Mads Johansen Lange

Mads Johansen Lange, med tilnavnet «Kongen av Bali» (født 18. september 1807 i Rudkøbing, død 13. mai 1856 i Kotta på Bali), var en dansk handelsmann, fredsmegler på Bali, ridder av Den nederlandske løves orden og mottaker av den danske Fortjenstmedaljen i gull.

Mads Johansen Lange
Født		18. sep. 1807 Rudkøbing
Død		13. mai 1856 (48 år) Kuta
Beskjeftigelse		Bankier
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Kuta
Utmerkelser		Ridder av Den nederlandske løves orden (1849)
Signatur
Mads Johansen Lange på Commons

Som ung dro Lange på langfart (seilte utenriks som sjømann) og bosatte seg i Det fjerne østen, hovedsakelig på Bali. Her bygde han opp et blomstrende handelsimperium basert på eksport av blant annet ris, krydder, oksekjøtt og import av våpen og tekstiler. Han stod på god fot med både de lokale balinesiske rajahene som de nederlandske kolonisatorer, og opptrådte i 1840-årene med stort hell som fredsmegler mellom nederlenderne og rajahene.

I alle år bevarte Lange kontakten med fedrelandet og sendte både lokale kunstgjenstander og pengebeløp hjem til Danmark. Han døde bare 48 år gammel, muligens etter å ha blitt forgiftet. På det tidspunktet var handelsimperiet hans på vei nedover. Broren og nevøen forsøkte å føre det videre, men måtte snart gi opp og selge restene til en kinesisk kjøpmann.

Lange fikk tre barn med lokale kvinner og disse har ført slekten videre i regionen. Derfor kan det fortsatt finnes etterkommere av Lange-slekten, heriblant sultanene av Johor.

Familie og oppvekst

Lange ble født inn i en langelandsk kjøpmannsfamilie i Rudkøbing 18. september 1807. Han var den nest eldste sønnen til den lokale kjøpmannen Lorents Lange Pedersen, og Maren Lange, datter av en lokal kjøpmann. Mads hadde en søster og ti brødre, hvorav tre av dem var halvbrødre fra morens første ekteskap. Mads Langes yngste bror døde som seksåring. Mer er ikke kjent om Langes barndom i Rudkøbing.

Faren Lorents Lange Pedersen var sønn av murermester Peder Frandsen Knudsøn og Johanne Margrethe Lorentzdatter Lange. Som den eneste av sine ni søsken fikk Lorents sin mors etternavn som døpenavn – og selv om det var tenkt som et mellomnavn, endte det med å bli hans etternavn, hvilket betydde, at han førte morens slektsnavn videre. Lorents var én av kun tre barn i familien som overlevde barndommen og den eneste gutten. Moren Maren Hansen giftet seg i 1799 med Mads Andresen – med ham fikk hun tre sønner, men allerede i 1805 døde Mads Andresen, og senere samme år giftet Maren seg med Lorents Lange. Hun hadde arvet et vertshus og en landhandel som Lorents, som opprinnelig var utlært murermester, overtok og drev videre.

Lorents Lange var medlem av Langelands borgervepning og deltok indirekte i Englandskrigene, og han hadde også i perioden 1812–1813 mellom en og fire spanske soldater innkvartert. For det siste fikk han 4 riksdaler i måneden. Det betydde imidlertid at det var opp mot 14–15 personer i familiens hus, noe som nok var en medvirkende årsak til at familien i 1816 kjøpte en ny eiendom i Østergade 12–14. Lorents Lange etablerte også en transportvirksomhet og hadde derfor i 1822 en postvogn med to hester, hvilket ikke var unormalt for kjøpmenn på den tid. Samtidig var Lorents' svoger fergemann og forvalter av fergedriften, og dette må ha vært en fordel for Lorents. Lorents døde i 1828, og Maren giftet seg igjen med avlsbruker Mads Hansen.

Karriere til sjøs

Lange dro som 14-åring til sjøs, og etter tre år ble han i 1824 hyret på skipet «Norden», der daværende førstestyrmann og senere kaptein het John Burd. Disse to seilte sammen i mange år, blant annet til den danske handelsstasjonen Trankebar på Indias sørøstkyst. I 1833 vendte Burd og Lange tilbake til Danmark, og Lange benyttet anledningen til å besøke sitt barndomshjem. Han ble en stund i Danmark og ble telt med ved folketellingen i februar 1834.

I mellomtiden solgte John Burd «Norden» i Hamburg, og etter en stund dro Burd og Lange av sted fra Altona mot India og Kina med John Burd som kaptein og Lange som førstestyrmann på skipet «Syden», som var kjøpt i Macao. Sammen med seg hadde Lange sine tre brødre, Hans, Carl Emil og Hans Henrik, som var henholdsvis 20, 18 og 14 år gamle, og ingen av de fire brødrene skulle noensinne se sitt fedreland igjen.

Bosetting i Østen

Lombok

I 1835 slo Lange seg ned på øyen Lombok, som ligger øst for Bali og Java og hvor det var en livlig skipstrafikk. Det var to fyrstedømmer på øyen, Karangasem Lombok og Mataram, hvor det førstnevnte var det største, og det var rajahen derfra som ga Lange tillatelse til å slå seg ned og drive handel fra havnebyen Tanjungkarang mot en årlig avgift. Her fikk Lange raskt bygd opp en blomstrende forretning med eksport av kaffe, ris, krydder, sydfrukter og tobakk samt import av tekstiler og våpen. Disse kunne lett avsettes til lokale stridende.

I 1839 førte stadig hyppigere innbyrdes stridigheter mellom fyrstehusene, samt nederlendernes forsøk på kolonisering, til at Lange måtte forlate Lombok. Rajahen han hadde støttet seg til led nederlag, og Lange flyktet til Bali i den lille skonnerten «Venus».

Bali

Faktoriets port hvor Langes dalmatinerhunder vokter inngangen. Maleri utført av en ukjent kinesisk maler ca. 1845. Fra Mads Lange til Bali. En dansk Ostindiefarers Liv og Eventyr av Aage Krarup Nielsen.

Lange måtte begynne forfra på Bali. Han slo seg ned på den sydlige enden av øyen i fyrstedømmet Badong nær byen Kotta. Byen lå på et smalt eid med adgang til utskipning av varer både på øst- og vestsiden av eidet, hvilket var hensiktsmessig, den skiftende monsunvinden tatt i betraktning. Lange stod ikke helt på bar bakke, og fire faktorer lettet hans etablering på Bali. For det første hadde Lange gjennom en årrekke handlet med Bali og kjente derfor til de mulighetene øyen tilbød. Dernest hadde han gode forbindelser med de balinesiske rajaher, og han var blitt invitert av Rajah Kassiman i Badung til å slå seg ned der.^{[trenger referanse]}

Dette innebar at han fikk beskyttelse, billig arbeidskraft og formentlig monopol på øyens handel.^{[trenger referanse]} For det tredje led befolkningen under en økonomisk depresjon etter den javanesiske krig, som hadde stoppet eksporten av slaver. Endelig var der akutt mangel på ris i Asia, og Bali hadde et stort eksportpotensial, da bøndene på øyen var dyktige risbønder, og klimaet tillot å høste ris tre ganger i året.

Lange bygget sitt faktori i Kotta og utvidet det gradvis med beboelses- og varebygg. Wolter Robert van Hoëvell, som besøkte Bali og Lange, ga en beskrivelse av faktoriet:

En stor steinmur var det første vi fikk øye på. Gjennom en bred dør eller port, som ble lukket om natten, kjørte vi inn i etablissementet. Rett overfor porten står en kanon med munningen rettet mot porten for å advare mot fiendtlige angrep. Den beviste tidlig at Hr. Lange ikke blindt betrodde sin velværd til rajahen i det landet hvor han oppholdt seg, men formente, at et våkent øye og en væpnet hånd i den henseende var bedre til å stole på.
 Innenfor denne muren finner man de bygningene som utgjør Hr. Langes bolig (…). Skjønnheten er her ofret til fordel for det nyttige. Hovedbygningen består av forskjellige meget gode oppholdsværelser, blandt hvilke lot ikke noe tilbake å ønske for det som ble anvist meg .
 I forgrunnen festet blikket seg ved en stor Pandopo, som skulle motta de balineserne som kom for å snakke om forretninger. Den var så godt som aldri helt fri for besøkende. Man kunne kalle det en børs, som stadig var åpen. Dernest fantes det der en særlig spise- og biljardsal, som var meget godt innrettet, og hvor den gjestfrie verten ikke lot sine gjester mangle noe.
 Foruten denne hovedbygningen var det forskjellige boliger for personalet og svært store varehus. Også i disse hersket det hele dagen igjennom en livlig og uavbrutt travellhet. Uten stans ble det båret inn ris, som ble brakt dit av balineserne og kjøpt mot kontant betaling eller vekslet med andre varer, som de kom for å tilegne seg. På kort tid hadde det innenfor denne muren ved Hr. Langes skapende kraft gradvis reist seg en slags koloni; en livlig og folkerik by, hvor det rådet orden, virkelyst og velstand.

Hoëvell

Faktoriets indre med Mads Lange i bakgrunnen av bildets sentrum. Etter maleri fra ca. 1845

Lange kom på god fot med balineserne, og i løpet av få år hadde han bygd opp en blomstrende forretning og skipsrederi, hvormed han drev en livlig handel på de forskjellige havnene i Ostindia, Bakindia og Europa. Han fikk hjelp fra sine brødre i faktoriet, og de seilte også med hans skip på særlig krevende handelsreiser. På grunn av sjørøvere og tropenes vanskelige værforhold var disse reisene ikke helt ufarlige, og det var i forbindelse med slike reiser Langes to brødre Hans Heinrich og Emilius Carl døde. Emilius Carl omkom foran øynene på Lange, da den robåten som fraktet broren mot land, plutselig kantret.

Langes karriere som handelsmann utviklet seg opp gjennom 1840-årene. I midten av perioden var hans flåte på omkring 15 skip, som kunne laste fra 800 til 1500 tonn gods. Mange av skipene var nye, antakelig bygget i Singapore, som han jevnlig besøkte. Skipene eksporterte levende kyr, tørt kjøtt, skinn, bomull, tobakk, kaffe, kokosolje og ris, som var den viktigste eksportvaren. Kokosoljen ble solgt i store mengder i Singapore med en fortjeneste på 200–300 prosent. Derfor fikk Lange også en oljemølle importert helt fra Europa. Det var en dyr affære, men med de nevnte profitter ville den i løpet av få år være lønnsom. Ris ble annonsert billig til salg i aviser i Singapore, Australia og Kina.

Handelsaktivitetene ga store pengesummer, og den årlige eksporten lå på 10 000 til 14 000 tonn. Varene ble handlet i kinesiske mynter, kèpèng og pitis, som var den lokale valutaen på Bali og Lombok. Øyene hadde ingen egen myntenhet og var derfor avhengige av gangbar mynt til den interne handelen. Lange hadde monopol i Kotta på den utbytterike handelen med den kinesiske valutaen og kom til å dominere valutamarkedet på Bali. I 1840-årene kunne Lange kjøpe 1 400 kèpèng for en dollar og selge dem videre for to dollar, altså en gevinst på 100 %. Han ble derfor hjemme også kalt bankier.

Spesielt franske skip kom til Kotta for å laste levende frakt som fe, ponnyer, svin og fjærkre. Ofte kom balineserne ned til stranden med mange flere kyr enn skipene kunne laste. Her trådte Lange så til og kjøpte det kveget som ble til overs, da spesielt oksekjøtt var ettertraktet mat. Han oppførte derfor slaktehus på stranden, hvor man raskt kunne slakte oksene. Tørt oksekjøtt, kjent som «ding-ding», ble sendt til nederlandske tropper på Java.

Under disse årene lå omsetningen til Langes faktori på 1 000 000 gylden alene på handelen med Java. Hans suksess skyldtes først og fremst hans evne til å skape personlige forbindelser, spesielt med den lokale rajahen.^{[trenger referanse]} Nederlenderne, som også prøvde å føre handel på Bali, hadde ikke samme suksess, og 1. mai 1844 utnevnte de nederlandske myndighetene i Batavia Lange til nederlandsk agent på Bali med rett til å føre det nederlandske flagg. Nå arbeidet han ikke kun for seg selv, men også for de nederlandske myndighetene, som nøt godt av dette samarbeidet.

Fredsmegler

Fra midten av 1840-tallet prøvde nederlenderne igjen å vinne overherredømmet over Bali og øyens forskjellige rajaher og i juli 1846 sendte de en troppestyrke til Bali. Denne gangen var det den nordlige delen av øyen Boeleleng som var målet, og man avleverte et ultimatum med en rekke krav, som skulle oppfylles innen tre døgn. Da kravene ikke ble imøtekommet, gikk nederlenderne den 28. juni i land og angrep byen, som ble inntatt og brent ned. Styrken fortsatte neste dag mot residensbyen Singaradja, som ble inntatt uten nevneverdig motstand, da de fleste balineserne hadde trukket seg lengre inn i landet til festningen Djagaraga. Nederlenderne hadde benyttet seg av sin flåtestyrke, og et angrep på en stor balinesisk styrke inne i landet uten flåtestøtte tillot ikke de øverstkommanderende. Her kom Lange inn i bildet, og han tilbød å dra inn til rajahene av Boeleng og Karangasem for å innlede forhandlinger. Lange lyktes i forhandlingene, og man kunne 9. juli slutte fred på nederlendernes betingelser, som blant annet betydde at rajahene skulle betale krigsskadeerstatning, og at nederlenderne skulle ha en mindre garnison i området, inntil erstatningen var betalt.

Da rajahene ikke oppfylte flere av betingelsene i fredsavtalen fra 1846 sendte nederlenderne i starten av 1848 en enda større flåte- og landstyrke av sted mot det nordlige Bali. Lange klarte å holde rikene Tabanan og Badong nøytrale, men de resterende balinesiske styrkene samlet seg ved Djagaraga, hvor de også hadde søkt tilflukt i 1846. Mens nederlenderne forberedte et felttog blokkerte de kysten, noe som gikk hardt ut over handelen. Djagaraga lå langt inne på øyen, så det andre angrepet måtte gjennomføres uten støtte fra flåten. I første omgang gikk det etter planen, men da nederlenderne møtte Gusti Djilantiek, som hadde forskanset seg med 600 rifleskyttere, ble de stoppet. Da nederlenderne ikke kunne opprettholde forsyningene, blant annet fordi hæren ikke hadde medbrakt det nødvendige antall kulier, og da balineserne angrep utgangslandsbyen, ble de til slutt nødt til å trekke seg tilbake i stor hast.

Nederlendernes nederlag ovenfor balineserne ga gjenlyd i Nederlandsk østindia, og den nederlandske regjeringen var tvunget til å hevde sin overlegenhet, så ikke andre deler av området gjorde opprør. En dobbelt så stor krigsstyrke ble sendt av sted året etter og hæren brakte denne gang med 200 kulier til transport av forsyninger og sårede. 1. april 1849 nådde flåten kysten utenfor Boeleleng, og den 4. april reiste general Andreas Victor Michiels sitt hovedkvarter i det forlatte palasset i Singaradja.

Diplomater fra rajahene av Boeleleng og Karangasem ble sendt til generalen for å innlede forhandlinger, og generalen meddelte, at han kun ville snakke direkte med rajahene, og at dette skulle skje så raskt som mulig, dersom man ikke ville miste de besatte områder. Møtet skulle finne sted 7. april i palasset, og balineserne ankom, imidlertid med en styrke på 12 000 krigere, da nederlenderne hadde svart balineserne, at de måtte medbringe så mange livvakter til møtet som de ønsket. Allikevel ble det ingen kamper, og rajahen av Karangasem og Gusti Djilantiek gikk med på alle nederlendernes krav, som bl.a. inkluderte at forsvarsverkene ved Djagaraga straks skulle fjernes. Man avtalte et nytt møte i Sangsit, hvor nederlenderne ville flytte deres hovedkvarter. Ved det nye møtet 13. april var balineserne straks mere fiendtlig stemte, og generalen meddelte at hæren to dager senere ville marsjere til Djagaraga, og forventet at alle styrker ville være trukket tilbake.

Da de nederlandske troppene den 15. april marsjerte frem mot festningen, fant de imidlertid ut at alle broer var fjernet, og at balineserne var klare til å forsvare seg. De hadde ikke trodd at nederlenderne ville holde sin del av avtalen, og så derfor et nytt forsvar og fordrivelse av nederlenderne som eneste utvei. Nederlenderne hadde imidlertid denne gangen større hell med angrepet, og en del av hæren rykket rundt om festningen og angrep balineserne i ryggen. En stor del av balineserne begikk puputan (masseselvmord), da de innså nederlaget. Dagen etter var slaget tapt, og rajahene av Karangasem og Boeleleng samt Gusti Djilantiek trakk seg med sine tropper tilbake til det fjellrike område bak Djagaraga, hvor de unnslapp til riket Karangasem.

Rajahen av Boeleleng begår puputan sammen med sine undersåtter, fra Le Petit Journal.

Nederlenderne besluttet nå å seile styrkene sine til Sydbali, for der å angripe rikene Karangasem og Kloengkoeng. Samtidig tok nederlenderne imot et tilbud fra fyrsten av Lombok, som ønsket makten over Karangasem mot å stille med 400 mann til hjelp i angrepet. 12. mai 1849 var nederlenderne klare, og de landsatte styrkene og inntok kystbyen Padang Cove. En uke senere trengte krigerne fra Lombok inn i Karangasem, hvor det samtidig var oppstått opprør mot rajahen, som ved utsikten til nederlag drepte alle sine hustruer, barn og til slutt begikk selvmord.

Rajahen av Boeleleng samt Gusti Djilantiek flyktet opp i fjellene med krigerne fra Lombok i hælene. Nederlenderne kunne nå konsentrere seg om å angripe Kloengkoeng, hvor den øverste og hellige rajah på Bali, Dewa Agoeng, hersket. Rajahen og særlig hans søster var de argeste motstanderne av nederlendernes inngripen på Bali, og det var derfor viktig å få satt dem ut av spill. Nederlenderne rykket frem under ledelse av general Michiels og erobret både et gammelt og hellig tempel samt byen Kasoemba. Natten etter ble nederlenderne likevel angrepet av balineserne, og Michels ble dødelig såret.

Den nestkommanderende, oberstløytnant Jan van Swieten, ble utnevnt til øverstkommanderende for ekspedisjonen. Etter dette tilbakeslaget besluttet hæren å trekke seg tilbake til kysten for å avvente ordrer fra Batavia. Krigerne fra Lombok møtte nederlenderne der og kunne fortelle at rajahen av Karangasem og Boeleleng, samt Gusti Djilantiek ikke lenger var i live.

Balineserne angriper nederlenderne ved Kasoemba

Langes forretninger led under krigshandlingene, og etter at rajah Kassim hadde forsøkt å angripe naboriket Mengoewi, fryktet man i Koeta nå et motangrep. Lange fikk derfor overtalt rajah Kassiman og rajahen av Tabanan til, sammen med ham selv, å ri med en styrke på 16 000 mann opp til Dewa Agoeng for å overtale denne til å forhandle fred med nederlenderne. Selv om balinesernes situasjon så gunstig ut etter general Michiels' død og hærens tilbaketog til kysten, lyktes det Lange å overtale rajahene til forhandling. Lange hadde sendt Helms av sted på «Venus» for å informere nederlenderne om sitt meglingsforsøk.

Nederlenderne trodde ikke at Langes forsøk ville lykkes, og da monsunen rykket nærmere mente ledelsen at de måtte foreta seg noe for å unngå at hele ekspedisjonen skulle mislykkes. Hæren rykket først frem mot Kasoemba, hvor general Michiels hadde falt, og møtte kun spredd motstand, da balineserne hadde konsentrert forsvaret rundt hovedstaden Kloengkoeng. Tidlig den 10. juni rykket nederlenderne ut fra Kasoemba mot Kloengkoeng, men møtte snart Lange i front for en liten gruppe ryttere. Han var kommet fra Kloengkoeng for å fortelle, at hans megling hadde lyktes, og at rajahene nå var klare til å forhandle om fred.

Lange advarte samtidig mot å fortsette fremrykningen mot hovedstaden, da han i så fall ikke kunne garantere, at de 16 000 troppene som hadde støttet han, ikke ville slutte seg til forsvarerne. Nederlenderne ble glade for denne meddelelsen, og mens hæren trakk seg tilbake, red Lange sammen med en nederlandsk offiser tilbake til rajahene, hvor partene ble enige om å sende en legasjon av balinesere til generalguvernøren for å anerkjenne nederlendernes overhøyhet over øyen.

Noen dager etter ankom den nye øverstkommanderende for styrkene i Nederlandsk Østindia, prins Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach, øyen, og da balineserne ønsket å møte denne ekte prinsen fra Europa, arrangerte Lange et møte med deltagelse av alle de nederlandske soldatene og 12 000 balineserne. Rajahene og prinsen forsikret på ny hverandre om fred, og etter dette dro prinsen og størstedelen av de nederlandske styrkene hjem mot Batavia. Jan van Swieten avtalte deretter et møte med de sydbalinesiske rajahene for å forhandle fram en endelig fred. Da rajahenes boliger var for små til et stort møte, ble man enige om å legge fredsmøtet til Langes faktori i Kotta, som var blitt et fast møtested når stridigheter mellom balineserne og de fremmede skulle løses.

Lange hadde enda i visse tilfeller betalt skadene fra egen lomme, spesielt stridighetene mellom rajah Kassiman og nederlenderne. Møtet fant sted 10.–15. juli 1849. Overhodet for alle Balis rajaher, rajah Dewa Agong, var syk og sendte i stedet sin sønn rajah Gede Putera fra Klungkung. I tillegg deltok rajahene fra Badung, Tabanan, Gianyar og Mengwi, som alle var rajaher av sydbalinesiske riker. Begge sider så møtet som en seier. Nederlenderne kunne forlate Bali som seierherrer, og balineserne ble endelig kvitt nederlenderne og forble uavhengige resten av det 19. århundre.

Flere anslag tyder på at møtet hadde omkring 20 000 deltakere, med en overvekt av balinesere. Under de mange dager lange forhandlingene oppholdt de seg alle i og omkring Langes faktori. Samtidig skulle han sørge for deres forpleining, som med det enorme antall deltakere må ha vært en stor utgift for han. For sin innsats mottok han fra rajah Kassiman den hederlige tittelen som «unggawa besar» (høykommissær), som var en av de høyeste titler i det balinesiske riket. Nederland belønnet Lange ved at kong Vilhelm III den 11. desember 1849 tildelte ham ridderkorset av Den nederlandske løves orden. Langelands Avis skrev i 1850 om bakgrunnen for tildelingen: «Hans mange store tjenester og oppofrende bestrebelser for å tjene nederlenderne er omsider blitt anerkjent av den nederlandske regjeringen både i Østindia og Europa, hvilket kan ses derav, at han forrige år ble utnevnt til Ridder av den Nederlandske Løve.»

Økonomisk nedgang

Etter krigen ble Bali rammet av økonomisk nedgang, noe som også rammet Lange og hans faktori. Nederlendernes tallrike flåteoperasjoner og blokader under krigene hadde stanset nesten all handel. Dessuten ble det plutselig mangel på de viktige eksportvarene ris og kokosolje, på grunn av stort fall i produksjonen av dem fordi størstedelen av alle menn på øyen kjempet i krigene. Lange kunne allikevel blant annet importere ris fra Lombok og selge det til rajah Kassiman, men Langes dyrt innkjøpte oljemølle måtte stanses, da det ikke var nok kokosnøtter til å holde den i gang.

Samtidig med denne nedgangen i produksjonen falt antallet skip i farvannene omkring Bali også. Hvalfangerne kunne ikke tjene like mye som før, og antallet minsket. Dampskipene utkonkurrerte seilskipene, noe som betydde at de store handelsplassene som Hongkong og Singapore, fikk mere trafikk på bekostning av de mindre. Lange kjempet dessuten med sykdom og planla å reise hjem til Rudkøbing, noe som fremgår av et brev til rajahen av Tabanan, som aldri rakk å bli sendt.

Forholdet til Danmark

Lange glemte ikke sitt fedreland, selv om han bodde på Bali det meste av livet sitt. Han sendte blant annet en del kulturgjenstander til Det Kgl. Etnografiske Museum i København, som ble åpnet i 1849 av Christian Jürgensen Thomsen. Også etter Langes død fikk man for eksempel hans skipskiste i 1938 fra en svensk ingeniør, som hadde kjøpt den på Bali. Langes mange gaver til Nationalmuseet medførte til at han 28. juli 1854 ble tildelt Fortjenstmedaljen i gull av Fredrik VII.

Grunnen til tildelingen var ifølge riksarkivet: «Mads Lange ble tildelt Fortjenstmedaljen i gull ved kgl. resolusjon av 28. juli 1854 på en forestilling nedlagt av kultusministeren (Kultusministeriets sekretariat, forestillinger kunstanstalterne vedkommende). Initiativet til hans dekorering ble tatt av museumsmannen Chr. Jürgensen Thomasen, som i skrivelse av 7. mars til overdirektøren for de kgl. kunstsamlinger innstilte Lange, fordi denne hadde skjenket verdifulde gjenstander til Det Etnografiske Museum. Overdirektøren viderebragte den 11. mai 1854 forslaget til Kultusministeriet, som den 24. juli nedlagte den forestilling, som Frederik VII bifalt den 28. juli.»

Langes bidrag til fedrelandet begrenset seg ikke kun til det kulturelle. Han sendte blant annet flere tusen riksbankdaler hjem til Danmark under krigen mot Tyskland i 1848–1850.^{[trenger referanse]} Han samlet også inn penger til den danske organisasjonen «Hjælp til Krigens Saarede».^{[trenger referanse]}

Langes død

Lange døde 13. mai 1856, bare 48 år gammel. Hans datter Cecilia var kun åtte år gammel, men mente i likhet med Langes engelske lege at han var blitt forgiftet under sitt besøk hos en rajah. Der er imidlertid også teorier om at Lange hadde blitt forgiftet av nederlenderne. Ingen av påstandene er noen gang blitt etterforsket, og man kan derfor ikke bekrefte noen av teoriene eller avgjøre om han døde av naturlige årsaker.

I samtale med forfatteren Aage Krarup Nielsen beskyldte Cecilia sin fetter, Langes nevø Peter Christian Lange for å ha tatt alle verdier og flyktet. Hun sa blant annet til Krarup Nielsen: «Han var en røver, som dro hjem til Danmark med alt som var tilbake etter min fars formue, uten å gi oss to barn en cent.» Forfatteren Ludvig Verner Helms tok derimot nevøen i forsvar basert på et brev han mottok i 1883 fra en annen av Hans Nielsen Langes sønner, som skrev om Peter Christian Lange: «Han solgte alt som tilhørte min far, skip og eiendom, intet var etterlatt meg, huset i Banjoewangi var etterlatt til Cecilie; men da hun ikke hadde noe dokumentarisk Bevis på at hun er Langes Datter, ville Regjeringen i Favei ikke avstå det.»

Testamentet

Lange hadde i 1851 opprettet et testament. Krarup Nielsen fikk en kopi av testamentet av datteren Cecilia under sitt besøk hos henne, og det er sannsynlig at det i dag finnes i Det Kgl. Bibliotek.^{[trenger referanse]}

Grunnen til at Lange i så ung alder hadde skrevet testament var antagelig at hans tidligere så blomstrende virksomhet var begynt å gå dårligere i årene frem til hans død.^{[trenger referanse]} Samtidig indikerer Langes brev at han i disse årene gikk med planer om å reise hjem til Danmark. Da hans brødre nettopp var omkommet som følge av et forlis følte han nok at et testament før en så lang tur var en god ide.^{[trenger referanse]} Umiddelbart før testamentets opprettelse i 1851 hadde Lange sannsynligvis mistet sin balinesiske elskerinne Nyai Kenyèr under en koleraepidemi.^{[trenger referanse]}

I det første testamentet fikk sønnene William Peter og Andreas Emil og datteren Cecilia Catherina hver en arv på 10 000 gylden. Dessuten skulle Cecilia arve alle hans verdier og eiendommen på Java, men Cecilias mor skulle ha bruksretten over eiendommen i sin levetid. Cecilias mor fikk også tildelt 3 000 gylden, hvor rentene skulle sikre henne økonomisk. Ida Bay ble tildelt 4 000 gylden og 1 000 spanske dollar, som dog også skulle understøtte Langes mor Maren Hansen, som dessuten ble innsatt som hovedarving, når alle andre poster var utredet. Til slutt fikk Langes daværende to nevøer, en i Rudkøbing og en på Bali, tildelt 1 000 gylden hver. Rundt 1855 fikk Lange et tillegg til testamentet, hvor blant annet hans da avdøde sønn William ble skrevet ut av testamentet, og hans andre sønns arv nedskrives til 5 000 gylden, men samtidig skulle han arve alle personlige effekter og etterfølge sin far i virksomheten. Cecilias kontante arv ble nedskrevet med 25 % og skulle hensettes til en rente på 9 %, inntil hun ble gift eller myndig.

Grav

På obeliskens ene side er innmurt en stor steinplate med innskriften: SACRED TO THE MEMORY OF MADS JOHANSEN LANGE KNIGHT OF THE NEDERL: LEEUW AND DANISH GOLD MEDAL BORN IN THE ISLAND OF LANGELAND DENMARK 18 SEPT. 1807 DEPARTED THIS LIFE AT BALI 13th MAY 1856 AFTER A RESIDENCE OF 18 YEARS ON THIS ISLAND

Lange ble begravet nær sitt faktori i en liten lund av palmetrær. I dag står graven ut mot hovedveien mellom Sanur og Kotta, og der står en obelisk innmurt med små rullestein fra Balis østkyst. Denne obelisken ble i 1927 reist over det opprinnelige hvite firkantede gravfundamentet av den nederlandske regjeringen på tilskyndelsen av den danske konsulen i Surabaya, Johann Ernst Quintus Bosz.

• 
  Mads Langes gravsted
• 
  Byste ved Langes gravsted
• 
  Minnetavle på Langes gravsten

Etterkommere

Lange giftet seg aldri. Han sendte hele livet brev og gaver til sin 10 år yngre kusine Ida Bay, som imidlertid avslo det frierbrevet han sendte fra Østen.

Lange fikk imidlertid tre barn med to kvinner på Bali. Den ene kvinnen var en balineser som het Njai Kenjèr eller Nyai Kenyèr. Den andre kvinnen var en kineser som Lange omtaler som Nonna Sangnio, hvor Nonna betyr «frøken» eller «elskerinne». De tre barnene var William Peter (1843) og Andreas Emil (1850) med Nyai Kenjèr, og Cecilia Catharina (1848) med Nonna Sangnio.

Begge sønnene ble sendt til skole i Singapore. William Peter døde her 12 år gammel. Andreas Emil ble utdannet på Raffles Institution og ble gift med en malaysier og fikk barn med henne. Hans etterkommere lever i Singapore og i Australia. (New Zealands tidligere statsminister David Lange, som skal være av dansk avstamning, hører ifølge ham selv ikke til Langes etterkommere.)

Datteren Cecilia ble som 7-åring sendt til Singapore for å få sin skolegang på en klosterskole. Da faren døde året etter, ble hun adoptert av en engelsk familie. De tok henne med på reiser til Europa og India. Dette ga henne en allsidig utdannelse, noe som kom henne til gode senere, da hun i 1870 vendte tilbake til Singapore. Her møtte hun Abu Bakar, som da var regent av Johor. Der giftet de seg, til tross for vanlige fordommer mot at en renblods malaysier giftet seg med en europeer.^{[trenger referanse]}

Cecilia var maharajaens andre hustru, og da han i 1885 ble utnevnt til sultan av britene, ble det hans tredje hustru Fatimah som ble sultanah. Cecilia ble i stedet «Inche Besar Zubidah», en tittel som ble gitt til en sultans hustru som ikke var innsatt som sultanah. Hun ble imidlertid den eneste av sultanens hustruer som fødte ham en sønn og dermed førte slekten videre. Hennes sønn, sultan Ibrahim, var en etterkommer av Lange, og hans slekt sitter stadig i dag på tronen i Johor.

Litteratur

• Andresen, Paul (1992), Mads Lange fra Bali og hans efterslægt sultanerne af Johor, Odense: Odense Universitetsforlag,  
• Gravensten, Eva (2007), Mads Lange, roi de Bali - Un pionnier danois et son temps, Paris: Esprist Ouvert,  
• Gravensten, Eva (2010), Mads Lange, "konge af Bali" : en dansk pioner og hans samtid, København: Kosmopolit,  
• Helms, Ludvig Verner (2008), Pioneering in the Far East: And Journeys to California in 1849 and to the White Sea in 1878, BiblioLife,  
• Nielsen, Aage Krarup (1949) [1925], Mads Lange til Bali. En dansk Ostindiefarers Liv og Eventyr (5 utgave), København: Gyldendalske Boghandel og Nordisk Forlag 
• Rasmussen, Doris (2007), En Vild Krabat - Mads Johansen Lange, Forlaget Mea,  

Eksterne lenker

• (en) Mads Johansen Lange – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Wikiquote: Mads Johansen Lange – sitater

• Historien om Mads Johansen Lange av Bali – Rudkøbing Byhistoriske Arkiv
• Mads Lange – «konge» av Bali – Daværende undervisningsminister Bertel Haarders blogg, om hans besøk på Bali i anledning Mads Langes 200 årsdag.