Lystgård

Lystgårder var bondegårder i byenes omland som ble tatt i bruk til sommeropphold for byenes velstående borgerskap. Disse anleggene ble i Christiania kalt «byløkke» eller «løkke» og i Bergen «lystgård», eller «lyststed» for anlegg uten gårdsdrift. Lystgårdenes storhetstid var på 1700- og 1800-tallet, da mange gårder fikk herskapelig bebyggelse og store hageanlegg laget etter forbilder fra europeiske lystslott.

Damsgård hovedgård (ca. 1720) ved Bergen

Foto: Nina Aldin Thune

Frederiksdal (1744-47) ved København er det første danske eksempelet på lystgård av den franske Maison de Plaisance-typen

Georg Haas' kobberstikk av Peder Holters lystgård med strandpaviljong på Stubljan ved Christiania fra 1790, etter et maleri av Christian August Lorentzen.

Kronstad hovedgård ble ombygget i 1844 er preget av den stramme empiren

Løkken Bellevue - der Slottet senere ble bygget, gouache av Augusta Hanson, 1800. Foto:Rune Aakvik/Oslo Museum

Lyststedet Elsesro, nå del av Gamle Bergen Museum.

Bakgrunn

Romerske villaer

Tilbake til antikken, under den romerske republikken og keiserriket, finner man landsteder bygget for samfunnets øvre klasser. Ifølge Plinius den eldre fantes det to villa-typer: «Villa urbana», som lå i kort avstand fra byen, og «Villa rustica», som var en bondegård driftet av tjenere.

Italiensk renessanse

I Toscana på 1400-tallet ble villa-tradisjonen gjenopptatt. I løpet av renessansen ble også villaene knyttet opp mot formelle hageanlegg, samt omkringliggende jordbrukslandskap. I Venezias omland, Veneto, ble villatradisjonen videreutviklet av arkitekt Andrea Palladio.

Maison de plaisance

I 1737 utga den franske arkitekten Jacques-François Blondel (1705 — 1774) boken De la Distribution des Maisons de Plaisance, et de la Décoration des Edifices en General som inneholdt 155 plansjer med moderne franske sommerboliger, hvor idealet ikke lenger var det monumentale og storslåtte, men behagelige og intime. Plansjeverket fikk stor innflytelse i hele Europa. Det første danske eksemepelet er Frederiksdal (1744-47) utenfor København, oppført etter teginger av arkitekt Nicolai Eigtved.

Lystgårder i Norge

Etter at eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660 ble adelen tvunget til å oppholde seg i den overbefolkede residenshovedstaden store deler av året. For rikfolk ble det derfor populært å skaffe seg landsted utenfor København.

Foruten å være sommerhus for eierfamilien, skulle lystgårdene gjerne forsyne husholdningen i byen med landbruksvarer – kjøtt og melk, og fôr og sommerbeite til hestene. I tillegg gav det ekstra status om man kunne pryde sine bord med blomster og eksotiske frukter fra egen hage.

Lystgårdene i Norge fikk som regel en markant plassering i terrenget, ofte med visuell tilknytning til sjøen. Lystgårdene lå helst i kort avstand fra byen – borgerne som eide gårdene, skulle samtidig passe sitt kjøpmannskap, og da måtte det være god kommunikasjon til forretninger og kontorer. Av den grunn er de fleste lystgårdene i dag bygd ned som følge av vekst i folketall og byenes ekspansjon. Mange hovedbygninger står fortsatt som monumenter over en svunnen tid, selv om jordveien for øvrig er bygget ned.

Etter Napoleonskrigene ble det nedgangstider, og mange familier kunne ikke lenge opprettholde to husholdninger. De måtte velge mellom å beholde byboligen, eller bruke lystgården som fast bopæl.

Navnetradisjon

Lystgårder som ikke videreførte det tradisjonelle gårdsnavnet, fikk navn tilsvarende internasjonale forbilder: Eremitasjen, Belvedere, Fortuna og Bellevue. Lystgårdene fikk også oversatte eller norske navn som Frydenlund, Rosendal, Sorgenfri (Sanssouci), Sommerro, Rolighet, Nøysomhet, Tilfredshet, Harmoni, Familiens Håp, Jegershvile, Gimle, Breidablikk og Fagerheim. Andre lystgårder ble oppkalt etter eierne eller noen man var glad i: Krohnstedet, Brødretomten, Fastings Minde, Sophies minde, Thomas Erichsens Minde, Christinegård, Charlottelund, Karensfryd, Elsefryd, Elsesro, Henninglyst, Annalyst, Marienlyst, Katrinelyst, Amalienborg, Wernersholm, Hornemannsdal og Smithestrøm.

Eksempel på norske lystgårder

• Store Milde (1600-tallet/1723/1784) ved Bergen
• Stend hovedgård (1682/1782) ved Bergen
• Rød herregård (slutten av 1600-tallet) ved Halden
• Mangelsgården (1690-årene/1701) ved Oslo
• Linderud gård (1713) i Oslo
• Damsgård hovedgård (ca. 1720) ved Bergen
• Store Milde (1723) ved Bergen
• Oslo ladegård (1725) ved Oslo
• Bygdøy kongsgård (1733) ved Oslo
• Eidsfos Hovedgård (1750-årene) i Eidsfoss
• Frogner Hovedgård (1750-årene) ved Oslo
• Bogstad gård (1760/1788) ved Oslo
• Refsnes Gods (1767) på Jeløya ved Moss
• Kjos hovedgård (1785/1788) ved Kristiansand
• Store Ullevål gård (ca 1793) ved Oslo
• Thomas Erichsens Minde (1793) Askøy ved Bergen
• Teie (1797-1804) ved Tønsberg
• Gimle gård (1797-1807) i Kristiansand
• Nøisomhed (1798) ved Molde
• Ledaal (1799-1803) ved Stavanger
• Ulefoss (1802-07) i Telemark
• Gulskogen gård (1804) ved Drammen
• Trossvik (etter 1804) ved Fredrikstad
• Vevlen (1808) i Idd ved Halden
• Austad gård (1808-1813) ved Drammen
• Lade gård (1810/11) ved Trondheim
• Leangen gård (1820) ved Trondheim
• Stamerhuset (1860/1913) ved Bergen
• Lyststeder i Bergen

Litteratur

• Risåsen, Geir Thomas (2010) «Borgerskapets 'Arkadia' – 1700- og 1800-tallets lystgårder». I: Årbok, s. 29–39. Oslo, Fortidsminneforeningen
• Kirsten Bertheau Nøklebye: Herskapelige omgivelser Kolofon forlag 2018