Lofotfisket

Lofotfisket er det viktigste sesongfisket etter torsk i Norge. Fisket etter skrei i Lofoten starter i januar og varer til ut i april. I denne perioden søker fisken inn til kysten for å gyte. Siden vikingtiden har lofotfisket hatt stor betydning da den tørkede fisken (tørrfisk) i førmoderne tid var Norges klart største eksportøkonomi. Største totalfangst for lofotfisket var i 1947, da det ble dratt opp 145 000 tonn skrei, mens det under lofotfisket i 2015 ble landet 65 500 tonn skrei. Store variasjoner er vanlige, og etter en del år med dårlige fiskefangster på begynnelsen av 2000-tallet har lofotfisket hatt en kraftig oppgang frem til 2017. Lofotfisket i sesongen 2017 oppnådde en total førstehåndsverdi (første ledd i omsetningskjeden) på rundt én milliard kroner.

Lofotfiske utenfor Flakstadøya i mars 2005.

Skøyter og noen sjarker på havnen i Svolvær. Lofotfisket hadde tidligere svært mange deltagere, da båtene lå i havn fylte de opp hele vågen i hvert fiskevær.

Foto: Kristian Magnus Kanstad

Gytefeltene strekker seg fra Lopphavet i nord til Trøndelag i sør, mens de viktigste fiskefeltene ligger på nordsiden av Vestfjorden, fra Lødingen til Røst. Skrei er gytende torsk som om vinteren og våren samles i store mengder på kystbankene og i visse fjorder på strekningen mellom Haugesund og Sørøya i Finnmark. Lofotfisket er en del av det årlige skreifisket. Av redskaper brukes line, garn, jukse (håndsnøre) og på enkelte steder snurrevad.

Lofotfisket har vært og er fremdeles en av, eller den viktigste, inntektskilden for mange fiskere i Nord-Norge. I 1933 deltok rundt 32 000 mann i lofotfisket. I 1958 var antallet sunket til 12 000 mann, og siden 1970-årene til i dag har antallet variert mellom 2500 og 5000. Lønnsomheten i lofotfisket, som blant annet er avhengig av antallet deltagere, har siden begynnelsen av 1800-tallet vært gjenstand for offentlige utredninger og politiske drakamper. I etterkrigstiden ble det foretatt visse strukturendringer og bygget opp meget kapitalkrevende fiskefilet-fabrikker, uten at dette ga den forventede avkastningen. Det har vist seg at den lite arbeidsintensive produksjonen av tørrfisk og klippfisk har gitt størst økonomisk avkastning.

Fiskebestanden

Lofotfisket foregår stort sett sør for Lofotøyene i havområdet kjent som Vestfjorden.

Lofotfisket foregår etter den norsk-arktiske torsken (Gadus morhua). Den holder til i Barentshavet nord for Norge og Russland, og hver vinter trekker den ned til norskekysten. Denne kalles skrei når den kommer ned til norskekysten for å gyte. Dette fra det gammelnorske ordet «skreiða», som betyr å vandre. Videre er «torsk» en lydsammentrekning av ordet «Þorrfiskur» (tørrfisk). Torsken er seks til syv år gammel når den første gang foretar denne vandringen for å gyte; den er da kjønnsmoden.

I verden finnes flere torskestammer med avgrensede leveområder. I Norge finnes i tillegg til den norsk-arktiske torsken, den nokså stasjonære kysttorsken, også kalt taretorsk.

Skreien har trolig vandret til Lofoten for å gyte mer eller mindre kontinuerlig etter at isen forsvant etter siste istid. Bestanden har variert med gyteresultat og ernæringsforhold i havet, men vandringsmønstrene har i grunnleggende trekk vært stabilt. Skreien gyter i februar, mars og begynnelsen av april.

Hoveddelen av skreien drar til Lofoten, men en del fisk gyter i Vest-Finnmark og noen så langt sør som til Trøndelagskysten, Møre og Stad. Mesteparten av lofotskreien gyter på sørsiden av Lofotøyene, det som kalles innersiden, altså Vestfjorden. I gyteperioden spiser den helst lodde, sild, sil, men også krepsdyr, flerbørstemarker, slangestjerner, muslinger og andre havdyr.

Skreistimen runder Lofotodden og søker inn mot de fire strømmene som går mellom Lofotøyene: Nappstraumen, Gimsøystraumen, Raftsundet og Tjeldsundet. Fisken går ikke inn i disse strømmene, men holder seg ved kysten. Stimen holder seg typisk på 300 til 400 meters dybde, og vanligvis aldri høyere enn rundt 40 meter.

Gytingen skjer på 50 til 200 meters dyp. Hunnfiskene gyter opptil fem millioner rognkorn ved sjøtemperatur 4 til 6 °C, men bare en liten del av disse befruktes slik at eggene utvikles. Befruktede egg flyter på overflaten av vannet. Klekkingen skjer i løpet av to til fire uker. En hannskrei kan parre seg opptil 15 ganger i løpet av en sesong. Den klekkede torskeyngelen driver med Golfstrømmen nord- og østover, og for at yngelen skal vokse opp må dette sammenfalle med våroppblomstringen av raudåte. Dette planteplanktonet er dens viktigste næring i dette sårbare stadiet. Skreiyngelen holder det første året til på grunt vann i fjordområdene på Norskekysten, men vandrer så nordover til oppvekstområdene i Barentshavet. Torskens viktigste oppvekstområde er Barentshavet nord for Russland. I ung alder vandrer fisken ned mot Finnmark for å spise av loddebestanden her. Dette gir grunnlag for vårtorskefisket. Skreien bruker mellom fem og ti år på å bli kjønnsmoden.

En torsk (Gadus morhua) ved Norskekysten.

Foto: Hans-Petter Fjeld

Skreiinnsiget til Lofoten regner en med har funnet sted før det kom mennesker til området. Farvannene rundt Lofotøyene er delvis omkranset av store øyer og holmer, som gir en viss beskyttelse mot vær og vind. Temperatur og saltinnhold i sjøen avgjør skreiens gytesteder lokalt. Noen år vil derfor det meste av gytingen skje i vest, rundt Værøy og Røst, andre år lenger øst, rundt for eksempel Hølla utenfor Svolvær. Gytingen i Lofoten skjer for en stor del sør for Lofotøyene, altså i Vestfjorden.

Det at skreien kommer til Lofoten på vinteren gjør at forholdene for å tørke fisken er optimale. Temperaturen er lav nok til at fisken ikke råtner eller fluer legger egg, men også høy nok til at fisken ikke fryser slik at fiskekjøttet ødelegges. Mye vind sørger også for god tørking. I Lofoten kommer fisken nær land, dermed kan store fangster sikres, selv med enkle farkoster om forholdene er gunstige.

Historie

Lofotøyene utgjør en beskyttende vegg mot nordlige vinder fra Norskehavet.

Foto: NASA

Utdypende artikkel: Lofotfiskets historie

Lofotfisket i tidlige tider

Arkeologiske funn viser at fiske og fangst har foregått på norskekysten så lenge mennesker har vært tilstede. I de tidligste tider dreide det seg om jakt-, fangst- og sankersamfunn, men etter den neolittiske revolusjon skjedde en overgang til jordbruk med dyrkning og husdyrhold. Et samfunn med eiendomsrettigheter og maktinstitusjoner vokste sakte frem. Denne revolusjonen skjedde rundt Kristi fødsel i Norge. Da ble det etablert bosetning med gårdsbruk i hele landet. Langs kysten drev menneskene med kombinasjonsdrift med fiske og fangst på havet og husdyrhold, korn- og fôrdyrking på land.

Fiskeressursene i Vestfjorden vet en har vært utnyttet av befolkningen i nærområdene Lofoten, Vesterålen og Salten siden jernalderen, også omtalt som vikingtiden. Menneskene her tørket fiskene for å legge seg opp et forråd som de kunne bruke av gjennom året. Historikerne mener at fiske i noe større skala enn bare til husholdningsbruk kan ha skjedd før år 1000.

Et marked i middelalderen. Stor byvekst skapte behov for eksport av matvarer, og tørrfisk fra Lofoten ble en del av matmarkedet i en stadig større del av Nord-Europa.

Lofotfisket er det eldste og største fiskeriet i Norge, og representerer også Norges første eksportvare av noen større økonomisk- og volummessing betydning i middelalderen. Denne eksportnæringen ble sannsynligvis etablert i slutten av vikingtiden på 1000-tallet, da det oppstod et marked for tørrfisk i England og på kontinentet langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Flere store byer som London, Antwerpen, Brugge og Gent ble etablert. Byfolk i yrker som håndverk og handel, samt soldater, geistlige og tjenestefolk måtte få sine matvarer utenfra. En annen medvirkende faktor var at kristendommen som nylig var innført, hadde strenge regler for hva som kunne spises og til hvilke tider. Periodene med faste utgjorde tilsammen en tredjedel av året. Tørrfisk fra Norge ga dermed en løsning på den nye religionens krav.

Tørrfisken var en meget kostbar matvare i de landene den ble benyttet. Den inneholdt blant annet mye protein og hadde en holdbarhet på fire til fem år. Konserveringsmetoden sørget for at alle næringsstoffer ble beholdt, samtidig som fiskens vekt ble redusert til bare en fjerdedel. Konserveringsmidler som salt var ikke nødvendig, innpakning var heller ikke påkrevd.

Med det økende omfanget av eksport av tørrfisk ble flesteparten av mennene i Hålogaland (Nordland og Troms) involvert i denne virksomheten. Det kommersielle fisket ga dem mulighet for å forbedre sitt livsgrunnlag, spesielt ved kjøp av korn for å supplere kostholdet.

Handelen og omsetningen av fisk skjedde opprinnelig i Lofoten. Her vokste det frem et kjøpsted for tørrfisksalg. Sagaen forteller om et sted med navn Vágar, og arkeologisk utgravninger rundt år 2000 har påvist av at det vest for Kabelvåg virkelig har ligget en liten middelalderby (kaupang). Dette var det første bylignende stedet noe sted i verden nord for polarsirkelen.

I de tidligste tidene av lofotfisket var nordnorske stormenn oppkjøpere av fisk på kjøpstevnene som ble holdt på Vágar. Disse fraktet også tørrfisken sørover til Bergen til i alle fall et stykke ut på 1200-tallet. Historikere mener også at kjøpmenn i Bergen og Trondheim tidlig engasjerte seg i handel med Hålogaland. Bergen har sannsynligvis først utviklet seg som et handelssted for fisk-, fangst- og jordbruksprodukter for bygdene rundt om på Vestlandet. Omfanget av tørrfiskeksporten økte i løpet av 1100- og 1200-tallet. Handelen ga behov for en såkalt stapelhavn, det vil si et omlastningshavn fra innlandstransport til utenrikshandel med større havgående skip, dermed fikk Bergen sterke vekstimpulser. Etter hvert ble omfanget av handel så stort at Bergen ble Nord-Norges «hovedstad» og økonomiske sentrum.

Tørrfisk ble en eksportartikkel av svært stor økonomisk betydning for Norge i flere hundre år etter år 1000.

Foto: Paolo Tonon

Trondheim var også viktig som utskipningssted for fisk, muligens like stor som Bergen på 1100-tallet. På grunn av Bergens gunstige plassering ble det meste av virksomheten flyttet hit, og byen ble tilnærmet enerådende. Bergen ble etterhvert den største byen i Norden med cirka 7000 innbyggere rundt år 1300, en posisjon byen holdt gjennom hele senmiddelalderen og utover på 1500-tallet.

Hansaforbundet trer inn

Svartedauden som rammet Norge rundt midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for handelen med tørrfisk. På begynnelsen av 1300-tallet har historikere estimert at minst 3000 tonn tørrfisk årlig ble eksportert fra Norge. Derimot på slutten av 1300-tallet, etter Svartedaudens herjinger, har historikeren Arnved Nedkvitne beregnet at eksporten bare var på litt over 800 tonn totalt. Av dette gikk rundt 450 tonn til England, resten til kontinentet.

For de som overlevde svartedauden ble livet på mange måter lettere. Mye på grunn av færre mennesker som kjempet om knappe resurser. Bytteforholdet ble gunstigere for fiskerne når de skulle selge sine fangster, ettersom de fikk et større kvanta korn for samme mengde fisk som før. Dermed ble den sterkt reduserte nedgangen i tørrfiskeksporten kompensert med kraftig prisoppgang. Omtrent like mye korn ble derfor importert etter svartedauen.

En annen konsekvens av svartedauden var at Hansaforbundet, en sammenslutning av handelslaug i nordeuropeiske byer, fikk stadig sterkere kontroll over utenrikshandelen via Bergen. Fordi svartedaudens herjinger hadde gått hard ut over den norske kjøpmannsstanden stod denne virksomheten klar til å bli overtatt. Bare ti år atter at svartedauen kom til Bergen i 1349 hadde hanseatene nærmest monopolisert utenrikshandel fra Norge.

Handelen ved handelsstedet Vágar, som hadde vokste på 1200- og 1300-tallet, fikk en dramatisk tilbakegang, og forsvant etterhvert helt mellom siste del av 1300-tallet og slutten av 1500-tallet. Fiskerne i Nord-Norge begynte derfor selv å føre tørrfisken til Bergen, istedenfor til markedsplassen i Vágar. Denne transporten ble kjent som jektefarten, og skjedde med store spesialiserte transportskip kalt jekter.

Prospekt av Bergen fra rundt 1580 med de hanseatiske kjøpmannshusene på østsiden av Vågen. «Scholeusstikket» av Hieronymus Scholeus.

I sammenheng med handel var det allerede i middelalderen vanlig å gi kreditt, spesielt i sammenheng med varehandel med stor omsetning. De tyske kjøpmennene ga fiskerne nordfra varer eller penger av større verdi enn de varene kjøpmennene kjøpte. Dette var en nyttig og nødvendig ordning, og kunne hjelpe fiskerne gjennom for eksempel uår. Slik fikk fiskerne en viss trygghet. Handelen i Bergen skjedde ved at hver enkelt fiskebonde var tilknyttet sin spesielle handelsmann. I tillegg til matvarer, korn og tøystoffer fikk en også utredning for neste sesong. Et spesielt forhold var at fiskerne kom i stadig større gjeld til kjøpmennene, den såkalte nordlandsgjelden oppstod. Nordlandsgjelden eller bergenskreditten ble trolig etablert fra slutten av 1300-tallet. En klient kunne ikke gå over til en annen kjøpmann om gjelden ikke var gjort opp med den gamle. På sikt utviklet dette seg til en «evig gjeld» til kjøpmennene.

Fisket på Lofothavet

Dagene begynte med at fiskerne dro ut på fiskefeltene på Lofothavet i grålysningen, motsatt returnerte de tilbake til fiskeværene før det ble helt mørkt. Tilbake i været startet sløyingen av fisken. Lever og rogn ble lagt i hver sin tønne. Hodene ble kappet av og fisken hengt opp på gjeld to og to, såkalt rundfisk. Senere på sesongen ble fisken skåret inn mot ryggbeinet og brettet ut for at den skulle tørke fortere. Dette ble kalt råskjær. Fiskehodene ble tatt vare på og tørket for bruk til dyrefôr.

Det tradisjonelle fiskeredskapet var juksa, også kalt djupsagn, som bestod av et enkelt hampesnøre med kroker og en stein eller jernstykke til søkke. Til agn ble det brukt stykker av torskens buk, sild og akkar («sprut»). På siste halvdel av 1700-tallet ble line og garn gradvis tatt i bruk, etter at disse hadde vært forbudt i lange tider, blant annet på grunn av massiv motstand fra fiskerallmuen.

En ny lov i 1816 tillot fiske med line og garn. Med denne loven ble det nødvendig med reguleringer for å unngå at redskapene vaset seg inn i hverandre og å forebygge konflikter mellom fiskerne. Lofothavet ble inndelt i «teiger» og «sett» for å separere bruken av redskapene.

Under oppholdet i Lofoten hadde hver mann arbeid etter status. «Høvedsmannen» som var sjef på båten, og ofte også dens eier, bestemte også på land. Førstereisgutten, på lofotfisket kalt «skårunge», hadde lavest status og fikk ansvaret for matlagingen.

Et system med «lott» bestemte hvordan inntektene fra fisket skulle fordeles på fiskerne etter kapitalinnsats og dyktighet, for eksempel om de eide bruk selv og hadde egen utrustning. Prester, andre embetsmenn og handelsmenn hadde så god råd at de selv kunne utruste hele båtlag, eller de utrustet bare noen enkelte fiskere, slik at disse fikk inntekter fra fisket via lønnsarbeid.

Rorbuene var fiskernes bosted under lofotfisket. Dette var enkle hus som enten var eid av fiskerne selv eller leid av de fastboende i været. Typisk hadde bygningene et stort oppholdsrom med plass til mellom 6 til 16 mann, da flere båtlag delte rorbu. Gjøremål i rorbuene var å bøte fiskeredskapene og reparere klærne, samt «egning» (å sette agn på krok). Forholdene var høyst primitive, med dårlige sanitære forhold. Sykdommer var det mange av, og ofte tok fiskerne sykdomsmitte med hjem. Rorbuene var trekkfulle og kalde og påførte fiskerne «Nordlands permanente sygdom» (isjias) og «lofotsjuka», en tyfus som skyldtes dårlig drikkevann og slett hygiene i fiskeværene. At mange fiskere ikke hadde lært å svømme, kostet mange livet. I Tromsø stift alene druknet rundt 200 personer årlig. I 1863 forårsaket 41 forlis tap av 103 menneskeliv. Bare i Haram på Sunnmøre druknet mer enn 100 personer i perioden 1819-55.

Kriser på 1600-tallet

Presten Petter Dass på Alstahaug i Nordland har gitt mange beskrivelser av ulykker og uvær i sin samtid. Selv hadde han betydelige interesser i lofotfisket og solgte store mengder tørrfisk i Bergen.

Generelt har de norske fiskeriene vært utsatt for store svingninger og usikkerhet. Både ressurstilgangen og markedstilgangen har variert. Det hadde vært gode forhold for fiskeriene helt opp til slutten av 1500-tallet, da den første store markedskrisen kom. Nordlandsfiskerne var på begynnelsen av 1500-tallet blitt Norges mest velstående befolkning. Folketallet i Europa økte kraftig på 1600-tallet, noe som ga etterspørsel etter jordbruksland og stigende priser på landbruksprodukter. Fiskerne fikk dermed mindre korn i bytte for fisken de solgte.

Etter reformasjonen forsvant bestemmelsene om faste i de landene som ble protestantiske. Dermed ble også etterspørselen etter tørrfisk redusert. Utover på 1600-tallet hadde man også perioder med sterkt reduserte fiskefangster («svart hav»), samtidig med lave priser for fisk. I denne krisetiden flyttet folk fra kystområdene innover i landet for heller å livnære seg av jorden. Krisene fikk full utbredelse i 1620-årene, med en pestepidemi i 1618, hanseatenes vansker med å skaffe korn på grunn av krigstid (Tredveårskrigen), bybrann i Bergen i april 1623 med tap av nesten alle varelagrene på Bryggen og avlingssvikt hjemme i 1630-årene. Atter andre årsaker er at Danmark–Norge blandet seg inn i krigshandlinger på kontinentet, med påfølgende økte skattekrav fra staten, stigende jordleie og økning av avgifter til embetsmenn. I tillegg opplevde hanseatene konkurranse fra andre som drev handel i Nord-Norge, noe som fikk dem til å delvis fratre fra sine plikter med å skaffe forsyninger.

Årsaken til reduserte fiskefangster er ikke kjent, men klimaendringer kan ha vært en viktig årsak. Det oppstod kaldere vær, kjent som den lille istid. Det er påvist et stort fall i fiskefangstene i neste krise, i 1660-årene.

På slutten av 1600-tallet var antallet fiskere på lofotfiske redusert til mindre enn en tredjedel av hva det hadde vært i 1660-årene. Mange fiskere fra innlandsbygdene sluttet også i denne tiden å dra på lofotfiske. Med ulønnsomt lofotfiske var det bedre å satse på jordbruket. En viktig årsak kan være klimaendringene som ga spesielt kalt og dårlig vær, dermed ble fisket elendig samtidig som avlingene ble små år etter år. Forsyningsvansker kan heller ikke utelukkes som medvirkende, eller mangel på utredning (manglende kredit fra kjøpmennene for å kjøpe utstyr), samt at dårlig vær forhindret fiskerne fra å komme ut på havet. Krisen som startet i 1660-årene varte helt ut til de første tiårene av 1700-tallet.

Hansaforbundet hadde vært en viktig maktfaktor i Nord-Europa i 200 år, ved at denne sammenslutningen mellom storbyer i Nord-Tyskland kontrollerte handelen. Med krigene på 1600-tallet og endrede geopolitiske forhold greide ikke hansaene å posisjonere seg, de mistet sin makt, og organisasjonen dermed oppløst.

Båtene på Lofothavet

Utror til fiskefeltene med nordlandsbåter i 1860.

Nordlandsbåtene dominerte på Lofothavet. Denne båttypen fantes i flere størrelser noe som navnene på de forskjellige båtene fortalte om. Det var enten antallet årer eller antallet rom (antallet tverrstivere i båtkonstruksjonen) som fortalte om størrelsen. En annen båttype var åfjordbåten fra Trøndelag, men denne var egentlig veldig lik nordlandsbåten. Disse tradisjonelle båtene hadde råseil som er et stort seil på tvers av båtens lengderetning.

Bare de største båttypene ble brukt under lofotfisket, åttringen ble brukt for linefiske og fembøringen for garnfiske. I 1850- og 1860-årene ble nordlandsbåtene endret, og ble blant annet laget mye større. Den nye storfembøringen som ble introdusert på denne tiden kunne ta ombord dobbelt så mye fisk som de gamle båtene. Denne kunne være over 40 fot lang, med årer så store at de måtte håndteres av én mann hver; i de opprinnelige båtene kunne en mann kunne ro med et par årer.

På 1870- og 1880-årene ble en ny båttype introdusert i Lofoten og Vesterålen, listerbåten, også kalt hardangerbåt. Listerbåtene hadde skråstilt, trekantet sneiseil. Båten kunne lettere krysse opp mot vinden og kunne dessuten ta større last.

Ved overgangen til 1900-tallet tok enda en ny båttype mer og mer over for både listerbåtene og nordlandsbåtene. Da kom det større kravellbyggede fartøyer der bordene var lagt kant i kant. De nye båtene, som ble kalt skøyter, var til å begynne med for kostbare, store og tunge for de fleste fiskere i Nord-Norge. Av den årsak ble det utviklet en mindre båttype som ble kalt sjark. Denne var en krysning mellom de norske skøytene og de engelske kutterne, bare mye mindre. Lengden var typisk mellom 24 og 30 fot, en størrelse som passet for én eller to fiskere.

Dampbåter ble introdusert på Lofothavet på slutten av 1800-tallet, etter at de til å begynne med hadde vært testet ut på bankene utenfor Nordlandskysten. Slike skip kunne bare svært kapitalsterke eiere drive.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte en gradvis motorisering av fiskebåtene. Motorbåter ga mindre slit, rask forflytning mellom feltene og motorkraft til å drive vinsjer for å dra opp redskapene. Tidligere hadde fiskeren holdt til i de samme rorbuene år etter år, men med motorbåt kunne de sove og oppholde seg ombord i båtene og enkelt forflytte seg mellom fiskeværene.

Oppblomstring av handelssteder

Det skjedde en oppblomstring av såkalte gjestgivere i Nordland på slutten av 1700-tallet, og utover på begynnelsen av 1800-tallet. Dette var handelshus som fikk kongelig bevilgning til å tilby skjenking av alkohol, matservering, overnatting og varesalg. Typiske salgsartikler var klær, tobakk og fiskeredskaper. Dette ble en lokal handelsstand med stor økonomisk makt, derav betegnelsen nessekonger og væreiere.

Bakgrunnen for etableringen av handelshusene var at myndighetene så med uro på den ukontrollerte brennevinsomsetningen på lofotfisket, markeder og kirkesteder. En regnet med at etablerte gjestgiverier ville føre til mer kontrollert omsetning. Amtmann Joachim de Knagenhielm var en av initiativtagerne til denne virksomheten. Allerede i 1774 var det etablert 22 gjestgiversteder i Nordland amt. På denne tiden registrerte myndighetene at gjestgiverne fikk i stand en nyttig bondehandel.

På samme måte som fiskerallmuen som før hadde fått kreditt for sine varekjøp hos bergenskjøpmennene, fikk de nå kreditt hos den lokale kjøpmannen. De lokale kjøpmennene hadde fordelen av å kjenne sitt distrikt og sine klienter, dermed kunne selv en forgjeldet fisker få kreditt om han ble vurdert til å være driftig på havet. Tilbakebetaling i naturalia eller arbeid var også vanlig. En annen mulighet de lokale kjøpmennene tok mer og mer i bruk var å ta pant i fiskernes eiendeler. I ekstreme tilfeller ble det tatt pant i all fremtidig inntekt fra lofotfisket.

De lokale handelshusene fikk på grunn av sin lokalkunnskap enda større makt over fiskerallmuen enn kjøpmennene i Bergen. På den annen side var det lovfestet at kjøpmannen hadde plikt til å forsyne allmuen med nødvendighetsvarer.

Da Napoleonskrigene raste ble jektefarten fra 1807 utsatt for trussel fra engelske kapere. Stadig flere jekter ble tatt av engelskmennene. På høsten i 1808, da fiskerne hadde med seg tørrfisken på jektene, var det bare én båt som nådde Bergen. Til sammenligning kom det i årene før Napoleonskrigene 90–100 jekter med tørrfisk til Bergen. Kapringen var så effektiv at handelssambandet til Bergen i praksis ble brutt. Dette førte til at de lokale kjøpmennene i Nord-Norge gikk inn mellom bergenskjøpmennene og fiskerbøndene. De lokale kjøpmennene hadde egne varer til salgs, og dessuten kapital til å drive jektefart. På grunn av dette gikk denne ordningen gradvis i oppløsning utover på 1800-tallet.

Utover 1800-tallet begynte en også med en stadig større produksjon av klippfisk. Store fartøyer dro nordover og kjøpte fersk fisk direkte av fiskerne. Disse båtene hadde også med seg salt for å salte fisken med en gang den ble lagt ombord. En beretning beskriver at i 1807 var det 300 fartøyer fra Kristiansund, Molde, Sunnmøre og Bergen i Lofoten for å kjøpe opp råfisk. En tror at den store veksten i klippfiskproduksjon i 1790-årene fremskyndet bruken av line og garn, på grunn av at disse redskapene var mer effektive og lettere kunne dekke etterspørselen etter råfisk til klippfiskproduksjon.

Den nye behandlingen av fisken var til fordel for lofotfiskerne, ved at det kom fiskeoppkjøpere slik at det oppstod konkurranse om fisken og høyere priser. Fiskerne kunne dermed selge fisken med en gang den ble dradd opp, slik at de selv ikke trengte å henge den til tørk.

Opposisjon mot væreiere og store fiskefartøyer

Fra en romslig rorbu i Kabelvåg på begynnelsen av 1900-tallet. I tidligere tider var disse svært kummerlige. I 1840 kom det bestemmelse om at det skulle settes inn vindu og at en rorbu på 16 m² ikke skulle huse mer enn to båtlag, altså 8–12 mann.

Væreierne i Lofoten utvidet sin virksomhet utover på 1800-tallet, og de fikk etter hvert eierskap til rorbuene og fiskehjellene. Dette ga dem store inntekter. I tillegg ble de oppsynsmenn for fisket ute på havet på begynnelsen av 1800-tallet.

Tilstanden på fasilitetene de leide ut var langt fra tilfredsstillende, men væreierne kunne uansett ta den prisen de selv ville. Stortingets fiskerikomité beskrev i 1827 tilstanden slik: «usle Bræddehytter, hvorigjennem Snee, Storm og Slud har frie Adgang». Dette ble sett på som et problem som bare økte i takt med væreiernes overtagelse av rorbuer, men tidens liberalistiske politiske holdning var ikke slik at staten skulle besitte landeiendommer. Uansett kom det krav til standard for det som ble tilbudt fiskerne. Det ble fastsatt en pris for rorbuutleie. Om de ble overfylt skulle leien reduseres. Til tross for dette ble ikke forholdene mye bedre de neste årene, tross alt var det tilbud og etterspørsel som avgjorde forholdene.

Makten som væreierne i Lofoten hadde fått fra begynnelsen av 1800-tallet minnet om tidlige tiders privilegier. Det oppstod opposisjon mot dette systemet; her, som ellers i samfunnet, var det nye demokratiske og liberale ideer som gjorde seg gjeldende. Et ytterligere problem oppstod for nye og yngre fiskere som hadde vansker med å hevde seg, når adgangen til gode fiskeplasser var forbeholdt de med tilgang til rorbu og mange sesonger bak seg. Antall fiskere økte utover på 1800-tallet, dermed ble disse problemene så store at Stortinget i 1857 vedtok Lofotloven, eller den såkalte friloven. Et resultat av dette ble fritt fiske og et offentlig lofotoppsyn med politimyndighet. Etter dette fikk ikke lenger væreierne kontrollere fisket.

Trollfjordslaget skildret av kunstneren Gunnar Berg.

Med så mange fiskere som det deltok på slutten av 1800-tallet oppstod igjen uorden og konflikter, ikke minst på grunn av nye garntyper og et visst innslag av større dampdrevne fiskebåter. Fiskebruk som vaset seg sammen var en daglig hendelse, og i verste fall kappet fiskerne andres bruk for å få dradd opp sitt eget. Konfrontasjoner mellom fiskere med tradisjonelle båter, og dampskip med kapitalsterke eiere ble også vanlig. Det kjente Trollfjordslaget i 1890 skjedde på bakgrunn av dette, der dampskip med nøter sperret skreien inne i Trollfjorden.

Etter Trollfjordslaget ble det holdt massemøter, og det skjedde en politisk mobilisering som førte til at notredskaper ble forbudt i 1893. En ny lofotlov trådte i kraft i 1897 med bakgrunn i at en hadde innsett at den tidligere friloven ikke fungerte.

Med loven av 1897 ble det igjen innført inndeling av sektorer for garnbruk og line. Det nye i denne loven var at fiskerne selv skulle medvirke i forvaltningen. Valgte representanter blant fiskerne skulle komme til enighet om hvordan fisket skulle utøves. Myndighetene innførte dette systemet med håp om at regler som fiskerne selv hadde kommet frem til ville bli lettere å respektere. Dette systemet har fungert helt opp til 2000-tallet. Samfunnsforskere fra andre land har vist interesse for dette systemet, og studert det for å implementere lignende lovgivning i egne fiskerier.

Industri eller fiske med små bruk

En diskusjon som begynte på 1900-tallet var modernisering og effektivisering av fisket generelt. Dette til tross for tegn til mer profesjonalisering av fiskeriene. Fiskerikonsulent Jens Dahl mente at en måtte ta i bruk moderne utstyr og fiskefartøyer «Ellers kan vi ikke følge med i Tiden og med nogen Udsigt til Held deltage i Nordsjøfisket og Verdenskonkurrencen paa Ferskfiskmarkederne».

Etter Trollfjordslaget og innføringen av Lofotloven av 1897 hadde stortingspolitikerne institusjonalisert at lofotfisket var for fiskerbøndene. Lofotloven var også utformet slik at myndighet ble overført til lokale fiskeriutvalg. Stortinget hadde forbudt bruk av snurpenot, synkenot, slepenot og trål på Lofothavet, mens fagekspertene var uenige i den restriktive linjen. Biologen Knut Dahl og fiskeridirektør Johan Hjort kritiserte myndighetene for å gi etter for folkelig press. I ettertid har økonomiske historikere ment at reguleringene var unødvendig omfattende, og at sildefiskets friere lovregulering fungerte bedre.

Fiskere med fire fot lange skrei i februar 1915.

Foto: Anders Beer Wilse

Den store tilstrømmingen av fiskere på et begrenset havområde var en utfordring. Effektive fiskemetoder fantes allerede, så det er ikke gitt at notfiske fra havgående skip ville gjort lofotfisket mer effektivt. Fangsten per fisker måtte bli liten med mange deltagere, og politisk var det umulig å legge begrensning på fiskerallmuens deltagelse.

Fiskernes motstand mot en utvikling i retning av industrielt fiske var i siste instans begrunnet med at de ikke ønsket å være lønnsmottagere for kapitalsterke redere. Fiskerne foretrakk modernisering og endringer som passet inn i deres liv som fiskerbønder. Motorisering av båtene skjedde derfor fort.

Råfiskeloven

Etter en stor oppgangstid frem til rundt 1920 fulgte krisetider utover i mellomkrigstiden. Investeringene i fiskeflåten stoppet opp. Det enkle fiske med håndholdt snøre, altså juksa, ble igjen vanlig. Dermed kom det nye toppår i 1920-årene med et stort antall fiskere på Lofothavet i små båter og med enkle redskaper. Med massearbeidsledighet, krisetider i internasjonal økonomi og dårlige tider for jordbruket ble lofotfisket en «nødarbeidsplass». På denne tiden var det også blitt vanskelig å utvandre til Amerika. Forholdene ble enda verre utover i 1930-årene med økonomisk depresjon. I kriseåret 1933 var det så mange som 32 000 fiskere som deltok på lofotfisket. Problemet var bare at mange hadde dårlig utstyr og manglende erfaring som fiskere. I tillegg var fiskeprisene dårlige. For mange ble det derfor å reise hjem uten å ha fått inntekter etter flere ukers slit. Mange var så fattige etter lofotfiske at de måtte sendes hjem på statens bekostning.

Utover i 1930-årene ble det diskutert heftig både blant fiskere og allmennheten hvordan lofotfisket skulle drives videre. Et alternativ som ble debattert var overgang til trålfiske. Fra før hadde land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Spania gått over til trålfiske i stor skala. Dette mente en kunne gi bedre lønnsomhet for fiskerne enn de små båtene, men det ville også bety en trussel mot kystfiskerne som drev tradisjonelt. Kystfiskerne fryktet å bli fullstendig utkonkurrert, noe som i neste omgang ville øke hordene av arbeidsløse mennesker. For politikerne var det de sosiale hensyn som veide tyngst. Om titusenvis av fiskere skulle forlate yrket ville det «kunne medføre en katastrofe for vår kystbefolkning» ble det sagt.

Råfiskloven ble vedtatt i 1938. Etter dette fikk fiskerne innflytelse ved at de selv var del av en salgsorganisasjon som fikk kontroll over prisdannelsen ved salg til kjøper, tilvirker og eksportør. Salgsorganisasjonen fikk navnet Norges Råfisklag og ble stiftet i Bodø i 1937. Dette var en stor begivenhet som fikk fiskerne selv til å omtale loven som deres egen grunnlov.

Imidlertid kunne ikke salgsorganisasjon, som i siste omgang selger det meste av fisken på verdensmarkedet, få særlig stor innvirkning på prisdannelsen der. Råfiskeloven styrket fiskernes posisjon nasjonalt i forhold til fiskeoppkjøpere og eksportører, men noen voldsom endring kunne den ikke gi.

Råfiskloven har vært endret noen ganger, men i prinsippet er den videreført opp til i dag (2017). Et system med en lovbeskyttet salgsorganisering er særegent for Norge.

Spørsmålet om industriell fiskeforedling

Fiske med snurpenot på Lofothavet. Snurpenot ble brukt på lofotfisket fra 1949 til 1959, etter den tid har det vært forbudt.

Foto: Kristian Magnus Kanstad

Noe av den mest omstridte delen av moderniseringspolitkken i Nord-Norge etter andre verdenskrig var fiskeripolitikken. Målet for politikerne var økt verdiskapning og større inntekter for fiskerne. Imidlertid var mange av fiskerne i Nord-Norge negativ til denne moderniseringen. De så med frykt på en politikk som kunne føre til slutten på selvstendige og uavhengige fiskere som eide eget bruk.

Fiskerne, anført av Norges Fiskarlag som var ledet av arbeiderpartipolitikeren Jens Steffensen ønsket fortsatt selvstendige fiskere med selveide båter. Nordland Fylkes Fiskarlag gikk enda sterkere inn for denne politikken. Politikernes ønske om et mer effektivt helårsfiske skyldtes hensyn til de nyetablerte fillet- og frossenfiskfabrikkene.

Etter krigen ble det bygget opp mange store fabrikker, både som private og som statseide konserner. Disse fabrikken drev først og fremst med fillet- og frossenfisk. For de private selskapene ga staten gunstige lån og tilskudd. Disse fabrikkene representerte store investeringer i bygninger og maskiner, og for at de skulle være lønnsomme måtte de ha jevn tilførsel av råstoff. I neste omgang kom det derfor krav fra denne industrien om liberalisering og trålfiske for å sikre produksjonen. I Nordland fylke ble typisk 60–70 % av fiskeressursene dradd opp av havet i løpet av årets første tre måneder. Fiskeriminister Reidar Carlsen uttalte at det var «uhyre vanskelig å skape grunnlag for en industri» når den bare var sikret råstoff i så kort tid.

Tillatelse til trålfiske var det store stridstemaet. Myndighetene hadde ført en restriktiv politikk som samsvarte med fiskernes oppfatning. Nordland Fylkes Fiskarlag ville ha trålerne vekk og forlangte i 1946 tolv mils fiskerigrense for å «beskytte de norske fiskerier mot trålernes herjinger». De uttalte at trålfiske må ses «ut fra de sosiale omveltninger det kan skape blant fiskeribefolkningen». Om noe slikt skulle unngås måtte trålere drives som samvirkeorganisasjoner under Norges Fiskarlags kontroll.

En liberal lov om trålfiske ble behandlet i Stortinget. Selv om flesteparten av Arbeiderpartiets representanter mobiliserte mot loven, ble den vedtatt med de borgerlige partienes medvirking. Trålfisket ble gradvis liberalisert. Dette ga filetfabrikkene mulighetene til å bygge opp egne trålrederier. Til tross for dette ble ikke denne industrien noen stor suksess. Estimatene for stordriftsfordelene hadde vært urealistiske, i tillegg til at det viste seg vanskelig å fiske opp så store kvanta at produksjonskapasiteten kunne utnyttes godt nok. Filetfabrikkene måtte subsidieres og flere bedrifter ble avviklet. Historikerne har påpekt at det store paradokset ble at den tradisjonelle foredlingen med tørrfisk og klippfiskproduksjon klarte seg best i etterkrigstiden.

Antall fiskere totalt sett i Norge har gått drastisk ned etter andre verdenskrig. Antall deltagere på lofotfisket har gått kraftig ned siden siste halvdel av 1950-årene. Det var 23 000 fiskere som deltok i 1952 og 1953, men i 1959 kom tallet under 10 000. I 1965 var det bare 5000 deltagere. Siden midten av 1970-årene og opp til år 2000 har antall fiskere vekslet mellom 2500 til 5000. Spesielt ble antallet fiskere som drev med annen virksomhet i tillegg sterkt redusert.

Forvaltningen av den norsk-arktiske torsken

Resultatet av lofotfisket følger generelt den norsk-arktiske torskens bestandsutvikling. Statistisk sentralbyrå

Bestanden av den norsk-arktiske torsken i 1980-årene var lav, og i 1990 brøt bestanden helt sammen. En mener at dette skyldes både svak rekruttering, for høyt beskatningstrykk (det ble fisket for mye) og ugunstig beskatningform ved at for mye småfisk ble tatt opp.

Den norsk-arktiske torsken var sannsynligvis fullt utnyttet allerede i 1950, men fisket fortsatte med stor intensitet frem til 1960. Spesielt på grunn av stort beskatningstrykk fra utenlandske trålere i Barentshavet var presset stort. Fra 1964 lettet dette igjen, ettersom trålerne flyttet seg til det vestlige Atlanterhavet. Bestanden var redusert, men tok seg opp på grunn av gode gytebestander i 1963 og 1964. Dermed ble oppfisket kvantum økt betraktelig vinteren 1967/1968. I 1969 ble 1,2 million tonn torsk fisket opp totalt, noe som er det høyeste noen gang.

På slutten av 1970-årene ble en klar over at det statistiske materialet som ble benyttet for å beregne bestandsutviklingen var feil. De store mengder småfisk og yngel som trålfisket hadde drevet fangst på var ikke tatt med i datagrunnlaget. Da nye beregninger ble gjort viste det seg blant annet at den gode årsklassen fra 1970, som en hadde store forhåpninger for, ble beskattet for hardt av trålerne. Det ble innført flere reguleringer i løpet av 1970-årene, blant annen kvotereguleringer i 1975. Det ble videre innført kvoteavtaler i samarbeid med Sovjetunionen, via Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon for å bevare bestanden.

Etter at torskebestanden brøt sammen i 1990, ble totalkvoten satt til 160 000 tonn. Dette var en drastisk reduksjon i forhold til for eksempel den årlige totalkvoten for 1977 og 1978 på 850 000 tonn. Etter innføringen av reguleringer av fisket i 1990 bygde bestanden seg opp, slik at en totalkvote på 850 000 tonn ble gitt for 1997. På bakgrunn av enda en reduksjon av bestanden ble kvotene for 2001 til 2003 gradvis redusert til 395 000 tonn. Fra 2004 til 2006 ble totalkvotene økt til i underkant av 500 000 tonn.

• Aktiviteter under lofotfisket rundt 1950-årene
• 
  Garn til tørk.

  Foto: Kristian Magnus Kanstad
• 
  Aktivitet på kaien i Svolvær.

  Foto: Kristian Magnus Kanstad
• 
  Kniven skjerpes.

  Foto: Kristian Magnus Kanstad
• 
  Fisken sløyes.

  Foto: Kristian Magnus Kanstad
• 
  Vågen i Henningsvær full av båter.

  Foto: Kristian Magnus
• 
  Garnene greies.

  Foto: Kristian Magnus Kanstad

Lofotfisket i dag

Typisk moderne sjark utenfor Røst i mars 2002.

Foto: Redningsselskapet

Selv om lofotfisket fremdeles er et viktig fiskeri nasjonalt og internasjonalt er det bare noen få tusen fiskere som deltar. Til tross for dette gir lofotfisket stor aktivitet og et yrende folkeliv i fiskeværene i Lofoten. Etter en del år etter 2000 med dårlige fiskefangster har lofotfisket hatt en kraftig oppgang (opp til 2017).

Fiskefangst

Det ble eksportert sjømat fra Norge for totalt 74,5 milliarder kroner i 2015. Dette var et rekordartet år, der også lofotfisket gikk godt, til tross for sent skreiinnsig. Eksportverdien for hvitfisk, som utgjøres blant annet av torsk, hyse og sei, totalt i 2015 kom på 13 milliarder kroner. Dette året deltok 2547 fiskere.

Eksporten av tørrfisk og annen tørket fisk utgjorde 975 millioner kroner i 2015. Dette fordeler seg igjen på 687 millioner kroner for hel tørrfisk, 25 millioner kroner for filet av tørrfisk og 253 millioner kroner for tørkede torskehoder og rygger.

Statistikken fra Norges Råfisklag viste at det under lofotfisket i 2015 ble landet 65 500 tonn skrei. Førstehåndverdien av denne var på 714 millioner kroner. Tallene gjelder torsk tatt på konvensjonelle redskap og levert til kjøpere i kommunene i Lofoten i sesongen. Det deltok 1463 fartøyer. Skreifangste var 69 200 tonn i 2014 med en samlet førstehåndsverdi på 549 millioner kroner. Til sammenligning ble det i toppåret 1947 dradd opp 145 000 tonn skrei.

Av det oppfiskede kvantumet i 2015 ble 6 300 tonn solgt til kjøpere på Røst, 6 200 tonn i Moskenes, 9 400 i Flakstad, 12 000 tonn på Vestvågøy og 16 200 tonn i Vågan.

Lofotfisket i 2017 oppnådde en total førstehåndsverdi på rundt én milliard kroner.

Fangstmetoder

Antall deltagende fartøy i Lofotfisket etter redskapstype

Redskap	2006	2007	2008	2009	2010	2011	2012	2013	2014	2015
Garn	550	505	460	479	440	472	563	540	523	595
Line	162	152	147	148	143	123	113	107	115	135
Juksa	362	290	305	296	296	427	492	527	691	642
Snurrevad	126	87	85	77	66	70	71	80	91	91
Totalt	1200	1034	997	1000	945	1092	1239	1254	1420	1463

Tillatte fiskeredskaper under lofotfisket er juksa, line, garn og snurrevad. I dag er det vanlig at juksafiske foregår med juksemaskin som sørger for vekselvis å dra snøret et kort stykke opp og slippe det. Linefiske drives også med tekniske hjelpemidler. Syntetiske garn med en maskevidde på 70 mm brukes. Garnene er rundt 210 meter lange og stikker ned i en dybde på 14 meter. Ofte kan flere garn lenkes sammen, og maksimalt kan 12 garn settes sammen om de benyttes langt til havs. Snurrevad er en type not som brukes stadig mer under lofotfisket. Den ligner en liten trål, men benyttes ikke dypere enn 100 meter.

Bare juksa tillates brukt over på hele Lofothavet, mens de andre redskapene har bruksreguleringer ved havdeling.

Omfanget av virksomheten i Lofoten

Båter på lofotfiske i Røst i mars 2002.

Foto: Redningsselskapet

I dag (2012) finnes det 44 fiskemottak i kommunene i Lofoten, som syselsetter rundt 1060 personer, hvorav rundt 530 er heltidsansatte. Selv om aktiviteten er stor under lofotfisket, er det aktivitet også resten av året, både med fiske av torsk og andre fiskeslag. I 2013 var rundt 3500 ansatte tilknyttet fiskeri, havbruk eller annen relatert industri. Den totale sysselsatte befolkningen utgjorde 11 300 personer. I tillegg opplever andre næringer ringvirkninger fra fiskerinæringen. Spesielt for det lille samfunnet på Røst er at verdiskapningen per person er blant de største i landet, hvor tørrfiskproduksjon er den viktigste næringen. Fremdeles er det slik at lofotfisket representerer mesteparten av kystfiskernes årlige inntekt.

Siden 1990 har antall fiskere i Lofoten gått kraftig ned. I 1990 var det 1618 personer som var registrert som heltidsfiskere, mens i 2010 var tallet 945. I samme periode har også andelen eldre fiskere økt. I 1990 var det flest fiskere mellom 20 og 29 år, mens i 2010 var denne gruppen den minste. Årsaken til reduksjonen i antall heltidsfiskere er omfattende strukturendringer av fiskeflåten. Dette har gjort at fiskekvotene er fordelt på færre båter enn tidligere. Moderne hjelpemidler har også ført til en sterk effektivisering av arbeidet i fiskebåtene. Reduksjon av antallet båter har gjort det vanskelig for unge å få arbeid på fiskebåt. Dessuten gjør de høye kostnadene for båter med kvote at det er svært dyrt for unge fiskere å komme inn i yrket som fisker.

Fiskeriindustrien på land er generelt blitt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Sesongarbeidere fra østeuropeiske land er en del av arbeidsstyrken under lofotfisket.

Under lofotfisket deltar også ungdom og barn. Typisk er tungeskjæring dominert av barn i alderen åtte til seksten år. De aller mest effektive ungene kan greie å skjære 300 kg tunger per dag. Torsketunger blir sett på som en delikatesse.

Selv om skreifiske utenfor Lofoten er hoveddelen av dette fiskeriet, har fiskere i Vesterålen og Senja i området nord for Lofoten, nytte av den samme fisken. Fiskerne her fisker på innsiget av skrei på vandring mot gytelfeltet og tilbake til leveområdene i Barentshavet. Vinterfisket kan da grovt sagt sies å være fra januar til mai. Lofotfisket foregår for det meste på Vestfjorden, men en del båter drar også ut på fiskefeltene nord for Lofoten. Dette områdene, kalt Yttersida, regnes for å være mer utfordrende for fiske enn Vestfjorden: «Der straumen går dobbelt så fort og havet aldri er stille. Der bølgene slår dobbelt så hardt, og det ikke finnens en eneste odde å klore seg fast i».

Lofotfiske reguleres i egen forskrift. Det har i tilknytning til lofotfisket vært et eget oppsyn som ledes av oppsynssjefen. En av oppgavene var å sørge for at fiskebåter med en type fiskebruk, ikke beveger seg inn i felter forbeholdt båter med andre brukstyper. Lofotoppsynet hadde egne båter for å se til at havdelingen ble overholdt. Imidlertid har det ikke vært oppsyn fra 2007 til 2017. Grunnen til dette er blant annet det lave antallet fiskebåter, digitale karter der fiskerne kan se grensene for redskapstyper, samt at skreien har blitt tatt over et større område enn tidligere. I de aller siste årene har det imidlertid vært flere arealkonflikter angående brukstypene etter at oppsynet ble opphevet. Norges Kystfiskarlag ønsker at ordningen med havdeling og oppsyn gjeninnføres, samt begrensning for snurrevadfisket.

Fiskeridirektoratet er i diskusjon med partene og har kommet med en rekke forslag til lokale reguleringer. Blant annet foreslås et eget «linehav» sør for Henningsvær, at setting og opptak av bruk skal meldes Kystvaktsentralen og forbud mot fiske med snurrevad nattestid, samt bestemmelser for minsteavstand mellom snurrevadfiske og faste bruk. De nye ordningene er ment som prøveordninger for lofotsesongen i 2018. To nye oppsynsbåter tas også i bruk i dette året.

Arbeidsforhold for fiskere

Fiskeryrket er i dag det farligste yrket i Norge. Arbeidstilsynet oppgir at det er ti ganger større dødsrisiko å arbeide som bonde enn gjennomsnittet for arbeidslivet. I disse tallene inngår ikke fiskeriene, men disse viser at det er fem ganger farligere å være fisker enn bonde. Seniorforsker Halvard Aasjord ved SINTEF har i en årrekke arbeidet med sikkerhet i fiskeflåten. Hans forskning viser at de fleste dødsfall skyldes forlis eller havari. I årene 2000 til 2012 døde 102 fiskere på havet, hvilket vil si gjennomsnittlig 8 dødsfall per år. Av disse døde 33 på grunn av forlis eller havari, mens 27 fiskere druknet. Andre ulykkekategorier med dødelig utfall er havneulykker, slag og klemming. Farligst er arbeidet på små fiskefartøyer med bare én mann ombord, der spesielt fall over bord er fatalt. Egen statistikk for lofotfisket finnes ikke.

Årsaker til ulykker på fiskebåter er dårlig vær, mørke, vanskelig sikt, tunge gjenstander, et cetera. En regner flyteoverlevelsesdrakt for å være det sikreste tiltaket ombord. For fallulykker og lignende vil ikke dette være til hjelp, men økte kvoter slik at ikke det er nødvendig med bare en fisker ombord i de minste båtene vil kunne være til hjelp.

Rorbuer i Hamnøya i Moskenes. Rorbuene er i dag vel så viktige for turister som for lofotfiskerne. Det er i forbindelse med lofotfisket arrangementer for turister, for eksempel at de kan være med på fiskebåtene som mannskap.

Foto: Simo Räsänen

Rekrutteringen til fiskeryrket har vært svak over flere år. Årsaker kan være at yrket gir mer ubekvemme arbeidsforhold enn andre alternativer. Det kan være lange dager, sjøgang og utendørs arbeid i snøføyke, kulde og vind. Andre yrker til sjøs, som offshorenæringen, tilbyr ofte bedre lønn, bedre arbeidsforhold og mer ordnede ansettelsesforhold. En annen årsak kan være mye negativ omtale i media fra etablerte fiskere som er misfornøyd med forholdene. De store ulykkestallene virker også negativt inn.

Norges Fiskarlag har mer enn 20 såkalte velferdsstasjoner langs Norskekysten. Av disse ligger seks i Lofoten. Her tilbys sanitærfasiliteter, klesvask, aviser og TV, samt matservering.

Redningsselskapet har opptil flere redningsskøyter i Lofoten under lofotfisket. I nyere tid var den verste ulykken under lofotfisket da fiskebåten «Brattegga» forliste den 30. mars 1946 og 14 mann druknet.

Med økt turisme til Lofoten har det blitt vanligere å leie ut rorbuene til turister. Standarden er dermed, siden 1980-årene, blitt mye bedre. Før dette var rorbuene enkle og skitne.

Foredling og transport

Tørrfisk på hjell i Svolvær. Dette er det mest langvarige eksportproduktet fra lofotfisket, men utgjør i dag ikke så stor del. Italia er det viktigste markedet.

Årlig blir 12 000 til 18 000 tonn tørrfisk produsert, hvilket vil si at bare en liten del av den fisken som tas under lofotfisket blir anvendt til tørrfisk. De fleste fiskeprodusenter kan fremstille andre produkter enn tørrfisk. De satser for eksempel på saltet fisk om markedsprisen for slik fisk er høy. Andre vurderinger som gjøres når produsenten bestemmer hvor mye det skal satses på henging av fisk er lagerbeholdning av tørrfisk fra forrige sesong, været og forventet tid for tilgang på torsk.

Tørrfisken sorteres etter at den tas ned fra hjellene. Dette kalles vraking og den som utfører dette yrket kalles vraker. I dag sorteres fisken i rundt 20 kvalitetsklasser. Den aller beste fisken går til det italienske markedet. En vraker kan alene greie å sortere nærmere 300 000 enheter tørrfisk på en sesong. Typiske navn på de beste klassene er Bremer, Hollender, Westre Ancona, Ragno, Lub, Westre Piccolo. Annen sortering har navn som Italiano Grande og Italiano Medium. Det er årgansvariasjoner for tørrfiskens kvalitet, der fiskens tilgang på næring i havet, forholdene under fisket og været under tørkingen spiller inn.

Den beste tørrfisken, altså prima kvalitet, kommer som regel fra fersk fisk tatt med juksa eller på line. Fisken bør henges på hjell samme dag som den er fanget. Derimot vil fisk som har stått lenge i garnet bli til enten andre- eller tredjerangs kvalitet. Det er mange krav til hvordan fisken er behandlet og ser ut. Noe av det viktigste er at den er riktig bløgget og sløyd. Om fisken ikke er ordentlig bløgget blir kjøttet i tørrfisken mørkt.

Tørkeprosessen på hjell er ikke bare tørking, men også en modningsprosess der lukt, smak og farge utvikles. Under tørkingen er ideell lufttemperatur 8–10 C. Ved temperatur under -2 C kan fisken bli frostskadet, mens temperatur over den ideelle i lengre tid kan forråtningsprosesser starte og fisken blir sur. Regn og snø er vanligvis ikke skadelig for hengt fisk.

I 2014 fikk tørrfisken fra Lofoten status som Protected Geographical Indication (PGI) i EU. Det er en anerkjennelse for at tørrfisken er en unik matvare.

Tørkede torskehoder er en stadig økende eksportartikkel til Afrika, spesielt Nigeria. I Nigeria males torskehodene opp og brukes til proteintilskudd i kostholdet.

Andre fiskeprodukter er ferskfisk, saltfisk, klippfisk og frossenfisk. De siste årene har eksporten av såkalt ubearbeidet hvitfisk økt sterkt fra Norge, samtidig som produksjonen av fiskefilet har blitt sterkt redusert. Antallet filetfabrikker er derfor mye lavere enn i 1970-årene. I 2016 ble det totalt eksportert 81 000 tonn klippfisk til en verdi av 4 milliarder kroner. Det har vært en vekst siden 1990. En årsak er at råstoffkostnadene utgjør hele 85 % for effektive produsenter. Klippfiskprodusentene har greid å redusere produksjonskostnadene mye de siste årene. Dermed er det lite optimalt å flytte denne produksjonen til lavkostland. Klippfisk er blitt det viktigste produktet for norsk hvitfiskindustri, noe som har gitt økt etterspørsel og stigende priser for torsk. En konsekvens av dette er at mindre torsk saltes. I 1997 ble 41 % av all torsk saltet, mens i 2016 ble 38 % saltet.

Et nytt varemerke er «kvalitetsmerket skrei» som har hatt en stor eksportøkning de siste årene (2017). Denne følger en kvalitetsstandard (NS 9406) med en rekke krav til utseende, behandling og opphav. Denne fisken transporteres som kjølevare. Under lofotfisket i 2017 ble det eksportert 5000 tonn av denne fisken, spesielt mye gikk til Spania.

Rogn og lever blir solgt fersk eller konserveres. En del lever blir kokt for produksjon av tran.

Muligheten for videre vekst for produksjon og eksport av fisk Lofoten blir omtalt som blant annet å være avhengig av ytterligere kvalitetsøkning. Det foretas kontroller på fartøyer og i behandlingsanleggene. Et annet område er ressursforvaltningen. Råfisklaget utfører ressurskontroller på kvote, bifangst og overholdelese av fredningstid, samt dokumentkontroller og fysisk kontroll ved landing av fangsten.

Klippfisk og frossen fiskefilet fraktes for en stor del med skip til markedene. Tørrfisk, fersk rundfisk og fiskefilet transporteres i hovedsak med bil hele veien til markedene i Europa. Rundt 70 % ble transportert med bil i 2009. En del transporteres også med fly og tog. En har utfordringer med biltransporten på grunn av ferjesambandenes kapasitet, dårlige veistrekninger og tollstasjonenes begrensede kapasitet. Dette er samlede tall for all fisketransport fra Nordland. Arctic Rail Express frakter en del ferskfisk over Ofotbanen. Det har i flere år vært fokus på å få en større del av fisketransporten over på tog. Ifølge Forskningsrådets transportforskningsprogram fra 2014 kunne langt mer fisk vært transportert med tog, dersom jernbanen var mer tilgjengelig og hadde hatt større kapasitet.

Markeder

I tidlige tider var England, Nordsjølandene og Østersjøområdet de viktigste eksportmarkedene for tørrfisk og klippfisk. Italia ble etterhvert det virkelig store markedet for tørrfisk av høy kvalitet. En del tørrfisk eksporteres også til Afrika, der særlig Nigeria er en storimportør. Spania og Portugal har vært viktigst for klippfisk, men i dag skjer eksport også til land som Brasil, Argentina og Cuba, samt mange andre land.

Fra den tradisjonelle tørrfiskfesten (Sagra dello Stoccafisso) i den lille byen Badalucco i Italia.

Klippfisk i en butikk i Lisboa i Portugal.

En utfordring med tørrfisk er at den har vanskelig for å konkurrere med matvarer som er lettere å lage. Tørrfiskimporten til Italia har for eksempel gått mye ned. Økonomisk vekst, urbanisering og endrede kjønnsrollemønstre gis som forklaringer. Mange forbrukere foretrekker mindre utfordrende matretter og ferdigretter. Forbedring eller utvikling av et mer eller mindre konsumferdig produkt har vært påpekt som et potensial for økt salg til nye grupper forbrukere. Tørrfiskeksporten har gått kraftig ned de siste årene (2017), derimot er det en økning av eksporten av saltfisk og klippfisk.

Tørrfisk ble sendt til britiske og tyske kolonier på 1800-tallet. Senere utover på 1900-tallet økte denne eksporten kraftig til Vest-Afrika. Afrikanerne her har kjent til konserveringsmetoden med å tørke fisk, lenge før europeerne dukket opp på kontinentet. Imidlertid tillot ikke klimaet annet enn tørking av små fisker, de større ville råtne i varmen. Allerede i 1920-årene ble Nigeria et viktig marked for tørrfisk fra Norge, denne posisjonen holder landet enda. Nigerianerne har utviklet flere matretter basert på tørrfisk. I toppåret 1981 gikk 81 % av den norske tørrfiskeksporten til Nigeria. Det nigerianske markedet regnes for å ha potensial for videre vekst, men økonomisk problemer i landet har gitt sterkt redusert etterspørsel etter tørrfisk de siste årene (2017). På den annen side har det vært en økning på 80 % i eksporten av torskehoder til landet.

I USA har tradisjonen med lutefisk av tørrfisk vært levende blant skandinaviske utvandrere. Med målrettet markedsføring har denne retten blitt en tradisjon i Norge ved juletider siden 1980-årene. Også i Sverige og Finland har lutefisk fått økt popularitet de siste årene. For tiden (2016) sees det på måter å forbedre lutefiskproduksjonen i Lofoten på. Blant annet må tørrfisken som benyttes ha riktig størrelse.

Eksport av klippfisk er langt større enn tørrfiskeksporten. Klippfisk har store markeder i Europa, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Afrika. Det er Portugal, Brasil, Angola og Kongo, samt land i Karibia som er de største markedene. 26 % av all torsk som eksporteres fra Norge går til Portugal. Portugal er også et stort marked for saltet torsk. På grunn av økonomiske problemer i mange land i Sør-Amerika og Afrika har Europa og Nord-Amerika blitt stadig viktigere markeder de siste årene. En forventer et potensial for økt eksport av klippfisk til Angola, fordi befolkningen øker svært mye.

Lofotfisket i kunst og kultur

Billedkunst

Se også: Lofotmalerne

Den svenske kunstneren Anna Boberg med sitt mobile staffeli. Hun laget en lang rekke malerier med motiver fra Lofoten og lofotfisket.

Fiskeri og kystkulturen representerer noe helt unikt med Norge. Dette oppdaget kunstnerne under romantikken på siste halvdel av 1800-tallet. En av de tidlige billedkunstnerne som reiste til Lofoten var Adelsteen Normann. Typisk for hans bilder er dramatiske fjordlandskaper med en båt eller et skip i forgrunnen. Kunstneren Gunnar Berg er kjent som «lofotmaleren». Han vokste opp i Svolvær, og fikk kunstutdannelse i Düsseldorf. Han malte både landskapsbilder og folkelivsskildrende motiver. Berg var selv tilstede under Trollfjordslaget, noe som resulterte i bildet «Slaget i Troldfjorden». Bildet henger i dag i Rådhussalen i Svolvær.

I 1896 kom kunstneren Christian Krohg til Lofoten, han beskriver sitt første møte med landskapet der slik: «Vanskelig – vanskelig å male dette! Å få frem høyheten, storheten og naturens ubønnhørlige, ubarmhjertige ro og likegyldighet. Men det lar seg gjøre, og oppgaven er stor». Han laget de to verkene «Lofotbrev» og «Begravelse i Nordland». Krohg representerer 1890-årenes realisme i malerkunsten.

I 1901 reiste den svenske kunstneren Anna Boberg til Lofoten. Hun kom tilbake over 30 ganger og malte mange motiver fra lofotfisket. Boberg inspirerte også en rekke andre svenske kunstnere til å reise til Lofoten. Hun fikk bygget et atelier ved innseilingen til Svolvær, samt etablert et norsk-svensk kunstnersamarbeid.

Andre kunstnere som har skildret lofotfiske og Lofoten er Even Ulving, Thorolf Holmboe og Axel Revold. Spesielt Revold skildret folkelivet under lofotfisket i malerier, fresker og bokillustrasjoner fra 1910 og utover. En annen som skildret lofotfisket var Einar Berger, som selv hadde vært fisker på Lofothavet. Han er kjent for sine dramatiske bilder av fiskebåter i stormfullt vær. En nyere skildrer av lofotfiske er Karl Erik Harr. Harr har laget malerier både fra moderne tider og lofotfisket slik det var på 1800-tallet. I tillegg til disse har en rekke andre billedkunstnere, både norske og utenlandske, latt seg inspirere av lofotfisket.

Litteratur

Johan Bojers roman Den siste viking (1921) skildrer lofotfisket sett fra en ung skårunges (førstereisgutt) synsvinkel. Romanens handling er lagt til slutten av 1890-årene, og faktiske hendelser som Trollfjordslaget er beskrevet.

• Noen kjente kunstverk som skildrer lofotfisket
• 
  Matthias Stoltenberg: Udsigt til Vaagöen i Districtet Lofoten, 1837
• 
  Frants Bøe: Fiskere i Lofoten, 1887
• 
  Gunnar Berg: Fiskebåter ved Reine
• 
  John SavioVon den Lofoten, 1908
• 
  Otto Sinding: Von den Lofoten, 1908
• 
  Anna Boberg: Fra havnen i Svolvær, 1934

Lofotfisket i fremtiden

Størsteparten av den norsk-arktiske torsken fiskes opp ved hjelp av trålere, både norske og utenlandske. Mange konkurrerer om denne ressursen og internasjonal regulering er en forutsetning for bestandensutviklingen.

Foto: Gaute Bruvik

Oppfisket kvantum under lofotfisket har store variasjoner. Fangstene har gått tilbake opp til slutten av 1990-årene, noe som kan ha sammenheng med det omfattende trålfisket i Barentshavet. Torskeressursene i verden har vært truet, men greid seg godt i nordområdene. Dette på tross av perioder med høyt fiskepress, ulovlig og urapporterte fangster, samt andre ulovligheter.

Forvaltning av den norsk-arktiske torsken

Både totalbestand og gytebestand er i dag (2017) godt over langtidsgjennomsnittet for 1946–2015. Variasjonene skyldes foruten fiske, også naturgitte forhold som sjøtemperatur og press fra predatorer. Totalt for den norsk-arktiske torskestammen var avtalt fiskekvote 890 000 tonn i 2017. I 2015 ble 864 000 tonn fisket opp totalt, hvorav det norske fisket var på 378 000 tonn. 70 % av årsfangsten tas med bunntrål. Resten med garn, juksa, line og snurrevad, der lofotfisket utgjør en del av denne fangsten.

Det har vært en økning siden 1970- og 1980-årene av den norsk-arktiske torskebestanden, med reduksjon av dødelighet og bestandsvekst. Spesielt skyldes dette stor reduksjon av det urapporterte overfisket, god tilgang på mat og relativt høye havtemperaturer. Økt temperatur har gitt fisken et større leveområde og bedre mattilgang. Bestanden av lodde, som er det viktigste byttedyret for torsk, har avtatt mye siden 2014, men torsken ser ut til å ha kompensert dette med å gå over til å spise andre fiskearter.

Oljeboring og fremtidige miljøbelastninger

Trusler for naturresursene på kort og lang sikt

Det er utarbeidet flere stortingsmeldinger for å danne grunnlag for forvaltning av havområdene i Barentshavet og Lofoten. I 2005 kom Stortingsmelding nr 8 med tittelen Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan), med oppdateringer i form av ny Stortingsmelding nr 10 i 2010 og nr 20 i 2014.

Det konstateres i Stortingsmelding nr 8 (2005-2006) at økosystemene i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten har svært viktige miljøverdier og ressurser for næringsaktivitet. Dette gjelder fiskebestander av torsk, sild og lodde, store kaldtvannskorallrev og fuglefjell. I dag er disse hovedsakelig i god forfatning. Videre sies det at «behovet for et solid, tverrsektorielt forvaltningssystem er forsterket av endringer i næringsstrukturen. Området har et stort potensial for fremtidig verdiskaping. De nordlige havområdene og Barentshavet har tradisjonelt hatt fiskere og marin transport som primærbrukere. Dette bildet er i dag i sterk endring. Utvinning av olje og gass, transport av olje langs kysten, hovedsakelig fra Russland, økende trafikk med cruiseskip langs kysten og i områdene rundt Svalbard og marin bioprospektering er nye virksomheter som krever samordning, interesseavveininger og regulering i forhold til tradisjonell virksomhet. Fellesnevneren for all virksomhet i tilknytning til havet er forholdet til det marine miljø».

Stortingsmelding nr 10 (2010–2011) oppsummerer tilstanden og fremtidige utfordringer slik: «Havklimaet er i endring; økende havforsuring, økende havtemperatur, avtagende utbredelse av havis. Mengden dyreplankton har avtatt de siste tre år, mens det ikke er noen klar trend for planteplankton. De fleste sjøfuglbestandene er i nedgang». Hovedutfordringene ble oppsummert slik: «Regjeringens vurdering ut fra dagens kunnskap er at hovedutfordringene i perioden fram mot 2020 er langtransportert forurensing, klimaendringer og havforsuring, nedgangen i sjøfuglbestandene, håndtering av risiko for akutt oljeforurensing og videreutvikling av de ulike leddene i en økosystembasert ressursforvaltning».

Stortingsmelding nr 20 (2014–2015) dreier seg mest om forholdene i Barentshavet.

Oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen

Oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja er en omstridt politisk sak. Det har vært diskutert om hvorvidt det skal åpnes for oljeboring i disse havområdene siden midten av 1970-årene. Motsetningene står mellom dem som frykter konsekvensene et stort oljeuhell vil ha for natur og miljø, og dem som mener sannsynligheten for store konsekvenser er lav. Seismiske undersøkelser antyder at det i området kan finnes store forekomster av olje og gass.

Havforskningsinstituttet fraråder oljeutvinning og begrunner dette med at havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen er helt annerledes enn de oljefeltene en i dag driver i Nordsjøen og Norskehavet. Den biologiske verdien er høyere og mye mer konsentrert. På denne smale sokkelen foregår den biologiske produksjonen og de store fiskeriene. Det er kort avstand fra land til dyphavet. Dette i motsetning til oljefeltene i Nordsjøen som ligger over 100 km fra land. Utenfor Lofoten finnes de mulige oljefeltene bare noen titalls kilometer fra land. Avstanden er for liten til at naturen rekker å bryte ned eventuelle oljeutslipp. Utslippene vil derfor med stor sannsynlighet nå land, hvor de vil søle til strandsonen og utgjøre langvarig fare for naturressursene.

Ikke bare en hel årgang av den norsk-arktiske torsken kan være truet ved en oljeulykke, men også flere andre fiskearter. Rundt 70 % av fiskeressursene i Barentshavet og Norskehavet har vært innom farvannene i Lofoten, Vesterålen og Senja løpet av sine første levemåneder. Havforskningsinstituttets vurdering er kun basert på konsekvensvurdering.

Norsk olje og gass er en bransjeorganisasjon for petroleumsvirksomheten, og påpeker at olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel har hatt en nedadgående tendens siden 2004. Prognoser viser at produksjonen kan bli betydelig redusert frem mot 2030. Det tar mange år fra et funn er gjort til utbygging kan skje. Hvis næringen ikke leter etter mer olje og gass, vil konsekvensene derfor bli en dramatisk nedgang i inntekter, verdiskapning, kompetansemiljøer og arbeidsplasser. Petroleumsaktiviteten utenfor Lofoten og Vesterålen vil kunne gi alt fra 400 til 1500 arbeidsplasser. Hvor mange vil avhenge av hva en finner, hvor en finner det og størrelsen på funnene. I 2015 utgjorde petroleumsnæringens andel av samlet verdiskaping (BNP) i Norge 16,9 %, mens fiskeri, inkludert oppdrett, bare stod for 0,9 %.

Petroleumsindustrien selv mener derfor at en konsekvensutredning er på tide. I en slik prosess vil forskjellige lokale og sentrale myndighetsnivåer, samt organisasjoner bli tatt hensyn til og forskjellige syn veid opp mot hverandre. En konsekvensutredning vil ikke automatisk føre til at et område åpnes for oljeboring. De som er mot en konsekvensutredning mener på sin side at konsekvensutredninger historisk sett uansett leder til åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet.

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Pedersen, Bjørn Tore (2013). Lofotfisket. Pax forlag. ISBN 978-82-530-3648-9.
• Peton, Per (1999). Fisker i Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22375-3. 
• Christensen, Pål (2009). Den norsk-arktiske torske og verden – Torskefiskets historie. ABM-utvikling, Kystverket, Riksantikvaren og Fiskeridirektoratet. ISBN 978-82-93011-03-3. 
• Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie. 1 Håløygriket: Nordland historie - før 1600. Fagbokforlaget. ISBN 9788245018301. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hutchinson, Alna og Elstad, Åsa (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 2 1600–1900: I amtmandens dager. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Rinde, Harald (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 3 Etter 1900 – Det moderne fylket. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1832-5. 
• Moseng, Ole Georg, Opsahl, Erik, Pettersen Gunnar I og Sandmo, Erling (2007). Norsk historie 750 – 1537. I (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00415-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Finstad, Bjørn-Petter, Hovland, Edgar, Hunstad, Dag, Haaland, Andersen, Joahnsen, Karl Egil, Kolle, Nils og Svinhus, Årstein (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 3 En næring i omforming 1880 –1970. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0426-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kiil, Alf (1993). Da bøndene seilte – Bygdefarbrukets historie i Nordland. [Oslo]: Messel. ISBN 82-7631-020-6. 
• Solhaug, Trygve (1976). De norske fiskeriers historie 1815–1880. I. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05018-1. 
• Selnes, Leiv (1975). «Fiske og fangst». Lofoten i går - i dag - i morgen. [Tromsø]: [s.n.] 
• Giskeødegård, Otto (1998). Produksjonslære for fiskeindustrien. [Oslo]: Landbruksforlaget. ISBN 8252917879. 
• Niemi, Einar, Brox, Ottar, Hatta, Odd Mathis, Jacobsen, Kjell og Eriksen, Kjell Kr. (1976). Trekk fra Nord-Norges historie. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-07957-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Bertelsen, Reidar (1985). Lofoten og Vesterålens historie. 1 – Fra den eldste tida til ca. 1500 e. Kr. [Stokmarknes]: Kommunene. ISBN 8290412371. 
• Blix, Dagmar (1975). Gamle Lofoten. Rune. 
• Kristoffersen Hansen, Christine og Mæhlum, Ingun Alette. Lofotfisket. Agalaus. ISBN 978-82-93618-00-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Berge, Geir (1996). Tørrfisk: thi handlet du red'lig, og tørket din fisk : en bok om tørrfiskkultur, Nord-Norge og Bergen. Stamsund: Orkana. ISBN 8291233152. 
• Jenssen, Frank A. (1984). Boka om Lofotfisket. Svolvær: Forlaget Nord. ISBN 82-90552-00-9. 
• Winge, Jon (2002). Trebåter; Norsk kulturhistorie på sjøen. Schibsted. ISBN 978-82-516-5508-8. 
• Posti, Per (1991). Lofoten i billedkunsten. Svolvær: Ateliér Lofoten. ISBN 82-992399-0-7. 

Eksterne lenker

• (en) Cod fishery in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Karneval i Lofoten?», artikkel om Lofotfisket fra Statistisk sentralbyrå
• NRK Gull om Lofotfiske med mange klipp fra NRKs arkiver
• NRK Filmprogram fra 1974 om Lofotfisket