Martin Bucer
Martin Bucer (født 11. november 1491 i Schlettstadt, død 1. mars 1551 i Cambridge, også Martin Butzer) var en av de mest betydningsfulle tyske teologer under reformasjonen. Allerede som dominikanermunk ble han påvirket av Erasmus av Rotterdams humanisme, og tilsluttet seg den lutherske reformasjon. Som prest i Strassburg (Strasbourg) fikk han stor betydning for gjennomførelsen av reformasjonen i det sørtyske område. Han prøvde flere ganger å formidle mellom lutherske, kalvinistiske og døperiske grupperinger og utviklede med konfirmasjonen en modell som bibeholdt barnedåpen, men tilføyde dem en personlig bekreftelse ved konfirmasjon. På grunn av det augsburgske interim som den tyske keiser innførte i 1548, flyttet han året etter til Cambridge i England, der han medvirket ved utformingen av annen gjennomgang av alterboken Book of Common Prayer.
| Martin Bucer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. nov. 1491[1][2] Sélestat[3] | ||
| Død | 28. feb. 1551[2] (59 år) Cambridge[4][5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, skribent, universitetslærer, reformator | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Heidelberg | ||
| Ektefelle | Wibrandis Rosenblatt | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerMartin Bucer var sønn av fattige foreldre. Han gikk i 1506 inn i dominikanerordenen, da han så det som eneste mulighet til få høyere studier. Hans humanistiske sympatier, som var blitt grunnlagt allerede i skoletiden og befestet i studietiden (fra 1517) ved Heidelbergs universitet, der han avla de akademiske eksamener, førte tidlig til en konflikt med ordenen.
Reformasjonen
redigerEttersom han av Martin Luther tidlig var blitt vunnet for reformasjonens idéer, ble konflikten ytterligere skjerpet og medførte at han i 1520 trådte ut av ordenen. Etter at han derefter i kortere tider virket på forskjellige steder, begav han seg i 1523 til Strassburg, der han på flere og stadig mer innflytelserikere poster ble den fremste drivende kraften i et vidtfavnende reformasjonsarbeide. Han forble i Strassburg helt til 1549, til han på grunn av uenighet med rådet om det augsburgske interim, som han kraftig motsatte seg, ble entlediget fra sine verv.
Han tok nå i mot, likesom medarbeideren Paul Fagius, en kall til England. Erkebiskop Thomas Cranmer hadde allerede flere ganger invitert ham, da han som overhode hørte blant de fra ymse hold mest rådspurte og mest internasjonalt aktive av reformasjonstidens menn. Hans besøk der ble kort, men han raakk imidlertid å utvikle en betydningsfull virksomhet, fremfor alt som lærer ved universitetet i Cambridge, der han også er begravet.
Straks før sin død hadde han i det omfangsrike og betydelige arbeidet De regno Christi, skrevet på oppfordring av Edvard VI, gitt en samlet fremstilling av sine anskuelser.
Martin Bucer er mest kjent som en reformasjonstidens ivrig unionskjempe og kompromissarius, en «enhetens fanatiker». Fremfor alt etterstrebet han en forståelse mellom den tyske og den sveitsiske protestantismen, hvorved den sørtyske, av Bucers innflytelse pregede, lutherdommen skulle utgjøre formidlingslenken. Det store tvistespørsmålet var nattverdslæren, og Bucer gjorde år etter år stadig mer for å finne en formel som alle kunne akseptere. I 1536, da han klarte å vinne såvel Luthers som sørtyskernes bifall til den av ham og Philipp Melanchthon forfattede wittenbergske konkordie, virkete han å være målet nært, men det strandet på qat sveiterne nektet bestemt å tilslutte seg denne i virkeligheten rent lutherske bekjennelse.
Bucers unionsstreben utgikk uten tvil av ærlig overbevisning. Han benyttet seg imidlertid av ubestemte og ofte rent tvetydige formler, samt også av intriger, som til sliutt fokk motsatt virkning. Han pådro seg mistro, noe som i stor grad bidro til at også for ettertiden ble hans virkelige betydning fordunklet.
Han var ikke bare en ledende lokal reformator, men også representant for en i til en viss grad selvstendig utgestaltning av Luthers reformatoriske tanker ved siden av den av Melanchthon gitte. Og denne butzersk-lutherske type, ikke først og fremst den zwingliske, virker å være den som, fordypet og med større energi gjennomført, går igjen i Jean Calvins anskuelser og derigjennom vhar viunnet verdenshistorisk betydning. Et uttrykk for grunntrekkene i Bucers læresett kan man finne i den av ham og Wolfgang Capito forfattede Confessio tetrapolitana - den særskilde bekjennelse som av Strassburg og tre andre sørtyske byer ble inngitt til riksdagen i Augsburg i 1530.
Referanser
rediger- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118516507, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11929851j, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20011024067, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Буцер Мартин, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
Kilder
rediger
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra Martin Butzer i Nordisk familjebok, utgitt mellom 1904 og 1926 – i dag offentlig eiendom.
Eksterne lenker
rediger- (en) Martin Bucer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Martin Bucer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons