Mellom granskog og li
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
«Mellom granskog og li» er en meget gammel skillingsvise, som er kjent over hele Norge. Det sies at den skal komme opprinnelig fra Kongsvinger-distriktet. Ifølge Per Johan Skjærstad i boken «Frem fra glemselen» er et skillingstrykk datert 1838. Enkelte ganger kalles den også for «Mellom skogås og li». Den finnes på en rekke plateinnspillinger i Norge, både med tekst og instrumental. Visa er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 3 med Helge Borglund
Teksten
rediger- Mellom granskog og li, mellom furu og sti, der sang jeg min barndom så glad
jeg var munter i sinn, hadde roser på kinn, der alene i skogen jeg satt. - Jeg hørte elvenes sus jeg hørte lokkende lur, den var blandet med bjeller og klang.
Og da våknet min lyst i mitt barnslige bryst, skogen gjenlød av toner og sang. - Ja, jeg husker det godt, det var blant pikenes flokk, de mørkeblå øyne jeg så.
Og da fikk jeg slik lyst i mitt barnslige bryst, til den yndige piken at få. - Ja, jeg husker det vel det var en måneskinnskveld, med armen omkring hennes liv,
at jeg troligen ba, og hun svarte meg: «Ja, jeg er din ja, til all evig tid». - Vinteren gikk hen og min barndom med den, man kalte meg ei lengre ett barn.
Jeg tok avskjed med mor, med min søster og bror, og dro ut på det brusende hav. - Flere år er gått hen da jeg var hjemme igjen, og jeg skuet den hjemlige strand,
jeg var vokset så stor da jeg hilste på mor, at hun neppe gjenkjente sitt barn. - Skjønt hun troskap meg svor, ja så svek hun meg dog, min unge, min yndige brud.
Jeg vil søke min grav på det brusende hav, for der slukkes all kjærlighet ut.
Autoritetsdata