Moderaterna

Moderata samlingspartiet, oftest bare Moderaterna (M), er et liberalkonservativt politisk parti i Sverige. Moderaterna er landets tredje største parti etter antall mandater i Riksdagen og har vært ledet av Ulf Kristersson siden 2017.

Moderaterna
Land		Sverige
Leder(e)		Ulf Kristersson (2017–)
Partisekretær		Gunnar Strömmer
Gruppeleder		Tobias Billström
Grunnlagt		17. oktober 1904
Forgjenger		Högerpartiet
Hovedkvarter		Gamla stan
Studentfløy		Moderata studenter
Antall medlemmer		40 602 (2020)
Ideologi		Liberalkonservatisme markedsliberalisme
Politisk posisjon		Sentrum-høyre
Europeisk tilknytning		Det europeiske folkepartiet
Internasjonal tilknytning		Den internasjonale demokratiske union
Europaparlamentet		Det europeiske folkepartiets gruppe
Nettsted		moderaterna.se (sv)
Riksdagen		68 / 349 (2022)
Europaparlamentet		4 / 20 (2019)
Landstingsfullmäktige		314 / 1 696 (2018)
Kommunfullmäktige		2 396 / 12 700 (2018)
Moderaterna på Commons

Partiet ble grunnlagt i 1904 som Allmänna valmansförbundet, som var en felles valgkamporganisasjon for frittstående riksdagsgrupper, men har røtter tilbake til 1800-tallets Lantmannaparti. Det var et sterkt konservativt parti som hegnet om institusjoner som monarkiet, rettsvesenet og forsvaret, men gikk med på reformer som begrenset kongens makt og innførte allmenn stemmerett. I 1935 ble riksdagsgruppene slått sammen til Högern, som også ble navn på riksorganisasjonen. Partiet tok navnet Högerpartiet i 1952 og endelig Moderata samlingspartiet i 1969. De organisatoriske endringene gjenspeiler de ideologiske spenningene som partiet opplevde utover 1900-tallet. Det har beveget seg i demokratiserende og liberaliserende retning. Siden slutten av 1960-årene har partiet gjerne vært betegnet som liberalkonservativt. Noen merkesaker for partiet er valgfrihet, sysselsetting, det private initiativ og beskyttelse av eiendomsretten.

Partiets statsministre i nyere tid er Carl Bildt (1991–1994), Fredrik Reinfeldt (2006–2014) og Ulf Kristersson (2022–dd). Moderaterna inngikk fra 2004 i det borgerlige programsamarbeidet Alliansen sammen med Centerpartiet, Liberalerna og Kristdemokraterna. Moderaternas medlemmer av Europaparlamentet er tilsluttet Det europeiske folkepartiets gruppe.

Politisk plattform

Moderaterna har en blanding av liberale og konservative synspunkter, og definerer liberalkonservatismen, en gren av konservatismen, som sin ideologi. Partiet ønsker større individuell frihet og en åpnere markedsøkonomi, og ønsker større økonomisk frihet gjennom skattelettelser, privatisering og avregulering. Muligheten til fritt valg av varer og tjenester er også viktig for partiet, og dette skal komme i kombinasjon med en redusert offentlig sektor og et redusert offentlig eierskap.

Moderaterna er imidlertid tilhenger av de fleste sosiale ytelser innført siden 1930-årene. Partiet har gått bort fra sitt ønske om flat skatt og det meste av sin kritikk mot arbeidslovgivningen. Partiet ønsker større innsats for bekjempelse av volds- og sedelighetskriminialitet, og har et uttalt mål om full sysselsetting. Moderaterna støtter en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning i Sverige og et svensk medlemskap i EU og NATO. Sistnevnte standpunkt har blitt tonet ned de senere årene. Moderaterna støtter også bruken av euro som valuta i Sverige, men utfallet av folkeavstemningen i 2003 har fått partiet til å legge saken i bero.

Historie

Historiske røtter

Christian Lundeberg, den første konservative statsministeren

Moderata samlingspartiet kan føre sin historie tilbake til ulike konservative grupperinger, eller partier, som fantes i Riksdagens to kamre i siste halvdel av 1800-tallet, deriblant Lantmannapartiet i andrekammeret (det direktevalgte underhuset) og Protektionistiska partiet i førstekammeret (det indirekte valgte overhuset). Partiene var den gang sammenslutninger av enkeltstående riksdagsmenn, ikke landsomfattende medlemsorganisasjoner.

I førstekammeret fantes i årene 1888–1909 Protektionistiska partiet, som i 1910 ble Förenade högerpartiet, og i årene 1888–1904 Minoritetspartiet. Disse gikk under navnet Första kammarens moderata parti (eller bare Moderata partiet). I 1912 gikk de sammen til Första kammarens nationella parti, som gjerne ble forkortet til Förstakammarshögern. Denne grupperingen bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.

Lantmannapartiet ble dannet i andrekammeret allerede i begynnelsen av 1867, etter lovendringen som avskaffet standsriksdagen, selv om det i noen år var delt i Gamla lantmannapartiet og Nya lantmannapartiet. I 1903 ble De moderata reformvännernas grupp dannet, og fra og med 1906 ble denne avløst av Nationella framstegspartiet. I 1912 gikk dette partiet sammen med Lantmannapartiet og dannet Lantmanna- och Borgarepartiet, oftest kalt Andrakammarshögern, som bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.

Dannelsen av partiorganisasjonen

En av partiets valgkampplakater foran valget til andrekammeret i 1928, «Kosakkvalget». Fra påskriften: «Enhver som stemmer på ‘Arbeiderpartiet’, stemmer på samfunnets omveltning og bolsjevismens innføring.»

Allmänna valmansförbundet ble stiftet den 17. oktober 1904 på Restaurang Runan i Hantverksföreningens hus i Stockholm. Hensikten var å skape en landsomfattende valgkamporganisasjon for de konservative partiene som allerede fantes i Riksdagens to kamre. I så måte kan Fosterländska förbundet, stiftet i 1893, anses som en forløper til den moderne partiorganisasjonen.

Forbundets hovedoppgave skal bli å alvorlig motsette seg de sosialistiske og radikale bestrebelser … hvorved forbundet vil rette sin oppmerksomhet på ønskverdigheten av en sådan løsning på stemmerettsspørsmålet, å derigjennom sikre alle samfunnsklassers berettigede innflytelse over Riksdagen, på viktigheten av lovfesting for bevarelse av arbeidsavtalens ukrenkelighet og beskyttelsen av den enkeltes rett til fritt få arbeide, … det direkte skattevesenets behørige ordning til trygghet og rettvishet for den enkelte samt andre spørsmål som har betydning for forbundets ovennevnte oppgave … [Forbundet skal] arbeide for at det til Riksdagens andre kammer velges menn … som fremmer fedrelandets forsiktige utvikling.

Fra Allmänna valmansförbundets programerklæring av 1904.

Allmänna valmansförbundet var fra begynnelsen en rendyrket valgkamporganisasjon, som riksdagspartiene formelt sett var uavhengige av, men samarbeidet med.

Demokratiske reformer

I 1906 foreslo Karl Staaffs liberale regjering, med støtte fra sosialdemokrater, allmenn stemmerett, som blant annet innebar flertallsvalg i enmannskretser. Forslaget ble felt i Riksdagen av Allmänna valmansförbundet, som ønsket forholdstallsvalg med lik stemmerett til andrekammeret, men beholde den begrensede stemmeretten til førstekammeret. Førstekammeret hadde til da vært indirekte valgt gjennom gradert stemmerett, og bare stemmeberettigede var valgbare til kammeret, hvilket gjorde at Allmänna valmansförbundet var sterkest der.

Arvid Lindmans første regjering drev i 1909 gjennom en lovendring som innførte forholdstallsvalg til andrekammeret. Samtidig ble førstekammeret fortsatt valgt gjennom gradert stemmerett: Den rikeste velgeren hadde førti ganger flere stemmer enn den med lavest inntekt. I 1917 foreslo en koalisjonsregjering mellom de liberale og Socialdemokraterna almen og lik stemmerett for menn. Forslaget ble vedtatt i førstekammeret, men falt i andrekammeret, hvor Allmänna valmansförbundet hadde flertall. Under sterkt press med store protester og fare for revolusjon stemte partiet i 1918 for almen og stemmerett for skattebetalende menn og kvinner over 24 år som ikke mottok fattighjelp eller satt fengslet. Flere ledende representanter for Allmänna valmansförbundet beklaget under debatten i Riksdagen at de måtte treffe denne beslutningen.

Partiet forsvarte monarkiet, men ble presset av liberale og sosialdemokrater, som ville innføre republikk. Man kom frem til et kompromiss som reddet monarkiet, men som innskrenket kongens makt og fjernet de fleste av hans muligheter til å påvirke politikken. Først i 1974 ble den faktiske muligheten til å gjeninnføre en sterk personlig kongemakt fjernet, men kompromisset gjorde kongens rolle i hovedsak seremoniell allerede ved inngåelsen.

Konsolidering av partiet

Lindmans andre regjering.

I 1933 og i begynnelsen av 1934 opplevde partiet en splittelse som følge av ulike oppfatninger om fascismen. Partiets frittstående ungdomsorganisasjon, Sveriges Nationella Ungdomsförbund, hadde en tid hatt dragninger mot denne ideologien. Man organiserte tillike uniformerte «kampgrupper», noe som vakte svært negative reaksjoner i moderpartiet. Partilederen Arvid Lindman tok samtidig sterk avstand fra nazismen i Tyskland og Sverige. Partiet brøt alt samarbeid med ungdomsorganisasjonen i 1934, og sørget samme år for å stifte en ny, Ungsvenskarna. Ungsvenskarna tok navnet Högerns ungdomsförbund (HUF) i 1946, senere sitt nåværende, Moderata ungdomsförbundet (MUF), i 1969.

De konservative gruppene i Riksdagen, Första kammarens nationella parti og Lantmanna- och Borgarepartiet, gikk formelt sammen til en gruppe fra og med Riksdagens sesjon i 1935, og tok navnet Högerns riksdagsgrupp. Noen år senere, i 1938, byttet Allmänna valmansförbundet navn til Högerns riksorganisation. Således ble partiet etterhvert konsolidert, idet de folkevalgte ble direkte knyttet til medlemsorganisasjonen, hvilket gjorde Högern til et moderne masseparti.

På grunn av det spente internasjonale klimaet under andre verdenskrig ble en samlingsregjering dannet i 1939. Regjeringen ble ledet av Per Albin Hansson fra Socialdemokraterna. Representanter fra Högern besatte blant andre poster som kommunikasjonsminister, kirkeminister og handelsminister.

Etterkrigstiden

Jarl Hjalmarsson, Högerns partileder 1950–1961.

Etter oppløsningen av samlingsregjeringen skulle det gå drøye tredve år før Högern kom i regjeringsposisjon igjen. I 1950-årene ble partiet svekket, og var ikke lenger Socialdemokraternas selvsagte hovedmotstander. Högern tapte terreng til fordel for Folkpartiet og senere Centerpartiet. Högern talte tidlig for en tilnærming til Vest-Europa gjennom allerede i begynnelsen av 1960-årene, under partilederen Gunnar Heckscher, støtte et svensk medlemskap i EEC, forløperen til EU. I 1969, på den tiden Yngve Holmberg var partileder, byttet Högern navn til Moderaterna.

Med venstredreiningen som rådet i svensk politikk fra slutten av 1960-årene og gjennom det meste av 1970-årene, ble partiet marginalisert, og ble ansett som ekstremt av mange. Under partilederen Gösta Bohman greide man imidlertid å snu denne trenden, og partiet fikk økende velgertilslutning.

Fra midten av 1970-årene kom en høyredreining i svensk politikk, og ved valget i 1976 oppnådde de borgerlige flertall i Riksdagen for første gang på 44 år. Den daværende konstitusjonen krevde imidlertid et flertall for et mistillitsforslag mot den sittende statsministeren, Olof Palme, for å kreve hans avgang, noe som ikke fantes, og Palme fortsatte. Etter 1976 kom Moderaterna til å inngå i Thorbjörn Fälldins regjering. Regjeringen falt i 1978 på kjernekraftsaken, der Moderaterna og Folkpartiet støttet en fortsatt utbygging, mens Centerpartiet var imot. Folkpartiet dannet deretter regjering alene, i håp om at partiet var det som enklest kunne finne løsninger over blokkgrensene og en endelig løsning på energispørsmålet. Moderaterna så på Ola Ullstens regjering som et svik mot trepartiavtalen, og stemte mot regjeringens tiltredelse. Da de andre partiene la ned sine stemmer, innebar det dog et flertall for regjeringen.

Ledende borgerlig parti

I 1979 fikk de borgerlige igjen flertall, og Fälldin dannet en ny trepartiregjering. Moderaternas ministre trakk seg ut av regjeringen i 1981, da budsjettminister Rolf Wirtén fra Folkpartiet hadde inngått et kompromiss med Socialdemokraterna i skattepolitikken, noe Moderaterna ikke støttet. I 1980-årene stabiliserte Moderaterna seg som det ledende borgerlige partiet.

Etter valget i 1991 kunne partileder Carl Bildt bli statsminister i en ny borgerlig koalisjonsregjering, som imidlertid var avhengig av parlamentarisk støtte fra det høyrepopulistiske Ny demokrati. Moderaterna beholdt sin velgertilslutning ved neste valg, i 1994, men ettersom de øvrige koalisjonspartnerne fikk sin redusert, og Ny demokrati falt ut av Riksdagen, mistet man regjeringsmakten til Socialdemokraterna. I 1998 var oppslutningen fremdeles stabil, men det borgerlige flertallet uteble, så Bildt overlot ledelsen av partiet til Bo Lundgren året etter.

«Nya Moderaterna»

Fredrik Reinfeldt, Sveriges statsminister fra 2006 til 2014.

Foto: Magnus Fröderberg/norden.org

Etter partiets svært dårlige riksdagsvalg i 2002 begynte man utarbeide nye og mer attraktive kjernesaker. Partilederen Bo Lundgren gikk av i 2003, og ble etterfulgt av Fredrik Reinfeldt samme år. Partiet lanserte de «Nya moderaterna» på partiets arbeidsmøte i 2005 i Örebro, og Moderaterna skulle fra da av fokusere på følgende saker:

• «Det skal lønne seg å arbeide.»
• «Satsing på velferden, primært skole, helse og eldreomsorg.»
• «Nulltoleranse mot kriminalitet.»

Foran riksdagsvalget i 2006 ledet Moderaterna et borgerlig samarbeid som var mer sammensveiset enn tidligere, og etablerte Allians för Sverige sammen med de tre andre borgerlige riksdagspartiene. Moderaterna fikk om lag 26 % av stemmene i valget, partiets beste valgresultat siden 1928. Allians för Sverige oppnådde flertall i Riksdagen, og Reinfeldt ble statsminister i en regjering der halvparten av ministrene kom fra Moderaterna. Allerede den første uken ble tre av Moderaternas ministre anklaget for unndragelse av SVT-lisens og bruk av svart arbeidskraft, og handelsminister Maria Borelius og kulturminister Cecilia Stegö Chilò gikk av.

Moderaterna gjorde et dårlig valg til Europaparlamentet i 2004 sammenlignet med riksdagsvalget i 2006, men dette tilsvarte en knapp økning fra forrige europaparlamentsvalg. Etter riksdagsvalget i 2006 falt Moderaterna kraftig på meningsmålingene, og frem til 2008 fikk partiet vanligvis 20–24 % i oppslutning. Fra 2009 gikk partiet derimot kraftig frem, tilsynelatende på bekostning av de øvrige borgerlige partiene, hvilket kulminerte sommeren 2010, da partiet på de fleste målinger oversteg 30 % i oppslutning. I riksdagsvalget 2010 fikk Moderaterna i overkant av 30 % av stemmene, partiets beste valgresultat siden innføringen av allmenn stemmerett i 1921. Til tross for de øvrige borgerlige partienes tilbakegang, forble Alliansen (tidligere Allians för Sverige) den største blokken i Riksdagen, men mistet flertallet. De rödgröna fikk 43 %, og det tapte borgerlige flertallet skyldtes først og fremst Sverigedemokraternas inntreden i Riksdagen. Reinfeldts regjering fortsatte etter valget som en mindretallsregjering.

Ledere

Partiledere Ulf Kristersson 2017–d.d. Anna Kinberg Batra 2015–2017 Fredrik Reinfeldt 2003–2015 Bo Lundgren 1999–2003 Carl Bildt 1986–1999 Ulf Adelsohn 1981–1986 Gösta Bohman 1970–1981 Yngve Holmberg 1965–1970 Gunnar Heckscher 1961–1965 Jarl Hjalmarson 1950–1961 Fritiof Domö 1944–1950 Gösta Bagge 1935–1944 Arvid Lindman 1917–1935 Olof Jonsson i Hov 1917 Arvid Lindman 1912–1917 Gustaf Fredrik Östberg 1908–1912 Hugo Tamm 1907 Axel Svedelius 1905–1906 Gustaf Fredrik Östberg 1904–1905

Gruppeledere i Riksdagen Ulf Kristersson 2017–d.d. Anna Kinberg Batra 2010–2017 Lars Lindblad 2006–2010 Mikael Odenberg 2003–2006 Fredrik Reinfeldt 2002–2003 Per Unckel 1999–2002 Lars Tobisson 1991–1999 Carl Bildt 1986–1991 Ulf Adelsohn 1982–1986 Gösta Bohman 1981–1982 Bertil Lidgard 1977–1981 Bertil af Ugglas 1976–1977 Gösta Bohman 1971–1976

Partisekretærer Gunnar Strömmer 2017–d.d. Anders Edholm 2017 Tomas Tobé 2015–2017 Kent Persson 2012–2015 Sofia Arkelsten 2010–2012 Per Schlingmann 2006–2010 Sven-Otto Littorin 2003–2006 Johnny Magnusson 1999–2003 Gunnar Hökmark 1991–1999 Per Unckel 1986–1991 Georg Danell 1981–1986 Lars Tobisson 1974–1981 Bertil af Ugglas 1969–1974 Sam Nilsson 1965–1969 Yngve Holmberg 1961–1965 Gunnar Svärd 1949–1961

Valghistorikk

Moderaternas oppslutning etter grupper, Sveriges Televisions vallokalsundersökning 2010 Gruppe Stemmer (%) Rel. resultat +/− (pp) Gründere 40 +13 Tjenestemenn 34 +7 Ansatte i privat sektor 34 +7 Menn 32 +5 Arbeidstagere 32 +5 Alderen 31–64 år 31 +4 Medlemmer av TCO 29 +2 Alderen 65+ 28 +1 Bønder 28 +1 Medlemmer av SACO 28 +1 Kvinner 26 -1 Statsansatte 24 -3 Alderen 18–21 år 23 -4 Alderen 22–30 år 23 -4 Arbeidsløse 23 -4 Førstegangsvelgere 23 -4 Ansatte i offentlig sektor 22 -5 Studenter 21 -6 Kommuneansatte 21 -6 Oppvokst utenfor Sverige 20 -7 Blåsnipparbeidere 19 -8 Medlemmer av LO 16 -11 Sykepermitterte 14 -13 Sum 27 0

Moderaternas oppslutning etter valgkretser, riksdagsvalget 2010 Valgkrets Stemmer (%) Rel. resultat +/− (pp) Stockholms län 39,96 +9.9 Skåne län, sør 38,46 +8.4 Hallands län 34,71 +4.65 Stockholms kommun 34,29 +4.23 Skåne län, vest 33,80 +3.74 Västra Götalands län, vest 32,82 +2.76 Malmös kommun 32,62 +2.56 Skåne län, nord og øst 32,04 +1.98 Göteborgs kommun 30,37 +0.31 Uppsala län 30,11 +0.05 Kronobergs län 29,84 -0.22 Östergötlands län 28,65 -1.41 Västra Götalands län, sør 28,33 -1.73 Södermanlands län 27,94 -2.12 Västra Götalands län, øst 27,91 -2.15 Blekinge län 27,34 -2.72 Västmanlands län 27,14 -2.92 Västra Götalands län, nord 26,95 -3.11 Kalmar län 26,90 -3.16 Jönköpings län 26,74 -3.32 Värmlands län 25,72 -4.34 Gotlands län 25,18 -4.88 Dalarnas län 25,11 -4.95 Örebro län 24,01 -6.05 Gävleborgs län 23,14 -6.92 Jämtlands län 22,20 -7.86 Västernorrlands län 21,60 -8.46 Västerbottens län 17,69 -12.37 Norrbottens län 16,38 -13.68 Sum 30,06 0

Velgermasse

Tabellen til venstre viser Moderaternas oppslutning blant visse utvalgte velgergrupper i riksdagsvalget 2010, ifølge SVTs undersøkelse foretatt i valglokaler i alle valgkretser. Noen av gruppene er mer generelle enn andre, og kan derfor overlappe. Tabellen til høyre viser partiets oppslutning i de ulike valgkretsene ved samme valg. De gruppene og valgkretsene der partiets oppslutning er høyere enn i befolkningen som helhet, er markert med grønt, mens tilsvarende grupper og valgkretser med lavere oppslutning er markert med rødt.

Slik som vist i tabellen, har Moderaterna høyest oppslutning blant gründere (40 %), tjenestemenn (34 %), ansatte i privat sektor (34 %), menn (32 %) og arbeidstagere (32 %). I motsatt ende av skalaen finner man personer i sykepermisjon (14 %), LO-medlemmer (16 %), blåsnipparbeidere (19 %), personer oppvokst utenfor Sverige (20 %) og kommuneansatte (21 %).

Moderaterna har sin høyeste oppslutning i urbane strøk i Stockholm-området og Vest- og Sør-Sverige, mens oppslutningen er lavere i tynt og spredt befolkede områder, spesielt i Norrland. De fem valgkretsene med høyst oppslutning er Stockholms län (39,96 %), Skåne län, sør (38,46 %), Hallands län (34,71 %), Stockholms kommun (34,29 %) og Skåne län, vest (33,80 %). Lavest oppslutning har partiet i valgkretsene Norrbottens län (16,38 %), Västerbottens län (17,69 %), Västernorrlands län (21,60 %), Jämtlands län (22,20 %) og Gävleborgs län (23,14 %).

Moderaternas velgere rangerte følgende politiske saker som de fem viktigste for sitt valg av parti i riksdagsvalget i 2010:

1. Sveriges økonomi
2. Sysselsetting
3. Privatøkonomi
4. Skole og utdannelse
5. Skatt

Moderaterna har den høyeste andelen av velgere som identifiserer seg som høyreorienterte, 83 %, mens 2 % av partiets velgere regner seg som venstreorienterte, og 14 % ikke føler tilhørighet til noen fløy. Sammen med Centerpartiet har Moderaterna også den største andelen av velgere, 83 %, som har stor eller svært stor tiltro til svenske politikere (gjennomsnittet var 70 %).

Historiske valgresultater

Riksdagsvalg, før 1970 til andrekammeret Valg Stemmer Mandater # % 1911 188 691 31,3 64 / 230 1914 286 250 37,7 86 / 230 1914 268 631 36,5 86 / 230 1917 182 070 24,7 59 / 230 1920 183 019 27,9 70 / 230 1921 449 302 25,8 62 / 230 1924 461 257 26,1 65 / 230 1928 692 434 29,4 73 / 230 1932 576 053 23,0 58 / 230 1936 512 781 17,5 44 / 230 1940 518 346 18,0 42 / 230 1944 488 921 15,8 39 / 230 1948 478 779 12,3 23 / 230 1952 543 825 14,3 31 / 230 1956 663 693 17,1 42 / 231 1958 750 332 19,5 45 / 231 1960 704 412 16,5 39 / 232 1964 582 609 13,7 32 / 233 1968 670 478 13,8 32 / 233

Valg Stemmer Mandater # % 1970 573 811 11,5 41 / 350 1973 737 584 14,2 51 / 350 1976 847 672 15,6 55 / 349 1979 1 108 406 20,3 73 / 349 1982 1 313 337 23,6 86 / 349 1985 1 187 335 21,3 76 / 349 1988 983 226 18,3 66 / 349 1991 1 199 394 21,9 80 / 349 1994 1 243 253 22,3 80 / 349 1998 1 204 926 22,9 82 / 349 2002 809 041 15,2 55 / 349 2006 1 456 014 26,2 97 / 349 2010 1 791 766 30,0 107 / 349 2014 1 791 766 23,3 84 / 349 2018 1 284 698 19,8 70 / 349 2022 1 237 428 19,1 68 / 349

Europaparlamentsvalg

Valg	Stemmer		Mandater
	#	%
1995	621 568	23,1	5 / 22
1999	524 755	20,7	5 / 22
2004	458 398	18,2	4 / 19
2009	596 710	18,8	4 / 18
2014	507 488	13,7	3 / 20
2019	698 770	16,8	4 / 20

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Hylén, Jan (1991). Fosterlandet främst? : konservatism och liberalism inom högerpartiet 1904-1985 (på svensk). Stockholm: Norstedt. ISBN 91-38-50086-8. 
• Nilsson, Torbjörn (2010). «Partiernas historia: Moderaterna. Jakten på makten». Populär Historia (på svensk) (3): 36–39. 
• Nilsson, Torbjörn (2004). Mellan arv och utopi : moderata vägval under hundra år, 1904-2004 (på svensk). Santérus Förlag. ISBN 91-89449-69-X. 
• Nilsson, Torbjörn (2003). Moderaterna, marknaden och makten : svensk högerpolitik under avregleringens tid, 1976-1991 (på svensk). Södertörns högskola. ISBN 91-89615-06-9. 
• Pihlblad, Anders (2012). Ett partis fall och uppgång: Berättelsen om de nya Moderaterna (på svensk). Natur & Kultur. ISBN 91-27-13264-1. 

Eksterne lenker

• (sv) Offisielt nettsted
• (en) Moderata samlingspartiet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Moderaterna på Facebook
• Moderaterna på Flickr
• Moderaterna på Instagram
• Moderaterna på X (tidligere Twitter)