar	Adolf Hitler G. von Rundstedt G. von Kluge Walter Model Erwin Rommel Friedrich Dollmann
Styrker
6. juni: 156 000 soldater 6 939 skip 11 000 fly Frem til 12. juni: 326 547 soldater 2700 stridsvogner Frem til 16. juni: 557 000 soldater Frem til 3. juli: 929 000 soldater 4300 stridsvogner	6. juni: 50 000 soldater ca. 40 skip ca 500 fly Frem til 12. juni: 130 000 soldater 600 stridsvogner Frem til 16. juni: 220 000 soldater Frem til 3. juli: 300 000 soldater 1050 stridsvogner
Tap
6. juni: 9000 Frem til 30. juni: 61 732 soldater 900 stridsvogner Frankrike fritt: 206 703 soldater	6. juni:3 000+ Frem til 1. juli: 62 603 soldater 200–400 Frankrike fritt: 615 000 soldater 2200 stridsvogner
Den allierte invasjonsstyrken og tyske forsvarsstyrker, 6. juni 1944 (stor versjon).

Beslutningen om å invadere ved å krysse Den engelske kanalen i 1944 ble bekreftet under konferansen i Teheran i november 1943, mellom Josef Stalin, Franklin Roosevelt og Winston Churchill. Kort etter ble general Dwight D. Eisenhower utnevnt til sjef for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF). Invasjonen var avhengig av vest-alliert nedkjempelse av trusselen fra tyske ubåter, fly, og at Den røde armé bandt storparten av det tyske Wehrmachts styrker på østfronten.

Kysten av Normandie i det nordvestlige Frankrike ble valgt for invasjonen. USA, Storbritannia og Canada fikk ansvar for hver sine sektorer av landgangsområdet. For å møte forholdene ved brohodet, ble to kunstige havner, og en rekke spesialiserte stridsvogner og annet utstyr utviklet. I månedene før invasjonen gjennomførte de allierte operasjon Bodyguard, et betydelig militært bedrag som blant annet brukte elektronisk og visuell feilinformasjon for å villede tyskerne om dato og sted for den vest-allierte invasjonen. Den tyske diktatoren Adolf Hitler ga i 1943 generalfeltmarskalk Erwin Rommel ansvaret for festningsverkene i Atlanterhavsvollen, i påvente av en invasjon av Frankrike.

Rundt 156 000 vest-alierte soldater ble landsatt første dag av invasjonen, direkte mot dem sto om lag 50 000 soldater fra Wehrmacht. De vest-allierte soldatene var støttet av rundt 5 000 skip, og over 11 000 fly, mens kun rundt 300 tyske fly var i luften invasjonsdagen. De alliertes invasjon var en suksess, men de klarte ikke å oppnå alle sine mål for den første dagen. Brohodet ble gradvis utvidet da de erobret havnen i Cherbourg den 26. juni, og byen Caen den 21. juli. Mot slutten av juli 1944 var de allierte styrkene så overlegne at den tyske motstanden brøt sammen (med rundt 2 millioner soldater landsatt), og særlig amerikanske styrker rykket raskt frem.

Et mislykket motangrep fra tyske styrker som svar på alliert fremrykning 7. august førte til at om lag 50 000 soldater fra den tyske 7. armé ble fanget i Falaise-lommen innen 19. august. De vest-allierte startet en andre invasjon fra Middelhavet i Sør-Frankrike (kodenavnet operasjon Dragoon) 15. august, og frigjøringen av Paris fulgte 25. august. Både sivile og militære tap var betydelige, sivile franske tap knyttet til invasjonen var mellom 25- til 40 000 barn, kvinner og menn. Militære tap (døde, sårende og fanger) var rundt 230 000 for de vest-allierte, mens det tyske Wehrmacht tapte mellom 200– til 400 000 soldater.

Den vellykkede invasjonen i Normandie og frigjøringen av Frankrike var en milepæl på veien mot Tysklands endelige kapitulasjon. Flere av datidens ledere, og en rekke av ettertidens historikere anser at den også førte til at Tysklands totalitære styre i Vest-Europa ikke ble erstattet med ledere innsatt av Sovjetunionen, slik det ble i Øst-Europa.

Forberedelser

Utdypende artikler: slaget om Frankrike og slaget om Madagaskar

Ifølge historikeren Richard Overy var det tre betingelser som måtte innfris for at de allierte kunne invadere Frankrike. De tyske ubåtene og flyene måtte slås i slaget om Atlanterhavet, Den røde armé måtte holde ut mot Wehrmacht, og Luftwaffe måtte slås, slik at de allierte kunne ha luftherredømme under invasjonen. Hvis de tre betingelsene ikke ble innfridd, ville risikoen ved invasjonen være for høy. Verken i 1942 eller 1943 var disse tre betingelsene innfridd. Det skjedde først ved årsskiftet 1943–1944.

I juni 1940 hadde Nazi-Tysklands fører Adolf Hitler triumfert ved Frankrikes kapitulasjon. Britiske fartøyer hentet over 338 000 allierte tropper fanget langs den nordlige kysten av Frankrike over til England - inkludert mye av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) – i evakueringen fra Dunkerque.

Etter at aksemaktene invaderte Sovjetunionen i juni 1941 i operasjon Barbarossa, begynte den sovjetiske lederen Josef Stalin å presse på for en andre front i Vest-Europa så snart som mulig. Churchill avslo gjentatte ganger, selv med amerikansk hjelp hadde ikke britene tilstrekkelige med styrker for et slikt angrep. Invasjonen av Madagaskar (Operation Ironclad) sommeren 1942 viste både hvor begrensede ressurser og hvor lite trening de allierte hadde for store amfibiske operasjoner.

Etter USA kom med i krigen, ivret de for invasjon i Vest-Europa i 1942, og selv om det raskt ble utsatt grunnet manglende ressurser, var det en uenighet mellom briter og amerikanere. Mens britene ville slite ut Tyskland med bombing og angrep andre steder, anså amerikanerne at en invasjon av Frankrike var nødvendig for å slå Tyskland. Et endelig vedtak om invasjon i det nordlige Frankrike ble presset gjennom av amerikanerne under strategiske drøftinger mellom Churchill og Roosevelt i Washington i mai 1943.

To foreløpige planer med kodenavnet operasjon Roundup og operasjon Sledgehammer ble fremmet for 1942–1943, men ingen av dem ble ansett av britene som praktiske eller sannsynlige for å lykkes. I stedet utvidet de allierte sin aktivitet i Middelhavet, satte i gang operasjon Torch, invasjonen av Fransk Nord-Afrika i november 1942, invasjonen av Sicilia i juli 1943, og i operasjon Avalanche invaderte de Italia i september. Disse felttogene ga de allierte troppene verdifull erfaring innen amfibisk krigføring, synliggjorde hvorfor invasjonen av Frankrike tidligst kunne skje i 1944 og viste behovet for å avskjære fiendtlige styrker fra å kunne rykke frem mot et brohode.

Invasjon, når og hvor?

Det var langvarige diskusjoner og uenighet blant de tre store allierte nasjonene (Sovjetunionen, Storbritannia og USA) om når og hvor en invasjon skulle skje. Sovjetunionen krevde invasjon i Vest-Europa, de anså det ville føre til redusert tysk innsats på østfronten. Da USA kom med i krigen i desember 1941 støttet de Sovjetunionens krav og president Roosevelt lovet Stalin at de vest-allierte skulle invadere i Frankrike i 1942.

Storbritannias ledere vurderte en invasjon av Europa i 1942 som umulig, det var hverken nok skip, fly eller soldater. Etterhvert som skip, fly og soldater begynte å komme fra USA ble andre argumenter trukket frem, britene ønsket offensiv i Middelhavet, og Balkan. Noe av bakgrunnen var erfaringene med store tap under første verdenskrig, og evakueringen fra Frankrike i 1940. Til slutt ble den vanskelige avgjørelsen tatt ved at amerikanerne allierte seg med sovjeterne under toppmøtet i Teheran i november 1943, og britene under Churchill måtte akseptere vest-alliert invasjon i Frankrike i mai 1944.

De tyske styrkene dro den erfaring at allierte krigsskip stanset tyske motangrep mot de allierte brohodene ved hjelp av massiv beskytning, noe som gjorde det tilnærmet umulig å drive vekk de allierte hvis de først hadde kommet seg i land. Denne utfordringen ledet til ytterligere oppmerksomhet fra Hitler om Atlanterhavsvollen.

Operasjon Neptune

Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av Vest-Europa, med landgang av styrker den 6. juni 1944. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under Casablanca-konferansen (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en plan for invasjon av Vest-Europa. Generalløytnant Frederick E. Morgan ble utnevnt som sjef for denne staben.

Hans tittel ble COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander), til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket Morgan omhyggelig Europas kyster. Hans stab regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de tekniske detaljer en landgang ville by på.

Valg av landingssted

Allerede ett år før invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor arméer måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor. Stedet måtte ha nærhet til havner som kunne erobres og brukes som å ta imot forsyninger, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, flo og fjære, og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.

Britene holdt på Calais, enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Amerikanerne på sin side, foretrakk Normandie, fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over Seine og Loire. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av Churchill, Roosevelt og Den felles stabssjef-komité (engelsk: Combined Chiefs of Staff) på konferansen i Quebec i august 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være amerikansk, samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være briter. Under konferansen i Teheran i november 1943 mellom Josef Stalin, Franklin Roosevelt og Winston Churchill ble invasjonen, til tross for britisk motstand, endelig besluttet, og tidspunktet fastsatt til 1. mai 1944.

• Allierte og tyske forberedelser for invasjonen
• 
  De allierte lederne, Stalin, Roosevelt og Churchill, under Teherankonferansen i 1943, hvor invasjonen av Vest-Europa ble bestemt. (stor versjon)
• 
  Tysk kanonstilling ved kysten

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  General Erwin Rommel inspiserer mulige landingsområder

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Vest-alliert trening med skarpt før invasjonen
• 
  Vest-allierte tropper øver med landgangsfartøy (stor versjon)
• 
  Vest-alliert landgangsøvelse i Storbritannia
• 
  Amerikansk kombinert foto- og kartskisse for invasjonsstrand, opprinnelig merket TOP SECRET (stor versjon)
• 
  Amerikanske landgangsfartøy klargjør for invasjonen i Normandie
• 
  M4 Sherman uskadeliggjør miner

  Foto: Mapham, J (Sgt), War Office official photographer

  (stor versjon)
• 
  Vest-alliert kart over invasjonsområdet, opprinnelig merket TOP SECRET (stor versjon)
• 
  Allierte landing craft, tank (LCT) klar for invasjonen, i Southampton (stor versjon)
• 
  General Dwight Eisenhower, med soldater fra 101st Airborne Division kvelden før invasjonen (stor versjon)
• 
  Personell fra British 22nd Independent Parachute Company, 6th Airborne Division blir informert i forkant av invasjonen, 4.–5, juni 1944

Kommandanter

Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general Dwight D. Eisenhower til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk Arthur William Tedder ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk Trafford Leigh-Mallory, general Bernard Law Montgomery og admiral Bertram Ramsey fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen.

Den vest-allierte angrepsplanen

Vest-alliert plan for fremrykking. Det gikk sent de første ukene, men så løsnet det i slutten av juli, og Paris ble frigjort 2 uker før planlagt

Utdypende artikkel: 21. armégruppe

Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene. Etter grundig diskusjon ble det bestemt at invasjonen skulle foregå over en 80 kilometer lang front. Den ble fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker (arméer), én amerikansk og én overordnet britisk. Under ledelse av general Omar Bradley skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) klokken 06:30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, 07:30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general Miles Dempsey.

Under forberedelse for kamp har jeg alltid funnet at planer er ubrukelige, men planlegging er uvurderlig.

General Dwight Eisenhower, sjef for SHAEF

Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske luftbårne styrker (operasjon Tonga, operasjon Chicago og operasjon Detroit), bak de tyske linjene natt til D-dagen. De britiske styrkene skulle sikre landsettingens østlige (venstre) flanke, ta viktige broer og slå ut et tysk kystbatteri. De amerikanske styrkene skulle sikre kjernepunkter på Cotentin-halvøya, særlig områder innenfor Utah-stranden og sikre den vestlige (høyre) flanken. Med over 18 000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landgang. Disse luftlandsettingene ble foretatt både ved bruk av fallskjermsoldater og glidefly.

Det er svært vanskelig å tro at i løpet av noen få timer vil invasjonen over Kanalen starte! Jeg er er svært urolig over hele operasjonen. På det beste vil den komme veldig til kort for forventningene til flertallet av folk, nemlig de som ikke vet noe om dens utfordringer. På det verste kan det bli den mest forferdelige katastrofen i hele krigen. Jeg ønsker ved Gud at det var vel overstått.

Feltmarskalk Alan Brooke, sjef for den britiske forsvarsstaben, til sin dagbok 5. juni 1944, dagen før invasjonen

I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff (operasjon Pluto), så man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip til å landsette alle forsyninger, skulle det bygges kunstige havner (operasjon Mulberry). Disse skulle beskyttes ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten, bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket (operasjon Gooseberry).

Værvarsling

Vær, på engelsk og tysk

Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams hadde de tyske styrkene gode meteorologer, og i dagene før invasjonen ga de tilnærmet samme varsel som de vest-allierte: dårlig vær for 4. og 5. juni, med oppklaring den 6. juni.

Det var imidlertid forskjell på tyskernes og de vest-alliertes syn på betingelsene for invasjon; høyvann-lavvann, fullmåne, maksimal bølgehøyde og mer. I tillegg kom den feilen at tyskerne regnet tidevann ut fra forholdene ved Calais, mens tidspunktene var andre i bukten i Normandie. Resultatet var at de tyske styrkene holdt relativ lav beredskap da invasjonen kom.

Planleggerne av invasjonen spesifiserte et sett med betingelser angående tidspunktet for invasjonen, og anså bare noen få dager i hver måned som passende. En fullmåne var ønskelig, da den ville gi belysning for piloter og ha det høyeste tidevannet. De allierte ønsket å planlegge landsettingene til kort tid før daggry, midt mellom lavvann og høyvann, med tidevannet på vei inn. Dette ville forbedre synligheten til hindringer fienden hadde plassert på stranden, samtidig som man minimaliserte tiden soldatene måtte være eksponert. Spesifikke kriterier ble også satt for vindhastighet, sikt og skydekke. Eisenhower hadde foreløpig valgt 5. juni som dato for invasjonen. Den 4. juni var imidlertid forholdene uegnet for en landing, da høy vind og kraftig sjø gjorde det umulig å sjøsette landingsfartøyer, og lave skyer ville hindre flyene i å finne målene sine.

Den norske meteorologen Sverre Petterssen spilte en sentral rolle i å oppdage at det var to lavtrykkssystemer som nærmet seg Normandie. Han forutså at mellom disse lavtrykkene ville været forbedres, noe som var betydningsfullt for planleggingen av invasjonen.

På kvelden 4. juni varslet det allierte meteorologiske teamet, ledet av James Stagg fra Royal Air Force, at været ville forbedre seg tilstrekkelig til at invasjonen kunne iverksettes 6. juni. Han møtte Eisenhower og andre seniorkommandører ved deres hovedkvarter i Southwick House i Hampshire for å diskutere situasjonen. General Montgomery og generalmajor Walter Bedell Smith, Eisenhowers stabssjef, var ivrige etter å sette i gang invasjonen. Admiral Bertram Ramsay var forberedt på å avgi skipene sine, mens Trafford Leigh-Mallory uttrykte bekymring for at forholdene ville være ugunstige for allierte fly. Etter mye diskusjon bestemte Eisenhower at invasjonen skulle iverksettes. Alliert kontroll over Atlanterhavet gjorde at tyske meteorologer ikke hadde tilgang til like mye informasjon som de allierte om innkommende værmønstre. Da Luftwaffes meteorologiske senter i Paris varslet én uke med stormfullt vær, forlot mange Wehrmacht-kommandører stillingene sine for å delta på krigsspill i Rennes, og personell i mange enheter fikk permisjon. Erwin Rommel returnerte til Tyskland for sin kones fødselsdag, og for å møte Hitler for å prøve å få flere stridsvogner.

Hadde Eisenhower utsatt invasjonen igjen, var neste tilgjengelige periode med riktig kombinasjon av tidevann (men uten den ønskelige fullmånen) to uker senere, fra 18. til 20. juni. Som det skjedde, i løpet av denne perioden ville inntrengerne ha møtt en stor storm som varte i fire dager, mellom 19. og 22. juni, som ville ha gjort de innledende landsettingene umulige.

Det tyske forsvaret mot invasjon

Kartskisse over Atlanterhavsvollen, festningsverkene var langt fra ferdig utbygd da de vest-allierte invaderte Normandie i juni 1944

Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt. Han hadde til disposisjon blant annet armégruppe B i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk generalfeltmarskalk Erwin Rommel kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av Atlanterhavsvollen høsten 1943 og hadde direkte kontakt med han. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. Kommandolinjen var ytterligere komplisert ved at Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt hadde satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general Leo Geyr von Schweppenburg) direkte under sin kontroll. Mens Hitler, som øverste kommandant, stadig skiftet mening om hvor invasjonen ville komme, ble Rommel stadig mer sikker på at Normandie ville være stedet. De vestallierte anslo i januar 1944 at det var 53 tyske divisjoner i Frankrike, Nederland og Belgia. Av disse var 10 panserdivisjoner, 13 var infanteridivisjoner og 2 fallskjermdivisjoner, alle vurdert som brukbare for tjeneste i øst. Kun en mindre del av den tyske styrken var i Vest-Europa, av ytterlig 228 divisjoner var mesteparten på østfronten, mot Den røde armé.

Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av felttoget i Nord-Afrika. Der hadde overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika, og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.

I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at Atlanterhavsvollen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåter. Disse besto av sammensveisede stålskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting (kjent som «Rommelspargel»). I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut festningslinjen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger. Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et rundt 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot forsterket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.

Invasjonsdagen, 6. juni 1944

Merville-batteriet

De britiske luftlandesoldatene klarte å ta Merville-batteriet, og trakk ut bakstykket før de forlot området. Tyske styrker gjenerobret imidlertid batteriet, satte inn bakstykket, og det var operativt inntil 17. august, da de tyske styrkene trakk seg ut.

Det var ikke 150 mm kanoner i batteriet, men tsjekkiske 100 mm, med rekkevidde på over 12 kilometer (8 engelske miles). Batteriet var uansett ikke aktivt mot de allierte fartøyene 6. juni, grunnet det britiske angrepet.

Luftlanding østre del av invasjonsområdet

Den britiske 6th Airborne Division luftlandet, via fallskjerm og glidefly, på den østlige delen av invasjonsområdet. De skulle sikre venstre flanke for hovedstyrken som kom sjøveien ved å frigjøre området mellom elvene Orne og Dives, i operasjon Tonga. En viktig del av opdraget var å ta broene over elven Orne og Caen-kanalen tjue minutter over midnatt. Styrken besto av to grupper, den første gruppen landet med samtlige tre fly få meter fra Caen-kanalen og erobret denne med små tap. Den andre gruppen landet med bare to fly, men her flyktet tyskerne og overlot brua til britene uten kamp.

Hovedstyrken som ble sluppet en halvtime senere, ble spredt over et stort område. Dette gjorde at styrken som skulle ta Merville-batteriet var redusert fra 600 til bare 150 mann. Dessuten hadde alt tungt utstyr gått tapt. Allikevel klarte de å gjennomføre oppdraget. Det samme gjorde styrken som var satt til å sprenge de fem bruene over elven Dives. Dermed var alle hovedmål sikret da resten av divisjonen, under ledelse av general Gale, landet i glidefly med sine panservernvåpen og annet tungt utstyr, for å befeste forsvaret av brohodet. Panservernkanonene kunne deretter konsentreres mot den sørlige delen av området, som var det eneste stedet tyskerne kunne foreta et motangrep med stridsvogner. Enheter fra landgangsstyrkene nådde bruene over Orne og Caen-kanalen allerede på formiddagen, og avløste styrkene der.

Luftlanding vestre del av invasjonsområdet

De to amerikanske divisjonene 101st Airborne Division og 82nd Airborne Division luftlandet, via fallskjerm og glidefly, på Contentin-halvøya, i den vestlige delen av invasjonsområdet. Målet var å innta viktige kommunikasjonspunkter, i sær veifyllinger over oversvømte områder i landet innenfor Utah-stranden, så de tyngre utrustede styrkene som kom i land på Utah-stranden kunne rykke raskt frem mot den viktige havnebyen Cherbourg. Flyene ble beskutt av tysk luftvern og både soldater som landet med fallskjerm og via glidefly ble derfor spredt utover et større område enn planlagt. Kaoset som oppsto for de to amerikanske luftlandedivisjonene var en ulempe fordi det tok tid for soldatene å finne ut hvor de var, og få samlet enhetene. Det viste seg i ettertid også å ha vært en fordel, da spredningen skapte stor forvirring blant de tyske forsvarerne av området, som søkte etter fallskjermsoldater i stedet for å forsterke de tyske styrkene ved Utah-stranden.

De amerikanske styrkene landet ved, og tok kontroll over landsbyen Sainte-Mère-Église, det avskar vei- og jernbaneforbindelse mellom havnebyen Cherbourg og resten av Frankrike. Etterhvert som soldater fra begge divisjoner, luftlandet med fallskjerm og glidefly, var samlet, inntok de forsvarsstillinger for å sikre området inntil styrkene fra landgang ved Utah-stranden ankom.

Utah-stranden

Trøbbel med tidevann

Landgangsområdet hadde stor tidevannsforskjell, 20 fot (om lag 7 meter) fra lav- til høyvann, og å bestemme når landgangen skulle starte ga like store problemer for de vest-allierte som tyskerne. De vest-allierte landet på et kompromiss mellom ønskene fra hærstyrkene og marinen, med angrep på stigende vann.

Utah-stranden (engelsk: Utah Beach) var det andre av invasjonsområdene underlagt 1. amerikanske armé, hvor oppdraget skulle utføres av 7. armékorps, med 4th US Infantry Division. Ved siden av den britiske Sword-stranden var Utah-stranden den strategisk viktigste, før invasjonen ble den også ansett som mer krevende enn Omaha-stranden, grunnet terrenget bak som var oversvømmet, med få veier på opphøyde diker.

Hvordan liker dere gutter stranda?

Velkomsthilsen fra brigadegeneral Theodore Roosevelt Jr. til soldater som kom i land på Utah-stranden

Grunnet tap av ledefartøy og sterk strøm ble landgangen på Utah-stranden flere kilometer øst for plan, noe som viste seg heldig, da området de egentlig skulle gått iland var vesentlig sterkere forsvart. Den amerikanske brigadegeneralen Theodore Roosevelt Jr. kom i land i første bølge (med stokk, etter en skade fra hans deltakelse i første verdenskrig), og avgjorde på stedet at invasjonen skulle fortsette der de var havnet, en avgjørelse han senere ble hedret med Medal of Honor for. Rundt 23 000 amerikanske soldater gikk i land der invasjonsdagen, og av dem ble kun 210 drept eller såret. Området bak landingsstedet ble sikret av soldater fra 101. flybårne divisjon. Det sentrale målet for styrkene som gikk iland ved Utah-stranden var havnebyen Cherbourg, den måtte raskest mulig inntas for å bidra til å avlaste strømmen av forsyninger over strendene.

Pointe du Hoc

Utdypende artikkel: Pointe du Hoc

US Rangers ved erobringen av Pointe-du-Hoc, under invasjonen i Normandie

Mellom Omaha- og Utah-strendene var det befestede kystartilleristillinger med overbygde betonginstallasjoner som kunne beskyte begge strendene og sjøen utenfor. Stillingene der tvang fartøyene i invasjonsstyrken til å ankre utenfor rekkevidde, og forsinket landgangen. Det ble derfor besluttet at disse skulle nedkjempes i invasjonens første fase, én time før landingene startet på disse to strendene, med spesialstyrker fra U.S. Army Rangers. Artilleriet befant seg på en klippe med så å si vertikale vegger, som var nærmest umulig å forsere. Enheter fra 2. Ranger Batallion ble derfor utvalgt og trent spesielt for oppgaven.

2. Ranger bataljon gikk i land under klippene og kjempet seg opp under tysk beskytning fra håndvåpen. Med støtte fra en amerikansk jager, og med spesiallagde entrehaker, avfyrt fra bombekastere, som hadde enten rene tau eller taustiger festet til dem, kjempet de seg opp til toppen av klippene. Der oppdaget de at kanonene ikke var blitt installert i befestningene. Amerikanerne kjempet seg videre inn i landet og ødela kanonene som var lagret på jordene bakenfor befestningene. Deretter holdt de ut gjentatte tyske motangrep, før de to dager senere ble unnsatt av styrker som ble landsatt på Omaha-stranden.

Omaha-stranden

Bombene bommet

De tyske stillingene ved Omaha-stranden ble bombet rett før de amerikanske styrkene skulle gå i land, planen var at det skulle slå dem ut. I stedet for å fly langs stranden kom imidlertid bombeflyene inn fra sjøen, og holdt igjen for å unngå å treffe sine egne styrker på vei inn. Resultatet var at rundt 13 000 bomber ble sluppet, uten at noen tyske stillinger ble truffet.

Av vest-alliert ildstøtte var jagernes beskytning fra nært hold mest effektiv, selv om slagskipene hadde større skyts, så ble det for lite presist. Åtte amerikanske og tre britiske jagere seilte parallelt med stranden mens de skjøt mot tyske stillinger. Både allierte soldater og offiserer anså etterpå at jagernes innsats hadde vært svært viktig.Caddick-Adams 2019, s. 625–628

Utdypende artikkel: Omaha-stranden

Omaha-stranden (engelsk: Omaha Beach) var underlagt den 1. amerikanske armé som en del av det vestlige invasjonsområdet. Sektoren var med sin lengde på litt under ti kilometer den største av landgangsområdene, og var tildelt 5. armékorps. To infanteridivisjoner, henholdsvis 1. divisjon, med 16. og 18. regiment, og 29. divisjon med 115. og 116. regiment, skulle angripe hver sin hoveddel av stranden. De allierte hadde gjennom sin etterretning stadfestet at denne stranden var sterkt befestet og enkel å forsvare, slik at den ble den vanskeligste av de fem landgangsstedene å angripe. General Omar Bradley, øverstkommanderende for den 1. amerikanske armé, var innforstått med at den ville bli erobret med «enorme tap».

Var jeg redd? Jeg var alltid redd, og enda mer redd for å la kompaniet mitt vite at jeg var redd. Etter å ha vært i kamp i over to år anså jeg meg selv som en flyktning fra loven om gjennomsnitt.

Kompanisjef Charles 'Hank' Hangsterfer om landgangen på Omaha-stranden

Under landingene gikk det verst ut over den amerikanske Omaha-stranden. Både på grunn av ineffektivt marine- og luftbombardement, og mangelen av spesialpanservogner, for eksempel mineryddervogner og flammekastervogner, i motsetning til de britiske sektorene. De tyske forsvarsverkene var grundig oppbygget, med kanonstillinger i betong og solide infanteri-stillinger beskyttet bak store mengder piggtråd. Amerikanske 1st Infantry Division og 29th Infantry Division møtte 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. De amfibie-stridsvognene (DD-stridsvogn) som var ment å angripe her lykkes ikke med målene i oppdraget. Bølgene var høyere enn ventet samtidig med fralandsvind. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene. 27 av 29 stridsvogner i første angrepsbølge sank.

På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tysk artilleriild før de fikk utført sitt oppdrag. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet. Rundt 2 000 soldater døde her (i tillegg til over 2 000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble til og med vurdert. Men noen offiserer og soldater overvant egen frykt, samlet andre soldater til å forsere hindringene og komme seg videre innover i landet. Innen dagen var omme var rundt 34 000 amerikanske soldater landsatt på Omaha-stranden.

• Den allierte invasjonen og kampene ved landgangen i Normandie
• 
  Kartskisse over 82. og 101. Airborne Division (stor versjon)
• 
  Amerikansk C-47, brukt under transport av luftlandestyrker (stor versjon)
• 
  Kartskisse over maritime styrker og deres beskytning av posisjoner på land (stor versjon)
• 
  Britiske glidefly, brukt for å erobre broene over Caen-kanalen
• 
  Soldater på vei ned i landgangsbåter (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater rykker frem fra muren ved Utah-stranden
• 
  Landgangsfartøy på vei mot Omaha-stranden, krysseren USS «Augusta» i bakgrunnen (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater går i land på Omaha-stranden 6. juni 1944 (stor versjon)
• 
  Det britiske slagskipet HMS «Warspite» beskyter tyske stillinger på land, ved området Sword, 6. juni 1944 (stor versjon)
• 
  Skip for amfibisk landingsoperasjon, HMS «Rocksand», deltok ved Omaha, her ved Nikobarene i det indiske hav
• 
  Amerikanske landgangsfartøyer, med soldater som går i land på Omaha-stranden (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater på Omaha-stranden, under kalkklippene, noen sårede (stor versjon)
• 
  De vest-allierte styrke, omtrentlig plassering invasjonsdagen 6. juni (stor versjon)
• 
  Sårede amerikanske soldater på Omaha-stranden, venter på å bli evakuert (stor versjon)
• 
  Død amerikansk soldat på stranden i Normandie (stor versjon)
• 
  Amerikanske tropper og kjøretøy på vei i land, Omaha-stranden (stor versjon)
• 
  Landgangsskip med sperreballonger, losser på Omaha-stranden i juni 1944 (stor versjon)
• 
  Fergen «Ben-my-Chree» deltok ved evakueringen fra Dunkerque, og ved invasjonen i Normandie, her ved Dover i juni 1944 (stor versjon)
• 
  Ødelagt tysk Würzburg radar i Normandie (stor versjon)
• 
  De britisk-canadiske styrkene 6. juni 1944, strendene Gold, Juno og Sword (stor versjon)
• 
  En krigsbegravelse, regimentets prest forretter, mens avdødes kamerater hører

Gold-stranden

Myten om Gold-stranden

Fire kompanier med infanteri, 18 maskingevær, fem 75 mm haubitsere og syv 50 mm anti-stridsvogn kanoner forsvarte Gold-stranden, halvparten av tettheten på Omaha-stranden. Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams er det en myte at tapene var små på Gold-stranden. Tilsvarende som for Omaha-stranden hadde bombing og beskytning fra marinen begrenset effekt. De britiske styrkenes tap var over 400, i tillegg kom enheter ikke regnet med. I tillegg kom tap av 89 landgangsfartøyer. Samtidig var tapene en brøkdel av hva planleggerne av operasjonen forventet.

Gold-stranden (engelsk: Gold Beach) befant seg midt i sentrum for invasjonen, og landgang av 50. britiske infanteridivisjon, begynte én time etter Utah og Omaha. Stigende og krapp sjø betydde at langt fra alle miner og hindringer var fjernet. Konsekvensen var at de britiske soldatene fikk problemer med å komme i land.

Langs kysten var byene La Rivière og Le Hamel tungt forsvart av tyskerne. I tillegg var fire 155 mm kanoner stilt inn mot kysten en halv kilometer inne i landet. De tyske forsvarernes problem var samme som for Utah-stranden, de var for tynt spredt ut, i stillinger som ikke dekket hverandre, ingen dybde, og ble én stilling inntatt kunne de andre inntas fra siden eller bak.

Kraftig beskytning fra HMS «Ajax» satte kanonene ut av spill og stilnet det tyske forsvaret. Innen skumringen hadde 25 000 soldater gått i land og presset de tyske styrkene 10 km inn i landet. Da britene først kom i land brukte de resten av dagen til å etablere et brohode. 400 av de 25 000 som hadde gått i land ble drept i kampene.

Bombing og styrker

De vest-allierte bombeflyene slapp 2 944 tonn med bomber mot tyske mål på Juno og Sword-stranden, men offisielle vest-allierte rapporter etter invasjonen oppga at de ikke traff hverken stranden, knutepunkter eller tyske bunkere. Probleme for vest-allierte fly var lavt skydekke, som gjorde navigering og det å skille mellom fiende, egne styrker og sivile vanskeligere.

På og bak Juno, Gold og deler av Omaha-stranden lå tyske 716. infanteridivisjon. Den var underbemannet, med litt under 8 tusen mann, en del av de russiske, ukrainske og italienske frivillige. De skulle dekke en front på rundt 34 kilometer, mot tysk doktrine som foreskrev rundt 10 kilometer for en divisjon.

Juno-stranden

Sammen med engelskmennene var det canadiske stormtropper som hjalp til med å ta Juno-stranden (engelsk: Juno Beach). Den første bølgen gikk i land rundt 06:00. Miner og andre hindringer, som spanske ryttere og piggtråd, hindret soldatene å komme seg i land. Mange stridsvogner ble ødelagt. Dette var også på denne stranden der de britiske tapene var størst. 1 200 av de 21 000 som ble landsatt døde. På tross av dette etablerte de allierte styrkene seg her raskt. De tallmessig underlegne tyskerne gjorde taktisk tilbaketrekning vekk fra kysten. Britiske og canadiske styrker (fra strendene Sword, Gold og Juno) skulle etter planen frigjøre byen Caen allerede på invasjonsdagen. Den ble imidlertid ikke inntatt, og ble forsvart av tyskerne i over én måned.

Sword-stranden

Sword-stranden (engelsk: Sword Beach) var den østligste stranden, denne ble invadert av Storbritannias 3. divisjon. Det innledende bombardementet, både fra luften og fra marinefartøyene, hadde liten effekt, og de britiske styrkene møtte kraftig beskytning, både av kanoner, bombekasterer og maskingevær, da de gikk i land.

Britene hadde nest størst tap på denne stranden, cirka 1050 av de om lag 10 000 vest-allierte soldatene som omkom, ble skadet eller tapt, 6. juni. Etter 6 timer måtte tyskerne her trekke inn i landet på grunn av kraftig bombardement fra den britiske marinen. 64 tyskere ble fanget, og et ukjent antall ble drept. Da forsvaret kollapset beveget de tyske styrkene seg vekk fra invasjonsområdet. Sword-stranden var den første som ble stengt for å ta i land forsyninger, det skjedde den 12. juli. Grunnen var beskytning fra tyske batterier øst for områdene kontrollert av de vest-allierte styrkene.

• Kampene etter landsettingen
• 
  Landskap i Normandie med jorder atskilt med hekker, såkalt bocage (stor versjon)
• 
  Vest-alliert stridsvogn, påsveiset skjær for å kutte hull i hekk, en ser åpning bak stridsvognen (stor versjon)
• 
  Det krevende terrenget på halvøya Contentin (stor versjon)
• 
  Tyske krigsfanger etter Cherbourgs erobring (stor versjon)
• 
  Britisk soldat i Caen, med sivil kvinne, etter bombingen
• 
  Tyske krigsfanger, på Utah-stranden (stor versjon)
• 
  Amerikansk rekognoseringsavdeling, nær Avranches 31. juli 1944 (stor versjon)
• 
  Vest-alliert fremrykking inntil 2. juli 1944 (heltrukken blå linje) (stor versjon)
• 
  Deler av en tysk konvoi, angrepet ved Chambois (stor versjon)
• 
  Canadisk patrulje i Falaise (stor versjon)
• 
  Tyske soldater som har overgitt seg til vest-allierte styrker (stor versjon)
• 
  Tyske styrker i Falaise-lommen, 17. august 1944 (stor versjon)
• 
  Amerikanske styrker nær Fontainebleau, Paris, august 1944 (stor versjon)

Tyske motangrep invasjonsdagen

Den tyske ledelsen var usikker på om dette var selve invasjonen, eller en avledning for en invasjon de forventet skulle komme ved Calais. En avgjørende mulighet gikk tapt for tyskerne da en fremrykking av panserdivisjonene Panzer-Lehr og 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» først ble beordret mot Normandie klokken 04:15 av generalfeltmarskalk von Rundstedt, men deretter fikk ordre direkte fra Hitler om å stoppe. Ifølge historikerne Michael Tamelander og Niklas Zetterling kunne deler av 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» vært på plass ved invasjonsområdet den 7. juni, mens Panzer-Lehr knapt var klar til innsats før 8. juni 1944.

Den britiske historikere Peter Caddick-Adams hevder at det eneste reelle større tyske forsøket på motangrep mot strendene Omaha og Gold var fra Kampfgruppe Meyer (to bataljoner, stort sett på sykkel). Denne gruppen brukte imidlertid mye av dagen på å lete etter allierte styrker, og kom først i kamp mot britiske styrker på ettermiddagen. Den tyske 21. panserdivisjon forsøkte en fremrykking mot Sword-stranden, men ble slått tilbake av britiske styrker.

Tall og tap på invasjonsdagen

I alt deltok 6 939 fartøyer (1 200 større krigsskip og 4 000 ti-tonns landgangsfartøy), og 11 500 fly. Av de større krigsskipene var det 5 slagskip, 23 kryssere, 79 jagerere og 38 fregatter. Da 6. juni var over hadde 156 000 vest-allierte soldater kommet seg i land, eller landet fra luften, i Normandie. I tillegg var det rundt 166 000 mann fra den britiske og amerikanske marinen som deltok invasjonsdagen. Av de vest-allierte soldatene var det rundt 9 000 drepte og sårede (om lag halvparten av hver). Ifølge historikerne Tamelander og Zetterling er det umulig å gi noen sikre tall på tap for det tyske Wehrmacht, men minst 3000 må ha blitt drept, såret eller tatt til fange.

Styrkeoppbygging

Divisjoner og soldater

Ifølge historikerne Tamelander og Zetterling er det mange historikere som ikke har registrert at de vest-allierte hadde en stor tallmessig overlegenhet i Normandie, både i luften og i styrker på bakken. Grunnen er at de går ut fra divisjoner, og det var tilsynelatende likt antall tyske og vest-allierte divisjoner. Mens amerikanske infanteridivisjoner var oppsatt med 14 000 mann var tilsvarende tyske på 12 000 mann, ved full styrke.

I allierte styrker inngikk imidlertid bare en mindre del av styrken i divisjoner, mens i Wehrmacht var hoveddelen fordelt i divisjoner. Vest-allierte divisjoner, med støtteavdelinger, var på mellom 40-50 000 mann, mens tyske divisjoner var på rundt en tredjedel av dette. Etterhvert som kampene pågikk fikk de vest-allierte divisjonene stort sett erstattet sine tap, mens tyske divisjoner som regel måtte klare seg med soldatene de hadde hatt i begynnelsen av juni. En gjennomsnittlig tysk divisjon i Frankrike var altså sterkt redusert i august, etter to måneders kamp.

Avgjørende for invasjonen var hvem som raskest klarte å bygge opp styrker i Normandie, de tyske okkupantene eller de allierte. Den 12. juni hadde tyskerne økt sin styrke til rundt 130 000 mann, under hva de allierte hadde 6. juni, første dag av invasjonen. Den tyske styrken var bare rundt 40 % av hva de allierte hadde den 12. juni. I tillegg kom stridsvogner, mens tyskerne hadde rundt 600 (og kun 134 Panzer V og 6 Tiger) hadde de allierte om lag 2 700 stridsvogner. Den 16. juni hadde det allierte brohodet i Normandie mottatt 557 000 soldater, mens tyskerne bare hadde 220 000 soldater å sette inn mot dem.

Tyske styrker som rykket frem mot Normandie møtte store problemer på grunn av de alliertes totale luftherredømme. De ble tvunget til å forflytte tropper om natten, og selv da led styrkene merkbare tap. I tillegg kom sabotasje av jernbanenettet fra den franske motstandsbevegelsen. Tyske styrker nær kysten var også utsatt for beskytning fra allierte marinefartøy. En usikkerhetsfaktor for Wehrmacht var at ledelsen fremdeles var usikker på om landgangen i Normandie var den virkelige invasjonen av Frankrike, og ikke bare var en avledningsmanøver. Tyskernes bruk av det nye våpenet V1 (et missil siktet inn mot London) fra midten av juni 1944 bidro også til å binde tyske styrker ved Calais.

... kanonene på de fleste av fiendens krigsskip har så ødeleggende effekt i de områdene som er innenfor deres rekkevidde, at enhver fremrykking inn i soner som beherskes av ildgivningen fra havet, er umulig ...

Rapport fra generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, til Hitler, 11. juni 1944

De allierte styrkene, særlig britene og canadierne, hadde store problemer med å rykke frem fra brohodet rundt strendene i Normandie. Fremdriften lå langt bak planen. I midten av juni hadde de allierte 19 divisjoner (rundt en halv million mann) og om lag 77 000 kjøretøy i brohodet, og hverken Caen eller Cherbourg var inntatt. Oppbygging av allierte styrker fortsatte imidlertid, mot slutten av juli hadde de vest-allierte rundt 1,5 millioner mann, 330 000 kjøretøy og 4 500 stridsvogner i Normandie.

Angrepet mot Cherbourg

Død tysk soldat i Cherbourg

I den vestlige delen av det allierte området skulle amerikanske styrker frigjøre halvøyen Cotentin og den viktige havnebyen Cherbourg. De vest-allierte styrkene hadde behov for store mengder forsyninger av ammunisjon, drivstoff, mat og reservedeler. Utfordringene økte i takt med styrkeoppbygningen. Erobringen av havnebyten Cherbourg var derfor en av de viktigste mål i den innledende fasen av invasjonen. Svake tyske styrker ble presset tilbake av det amerikanske angrepet, og de nådde utkanten av Cherbourg etter én uke. Den 22. juni begynte angrepet på byen med kraftige bombardementer fra land og luft, og den 25. juni trengte amerikanske styrker inn i utkanten av byen. Den tyske kommandanten overga seg dagen etter, og kun noen få fanatiske soldater holdt ut i enda noen dager.

• Logistikk (forsyninger), til Normandie, for millioner av vest-allierte soldater
• 
  Kartskisse over Mulberry A på Omaha-stranden
• 
  Kjøretøy fra U.S. Army kjører over kunstig havn, Omaha Beach, 16. juni (stor versjon)
• 
  Flere pontongflåter koblet sammen, losser fra større skip, 6. juni 1944 (stor versjon)
• 
  Lastebil kjører av et landgangsfartøy på en strand i Normandie (stor versjon)
• 
  Den ene av de to kunstige havnene (engelsk: Mulberries), ødelagt etter storm 19. til 22. juni 1944
• 
  Gamle skip ble senket som bølgebrytere, her vises effekten i stormen i juni (stor versjon)
• 
  Flyfoto av Mulberry B ved Arromanches, september 1944 (stor versjon)
• 
  Hospitalskip ved Mulberry kunstig havn, Arromanches, september 1944 (stor versjon)
• 
  Jernbanevogner rulles i land på stranden i Normandie (stor versjon)

Angrepet mot Caen

Den østlige delen av det allierte området var tett på havnebyen Caen. Både de vest-allierte og tyskerne anså byen som sentral i kampen for kontrollen over Normandie. De vest-allierte ved at å erobre Caen ble veien åpnet for angrep mot øst, i retning av Tyskland. Tilsvarende anså tyskerne det helt sentralt å holde Caen for å unngå at brohodet de vest-allierte hadde ble utvidet. Planen var at byen skulle inntas allerede 6. juni, selve invasjonsdagen. Den tyske 21. panserdivisjon hindret britiske styrker fra å ta Caen 6. juni.

Caen var viktig for de allierte både grunnet havnen, men også fordi det var en flyplass der. Tyskerne anså forsvaret av Caen som viktigst, og plasserte sine beste og fleste styrker der, rundt syv panserdivisjoner. Manglende britisk fremgang ved Caen skapte en anstrengt situasjon mellom amerikanerne og britene. Særlig mellom Eisenhower som øverstkommanderende og Montgomery som hans nærmeste underordnede hærsjef. Ifølge historikeren Richard Overy hadde amerikanerne problemer med å se hvor ulik den tyske styrkefordelingen mellom britisk og amerikansk sektor var. Så sent som 25. juli 1944 var det seks tyske panserdivisjoner ved Caen, mens kun to tyske panserdivisjoner sto foran de amerikanske styrkene før deres utbrudd ved operasjon Cobra. De canadiske og britiske styrkene la derfor grunnlaget for amerikanernes suksess i vest ved å holde og slite ned den tyske hovedstyrken i øst.

Gjøre? Slutt fred, idioter! Det er det eneste dere kan gjøre!

Generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, til generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel i slutten av juni 1944, svar på spørsmål om hva tyskerne skal gjøre.

Britene og canadierne begynte et nytt stort angrep mot Caen 18. juli (operasjon Goodwood), men Rommels forsvarslinje (som blant annet besto av 78 kanoner av typen 8,8 cm FlaK) var vanskelig å trenge gjennom. Angrepet lyktes ikke med å omringe Caen. Byen og områdene rundt ble ikke endelig inntatt av de britiske og canadiske styrkene før i begynnelsen av august. Da etter massiv bombing av byen.

Utbruddet fra Normandie

Utdypende artikler: 20. juli-attentatet, operasjon Cobra og operasjon Dragoon

Etter å ha samlet styrker, løst utfordringen med tette hekker (fransk: bocage; amerikanske stridsvogner fikk påsveiset kniver for å skjære dem ned) og sikret halvøyen Contentin, var de amerikanske styrkene klar for et fremstøt. Offensiven operasjon Cobra begynte 25. juni 1944, med startpunkt vest for Saint-Lô. Med overlegenhet i både soldater, stridsvogner, ammunisjon og ikke minst drivstoff, rykket de amerikanske styrkene raskt frem, støttet av jager- og bombefly som på kort varsel kunne tilkalles mot tyske stillinger. Etter 45 dagers hard kamp var de tyske styrkene utmattet. De hadde hverken flystøtte eller noe særlig ammunisjon og drivstoff, og deres få stridsvogner måtte holde seg på veiene, grunnet hekkene. Den amerikanske 4. pansrede divisjon rykket frem til Avranches og sikret Bretagne, med 40 kilometer (25 miles) fremrykking på halvannet døgn.

• Det allierte utbruddet fra Normandie
• 
  13. juni til 30. juni 1944 (stor versjon)
• 
  1. juli til 24. juli 1944 (stor versjon)
• 
  Det amerikanske utbruddet fra Normandie, 25. til 31. juli 1944 (stor versjon)
• 
  Omringing av den tyske 7. armé ved Falaise (stor versjon)
• 
  Det allierte utbruddet fra Normandie, 25. juli til 15. august 1944 (stor versjon)
• 
  Videre fremrykking mot Paris, frontlinjen 25. august 1944 (stor versjon)
• 
  Seiersparade på Champs-Élysées etter frigjøringen av Paris i august 1944 (stor versjon)

Attentatet mot Hitler

Den 20. juli 1944 forsøkte tyske offiserer å drepe den tyske diktatoren Adolf Hitler, i hva som senere ble kjent som 20. juli-attentatet. Det mislyktes, men førte blant annet til at Hitler ble enda mer mistroisk overfor sine generaler. Da den tyske øverstkommanderende i Frankrike, Günther von Kluge, fikk ordre om motangrep ved byen Mortain, visste han at det var et meningsløst selvmordsangrep, men våget ikke annet enn å utføre ordren.

Den 1. august var den 3. armé, under general George S. Patton klar til strid. Armeen begynte straks videre fremrykking i Bretagne. Med syv divisjoner dekket han i løpet av tre døgn hele Bretagne, unntatt byene Brest og Lorient. Deretter vendte armeen østover i retning Paris. De tyske styrkene var svært utsatt, og øverstkommanderende Günther von Kluge forsøkte å stoppe Patton med å sende forsterkninger, blant annet fra 15. armé. Dette fikk han tillatelse fra Hitler til å gjøre. Den amerikanske fremrykkingen mot Le Mans og Chartres var så rask at von Kluge ble bekymret for at hans styrker skulle bli omringet (mellom briter og canadiere i nord, og amerikanere i sør). Mens von Kluge ønsket å trekke sine styrker bak elven Seinen ble han 2. august 1944 av Hitler beordret å gå til motangrep og avskjære Pattons styrker. Den 6. august hadde von Kluge samlet 5 svekkede divisjoner ved byen Mortain. De amerikanske styrkene hadde svært god etterretning om det tyske motangrepet, og den 7. august ble de tyske panserstyrkene utsatt for ekstremt sterke angrep fra luften. De hadde store tap, gjorde ingen fremgang, og på kvelden begynte amerikanske styrker et motangrep. Med offensiv fra britiske og canadiske styrker sør for Caen, og en svært rask fremrykking av Pattons styrker – 50 kilometer på to dager – som førte han til Argentan, var omringningen av de tyske styrkene i ferd med å lukkes 11. august 1944.

Senter for omringningen var byen Falaise. Bortsett fra å beordre 2. panserdivisjons retrett beholdt von Kluge de andre styrkene, og de ble presset både fra nord, vest og sør. Hitler hadde mistet tillit til von Kluge, og beordret generalfeltmarskalk Walter Model til å ta over. Etter å ha kommet til området tok det Model bare noen timer å innse at vestfronten ikke kunne reddes, og ga styrkene tillatelse til å trekke seg tilbake, gjennom en åpning på 8–9 kilometer (5–6 miles) og som stadig ble trangere. Styrkene som forsøkte å flykte ble beskutt av artilleri og bombet og beskutt fra luften, mens mesteparten av deres materiell ble etterlatt. En god del av de tyske styrkene klarte å unnslippe, mens rundt 45 000 ble tatt til fange og rundt 10 000 drept. Både i samtiden og i ettertiden er Montgomery kritisert for å ikke sørge for at de tyske styrkene ble stengt inne ved Falaise.

Tysk flukt

Hitler hadde beordret Wehrmacht til å kjempe i et fremskutt forsvar i Normandie, og hadde ikke forberedt noen bakre forsvarslinje. Da de allierte styrkene så brøt gjennom i slutten av juli, begynte den tyske flukten fra Frankrike, tilbake til Nederland og Tyskland.

Mens den tyske fronten i nord ble revet opp, invaderte de allierte sør i Frankrike (operasjon Dragoon) med landgang mellom Toulon og sørvest av Cannes. Invasjonen i det sørlige Frankrike var en stor suksess. Den ble gjennomført til tross for kraftig motstand fra britene. Det førte til en generell tysk retrett fra Frankrike. De tyske styrkenes flukt østover fortsatte etter passering av elven Seinen.

Alt hva generalfeltmarskalk Model kunne samle av styrker i Frankrike var 4 divisjoner, med totalt 120 stridsvogner. Mot det sto over 40 vest-allierte divisjoner. Den 25. august ble Paris frigjort av amerikanske styrker og motstandsbevegelsen, etter beskjeden motstand fra den tyske garnisonen i byen.

Avslutningen på invasjonen

Langsom, så hurtig fremrykking

De vest-allierte militære lederne hadde lagt detaljerte planer for fremrykkingen før invasjonen. Mens selve landgangen stort sett var en suksess, så gikk det langsomt etter det, og den første halvannen måneden lå styrkene langt etter planen. Byen Caen skulle for eksempel vært inntatt invasjonsdagen, men ble først frigjort etter to måneder. Men så gikk det raskt, og da de vest-allierte styrkene var nådd ett hundre dager etter invasjonen (D+100) var de i stillinger som de vest-allierte planleggerne ikke hadde forventet å nå før sent i mai 1945 (D+350).

Eisenhower tok direkte kommando over alle allierte bakkestyrker 1. september 1944. Bekymret for tyske motangrep og det begrensede materiellet som ankom Frankrike, bestemte han seg for å fortsette operasjoner på en bred front i stedet for å forsøke et smalere fremstøt. Normandie-styrkene ble lenket opp med de allierte styrkene fra sør, nær Dijon i Sør-Frankrike den 10. september, som en del av fremrykkingen mot vestvollen. Den 17. september lanserte Montgomery Arnhem-operasjonen, et mislykket forsøk fra anglo-amerikanske luftbårne tropper på å erobre broer i Nederland for å la bakkestyrker krysse Rhinen inn i Tyskland. Det allierte fremrykket avtok på grunn av tysk motstand og mangel på forsyninger (spesielt drivstoff). Den 16. desember lanserte tyskerne ardenneroffensiven, deres siste store offensiv i krigen på vestfronten. En rekke vellykkede sovjetiske aksjoner begynte med Wisła-Oder-offensiven 12. januar. Hitler begikk selvmord 30. april da sovjetiske tropper nærmet seg hans Førerbunker i Berlin, og Tyskland overga seg 7. mai 1945.

Landingene i Normandie var den største amfibiske operasjonen i historien, med nesten 5000 landings- og angrepsfartøyer, 289 eskortefartøyer og 27 minesveipere, en annen kilde oppgir 255 minesveipere, assistert av nesten 100 andre skip, totalt 350. Starten på en annen front i Vest-Europa var et psykologisk slag for Tysklands militærmakt, som fryktet en gjentakelse av tofrontkrigen under første verdenskrig. Invasjonen i Normandie varslet også starten på «kappløpet for Europa» mellom de sovjetiske styrkene og vestmaktene, som noen historikere anser som starten på den kalde krigen.

Seieren i Normandie var resultatet av flere faktorer. Tyske forberedelser langs Atlanterhavsvollen var bare delvis ferdige; kort før D-dagen rapporterte Rommel at byggingen bare var 18 prosent fullført i noen områder ettersom ressursene ble omdirigert andre steder. Villedningene som ble utført i operasjon Bodyguard (særlig operasjon Fortitude) var vellykkede, og medførte at tyskerne ble forpliktet til å forsvare en enormt lang kystlinje. De allierte oppnådde og opprettholdt luftherredømme, noe som gjorde at tyskerne ikke var i stand til å gjøre observasjoner av forberedelsene som pågikk i Storbritannia og ikke var i stand til å blande seg inn via bombeangrep. Mange broer og jernbaner i Frankrike ble i stor grad ødelagt og sabotert av allierte bombefly og den franske motstandsbevegelsen, noe som gjorde det vanskelig for tyskerne å hente forsterkninger og forsyninger. Den innledende sperreilden fra skip var ikke presis og konsentrert nok til å ha den ønskede nedholdende og ødeleggende effekten, men de spesialbygde panservognene fungerte bra til å gi direkte ildstøtte. Noe som etter Eisenhowers mening bidro til at tapene var relativt lave på alle landgangsstedene unntatt Omaha. Ubesluttsomheten og den altfor kompliserte kommandostrukturen til den tyske overkommandoen var også en faktor i den allierte suksessen.

Styrker og tap under invasjonen

De franske sivile

Rundt 15 000 franske sivile ble drept og 19 000 såret under bombetoktene som forberedte invasjonen i Normandie. Under selve invasjonen og kampene etterpå ble 19 890 franske sivile drept og et enda større antall alvorlig skadet. Totalt ble om lag 70 000 franske sivile drept av vest-allierte aksjoner i løpet av andre verdenskrig.

De vest-allierte

Fra D-dagen til 21. august ble det satt i land 2 052 299 soldater i Nord-Frankrike av de allierte. Kostnadene ved invasjonen i form av tapte menneskeliv, var høye for begge sider. Mellom 6. juni og slutten av august hadde de amerikanske styrkene et tap på 124 394 soldater, hvorav 20 668 ble drept, og 10 128 var savnet. I de canadiske og britiske styrkene var det 15 995 drepte, 57 996 sårede og 9 054 savnede. Av disse utgjorde kanadiske tap 18 444, der 5 021 ble drept i kamp. Én av syv kanadiske soldater ble drept etter overgivelse mellom 6.–11. juni , i en serie henrettelser av krigsfanger utført av 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend». De allierte luftstyrkene som fløy 480 317 tokt under invasjonen, mistet 4 101 fly og 16 714 piloter (8 536 fra United States Army Air Forces, og 8 178 som var under kommando av Royal Air Force). Franske fallskjermjegere hadde 77 drepte, samt 197 sårede og savnede. Allierte tap av stridsvogner er anslått til 4000, jevnt fordelt mellom de amerikanske og britiske/kanadiske hærene. Historikere vurderer forskjellig når det gjelder tap under invasjonen, med de laveste tapene på totalt 225 606 og de høyeste på 226 386.

Tysklands Wehrmacht

Tyske krigsfanger, oppstilt før de går om bord i et troppetransportskip for å bli internert i USA. (stor versjon)

Allierte styrker i Nord-Frankrike rapporterte om 47 000 tyske krigsfanger i juni, 36 000 i juli og 150 000 i august, totalt 233 000 for de tre månedene av operasjonen. Rundt 80 000 tyske soldater er gravlagt i Normandie, selv om dette tallet inkluderer et ukjent antall tyskere som døde før invasjonen og de som døde i fangenskap etter at kampene var over.

Tyske styrker i Frankrike rapporterte 158 930 drepte mellom D-dagen og 14. august, like før starten av operasjon Dragoon i Sør-Frankrike. I kampene ved Falaise-lommen ble 10 000 drept og 40 000 tatt til fange. En nettside fra det franske forsvarsdepartementet oppgir mellom 1000–1500 tyske stridsvogner ødelagt under kampene, mot 2600–3600 allierte, forskjellen forklares ved at tyske stridsvogner var av høyere kvalitet. Kilder varierer på de totale tyske tapene. Den svenske historikeren Niklas Zetterling bemerker at tall for sommeren 1944 i vest (dermed inkludert operasjon Dragoon i Sør-Frankrike) utgjorde 23 019 drepte, 67 060 sårede og 198 616 savnede. Han opplyser at tallene generelt er pålitelige, men også at de kan ha undervurdert tap noen steder, som for eksempel ved Cherbourg. Zetterling anslår videre spesifikt tyske hærtap i Normandie-regionen fra 6. juni til august til 210 000. Andre kilder anslår høyere estimater: 400 000 (200 000 drepte eller sårede og ytterligere 200 000 tatt til fange), 500 000 (290 000 drepte eller sårede, 210 000 tatt til fange), til 530 000 totalt.

Tabell over styrker og tap

Styrkenes størrelse og tap (soldater drept, skadet eller forsvunnet) i perioden 6. juni til 31. august 1944

Dato	Vest-allierte styrker	Wehrmacht styrker	Vest-allierte tap	Wehrmacht tap	Kommentar
6. juni	156 000 soldater 285 000 sjøfolk	50 000 soldater	9 000 soldater	3 000 soldater	Wehrmachts styrker og tap er usikre
	6 939 skip	40 skip			7 016, Royal Navy Historical Branch, Battle Summary No. 39, (London 1994), s. 38: naval units 1,206; landing craft 1,127; ancillary craft 423; merchant ships 1,260; total 7,016
	11 000 fly	500 fly 170 fly			3. tyske luftflåte hadde 891 fly den 6. juni, av de var 497 umiddelbart flyvedyktige. Ifølge historikeren Richard Overy hadde 3. luftflotte kun 170 flyvedyktige fly i Nord-Frankrike den 6. juni.
12. juni	326 547 soldater 54 000 kjøretøy 104 000 tonn utstyr	130 000 soldater
	2 700 stridsvogner	600 stridsvogner			286 Panzer IV, 134 Panzer V, 6 Panzer VI, 59 stormkanoner og om lag 100 foreldede stridsvogner, hovedsakelig franske.
16. juni	557 000 soldater 77 000 kjøretøy	220 000 soldater
30. juni			61 732 soldater	62 603 soldater	Wehrmachts tap til 1. juli
			900 stridsvogner	200-400 stridsvogner	Svært omtrentlige tall for Wehrmacht
3. juli	929 000 soldater	300 000 soldater
	4 300 stridsvogner	1 050 stridsvogner
31. august			206 703 soldater 208 892 soldater tap 16 714 personell flyvåpen tap	615 000 soldater 440 000	Frankrike frigjort. 265 000 tyske soldater var drept eller såret, 350 000 tyske soldater var tatt til fange av de vest-allierte styrkene, ifølge Overy. 240 000 tap, 200 000 fanget, ifølge Beevor.

Tematisk oversikt

3 kriterier for suksess

De vestallierte identifiserte tre kriterier for suksess for invasjonen. Tidspunkt og sted for invasjonen måtte skjules for fienden, for at planen skulle ha en mulighet for å lykkes. Tyske styrkers bevegelser måtte hindres så de ikke kunne kraftsamle for et motangrep. Styrkene som ble landsatt måtte kunne forsynes, inntil en større havn var erobret og satt i drift.

Strategi

Hitler hadde et siste møte med generalfeltmarskalkene Gerd von Rundstedt og Erwin Rommel, i Frankrike, den 17. juni 1944. Både von Rundstedt og Rommel hadde svært pessimistiske vurderinger av situasjonen, og forventet et alliert gjennombrudd. Rommel anbefalte at Hitler burde avslutte krigen så raskt som mulig, noe Hitler avviste kategorisk. Den tyske diktatoren ville heller ikke frigjøre 15. armé ved Calais, da han fremdeles forventet en alliert invasjon der. I slutten av juni 1944 anbefalte også von Rundstedt at krigen burde avsluttes fra tysk side (han ble avsatt noen timer etter).

Ens fantasi strekker ikke til for hva de tyske styrkene kunne gjort mot oss om ikke Hitler hadde bidratt så effektivt for vår side.

Generalmajor Elwood Richard Quesada, 9th Air Force, United States Army Air Force

Uenighet mellom britiske og amerikanske ledere vokste gradvis frem, både før og under selve invasjonen i Normandie, og hadde stor innvirkning på utviklingen av de alliertes strategi. Den største uenigheten var selve invasjonen av Normandie, hvor britene måtte føye seg for amerikanernes krav. Britene var også mot invasjonen av Sør-Frankrike (operasjon Dragoon), men også der bestemte amerikanerne. Invasjonen ble gjennomført i midten av august, og var en stor suksess.

Taktikk

De tyske bakkestyrkene i Normandie holdt stand mot de vest-allierte styrkene lengre enn mange forventet. Forsvarerens fordel er én forklaring, en annen at mens mange tyske soldater hadde fire års krigserfaring i 1944 var mange vest-allierte soldater sivilister som opplevde kamp for første gang. I en amerikansk bataljon (mellom 500–800 mann) kunne det være at bare sjefen, en oberst, var yrkesmilitær. Det tyske Wehrmachts taktikk, såkalt oppdragstaktikk (tysk: Auftragstaktik) var imidlertid en annen viktig faktor. De enkelte enhetene var trent i å ta initiativ, selv når situasjonen skiftet raskt, og ikke vente på ordre fra høyere hold, noe vest-allierte soldater ofte gjorde. Denne taktikken var basert på tyske erfaringer fra første verdenskrig, særlig med de såkalte stormtroppene, for gjennombrudd i de fastlåste frontlinjene.

Sivilbefolkningen

Under planleggingen av bombetokt før invasjonen forsøkte Churchill å begrense omfanget, da han anså at tap av titusenvis av franske sivile ikke kunne aksepteres. Den øverstkommanderende for invasjonen, general Eisenhower, måtte kontakte USAs president Roosevelt for å få godtatt planen om bombing. De allierte bombetoktene for å begrense tyske soldaters bevegelser viste seg å ta livet av om lag 10 000 franske sivile.

• Sivile i krigsområdet
• 
  Flyktninger forlater den franske byen Caen, bak dem en bombet katedral (stor versjon)
• 
  Saint-Lô i Normandie, bombet av de allierte, inntas av amerikanske styrker (stor versjon)
• 
  Landsbyen Aunay-sur-Odon ble bombet av allierte, flyfoto tatt fra 30 tusen fot etter bombingen, 25 % av befolkningen drept (stor versjon)
• 
  Et barn får førstehjelp av en canadisk sanitetssoldat
• 
  Del av Saint-Lô etter alliert bombing (stor versjon)
• 
  Franske sivile på flukt fra kampene, 21. juni 1944 (stor versjon)
• 
  6 unge franske kollaboratører blir skutt, 22. september 1944

Den franske byen Caen ble kraftig bombet flere ganger av allierte fly, både 6. juni og 7. juli. Totalt døde det om lag 1150 sivile som følge av bombingen og de alliertes erobring av byen. I ettertid mener de fleste militære eksperter at bombingen ikke hadde vært effektiv. Dels hadde ikke bombene truffet tyske styrker, dels bidro ruinene av utbombede hus til at de tyske styrkene i byen fikk gode posisjoner da de allierte styrkene angrep for å frigjøre byen. I tillegg til Caen ble Saint-Lô, Falaise, Lisieux, Argentan og Écouché (nå Écouché-les-Vallées) bombet av de vest-alliertes luftstyrker før og under invasjonen. Rundt 100 000 sivile i departementet (fransk for regionen) Calvados ble flyktninger grunnet kampene ved invasjonen.

Militære styrker, sammensetning og trening

Utdypende artikkel: Exercise Tiger

Både tyskerne og de vestallierte hadde divisjon som minste selvstendige enhet. Både en amerikansk og tysk divisjon hadde rundt 14 000 mann. I praksis var imidlertid mannskapsstyrken i tyske divisjoner redusert, mens både britene og amerikanerne hadde store frittstående støtte-enheter. I praksis besto en britisk-amerikanske divisjon av rundt 40 000 til 50 000 mann, mens tyske divisjoners mannskapsstyrke var om lag en tredjedel av det.

Både den sivile og militære ledelsen for de britiske styrkene hadde opplevd første verdenskrig og de store tapene (som slaget ved Somme i 1916 og slaget ved Passchendaele i 1917). Planen for invasjonen var laget for å la artilleri, stridsvogner og fly bane veien for infanteri, for å redusere tapene. Mens 15 % av den britisk-canadiske 21st Army Group var infanterister, var 18 % av styrken artillerister, resten var ingeniørtropper, samband og stridsvogner. Dette var i samsvar med de britiske generalenes oppfatning av styrkeforholdet mellom tyske og britiske soldater, hvor de mente at de tyske soldatene var overlegne britiske vernepliktige.

Lasting av DD-stridsvogn, i forbindelse med vest-alliert øvelse før invasjonen

Begge sider, både Wehrmacht og de vest-allierte trente sine soldater for invasjonen, med den største treningsinnsatsen på vest-alliert side. Store områder ble rekvirert i Storbritannia, og tusenvis av britiske sivile måtte flytte, ofte fra landsbyer og steder de hadde bodd i hundrevis av år. Omfattende øvelser ble avholdt, ofte med skarp ammunisjon, og flere titalls soldater ble drept under øvelser. Hensikten var både å trene soldatene, men også å vinne erfaringer så feil prosedyrer kunne korrigeres før invasjonen. Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams ble flere vest-allierte soldater drept i trening, enn under de første 24 timene av invasjonen.

Treningen var ingenting annet enn en lang, hard, kjedelig tidtrøyte; det var spenning om den andre fronten som holdt meg igang. Jeg tenkte det ville bli en søt hevn for hva jeg hadde sett i 1940, men jeg var for opptatt ved Bernières på D-dag til å tenke noe særlig på det. Min krig var en blanding av ekstremt lange perioder med drepende kjedsomhet, blandet med svært korte øyeblikk hvor jeg fikk skremt dritten ut av meg.

Menig John Powell, No. 8 Beach Group, British Army

Ett slikt eksempel på viktig læring gjennom trening var sjøsetting av flytende stridsvogner, såkalte DD-stridsvogn. I de britiske styrkene var tidspunkt for sjøsetting tradisjonelt Royal Navys ansvar, men under øvelser førte det flere ganger til at stridsvogner sank, og soldater omkom. Prosedyren ble derfor endret, så kommanderende for hærstyrkene om bord i fartøyene bestemte når stridsvognene skulle sjøsettes. I de amerikanske styrkene, som ved Omaha-stranden, ble ikke denne prosedyren endret, og resultatet var at flesteparten av stridsvognene sank og ble tapt.

Luftkrig

Bombene bommet

Tyske stillinger på strendene i Normandie ble utsatt for kraftig bombing både før og under invasjonsdagen, men stort sett uten virkning. Kystartilleribatteriet ved Merville mottok ett tusen bomber, kun 50 falt ved selve batteriet, av de traff kun 2 kasematter i betong, uten å gjøre videre skade på selve batteriet. Inntil 5. juni 1944 hadde 16 kystartilleribatterier som truet operasjon Neptune blitt bombet med 16 000 tonn bomber.

To av de tre betingelsene de vest-allierte måtte innfri for å kunne invadere Normandie var direkte knyttet til flyvåpen, den tredje indirekte. Tyske fly som angrep allierte skip måtte stoppes, og det tyske Luftwaffe måtte ødelegges. Den indirekte betingelsen var at Den røde armé holdt ut, det var knyttet til vestalliert suksess i luftkrigen, ved at fly, kanoner for luftvern og mannskap måtte holdes igjen i Tyskland, og ikke kunne brukes på østfronten.

Det er ingen fremgangsmåte hvorved, overfor fiendens luftstyrkers fullstendige herredømme, vi kan finne en strategi som vil motvirke dets positivt utslettende effekt uten å gi opp kampområdet ...

Generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, sjef for de tyske styrkene i Frankrike, i et brev til Hitler, 21. juli 1944

Ved planleggingen av invasjonen anså den allierte staben bombing av veier og jernbaner nær langangssonen som et viktig middel for å isolere tyske styrker, så de ikke fikk forsterkninger. Det ble opphetet diskusjon om bombingen blant vest-allierte ledere, og ifølge historikeren Richard Overy var bombing fra tunge bombefly, rundt 72 000 tonn, til liten nytte. Derimot var 4 400 tonn fra lette bombefly, med stor presisjon, det sentrale bidraget. Fra begynnelsen av 1944 hadde de vestallierte total overlegenhet i luften, ifølge den britiske historikeren Richard Overy hadde de vestallierte et overtak i luften på 70:1 overfor tyske luftstridskrefter under invasjonen i Frankrike.

Mens vest-allierte fly gjennomførte 13 688 tokt over Normandie invasjonsdagen 6. juni (andre kilder sier 14 674 i løpet av 6. juni), fløy Luftwaffe kun 309 tokt (andre kilder oppgir 139 jagertokter, 24 rekognoseringstokter og 35 nattjagertokter). Totalt hadde de vest-allierte over 11 000 bombefly, jagerfly og transportfly tilgjengelig for invasjonen. Den tyske Luftflotte 3. som dekket Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg, hadde bare 891 fly av forskjellige typer den 6. juni, av dem var 497 (56 %) operasjonelle.

Luftlandestyrker

Forsterkninger til amerikanske luftlandestyrker den 6. juni, se glidefly som allerede er på bakken (stor versjon)

Bruken av luftlandestyrker (fallskjermsoldater og glidefly) ved invasjonen i Normandie ble sterkt diskutert i forkant. Den britiske generalen Trafford Leigh-Mallory, sjef for luftstyrkene, var særlig skeptisk og hevdet sterkt at tapene ville bli svært store. Så sent som 30. mai, knapt én uke før invasjonen, forsøkte Leigh-Mallory å få luftlandingen ved Utah-stranden avlyst, i stedet konsentrert ved Caen, og anslo tap på 50 % for fallskjermtroppene og 70 % for soldater i glidefly.

Styrkene som skulle luftlande bak Utah-stranden, 82. og 101. Airborne Division, hadde to oppgaver. Den første var å beskytte styrkene som gikk i land på Utah-stranden fra et tysk motangrep. Den andre oppgaven var tredelt; å sikre veiene ut fra Utah-stranden, å hindre tyske forsterkninger fra Carentan og erobre steder for krysning av elven Douvre, for å få kontakt med de amerikanske styrkene fra Omaha-stranden.

Operasjon Bodyguard

Utdypende artikkel: operasjon Fortitude

Fiktive landgangsfartøyer i det sør-østlige England, for å underbygge tyske styrkers tro på invasjon ved Calais

Kartskisse over ulike underplaner av Bodyguard, og områder/land som de dekket

Operasjon Bodyguard var de vest-alliertes plan for å tilsløre hvor invasjonen av Vest-Europa ville skje. Operasjon Fortitude, en del av operasjon Bodyguard (egentlig Fortitude South og Fortitude North) var de alliertes avledningsmanøver for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i områdene de ventet en invasjon, i stedet for å sende dem til stedet invasjonen faktisk fant sted.

Den tyske overkommandoen forventet en invasjon i Calais-området, Den engelske kanal er der på sitt smaleste. Derfor hadde de allierte i Sørøst-England bygget opp en liksom-styrke i områdene tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde, og ble gitt anledning, til å fly over. I gummi, papp, kryssfinér og lerret ble det laget jeeper, lastebiler, stridsvogner og landgangsbåter som med letthet kunne forflyttes av noen få menn, men som så særdeles ekte ut fra stor høyde. Sammen med de styrker og skip det var naturlig å ha der i krigssammenheng, ble det skapt en illusjon av at en armégruppe, First US Army Group (FUSAG), var under oppbygging. For å gjøre narrespillet komplett ble general George Patton, som tyskerne kjente til og respekterte, offentlig utnevnt til øverstkommanderende for FUSAG. Dette ble gjentatte ganger kringkastet over det allierte militære radiosambandet tyskerne kunne overvåke, for slik å overbevise dem ytterligere. Dette narrespillet fungerte så bra at den tyske overkommandoen i over én måned etter D-dagen var overbevist om at landsettingene i Normandie kun var en avledningsmanøver og at den «virkelige» invasjonen var nært forestående i Calais-området.

For å begrense Wehrmachts kapasitet til styrkeoppbygging ved invasjonen ble jernbaner og veier bombet, men i et slikt mønster og mengder at det ikke pekte mot en landgang i Normandie. Tilsvarende gjaldt kystartilleri, batteriene ved Pas-de-Calais ble bombet dobbelt så mye som kystartilleribatteriene i Normandie. Selve invasjonsdagen ble en falsk vest-alliert invasjonsstyrke simulert i Den engelske kanal, ved Calais. Mens mindre fartøy slepte store balonger som skulle gi radar-ekko tilsvarende store skip, slapp bombefly chaff (små biter av aluminiumsfolie) i nøye planlagte mønstre.

En viktig del av forledningsmanøvrene fra de allierte etterretningstjenestene var dobbeltagenten Juan Pujol García. Han sendte villedende rapporter fra Storbritannia, og overbeviste tyske myndigheter at han hadde et titalls agenter som arbeidet for han. Tyske agenter, som britenes kontraspionasje MI5 hadde avslørt, og tvang til å arbeide for seg, bidro også til å rette tyskernes søkelys mot en mulig invasjon ved Calais, og således bidra til å forhindre konsentrasjon av tyske styrker i Normandie.

Spesialoperasjoner

Før og under invasjonen i Normandie ble det iverksatt en rekke spesialoperasjoner med elitesoldater, blant disse var Titanic I, III og IV, i den siste ble seks soldater fra Special Air Service (SAS) sluppet i fallskjerm nær Saint-Lô. Oppgaven var å simulere luftlanding av en større styrke, for så å arbeide med den franske motstandsbevegelsen med sabotasje av tyske kommunikasjons og elektriske installasjoner. Samtidig ble det sluppet hundrevis av dukker (også i Titanic I og III), som eksploderte ved landing. Det ledet tusenvis av tyske styrker til å lete gjennom området, i stedet for å bli brukt mot amerikanske styrker som gikk i land på Utah- og Omaha-stranden. Den britiske historikeren Peter Caddick-Adams hevder at Titanic-operasjonene var de mest suksessfulle og samtidig de rimeligste av ulike vest-allierte avledningsoperasjoner.

Vest-allierte fly gjennomførte flere spesialoperasjoner, særlig slipp av chaff for å villede tyske radaroperatører, og jamming for å forstyrre radiosignaler. Totalt 56 fly utførte slipp av chaff i tre ulike operasjoner, mens 59 fly ble brukt til ulike former for jamming av tysk radiokommunikasjon.

Vær og tidevann

Med dårlige odds

Med de ulike krav forskjellige deler av invasjonsstyrkene hadde til vær og tidevann, var det kun seks mulige dager for invasjon i juni 1944: 5. til 7. juni og 19. til 21. juni.

Meteorologene regnet ut at odds for at været skulle bli akseptabelt for invasjon, fra sjø og luft, var 13:1, altså lite sannsynlig.

Været i Den engelske kanal var en alvorlig utfordring for de allierte, i tillegg ga tidevann og månen begrensninger på mulige datoer for invasjonen. Dagen for invasjon ble satt til 5. juni, men varselet for den dagen var svært dårlig, og invasjonen ble utsatt til den 6. juni, det ble bekreftet av Eisenhower, da værmeldingene for den dagen var bedre. Ifølge nyere analyser av data om værmeldingene, synes varslet om bedre vær den 6. juni å ha vært rett, på feil grunnlag. Tilsvarende synes også tyske meteorologer å ha hatt bedre oversikt enn hva de vest-allierte antok, da tyskerne antakeligvis leste amerikanske værdata, etter å ha brutt kodene de ble sendt i.

Etter det relativt gunstige været selve invasjonsdagen kom det en storm rundt 20. juni. Stormen førte til at den ene av de to kunstige havnene ble ødelagt, forsyningene fra Storbritannia stoppet nesten opp og allierte fly kunne ikke bistå bakkestyrkene.

Logistikk

Nok forsyninger til invasjonsstyrkene var én av tre kriterier de allierte hadde stilt som absolutt nødvendig for at angrepet skulle lykkes, en så detaljert plan for logistikk som ble lagt for invasjonen i Normandie er uten sidestykke i historien. Store mengder våpen, ammunisjon, drivstoff og annet måtte fraktes med båt fra Storbritannia, og det tok flere måneder før de allierte hadde erobret gode havner. I mellomtiden måtte strendene i Normandie brukes, og de var utsatt for tidevann og været. Den 19. juni kom en storm som pågikk i tre dager og sterkt begrenset forsyningene, det varte helt til slutten av juli 1944 før de allierte klarte å dekke inn tapene de hadde fått i reduserte forsyninger grunnet stormen.

Rundt 2 tusen amfibiske lastebiler, såkalte DUKW, hadde en viktig rolle for å få i land utstyr de første dagene av invasjonen. Fra den 8. juni begynte de større Landing Tank Ship (LST) å seile helt inn på stranden under høyvann, og losset der mens tidevannet gikk ut, det økte effektiviteten i lossing med en faktor på 10. I dagene fra invasjonen begynte seilte det hver dag rundt 8 konvoier (hver konvoi kunne bestå av fra 20 til 60 handelsskp) fra Storbritannia til Frankrike med soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger til troppene. Selv om den ene av Mulberry-havnene ble slått ut av stormen i juni, bidro den andre, Mulberry B, til at store mengder utstyr effektivt kom i land. Mot slutten av oktober kom 25 % av vest-allierte forsyninger gjennom Mulberry B, og kapasiteten lå mellom 6–10 tusen tonn om dagen, avhengig av flaskehalser på land.

De alliertes sterkt mekaniserte krigføring krevde store mengder forsyninger. En amerikansk stridsvognsdivisjon trengte 240 000 liter drivstoff om dagen, kun for kjøring på vei, ved kamphandlinger i terreng økte drivstoffbruket kraftig. Av andre forsyninger (ammunisjon og mat) behøvde en slik divisjon på 21 000 mann totalt 35 tonn om dagen.

• Vest-allierte og tyske logistikkoperasjoner
• 
  Utendørs lager, utstyr for soldatene
• 
  Hundrevis av amerikanskproduserte lokmotiver, på lager i Wales, i påvente av invasjonen
• 
  En Sherman stridsvogn kjører fra landgangsfartøy på Gold Beach, 7. juni 1944 (stor versjon)
• 
  Landgangsfartøy, losser ved lavvann
• 
  Vest-alliert skip laster over til en DUKW, for transport til stranden (stor versjon)
• 
  Jernbanestasjonen i Cherbourg, bombet av allierte, ødeleggelsene bidro til logistikkproblemer (stor versjon)
• 
  Kunstig havn, Mulberry, ved Arromanches-les-Bains, september 1944 (stor versjon)
• 
  Arromanches-les-Bains i 2013, restene av den kunstige havnen er der ennå (stor versjon)
• 
  Tysk militær transport med hest i Frankrike i 1944, med kamuflasje mot flyangrep

  Foto: Bundesarchiv

De tyske styrkene i Normandie hadde mangel på drivstoff, og gjorde utstrakt bruk av hester for transport. Den 7. armè hadde 33 739 hester den 1. mars 1944, totalt i Vest-Europa hadde Wehrmacht 115 000 hester for transport av utstyr og for å trekke artilleri. En tysk infanteridivisjon i Frankrike var oppsatt med 370 lastebiler og 3100 hester, selv om dette antallet sjelden ble nådd, grunnet mangel på både hester og biler.

Krigsforbrytelser

Utdypende artikkel: Oradour-sur-Glane

Fra den ødelagte landsbyen Oradour-sur-Glane (stor versjon)

Det var en rekke eksempler på skyting av krigsfanger. Allierte soldater skjøt og drepte ved flere anledninger krigsfanger, ved landgangen og invasjonen i Normandie. Tilsvarende var det tilfeller hvor allierte fanger ble skutt og drept av tyske soldater. Tyske styrker og enheter drepte tusenvis av franske sivile sommeren 1944.

Den tyske massakren på franske sivile, mest kjent for ettertiden, fant sted i Oradour-sur-Glane, en liten fransk landsby i departementet Haute-Vienne, regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike, omtrent 20 km nordvest for Limoges. Soldater fra 2. SS-Panzer-Division „Das Reich“, skjøt mannlige sivile, og stengte kvinner og barn inne i kirken, som de så tente på. Totalt 642 mennesker døde i denne massakren, og landsbyen ble ikke bygget opp etter andre verdenskrigs slutt, men står som et monument i dag.

Soldater, medisin og moral

Hva menes med soldatenes moral?

Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble tatt som bevis for det.

Ifølge historikeren Antony Beevor var det ved invasjonen i Normandie et mindretall av soldatene i de allierte vernepliktige styrkene som var innstilt på å ta en risiko og angripe, flertallet av soldatene fulgte kun med, og mange avfyrte ikke sitt personlige våpen under kamp. Beevor mener det er sannsynlig at det samme var tilfelle i gjennomsnittet av tyske infanteridivisjoner, men at tyske elitestyrker som Waffen SS, pansergrenaderene og fallskjermjegerne hadde en mer aktiv innstilling til kamp. Blant britiske fallskjermsoldater som landet natt til 6. juni var 46 som hadde nektet våpentjeneste av samvittighetsgrunner, men som var frivillige sanitetssoldater, uten våpen. Deres sjef, generalmajor Richard Gale, anså at de var «flotte karer» (engelsk «splendid chaps»).

De vest-allierte anslo før invasjonen at det kunne bli svært store tap første dag. Militære hospitaler i det sørlige England var klargjort for et minimum av 30 tusen soldater som var skadet, og antall døde ble anslått til over ni tusen, av dem tre tusen druknet.

Både amerikanerne og britene hadde problemer med å innpasse nye soldater i avdelingene, som kom for å erstatte falne eller sårede. Opplæringen var ofte dårlig, og samtidig ble de ofte gitt de farligste oppgavene. De mer erfarne soldatene ble høyere verdsatt av underoffiserer og offiserer. Grunnet harde kamper ble ofte vesentlige deler av en alliert divisjon skiftet ut etter kort tid i kamp. Den amerikanske 4. divisjon mistet for eksempel 7 876 mann i løpet av 40 dager etter landsettingen, og hadde mottatt 6 663 erstatningstropper (en amerikansk infanteridivisjon var rundt 15 000 mann, altså over 2/5-deler erstattet).

Amerikanske styrker besto stort sett av vernepliktige, og opplevde mange tilfeller av psykisk sammenbrudd hos soldater og offiserer i kamp. Både tyske og vest-allierte soldater fikk utdelt amfetamin, for å motvirke tretthet under lange vakter.

Rasisme og raseskille

Det amerikanske forsvaret var rasedelt, soldater med hvit og mørk hudfarge tjenestegjorde hver for seg, og de med mørk hud var nederst på rangstigen. Rundt 130 000 amerikanske soldater med mørk hudfarge tjenestegjorde i Storbritannia, og etterhvert i Vest-Europa. Enheter med soldater med mørk hudfarge ble ledet av offiserer med hvit hudfarge. Med noen få unntak, ble soldater med mørk hud kun satt til ikke-stridende oppgaver, som arbeid med logistikk.

Den generelle oppfatningen blant folk synes å være at de eneste amerikanske soldatene med gode manerer er negrene.

Kommentar av forfatteren George Orwell

Det var intet offisielt raseskille i Storbritannia, og amerikanske soldater med mørk hudfarge ble stort sett tatt godt imot. Britiske myndigheter avslo også å bidra til raseskille, men aksepterte at de amerikanske enhetene praktiserte det på sine baser i Storbritannia. Mange av britene anså at amerikanske soldater med mørk hudfarge. hadde bedre oppførsel og manerer enn amerikanere med hvit hudfarge.

Sikkerhet

Kryssordkrisen

Midt under de siste forberedelsene til invasjonen, ble det ene etter det andre av kodenavnene i invasjonsplanene brukt i et ukentlig kryssord i avisen The Daily Telegraph. Først Utah 3. mai, deretter Omaha, så Overlord og Mulberry, for å avslutte med Neptune den 1. juni. Forfatteren av kryssordene, en rektor på en skole i Surrey, ble grundig forhørt av den britiske sikkerhetstjenesten MI5, men de fant ikke noe, og lot han gå fri. I ettertid har det fremkommet at han fikk forslag til ord fra sine elever, som hadde hørt det fra løsmunnede soldater.

For å hindre at tyskerne skulle få kunnskap om invasjonen ble invasjonstroppene avskåret fra all kontakt med omverdenen de siste to ukene før 6. juni. Tilsvarende ble utdeling av både sivil og militær post i Storbritannia stoppet, og så godt som all diplomatisk post ble holdt tilbake. Det ble også satt stopp for så godt som alle reiser ut av landet. Størsteparten av styrkene som skulle delta, fikk ikke vite hvor de skulle, før de var om bord i fartøyene og underveis mot Frankrike.

Media

Det britiske kringkastingsselskapet BBC deltok i vest-allierte øvelser i Storbritannia fra 1943, for å være best mulig forberedt for å dekke invasjonen året etter.

Kunne invasjonen ha mislyktes?

Den vest-allierte invasjonen av Frankrike var svært komplisert, i en skala som aldri før hadde blitt forsøkt, og den britiske historikeren Richard Overy mener det ikke var gitt at den ville lykkes. Flere sentrale faktorer hadde de allierte bare begrenset kontroll over, særlig været og hvorvidt den tyske ledelsen ville la seg villede om invasjonssted. Hadde Eisenhower utsatt invasjonen ytterligere var neste mulige dato midt under stormen som herjet fra 19. juli 1944. Likeså hadde Wehrmachts 15. armé rundt 20 divisjoner stående ved Calais i beredskap for å møte en invasjon der, om de hadde blitt flyttet til Normandie de første fire ukene, kunne mye vært annerledes. Været påvirket også de vest-alliertes sterkeste kort, som var flystyrkene. I dårlig vær hadde flystyrkene tidvis problemer med å støtte bakkestyrkene. Professor Richard Overys vurdering at det ikke var gitt at invasjonen ville lykkes støttes av historikeren P.M.H. Bell, ut fra de samme fakta.

Ettertid

Invasjonen i Normandie, frigjøringen av Frankrike, Belgia, Luxembourg og Nederland, og den videre fremrykkingen inn i Tyskland var de vest-alliertes viktigste bidrag til Tysklands nederlag under andre verdenskrig. Samtidig spilte den en mindre rolle enn innsatsen til Den røde armé fra Sovjetunionen. Rundt 86 % av tyske tap under andre verdenskrig var på østfronten. Ifølge historikerne Tamelander, Zetterling, Bell, Beevor, Weinberg og Overy var invasjonens innvirkning på hvordan Europas stater ble organisert etter krigens slutt, viktigere enn bidraget til Tysklands nederlag. Mens landene i øst ble underlagt Sovjetunionens autoritære styre, fikk landene i vest beholde og utvikle sitt demokrati og sin markedsøkonomi. At Sovjetunionens leder, diktatoren Josef Stalin, i løpet av 1943 kom til den oppfatning at Den røde armé kunne slå Tysklands Wehrmacht alene, er en del av bildet.

Minnesteder og krigskirkegårder

Strendene i Normandie er fortsatt kjent under sine kodenavn fra invasjonen. Betydningsfulle steder har plaketter, minnesmerker eller små museer, og guidebøker og kart er tilgjengelige. Noen av de tyske fortifikasjoner er bevart. Særlig Pointe du Hoc er godt bevart etter 1944. Restene av Mulberry havn B ligger fortsatt i sjøen ved Arromanches. Flere store kirkegårder i området fungerer som det siste hvilestedet for mange av de allierte og tyske soldatene som ble drept i Normandie-kampanjen.

På en klippe ved Omaha-stranden med utsyn til Den engelske kanal, har Normandy American Cemetery and Memorial mange besøkende hvert år. Området dekker 172,5 dekar og inneholder levningene av 9 388 amerikanske soldater, hvorav de fleste ble drept under invasjonen av Normandie og påfølgende militære operasjoner i andre verdenskrig. Inkludert er graver av Army Air Corps-mannskaper skutt ned over Frankrike så tidlig som i 1942 og fire amerikanske kvinner.

Invasjonsområdet er mål for svært mange turister. I 2023 var det over 21 millioner besøkende på invasjonsstrendene, 56 % av de fra Frankrike, og resten utlendinger. Rundt 3,2 millioner besøkende var enten britiske eller amerikanske, de to mest forekommende utenlandske besøkende. Blant dagsbesøk var den tredje vanligste tyskere, det er seks tyske krigskirkegårder i Normandie, den største ved Omaha-stranden, med over 21 000 gravlagte soldater.

• Foto av minnesteder og krigskirkegårder etter invasjonen i Normandie
• 
  Grav og minnesmerke for amerikansk soldat, anlagt av franske sivile, 17. juni 1944
• 
  Første søyle i Frigjøringsveien, merker over steder frigjort i 1944 (stor versjon)
• 
  Kirkegård for amerikanske soldater i Normandie (stor versjon)
• 
  Statue av general James Gavin, La Fière, vest av Utah-stranden (stor versjon)
• 
  Canadisk krigskirkegård, Beny-Sur-Mer (stor versjon)
• 
  Minnesmerke over luftlanding, fallskjerm i spiret på kirken i Sainte-Mère-Église (stor versjon)
• 
  Den tyske militære kirkegården i Normandie (stor versjon)
• 
  Det amerikanske minnesmerket, ved Omaha, Normandie (stor versjon)

  Foto: Leon Petrosyan
• 
  Minnesmerke over frigjøringen av Épône, i departementet Yvelines (stor versjon)
• Dronevideo, fra Pointe du Hoc og andre minnesmerker

  Foto: Cloudshots Aerials
• 
  Minnested ved høyden Ormel, i dalen Dives (stor versjon)

Spillefilmer om invasjonen i Normandie

• Den lengste dagen (The Longest Day) (1962) Omhandler hele D-dagen, sett fra både alliert og tysk ståsted.
• Redd menig Ryan (1998) Deler av filmen beskriver 2nd Ranger Battalions landgang på Omaha Beach.
• Band of Brothers (2001) Egentlig en TV-miniserie, men hele episode 2 («Day of Days») tar for seg 101. Airborne Divisions landing på D-dagen.

Se også

• Norsk deltakelse under invasjonen i Normandie

Kilder

På norsk

• Beevor, Antony (2009): D-dagen : slaget om Normandie, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-29706-0
• Beevor, Antony (2012): Den andre verdenskrig, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-32861-0
• Davies, Norman (2007): Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, ISBN 978-82-05-38330-2
• Hastings, Max: Helvete brøt løs : verden i krig 1939-1945, Font forlag 2012, ISBN 978-82-8169-210-7
• Howarth, David (1986): D-dagen. Verdens største invasjon, 6. juni 1944., Norild forlag, ISBN 82-7225-149-3 (e-bok fra NB)
• Jensen, Ole Helmer (1969): 2. verdenskrig. Hvem, hva, hvor., oversatt til norsk av Stephan Lange, Chr. Schibsteds forlag, Oslo ISBN 82-516-0973-9 (e-bok fra NB)
• Roberts, Andrew (2010): Krigens storm : historien om andre verdenskrig sett med andre øyne, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-27666-9
• Tamelander, Michael og Zetterling, Niklas (2004): D-dagen : Den allierte invasjonen i Normandie 1944, Spartacus, ISBN 82-430-0296-0

På engelsk

• Bell, P.M.H. (2011): Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, ISBN 978-0-300-18770-0
• Caddick-Adams, Peter (2019) Sand and Steel : The D-Day Invasion and The Liberation of France, Oxford University Press, ISBN 9780190601898
• Howard, Michael (2002), The First World War : A Very Short Introduction, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-920559-2
• Overy, Richard (1995): Why the Allies Won, Jonathan Cape, London, ISBN 0-224-04172-X.
• Weinberg, Gerhard L. (1994): A World at Arms : A Global History of World War II, Cambridge University Press, ISBN 0-521-44317-2
• Wilmot, Chester (1952): The Struggle for Europe, Wordsworth, utgave 1997, ISBN 1-85326-677-9

Eksterne lenker

• (en) D-Day – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Operation Overlord – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Hitler's massive D-Day mistake», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:10:42
• «What happened to the Luftwaffe? | Aerial warfare on D-Day», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:16:18
• «The reason Germany failed on D-Day», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:23:25
• «June 6, 1944 – The Light of Dawn», av France Télévisions, fra YouTube, lengde 1:40:18
• «The Third Reich In Colour | Part 3: The Liberation of France | Free Documentary History», fra YouTube, lengde 0:45:21
• «Operation Overlord: Invasion of Normandy», fra Naval History and Heritage Command
• «WW2 Wouldn't End Until 1947 - What If D-Day Had Failed? | History Undone», fra YouTube, lengde 0:49:09