Maputobukta
Maputobukta (Baia de Maputo), tidligere Delagoabukta er en bukt i Indiahavet på kysten av Mosambik.
| Maputobukta | |||
|---|---|---|---|
 Satellittbilde over Maputobukta 1990 | |||
| Land |  Mosambik | ||
 Maputobukta 25°59′00″S 32°42′00″Ø | |||
Buktas åpning er mot nordøst. Den sørlige delen av bukta er formet av en halvøy, kalt Machangulohalvøya som på sin indre eller vestlige side gir gode ankringsmuligheter. På det nordvestlige punktet ligger Port Melville. Nord for halvøya ligger øya Inhaca, og forbi den en mindre øy kjent som Elefantøya.
Bukta ble oppdaget av portugiseren Antonio de Campo, en av Vasco da Gamas kapteiner, i 1502. Handelsmannen Lourenço Marques utforsket de øvre områdene som leder inn i bukta i 1544. Etter dette beordret Johan III at bukta skulle hete Baia de Lourenço Marques. Marques skal ha kalt bukta Baia da Lagoa (portugisisk: «lagunens bukt»). Opprinnelsen til det mer kjente Delagoabukta er ukjent. En tolkning er at Baia da Lagoa på et eller annet tidspunkt ble skrevet feil. En annen tolkning er at goa i navnet henviser til den portugisiske kolonien Goa, og at Delagoabukta var en nødhavn for portugisiske handelsskip på vei fra Goa til Portugal.
Det nederlandske Ostindiske kompani bygget i 1720 et fort og en fabrikk kalt Lijdzaamheid (Lydsaamheid) på stedet til Lourenço Marques (nå Maputo) som siden april 1721 ble styrt av Opperhoofd under VOCs Kappkoloniens myndighet, avbrutt av Taylors piratokkupasjon april 1722–28. august 1722. I desember 1730 ble bosetningen forlatt.
Etter dette hadde portugisernes i perioder handelsstasjoner i Espirito Santo. Disse stasjonene ble beskyttet av små fort, men som vanligvis var ute av stand til å stå i mot angrep fra de innfødte.
Kaptein (senere viseadmiral) W.F.W. Owen i Royal Navy inngikk landavtaler med de innfødte høvdingene i 1823 og heiste det britiske flagg, etter at han så at portugiserne ikke utøvde juridiske rettigheter sør for bosetningen Lourenco Marques. Men da han besøkte bukta igjen i 1824, oppdaget han at portugisernes til tross for de britiske avtalene, hadde inngått andre avtaler med de innfødte og hadde lyktes i å sikre seg landet med militær makt. Kaptein Owen senket det britiske flagget, men herredømmet over området ble ikke bestemt før krav fra Den sørafrikanske republikk gjorde det viktig å komme til en løsning. I mellomtiden hadde ikke Storbritannia gjort noe for å utøve myndighet på stedet, mens zuluenes herjinger begrenset portugisernes myndighet til grensene for deres fort. Boere under en leder som het Orich, hadde i 1835 forsøkt å sette opp en bosetning i bukta som var den naturlige adgangen til havet fra Transvaal. I 1868 gjorde Transvaals president, Marthinus Pretorius, krav på landet på hver side av Maputo til sjøen. Men året etter anerkjente Transvaal Portugals herredømme over bukta.
Marinekapteinen Bickford erklærte i 1861 Inhaca og Elefantøya britisk territorium, en handling som myndighetene i Lisboa protesterte mot. Krangelen mellom Storbritannia og Portugal ble i 1872 lagt frem for M. Thiers, den franske president. Hans etterfølger, Marshal MacMahon dømte 19. april 1875 til fordel for portugiserne. Det hadde tidligere blitt avtalt mellom Storbritannia og Portugal at rettighetene til område ved salg eller avståelse skulle gis til den som ikke vant frem med kravet over bukta. Portugisisk myndighet var ikke etablert over det indre av landet før en stund etter at MacMahon gav portugiserne medhold. Landet sør for elva Manhissa ble avstått til dem av Matshangana–høvdingen Umzila i 1861.
En annen krangel dukket opp mellom Portugal og Storbritannia i 1889 på grunn av at portugiserne tillot en jernbane fra bukta til Transvaal. Denne krangelen ble ført frem for en nøytral tredje part, og i 1900 ble Portugal dømt til å betale nesten £1 million i kompensasjon.
Kilder
rediger- (no) «Maputobukta» i Store norske leksikon