Nasjonalsosialistisk julefeiring

Den nasjonalsosialistiske julefeiringen hadde som mål å etablere en «tysk jul» i det tyske folkefellesskap i Nazi-Tyskland. Ved indoktrinering støttet av nasjonalsosialistisk propaganda skulle den kristne tros innflytelse trenges tilbake i det tyske folks bevissthet. I stedet for Kristus gikk Hitler inn i messias-rollen som verdensfrelser. Den nasjonalsosialistiske julekult knyttet sammen patriotiske, jugendbewegte («ungdomsbevegende») og völkische julemyter, med symbolikk formentlig lånt fra den germanske mytologi, eksaltert mors- og helteglorifisering.

«Juletreet skal brenne for alle», motto i en innsamlingsaksjon 1936 for Winterhilfswerk, veldedighetsorganisasjonen «Vinterhjelpsarbeid» i Hitler-Tyskland.

Den germaniserende tolkning av julen stod i starten fra germanofile kretser i NSDAPs Schutzstaffel (SS), kulturorganisasjonen Amt Rosenberg (ARo) og samtidens tyske etnografi. I førkrigsårene arrangerte propagandaministeriet julefester ved hjelp av Winterhilfswerk des Deutschen Volkes («det tyske folks vinterhjelpsarbeid»), presentert for folket som «hele folkets fest […] som favner over klasser, stender og konfesjoner». Under andre verdenskrig ble julen tilpasset krigspropagandaen. Forsendelsen av feltpostpakker, produksjon og kringkasting av såkalte «julering-sendinger» i radio, og fremstillingen av julen som en fest for helte- og dødedyrkelse ble faste innslag i disse årene.

Trass i alle disse bestrebelser beholdt storparten av den tyske befolkning sin tradisjonelle feiring av Jesu fødsel.

SS Frontbaum, bordjuletre laget til tyske frontsoldater under andre verdenskrig, dekorert med nazistiske og nasjonalistiske symboler: SS-runer (og teksten «SS kaller på deg»), prøyssiske jernkors og nasjonalfargene. Bildet viser også juletrekule pyntet med portrett av Adolf Hitler, juletretopp med jernkors og SS-symboler.

Foto: Fra Lofoten Krigsminnemuseum i Svolvær

Julen og dens nasjonalsosialistiske omtolkning

Soldyrkelse og markeringen av midtvinter er kjent fra oldtiden. Årets solverv ble feiret med riter med mytologisk bakgrunn. Solens skiftende posisjon gjennom året er svært merkbar i nordlige områder. Sommersolverv varsler årets gang mot vintermørke; vintersolverv et håp om nytt liv når dagene forlenges.

Det er imidlertid omstridt i den nordiske og den sengermanske førkristne mytologi. Det er verdt å merke seg at solen i den vesterlandske kulturkrets ble tilordnet det mannlige prinsipp, men at det germanske språkområde her representerer et unntak, og dermed sola tilregnes et kvinnelig opphav. Germanerne skal ha feiret julfest med ild- og lyssymbolikk ved vintersolverv. Men historisk påviselige skriftlige vitnesmål er det heller lite av, og da overveiende av kalenderstaver med runetegn.

Det første året man kan påvise en hedensk sol invictus-fest i Roma er 354. Furius Dionysius Filocalus beskrev i Kronograf for 354 den 25. desember som dagen for Jesu fødsel. Høytider for de forskjellige gudene knyttes til solens tilbakekomst etter vintersolverv.

I tidlig middelalder tok kristne misjonærer til seg enkelte germanske skikker, som det grønne treet til vintersolverv, angivelig for å lette prosessen med å kristne germanerne ved å tilpasse lokale skikker til den nye religionen. I det tyske språkområdet nevnes Kristi fødselsfest første gang på den bayerske synode, og ble innført i 813 av synoden i Mainz.

I Hitler-tiden forsøkte NS-ideologene å erstatte det de anså som noe fremmed med den opprinnelige germanske urfesten. Forschungsgemeinschaft Deutsches Ahnenerbe og Amt Rosenberg lette etter historisk og arkeologisk belegg for rett fortolkning av germanske riter og myter. En nasjonalsosialistisk «erstatningsreligion» var målet for det ideologiske arbeidet, men om dette strides forskerne fortsatt. I utformingen av nasjonalsosialismens høytider inngikk ritualer fra kristendommen. Opplevelsen daß das Herz höher schlagen ließ («som lot hjertet slå sterkere») skulle vinne gjennomsnittstyskeren for nazismen. Derfor ble utformingen av fester og høytider så viktig.

Ved å fylle allmenhetens hverdag og fest med høytider, symboler og myter, og omfortolke religiøse fester og høytidsskikker som var rotfestet i befolkningen, forsøkte makthaverne å knytte følelsesmessige bindinger til nasjonalsosialistisk tankegods. Hitlers førende ideolog Alfred Rosenberg arbeidet for at det han mente var gammelgermansk soldyrkelse, skulle inngå i tysk julefeiring, og trakk okkulte og teosofiske elementer inn i den nye tyske identiteten, i dens i skikk og bruk. For å knytte det nye trossystemet til kristen tradisjon, brukte Rosenberg bevisst et «nasjonalsosialistisk språk» som lånte fra kirkespråket og deler av kirkens liturgi. Dennationalsozialistische Glaubensbekenntnis («nasjonalsosialistiske trosbekjennelse»), og uttrykket Sieg Heil! («Hitlerhilsen») fikk en funksjon som minnet om «amen» i kirken.

Jul mellom sekularisering og sakralisering

Den nye sekularisering i forholdet mellom stat og kirker i Tyskland hadde en fortropp i 1920-årenes Jugendbewegung («ungdomsbevegelse») der ungdom feiret solvervene med store bål. Nasjonalsosialister som søkte en sakralisering av egen ideologi, lot seg inspirere av julen, men da feiret som vintersolverv og Bekenntnisfeier für Volk und Führer («bekjennelsesfeiring for folk og fører»).

De nasjonalsosialistiske makthavere var kritiske og avvisende overfor religion generelt. Men Rosenberg, som den eneste fremtredende nazipolitiker, meldte seg ut av kirken 15. november 1933, etter Hitlers maktovertagelse; men i storparten av den tyske befolkning var kristen tro fast forankret. Tyske kirkesamfunn beholdt nesten 95 % av befolkningen som sine medlemmer i Hitler-tiden 1933-45. Ved folketellingen i 1939 betegnet de siste 5 % seg for det meste som gottgläubig («gudstroende») (3,5%), og resten oppgav seg som glaubenslos («troløse», dvs. «uten tro»). En restgruppe på rundt 0,1 % (86 423 personer) var Angehörige einer Kirche, Religionsgesellschaft oder religiös-weltanschaulichen Gemeinschaft («medlemmer av «en kirke, et religionsselskap eller religiøst-livssynsbasert selskap» - til denne gruppen hørte også den deutschgläubige Bewegung («tysktroende bevegelse»). Innføringen av begrepet gottgläubig i 1936 var et nasjonalsosialistisk forsøk på å skape en religiøs identifikasjonsformel for nasjonalsosialister utenfor kirkene eller øvrige trosfellesskap.

Ikke minst Hitler var splittet i sitt forhold til kirken. Noen klar plan for en fremtidig tysk religion fremla han aldri. Han mente det beste ville være om kristendommen langsomt tonet ut av seg selv, men var også klar over at om han stengte kirkene med makt, ville folk lete etter en erstatning. Kirkens plass skulle etter makthavernes forestilling underordnes die deutsche Volksgemeinschaft («det tyske folkefellesskap»). Men de som mente seg berettiget å skape die deutsche Religion («den tyske religion»), var uenige innbyrdes, «uten noen broderlig grunntone». Disse tilhørte Hitlers nærmeste krets - Rosenberg, Heinrich Himmler, Joseph Goebbels, Bernhard Rust, Baldur von Schirach og andre partifeller.

Dyrkelsen av Hitler

Allerede i 1930, etter at nazistene fikk plass i regionalregjeringen i Thüringen, prøvde nasjonalsosialistene å endre på det lokale skolesystemet. Med lov av 16. april 1930 skulle skolene regelmessig avholde bønnestunder i deres ånd.. Senere bygde man opp i medier og barne- og ungdomsarbeid et bilde av Hitler som en messias-skikkelse, «med Guds hjelp» steget frem som den tyske nasjons fører. Befolkningen tok Hitler med i sine bønner og forbønner. Rudolf Hess, Hitlers stedfortreder, ytret i året 1934: «Wir können dieser Stunde der Gemeinschaft der Deutschen auf der Welt keinen anderen Abschluß geben, als daß wir unser Gedenken dem Manne zuwenden, den das Schicksal bestimmt hat, Schöpfer eines neuen deutschen Volkes zu sein – eines Volkes der Ehre. Das Geschenk, das wir Deutsche auf der Welt Adolf Hitler erneut zur Weihnacht bringen, ist: Vertrauen. Wir legen ihm von neuem unser Schicksal in die Hände als Dank und Gelöbnis zugleich.»

Julen fikk en viktig funksjon i Hitler-dyrkelsen. Statlige institusjoner medvirket til dette, som når Reichspost julen 1937 stemplet brevene med lånte kristne uttrykk: Christ der Retter ist da! («Kristus vår redningsmann er her!»), frimerkene med Unser Führer der Retter ist da! («Vår fører, vår redningmann, er her!»).

Tysk jul - Die deutsche Weihnacht 1933-45

For å etablere en nasjonalsosialistisk julefeiring opprettet man etter Hitlers maktovertakelse en egen etat, Amt des Beauftragten des Führers für die Überwachung der gesamten geistigen und weltanschaulichen Erziehung der NSDAP («Amt Rosenberg»). Det såkalte Mittelstelle für Fest- und Feiergestaltung koordinerte de forskjellige organisasjoners og tjenestesteders propaganda. En av de mest presserende oppgaver for «de nasjonalsosialistiske festskapere» (nationalsozialistische Feiergestalter) lå i å dempe julens kristne preg. I stedet introduserte man Fest der Volksgemeinschaft unter’m Lichterbaum («folkefellesskapets fest under lystreet») – die Deutsche Weihnacht – som den nasjonale gjenfødelsens seiersfest. Mellom Rosenberg og rikspropagandaleder Joseph Goebbels hersket det frem til 1942 uenighet om julens verdensanskuelse. Rosenberg var mest radikal og ville skape et nytt mytesystem til erstatning for julens kristne trosinnhold med det han kalte der germanisch-deutschen Religionserneuerung («den germansk-tyske religionsfornyelse»).

Dørplakett fra vinterhjelpsarbeidet (Winterhilfswerk - WHW) 1935.

Winterhilfswerks (WHW) julesamlinger

Under den økonomiske depresjonen så den daværende regjering under rikskansler Heinrich Brüning vinteren 1931 seg for første gang nødt til å utlyse en landsomfattende innsamlingsaksjon for å lindre nød i befolkningen. Den nasjonalsosialistiske ledelsen innså innsamlingsaksjonenes propagandapotensiale, og i 1933 ble Winterhilfswerk («vinterhjelpearbeid») underlagt riksministeriet for folkeopplysning og propaganda, ledet av Goebbels. Senere organiserte ministeriet også Nationalsozialistische Volkswohlfahrt («nasjonalsosialistisk folkevelferd»). Kampanjene med hus- og gateinnsamlinger appellerte til solidaritet med de nødlidende folkefrender. De ansvarlige oppfordret den kristne befolkningen til å gi i nestekjærlighetens ånd. Dørplaketter og merker med stadig vekslende motiver, båret på klærne eller anbragt på husdørene, la press på dem som unndro seg. Samtidig appellerte merkeseriene også til samlermanien, slik at særlig barn engasjerte seg i WHWs innsamlinger. Reichspost utga også frimerker i tilknytning til Winterhilfswerk for å appellere til filatelister. Det ble også innsamlet ved hjelp av sportsarrangementene Opferschießen («offerskyting»), teaterforestillinger, konserter og innsamlingsdåser i forretninger. Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel medvirket. Slik fritok ungdom seg for innsamlinger rett før jul.

Særlig nødstedte deler av landet produserte julemerker for Winterhilfswerk. I Erzgebirge ble det laget trefigurer til juletreet. Glassblåsere i Gablonz an der Neiße og Lauscha i Thüringen laget glasspynt og glassfigurer til julen. Dette var for det meste motiver fra natur, hjemsted og folkelige skikker, senere tilkom motiver med runer, standarter og våpentyper.

Winterhilfswerks innsamlinger fant sted fra oktober til mars, med fikk bred dekning i media og støtte fra prominente kunstnere. Winterhilfswerk fikk betydning også under krigen, da en «ullstoffinnsamling» sørget for varme klær til soldatene.

Propagandaminister Joseph Goebbels gjør «nazihilsen» under feiringen av Volksweihnacht («folkejulaften») med barna sine 1937. Politikere og byråkrater er uniformert etter militære forbilder, lokalet dekorert med julepynt og nazisymboler, og utstyrt med mikrofoner for radiooverføring til folkemassene. Goebbels' adjutant Georg Wilhelm Müller (bak til venstre) ble propagandaleder i det tyskokkuperte Norge under krigen.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Die Deutsche Weihnacht fra 1933 til andre verdenskrigs utbrudd

Umiddelbart etter maktovertakelsen begynte det årlig over 30 000 offentlige feiringer av NS-Volksweihnacht med gaver til og bespisning av trengende borgere. Fra 1934 skjedde dette i store haller. De offentlige julefester for «trengende folkefrender» ble organisert av Reichsarbeitsdienst, Wehrmacht, NS-Frauenschaft og Winterhilfswerk for å befeste die Deutsche Volksweihnacht («den tyske folkejulaften») og skape tilknytning til de nasjonalsosialistiske masseorganisasjonene. Nationalsozialistische Volkswohlfahrt gav ønskesedler til trengende. Det var for det meste private givere som på denne måten støttet flere millioner trengende og barnerike familier til jul. Deutsches Frauenwerk og andre nasjonalsosialistiske kvinne- og ungdomsorganisasjoner arrangerte i førjulstiden slike treff frem til 1938. Deltagerne laget og sendte julegaver til folkefrender i de østlige Gaue og i Saarland.

Det nasjonalsosialistiske styret forsøkte de første årene å innskrenke bruken av kristne symboler i offentligheten. Ved en rekke forordninger og retningslinjer – som for eksempel i 1936 innenfor rammene av regulering av utstillingsvindusreklamering – ville man oppnå en slik fortrengning. På grunn av den folkelige irritasjon over dette relativiserte eller reviderte makthaverne dette allerede etter noen få uker.

Da forbudene mot kristen symbolikk slo feil, begynte man i stedet å legge vekt på at kristne tradisjoner og symboler angivelig stammet fra gammel germansk skikk. Propagandaen beskyldte åpent kirkene for å ha manipulert julen for sine egne formål. I trykksaker som Deutsche Weihnacht, Deutsche Kriegsweihnacht og i adventskalenderen Vorweihnachten ble det forklart hvordan den angivelig opprinnelige germanske lysfesten hadde «utartet» på grunn av kristendommen, i en Entartung durch das Christentum. Som det fremgår i det følgende sitat fra NSDAP-publikasjonen Deutsche Kriegsweihnacht:

Als wir Kinder waren, erlebten wir es als Fest der schenkenden Liebe, und wir vernahmen Legenden aus fernem jüdischen Land, die uns zwar eigenartig, von fremden Zauber umglänzt erschienen, uns aber doch zutiefst fremd und unverständlich blieben. Lichtsucher waren unsere Vorfahren, die in die Dunkelheit spähten, um die rettende Botschaft des Lichtes wahrzunehmen. Unser Weihnachten! Gewiß gibt es ein Erberinnern unserer Rasse, aus dem heraus die leidenschaftlichen Sehnsüchte unserer Vorfahren in uns wieder lebendig und gegenwärtig werden. […] So wurde von Urzeiten her das Weihnachtsfest die Feier jubelnden Trotzes gegen die kalte und tötende eisige Winternacht. Die Sonnenwende brachte den Sieg des Lichtes! […] Diese Gewißheit vermittelten unsere Vorfahren und keine astrologischen Könige aus dem «Morgenlande»! […] Mögen die Anderen in überschwänglichen und verworrenen «Gefühlen» lebensfernen «Botschaften» lauschen, wir verkünden der Welt die Forderung des Gesetzes, unter dem wir angetreten sind […] Freiheit auf Erden!

Etter at det i løpet av nasjonalsosialismen oppstod en nazistisk julekultus med elementer fra den patriotiske og bündische ungdomsbevegelsen og völkisch julemystikk, markerte utbruddet av andre verdenskrig et vendepunkt i propagandistisk utnyttelse av julen.

Jul i bunkersen, 1939.

Krigsjulene

Under krigsjulene 1939 til 1944 forsøkte de nasjonalsosialistiske feiringsskaperne å fremstille frontsoldatene som forbundet med sine hjemtrakter. Man fryktet at folket i krigstid ville søke trøst i religionen, og prøvde derfor å påvirke julefeiringen. Lange adskillelser og sorg over falne ektemenn og sønner tynget julen for mange. Det ble skapt nye ritualer, slik som Totengedenken («døde-tanker», «å minnes de avdøde») som del av julen. Noen av de tidligere innførte juleritene ble tilpasset krigssituasjonen, mens vintersolvervsfeiringen ble helt utelatt. De siste krigsårene fremstilte propagandaen julen som en kultisk fest til minne om de falne. Dette ses i en tekst fra 1943 i boken Deutsche Kriegsweihnacht som ble trykket i mange millioner eksemplarer. Samtidig benyttet propagandaen julen til å demonstrere tysk kulturs overlegenhet. Fra Vorweihnachen, 1943: Kriegsweihnachten! Gerade jetzt erkennen wir die letzten Werte unserer Rasse, die im jubelnden und trotzigen Aufstand gegen die Dunkelheit gegen den Zwang, gegen jeden unwürdigen Zustand sich zur befreienden Tat erhebt. («Krigsjul! Akkurat nå erkjenner vi vår rases siste verdi, som heves til befriende gjerning i jublende og trassig opprør mot mørket og mot tvang, mot enhver uverdig tilstand.»)

Julen der hjemme

Pga mangelen på arbeidskraft som skyldtes at mennene var ved fronten, måtte kvinner overta ansvaret hjemme. Særlig de siste krigsårene var matvaresituasjonen katastrofal. Det måtte improviseres for å få til en julemeny. De første krigsårene fungerte rasjoneringen av mat og klær, langt på vei fordi okkuperte land ble utplyndret. Fra 1941 ble forsyningssituasjonen i riksområdet stadig mer kritisk. Stemningen ble utnyttet, når Rikspropagandaministeriet få dager før jul ba om donasjoner av ull-, pels- og vinterutstyr. De siste krigsårene sparte man opp matvarer i ukevis for å kunne bytte til seg særtildelingene før jul. Julelys ble fremstilt av voksrester.

De mange luftangrepene som ødela boliger og førte til masseevakuering og dødsfall, knuste de fleste håp om en fredelig jul. Resignasjon og sarkasmer bredte seg. De siste krigsårene ble mye av tiden tilbrakt i luftvernsbunkere under flyangrep, også på julaften.

Feltpostbrev fra julen 1932 i Kalmückien i Russland.

Brevhodet til et julebrev fra 1943.

Julen ved fronten

Julefeiringen ved fronten ble viet særlig oppmerksomhet av propagandakompaniene ved de forskjellige troppeavdelingene. Forseggjorte billed- og filmreportasjer i Deutsche Wochenschau, Frontschau og i NSDAPs månedlige billedrapporter skulle formidle et mest mulig perfekt og harmonisk inntrykk av julen ved fronten. Juletreet var en virkningsfull gjenganger både ved Afrika-fronten og i undervannsbåter.

Samtidig ble det formidlet romantiserende og forklarede fremstillinger av livet ved fronten til hjemmene. Det ble gitt et (feilaktig) inntrykk av stadige husflidskvelder i bunkerne med soldater som laget julegaver.

For enkelte avdelinger, også i SS, utgav propagandakompaniene spesielle julehefter, slik som Weihnachtsfeiern der Kameradschaft («kameratskapets julefeiring»). Dyktig og teknisk vel utført gav man de første krigsårene sårede soldater mulighet til å sende «snakkende feltpostbrev». Som i første verdenskrig forekom det fraternisering ved frontene. Slik forekom det vinteren 1940/41 at motstandere fant sammen til en provisorisk juleandakt.

Stor plass fikk erindringsreportasjer om Weihnachten im Felde 1914–17. Mange tekster, feltpostbrev og dikt fra den gang ble gjenutgitt: Diktet Soldatenweihnacht im Weltkrieg. av forfatteren Walter Flex, som hadde falt i 1917 og som ble æret av nasjonalsosialistene, er et av de mest prominente eksempler på bruken av myten om soldatenes julefeiringer i første verdenskrig. I nesten alle julehefter gjengav, men en tale holdt av en kavalerist ved navn Binding fra 1915 under tittelen Deutsche Art ist es, Weihnacht zu feiern.

Med den forverrede militære situasjon spesielt på østfronten tiltok tvilen på seier. For å opprettholde styrkenes kampmoral satte propagandaen fra og med 1942 andre ting i forgrunnen. Nå handlet det ikke så meget om å erobre Lebensraum («livsrom») i øst, og mer om å forsvare hjem og familie. Dette ble fremhevet med stor patos i Wehrmachts julehefter. Også julen var noe det gjaldt å forsvare. Luftwaffes ledelse gikk julen 1942 til uvanlige skritt for å styrke kampmoralen for styrkene som var omringet i Stalingrad: Det ble sluppet ned kunstige juletrær, ferdig pyntet med stjerner og klokker.

Bindeledd: Feltpost mellom hjem og front

For å demonstrere folkefellesskapets enhet, den tette forbindelse mellom Front og Heimat («front og hjem»), ble det fra statlig hold lagt stor vekt på at feltposttjenesten fungerte godt. Skolebarna ble oppfordret til å skrive til sine fedre ved fronten. Særlig til jul organiserte masseorganisasjonene «hjemmekvelder» som til en viss grad ble overvåket, for å pakke julegaver til frontsoldatene. Feltpostpakkene hadde som regel faste mål- og vektgrenser, tidvis redusert til maksimalt 100 gram, en utfordring for folk hjemme.

Forberedelsene av feltpostpakkene ble med hjelp av prominente kunstnerinner iscenesatt og utnyttet i medier som Die Deutsche Wochenschau og tallrike billedreportasjer. Også barns eller Jungmädels gaveoverrekkelser til soldater på lasarett var yndede motiver i julereportasjer.

Bevarte feltpostbrev og øyenvitneskildringer tegner et annet bilde av julen ved fronten. Særlig etter 1942, da den militære situasjon var alvorlig forverret, ble det tydelig at soldatene ved fronten ofte var avskåret fra slik kontakt med familien hjemme. Brev og feltpostpakker ankom sent eller aldri, forsyningssituasjonen var mange steder katastrofal, og julen forsterket styrkenes demoralisering.

Bindeledd: Großdeutscher Rundfunk («stortysk kringkasting») mellom hjem og front

Julebudskap fra Goebbels

Rikspropagandaminister Joseph Goebbels innførte radiobudskapet som årlig juleritual. Talene på Deutsche Volksweihnacht («tysk folkejulaften») gjenspeilte den aktuelle situasjon. Under krigen endret juletalens karakter seg; først var den familieorientert, senere en Fest des nationalen Heldengedenkens («nasjonal helteminnefest»). Budskapet julen 1939 tematiserte de evakuerte fra Saarområdet og de innvandrede baltertyskerne, den mest omfattende folkeinnvandring i nyere historie, som det het.

I 1940 oppfordret Goebbels det tyske folk til offerberedskap og forsakelser og sa:

«Darum wollen wir bei diesem Kriegsweihnachtsfest den Kopf hoch tragen und uns als deutsche Menschen und Mitglieder einer großen Volksfamilie fühlen, die ein späteres nationales Glück umso mehr verdient, je bereitwilliger sie die Beschwernisse der Gegenwart auf sich nimmt. Es war seit jeher der tiefere Sinn des Weihnachtsfestes, nicht so sehr den Frieden als Beglückung zu empfinden als vielmehr für den Frieden zu arbeiten und zu kämpfen.»

I 1941 var budskapet preget av den stadig sterkere førerkult. Goebbels oppfordret folket til å følge Hitler, angivelig garantisten for seier.

Madonna von Stalingrad, tegnet julen 1942 av Kurt Reuber, pastor og stabslege i det omringede Stalingrad.

Dagen før julaften 1942 feilet det tyske forsøket på å bryte ut av beleiringen i Stalingrad. Nå var den 6. armés undergang ikke lenger til å unngå. De omringede styrkenes moral og forsyningssituasjon var katastrofal julen 1942. Av de anslagsvis 195.000 omringede tyske soldatene var 165 000 døde ved sluttkampene eller under det påfølgende krigsfangenskap. Under inntrykk av den dramatiske stadige forverring av den militære situasjon holdt Goebbels en patosfylt tale julaften. Etterpå lot Propagandaministeriet ordlyden trykke opp gang på gang. Goebbels erklærte at de tyske dyder ville vise seg avgjørende for den endelige seier (Endsieg, «endelig seier»). Han fremstilte julen som en fest til minne om nasjonens helter og rasens avgjørende skjebneslag.

Unsere Toten sind überhaupt die einzigen, die heute zu fordern haben, und zwar von uns allen, an der Front wie in der Heimat. Sie sind die ewigen Mahner, die Stimmen unseres nationalen Gewissens, das uns ständig antreibt, unsere Pflicht zu tun.
Die Mütter, die Trauer um ihre verlorenen Söhne tragen, mögen beruhigt sein. Sie haben ihre Kinder nicht umsonst unter Schmerzen geboren und unter Sorgen erzogen. Sie führten als Männer und Helden das stolzeste und tapferste Leben, das ein Sohn des Vaterlandes führen kann, und krönten es mit dem heroischesten Abschluß, mit dem man es überhaupt zu Ende bringen vermag. Sie opferten sich, damit wir im Lichte stehen […] Umfangen von der hohen Nacht der klaren Sterne schauen wir gläubig und voll Vertrauen in die Zukunft. Das freie kommende Jahrhundert strahlt uns, wie der Dichter sagt, in königlicher Ferne an. Es fordert Kampf und Opfer von uns. Aber eines Tages wird es sich uns beugen. Das ist nur noch eine Sache der Zeit und der Geduld, des Mutes und des Fleißes, des Glaubens und des Vertrauens, der Stärke unserer Seelen und der Tapferkeit unserer Herzen

.

SS gjenga i sine hemmelige situasjonsrapporter Meldungen aus dem Reich den stemning i befolkningen som Goebbels' juletaler utløste. Den 29. desember 1942 beskrev meldingen at talen hadde særlig appell hos kvinnene ved sin sachliche Würde und Feierlichkeit («saklige verdighet og høystemthet»). Samtidig het det at luftalarmene i vest på julaften gjorde at folk følte seg utrygge i sine egne hjem.

Den 24. desember 1943, ti måneder etter sportpalasstalen der Goebbels introduserte «den totale krig» som ideal for en krigstrett befolkning, handlet juletalen hans om den politiske verdens gjenfødelse. Den siste juletalen den 27. desember 1944 nådde ikke ut over hele riksområdet, ettersom de første tyske storbyene etter oktober 1944 lå utenfor tysk maktområde. Talen kretset rundt verdien av utholdenhet og fast tro på endelig seier; Goebbels mante folket til en Kampf der harten Herzen («de harde hjerters kamp»).

Weihnachtsringsendungen («julering-sendinger»)

Volksempfänger, et billig radioapparat som kun kunne motta sendinger fra utvalgte bølgelengder, var vanlige i Tyskland.

For å skape samhørighet mellom hjem og frontavsnitt, sendte den tyske kringkastingen 1940-43 juleprogrammer som vekslet mellom forskjellige steder i Tyskand og forskjellige fronter. Disse programmene ble kalt Weihnachtsringsendung («jule-ringsendinger»). Dette var logistisk og krevde månederslang koordineringsplanlegging i forkant mellom Großdeutscher Rundfunk, Reichs-Rundfunk-Gesellschaft, de forskjellige Wehrmacht-tjenestesteder og propagandakompanier så vel som Reichspost. Det ble utprøvd uker i forkant, og til dels gjort opptak.

Allerede i 1939 kom det et spesialprogram til julaften, satt over mellom studioene, blant annet til Weimar og München. Rudolf Hess og Joseph Goebbels holdt juletaler. Under sendingen formidlet man julehilsener til frontavsnittene. Mellom de faste innslagene ble det spilt folkemusikk og julemusikk.

Fra 1940 hadde sendingene en slags «live-karakter»; men det kan betviles om dette var autentiske direkte-sendinger. Året 1942 hadde sendingen dialogkarakter mellom programleder i studio og de mange utestasjoner. Kringkastingen skapte inntrykk av at det kom direkteinnslag fra alle frontavsnitt, og at frontsoldatene utvekslet hilsener med dem hjemme. Tilhørere ønsket seg «spontant» julesanger, som så ble istemt fra alle fronter i samstemthet. Den siste «Weihnachtsringsendung» ble produsert i 1943. Julaften 1944 bortfalt direktekoblingene til frontavsnittene på grunn av den militære situasjon. Mange sendere var ødelagte, så det fantes ikke tekniske muligheter til å foreta direktekoblinger, selv om frontene allerede delvis var inne på riksterritoriet.

Bare noen få opptak av disse Weihnachtsringsendungen er bevart (komplett sending fra 1940, deler fra 1942 og 1943). Fra mange samtidige beretninger – som krever en kildekritisk tilnærming – synes det som om sendingene oppnådde sin hensikt. Også stemningsbildene utarbeidet av Sicherheitsdienst der SS, Meldungen aus dem Reich tyder på en gjennomgående positiv mottagelse i befolkningen. Julesendingene var ment som propaganda, men hørte ikke inn under den klassiske retorisk-manipulative kategori. Senere medievitenskapelig litteratur betrakter de i alt fire sendingene som en blanding av krigspropaganda, nazistisk ideologi og generell tysk julekultur.

Juletradisjoner, gamle og forsøk på nye

Vintersolvervsfeiring

Solvervsfeiring

Solvervseiring ble fra tidlig på 1900-tallet et viktig fellesskapsdannende og følelsesskapende ritual i tysk borgerlig Jugendbewegung («ungdomsbevegelse»), slik som Wandervogel («vandrefugler») og senere av Bündische Jugend. Solvervsfeiringene fikk en sentral plass i den nasjonalsosialistiske festkalender. Som ved andre ritualer og fester betjente de nasjonalsosialistiske ideologer seg av sakrale elementer. Man hevdet at den feirede solkult stammet fra germansk mytologi. De første årene var det i hovedsak lokale grupper av NSDAP, Schutzstaffel, Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel som arrangerte solvervsfestene. Fra 1935 sentraliserte man organiseringen. Og fra 1937 fikk de, som på Berlins Olympiastadion, en massekarakter. Arrangørene ville at vintersolverv skulle omtolke julen til en fest for «det atter oppstigende lys» (wiederaufsteigenden Licht). Forløpet ble planmessig organisert. Etter krigsutbruddet ble retningslinjene justert med tillegget Im Kriege während der Verdunkelungsvorschriften nicht durchführbar («i krig med blendingsforskrifter ikke gjennomførlig)».

Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel ved solvervsilden (1933).

Solvervsfeiringens forløp

Det følgende utdrag av retningslinjene beskriver forløpet:

Taus marsj til ildstedet. Oppstilling i firkant, åpen mot røyksiden. Fakkelbærere tenner faklene ...

1. Fanfarer
2. Skaren synger Und wenn wir marschieren, Heilig Vaterland eller annet.
3. Fakkelbærerne tenner tennpinnen. Før dette kan det deklameres et ildvers, eller det kan svinges med faklene eller gjøres en fakkelring.
4. Skaren synger Flamme empor.
5. Den fremstebærende eller enhetsførerens korte tale.
6. Vigslingssang Wir treten zum Beten, Deutschland heiliges Wort, med trommevirvel.
7. Kranskast med vers
8. Kort stillhet
9. Sluttord
10. Hyllest av Der Führer – tyske hymner

Avmarsj skjer som fakkeltog. En ildvakt blir igjen ved ildstedet.»

Fakkel- og båltenningen skal emosonalisere. Høydepunktet er når man antenner det solhjulene som er ombundet med strå og halm. Også temaer for talen er angitt. Valgmuligetene var «Wintersonnenwende in Glaube, Sitte und Brauch» eller «Wintersonnenwende und Julfest». Ofte var den patosfylte sang Siehe, es leuchtet die Schwelle av Baldur von Schirach en av bestanddelene.

De omfattende iscelesettelsene skulle skape en identitetsfølelse, og denne virkningen ble i regelen oppnådd blant de unge deltakerne.

Idealbilde av den tyske mor: SS-Leitheft, februar 1943.

Julen som moderskapets fest

Jesus Kristus passet ikke inn i nazistisk ideologi som bare fremhevet Hitler; han var frelser og redningsmann på «befrielsens dag», Tag der Befreiung. For nazistene var evangeliet en del av julelitteraturen som ble fortrengt, på linje med eventyr som Das Kindlein in der goldenen Wiege («det lille barn i gullvuggen»). «Fru Holle» kom i stedet, som Hüterin des ungeborenen Lebens («beskytterinne for det ufødte liv») og Lebensmutter («livets mor»). Fritz Hugo Hoffmann:

Da hat man nun der Deutschen Mutter den Jesusknaben untergeschoben und die herzinnigen Wiegenlieder umgedichtet auf die Krippe in Bethlehem in Palästina.

Etter noen års nazistisk styre ble det åpent polemisert mot det kristne julehistorien som ble erstattet av en versjon der velkjente bibelske elementer, slik som krybben, ble knyttet til trekk fra tyske folkeeventyr. Fra 1938 ble fru Holle i stigende grad omdefinert til julebruk som en Lebensmutter («livets mor») og germanernes fruktbarhetsgudinne Frøya.

Allerede tidlig under nasjonalsosialismen ble julefesten opphøyd til Fest der allgemeinen Mutterschaft («det allmene moderskaps fest») og til Mutternacht («modernatten»); den tyske moren ble stilisert til en slags gudsmodererstatning. For dette formål innstiftet NSDAP julen 1938 utmerkelsen Ehrenkreuz der deutschen Mutter («den tyske mors æreskors») eller bare Mutterkreuz («morskors») som ble gitt til barnerike mødre med dokumentert arierbekreftelse.

Moderskapet som «kime» til en rent «arisk rase», frembrakt av mødre og soldater, ble glorifisert og hyllet i utallige dikt og skrifter, som for eksempel i Werdende Bauernmutter («Blivende bondemødre») eller det viden utbredte dikt Mütterweihnacht («Mødres julaften»):

«So seh’n wir in der Weihenacht auf Erden
Die Mütter hell im Glanz der Sterne und der Kerzen stehn,
sie mussten still durch Nacht und Not und Schmerzen gehn,
auf daß dem Volk von Morgen Mütter und Soldaten werden.»

Under krigen ble kvinner den viktigste målgruppen for nasjonalsosialistisk propaganda rundt jul, ettersom de bar krigens psykologiske bør..

Vorweihnachten, den nasjonalsosialistiske adventskalender

Med tilbaketrengningen av de kristne juleskikker fra offisiell språkbruk og på grunn av den krigsbetingede alminnelige papirknapphet ble også den tradisjonelle adventskalender for det meste offer for sensuren. Kristne motiver ble erstattet av eventyr- og dyrefigurer. På grunn av adventskalenderens store popularitet blant barna ble den erstattet av en Vorweihnachten-kalender (førjulskalender), utgitt av Hauptkulturamt i Reichspropagandaleitung der NSDAP.

Ved siden av et utvalg av eventyr og nasjonalsosialistiske julesanger, anvisninger for egenproduksjon av juletrepynt i form av runer og solhjul, såkalte Weihnachtsgärtlein og Klausenbäumen av poteter, oppskrifter for billedbakverk (Sinngebäck) hadde kalenderne også en klar innretning mot militære innhold, som for eksempel i bladene: Wir bauen Schneebunker und Schneemänner («vi lager snøbunkere og snømenn») eller Kinder malen (motivforslag i 1942: Brennende russiske stridsvogner og ødelagte engelske skip). Stor plass ble gitt til Ahnenerne- og Sippenforschung og forklaring på runers og symbolers betydning.

Adventskalenderen Vorweihnachten ble utgitt i årene 1942 og 1943 med nesten identisk innhold. Utformingen ble imidlertid tilpasset gjeldende situasjon ved frontene. Mens 1942-kalenderbladets Noch 1 Tag bis Weihnachten («bare én dag til jul») var utstyrt med en trekkgirlander med angivelse av alle frontavsnitt fra Atlanterhavet til Afrika, fra øst til Norge, var dette fjernet i 1943-kalenderen på grunn av de endrede frontlinjer. Også den ledsagende teksten ble tilpasset den militære og politiske situasjon: At begrepet Großdeutsches Reich («Det stortyske rike») var fjernet i 1943, dokumenterer den endrede militære virkelighet.

In den Jahren des Krieges wie des Friedens darfst du niemals mehr den stillen Dank und das verpflichtende Gedenken an jene vergessen, deren Opfer dir die geborgene Weihnachtsruhe der Heimat ermöglichten, deshalb brenne am Fest in jedem Hause ein Licht für alle die getreuesten, die an den weiten Fronten des Großdeutschen Reiches ewige Wache halten. Kalenderblad: «1 Tag vor Weihnachten 1942»

In den Jahren des Krieges wie des Friedens darfst du niemals mehr den stillen Dank und das verpflichtende Gedenken an jene vergessen, deren Opfer dir die weihnachtliche Feier ermöglichten, deshalb brenne am Fest in jedem Hause ein Licht für alle die getreuesten, die an den weiten Fronten dieses Krieges Ewige Wache halten. Kalenderblatt: «1 Tag vor Weihnachten 1943»

Julleuchter («julelykter»).

Julteller («julefat»), krigsjulen 1939, Schöngarten Fliegerhorst Luftwaffenmuseum Berlin-Gatow.

Dekorasjoner

I mange familie- og kvinneblader ble det tradisjonelt gitt anvisninger for produksjon av julepynt og borddekorasjoner. NSDAPs propagandaledelses mange brosjyrer, Vorweihnachten-kalenderne og almanakken Kriegsweihnachten som ble utgitt etter krigsutbruddet, gikk kraftig inn for rent naturalistiske juledekorasjoner som angivelig knyttet an til et gammelt germansk opphav.

Av gran- og buksbomkvister, epler, nøtter, treskiver og poteter ble det laget lysestaker som ofte var utstyrt med germanske eller nordiske symboler. Man gikk i sterk grad inn for det såkalte Klausenbaum bestående av poteter og grankvister og Julleuchter dekorert med germanske symboler. Derutover ble den klassiske grønne adventskrans modifisert; den fikk form av et hakekors med et sentralt plassert lys.

I SS var ledere som Himmler fascinert av okkultistiske ideer og germanerkult, enda okkultistiske foreninger ved en offentlig forordning i 1933 ble klassifisert som statsfiendtlige. Fra 1938 mottok medlemmer av SS som julegave en såkalt Julleuchter («julelykt») og en dekorert Julteller («juletallerken») fra Heinrich Himmler. Disse var av keramikk og var dekorert med runer og gammelgermanske sinnbilder, for det meste produsert av SS' eget Porzellanmanufaktur Allach i konsentrasjonsleirene Dachau og Neuengamme. Ved siden av keramiske Julleuchter ble det også fremstilt mange tremodeller, oftest med en sentral solskive eller andre motiver fra germansk mytologi.

Sonnwendkranz («solvervskrans») og eventyrhage

Den tradisjonelle adventskransen med røtter i en protestantisk tradisjon fra 1800-tallet skulle erstattes med en Sonnwendkranz («solvervskrans») med solhjul- eller vikingmotiver – eller med den såkalte Lichterkranz («lyskrans»). Lysene på kransen symboliserte ikke lengre de fire adventssøndager, men var Wünschelichter («ønskelys») for de fire årstider. Som passende ved tenningen av disse Wünschelichter ble det i egne julehefter trykt små vers. Nå var det ikke lenger velsett å bruke familiens nedarvede julekrybbe; i stedet ble det markedsført skoglandskaper med dyremotiver av tre eller papp, med navn som Weihnachtsgärtlein («små julehager») eller Märchengarten («eventyrhager»). Samtidig kom det tallrike publikasjoner som gikk løs på julehistorien: Geterne på marken ble en folkloristisk gruppe som «zur Wintersonnenwende blasend durch die Fluren zog» (som kom blåsende gjennom markene). I stedet for den tradisjonelle julefortellingen ble det nå for det meste presentert eventyr. Her inntok gjerne en historie om Frau Holle en sentral stilling, nye romantiserende eventyr som Weihnachten im Walde («Jul i skogen») av Hildegard Rennert ble aktivt markedsført i mediene, alt for å introdusere og lette overgangen til Märchengarten til erstatning for julekrybben.

Lystenningsvers (Lichtersprüche)

Ved siden av «Heimholung des Feuers» (hjemhentingen av ilden) forsøkte nasjonalsosialistene ved å innføre egne lystenningsvers («Lichtersprüche») nok en ny skikk som skulle integreres i familiekretsens tyske Jul, for å motvirke faren for at de dystre tanker skulle få overtaket. Ved tenningen av ønskelysene på solvervskransen skulle det resiteres vers, og de ble det gitt eksempler på i Vorweihnachten-kalendrene («adventskalendere») som skulle knytte forbindelse mellom hjem og front.

Far:
Die Sonne ist durchs Jahr gerollt,
jetzt ist sie schwach und klein.
Doch bald wird sie mit ihrem Gold
groß und voll Wärme sein.
So schmücken wir den Sonnwendkranz
für seinen neuen Lauf
und stecken ihm mit hellen Glanz
vier rote Wünschelichter auf:

Første barn:
Ich bringe mein Licht der Mutter dar,
sie sorgt für uns Kinder das ganze Jahr.

Andre barn
Mein Licht soll für alle Leute brennen,
die heute nicht Weihnachten feiern können.

Tredje barn:
Ich bringe mein Licht für alle Soldaten,
die tapfer die Pflicht für Deutschland taten.

Fjerde barn:
Mein Wünschelicht sei dem Führer geschenkt,
der immer an uns und Deutschland denkt.

Det het videre at barna kan fremføre flere vers, tilrettelagt av moren og lært utenat av barna. De kan rettes til kjære slektninger, til hjemmet eller den kanskje fraværende faren.

WHW-samlefigureserien Deutsche Märchen som juletrepynt.

«Jultanne» (julegran)

Det pyntede Christbaum (et tradisjonelt og kristent tysk navn på juletreet; et annet er Weihnachtsbaum, «hellignattstre») var lenge hovedsymbolet på den tyske julen. Den mest nedarvede juletrepynten med engler, glinsende kuler, juleglitter, englehår og «Christbaumspitzen» ble nå betegnet som gammelmodig kitsch. Juletreet ble i Hitler-tiden fremstilt som en avlegger av det germanske verdenstreet Yggdrasil og «den tyske juls symbol». Samtidig ble det foreslått å ta i bruk det riktige tyske Lichterbaum («lystre»), julegranen (Jultanne) pyntet med epler, nøtter og hjemmebakt Sinngebäck, komplett med løvsagede dyrefigurer og germanske symboler, runer eller innkjøpt Julschmuck («julepynt»). Denne Jul- eller «Weihenachtsschmuck» lignet på de tradisjonelle juletrekuler – men med runer, hakekors og en mengde germanske symbolel. Fra 1934 var hakekorset offisielt blitt tillatt som juleutsmykning. I førjulstiden gjennomførte man innsamlingsaksjonen «Schmuck für den Weihnachtsbaum», og da ble det solgt samlefigurer fra Winterhilfswerk for familienes Lichterbaum («lystre»). De klassiske kristne juletrespissene (Christbaumspitze) av glass skulle erstattes av selvlagede solhjul (Sonnenräder), den klassiske juletrefoten erstattet av trekonstruksjoner i form av hakekors.

I noen hjem ble det oppsatt «germansk» pyntede Julbogen («julebuer») med buksbom, epler og nøtter; inspirasjonen kom fra den tradisjonelle Jöölboom (også kalt Friesenbaum «frisertre») som inngikk og fortsatt inngår i Nordfrieslands julefeiring, nordvest i Schleswig-Holstein. Den Julbogen («julebuen») som nazistene presenterte, ble gjerne dekorert ned hjemmebakst eller av tre utskårne germanske symboler, norner, og fire lys. Buens form skulle representere solens gang, og forene fruktbarhetssymboler, lys og nytt liv. Julebuen og hvordan den skulle lages, ble presentert i NS-Frauen-Warte.

Nikolaus-gave (1940).

Der Sunnwendmann («solvende-mannen»)

En av julens sentrale skikkelser er St. Nikolaus i sin funksjon som gavebringer, av nazistene omskapt til en kristen versjon av Wodan (Odin) som rir på sin åttebeinte hest over jorden og innvarsler vintersolverv. Slik ble St. Nikolaus gjort til en noe dystrere skikkelse, kalt der Schimmelreiter og der rauhe Percht, den tyske Knecht Ruppricht eller Weihnachtsmann («julemann»), eller Sunnwendmann («solvendemann»). Disse fryktinngydende skikkelsene hører i alpine strøk til feiringen av Krampus og St Nikolaus' følge, og ble i Hitler-tiden vesentlig mer sentral.

De nasjonalsosialistiske Volkskundler («folkeminnegranskere») støttet seg særlig på Knecht Ruprecht i Jacob Grimms verk Deutsche Mythologie. De knyttet «völkische» nazisymbolikk til germansk-hedensk mytologi, folkelige seder og en pseudoreligiøs forestilling, for slik å styrke akseptansen til denne nyskapte gavebringerskikkelse. Nikolausdagen, 6. desember, ble i 1940 i offentlig språk endret til Ruprechtstag («Ruprechts dag»). I mange julebøker ble St. Nikolaus regelrett forhånet, og i han sted ble «der Weihnachtsmann» iscenesatt som en «ekte velgjører».

Julesanger

Mange tyske julesanger står i en svært gammel tradisjon, og med opphav i festgudstjenester. Flere var opprinnelig middelalderske og på latin, og helt eller delvis oversatt, slik som In dulci Jubilo – Nun singet und seid froh. En annen bakgrunn har Joseph, lieber Joseph mein, der juleskikken er å symbolsk vugge Jesusbarnet i krybben (Kindelwiegen), noe som går tilbake til middelalderens nonneklostre.

De tradisjonelle kristelige julesanger var dypt forankret i befolkningen og allmentysk tankegods, og ble sunget ved alle julens festligheter.

De nasjonalsosialistiske ideologene forsøkte ved systematiske strategiske tekstendringer å avkristne og «germanisere» julesangene. Noen av dem, som Tochter Zion, freue dich, Du lieber heiliger frommer Christ eller Zu Bethlehem geboren, ble direkte forbudt av sensuren i offentlige feiringer. Andre aksepterte makthaverne som «ubetenkelige», blant annet O Tannenbaum og Morgen, Kinder, wird’s was geben («I morgen, barn, vil det bli noe»). Atter andre, som Stille Nacht, heilige Nacht eller stykkene i et avsnitt under, ble «omdiktet», dels slik at det sentrale budskapet ble helt forvansket. Til tross for hyppig bruk av de nye versjoner i radio og andre kontrollerte sammenhenger, hevdet ikke disse nyskapningene seg nevneverdig overfor de tradisjonelle sanger og tekster i hjemmene.

Nye julesanger

Gjennom radioen, skolene og ved julefestene arrangert av de nazistiske masseorganisasjoner ble det i stort monn utbredt nye Weihnachtslieder som var rotfestet i den nasjonalsosialistiske ideologi. Blant disse hyppig fremførte nye julesanger kan fremheves In dieser klaren Sternennacht, Tal und Hügel sind verschneit, Der Schnee ist leis gesunken og Weihnacht der Soldaten. De fleste av dem var preget av en svulstig lyrikk med voldsom patos.

Mest kjent av alle, Hohe Nacht der klaren Sterne (1936), stammer fra Hans Baumann, som hadde skaffet seg et navn blant nasjonalsosialistene allerede i 1932 med Deutsche Arbeitsfronts sang, Es zittern die morschen Knochen. Etter 1945 var julesangen bare sjelden å høre, med den var medtatt i et musikkalbum fra 2003 av Heino.

Noen andre av disse julesangene overlevde nazismen og var i mer alminnelig bruk etter andre verdenskrig. Blant dem er en fra 1936, fra HJ-Liederblatt 65: Julesangen Bald nun ist Weihnachtszeit.

Manipulerte julesanger

For enkelte tradisjonelle julesanger, som Es ist ein Ros entsprungen, foreligger det flere nydiktninger som ble benyttet i offisielle feiringer i nazismens ånd, men som ikke fikk vesentlig gjennomslagskraft i familiens krets. Selv den aller mest kjente tyskspråklige julesangen, Stille Nacht, heilige Nacht, ble omdiktet i 1942, der trauten hochheiligen Paar («det trolovede høyhellige par») ble endret til strahlende Lichterbaum («strålende lystre») og Christ, in deiner Geburt («Kristus, ved din fødsel») ble til Werdet Lichtsucher all! («[måtte dere] bli lyssøkende alle»). En av de oppdiktede julesangene, som opprinnelig var kjent som Aargauer Sterndrehermarsch «Stjernedreiermarsj fra Aargau», er også inn i etterkrigstiden bevart i lett omdiktet form, foretatt av Paul Hermann (1939).

De følgende oppstillinger anskueliggjør enkelte av disse omdiktningene.

Es ist ein Ros entsprungen

Katolsk kirkelig hymne (1599)	Omdiktning 1942	Omdiktning 1943
Es ist ein Ros entsprungen aus einer Wurzel zart, wie uns die Alten sungen, von Jesse kam die Art und hat ein Blümlein bracht mitten im kalten Winter wohl zu der halben Nacht. Das Röslein, das ich meine, davon Jesaja sagt, ist Maria, die reine, die uns das Blümlein bracht. Aus Gottes ewgen Rat, hat sie ein Kind geboren, und blieb eine reine Magd.	Uns ist ein Licht erstanden in einer dunklen Winternacht. So ist deutschen Landen, der Glaube neu entfacht. Es kommt der Sonne Schein! Nach vielen harten Tagen, muß Sieg und Frieden sein. Den Müttern an der Wiege, den Kindlein sei beschert, durch unsere Kraft im Kriege, Ein Leben glückbeschwert! Gott mach das Herze weit, daß es dies Licht bewahre, durch jede dunkle Zeit.	Nun leuchtet’s in den Herzen Und aller Mütter Traum Blüht leis in lichten Kerzen, Jung grünt der Lebensbaum. Die liebe Weihnachtszeit Sagt von stets neuen Werden Und Gottes Ewigkeit. Will auch ein Jahr sich legen, Dem nächsten reicht’s die Hand, Viel hundert Keime regen sich bald im weiten Land. Viel tausend Kinderlein Sind unsres Volkes Morgen, Des laßt uns fröhlich sein!

Ihr Kinderlein, kommet

Opprinnelig tekst 1837

Omdiktning 1943

Ihr Kinderlein, kommet, o kommet doch all’! Zur Krippe her kommet in Bethlehems Stall, und seht, was in dieser hochheiligen Nacht der Vater im Himmel für Freude uns macht. O seht in der Krippe, im nächtlichen Stall, seht hier bei des Lichtleins hellglänzendem Strahl in reinlichen Windeln das himmlische Kind, viel schöner und holder, als Engel es sind. Da liegt es – das Kindlein – auf Heu und auf Stroh; Maria und Josef betrachten es froh; die redlichen Hirten knien betend davor, hoch oben schwebt jubelnd der Engelein Chor.

Ihr Kinderlein kommet, o kommet doch her vernehmet zur Weihnacht die uralte Mär und seht, welch ein Baum trotz der eiskalten Zeit geschmückt ist mit grünem, lebendigen Kleid. Die Lichterlein blitzen und blinken soviel und leuchten zu Jubel und kindlichem Spiel und jedes hat seinen hellflimmernden Schein und ladet zu Heimkehr und Andacht uns ein. Das deutet auf uralte Zeiten zurück und lenkt auf die Sitte der Ahnen den Blick und lehrt, daß dies Erbe bis heutigem Tag und weiter in Zukunft bewahrt bleiben mag.

Leise rieselt der Schnee

Opprinnelig tekst 1895	Omdiktning 1943
3. Bald ist heilige Nacht, Chor der Engel erwacht, hört nur, wie lieblich es schallt, freue Dich, Christkind kommt bald!	3. Sonne steiget empor Kraft und Einheit drängt vor, Glauben an Deutschland erwacht, bricht durch die dunkele Nacht.

Es ist für uns eine Zeit angekommen

Aargau 1902	Umdichtung 1939
Es ist für uns eine Zeit angekommen, sie bringt uns eine große Gnad: Unser Heiland Jesus Christ, der für uns, der für uns, der für uns Mensch geworden ist.	Es ist für uns eine Zeit angekommen, Sie bringt uns eine große Freud’. Übers schneebeglänzte Feld, wandern wir, wandern wir, durch die weite, weiße Welt.

Stille Nacht, heilige Nacht

1818

Omdiktning 1942

Stille Nacht, heilige Nacht! Alles schläft, einsam wacht Nur das traute, hochheilige Paar. Holder Knabe im lockigen Haar, Schlaf in himmlischer Ruh, Schlaf in himmlischer Ruh. Stille Nacht, heilige Nacht! Gottes Sohn, o wie lacht Lieb aus deinem göttlichen Mund, Da uns schlägt die rettende Stund, Christ, in deiner Geburt, Christ, in deiner Geburt. Stille Nacht, heilige Nacht! Hirten erst kundgemacht, Durch der Engel Halleluja. Tönt es laut von fern und nah: Christ, der Retter ist da, Christ, der Retter ist da!

Stille Nacht, heilige Nacht O wie schön! Welche Pracht! In dem festlichen, trauten Raum steht der strahlende Lichterbaum! Weihnacht ist wieder da! Weihnacht ist wieder da! Stille Nacht, heilige Nacht – Kinderschar, o wie lacht Freude euch aus Herz und Mund! Weihnachtswunder tut sich euch kund! Werdet Lichtsucher all! Werdet Lichtsucher all! Stille Nacht, heilige Nacht – Kerzenschein flimmert sacht – Das zum Leben erweckende Licht Sieghaft durch das Dunkel bricht! Freuet euch und seid froh! Freuet euch und seid froh!

Litteratur

Kilder

• Alexander Boss: Feierbuch der deutschen Sippe Widukind-Verlag, Berlin, 1941
• Wilhelm Beilstein: Lichtfeier, Sinn, Geschichte, Brauch und Feier der deutschen Weihnacht, Deutscher Volksverlag, München, 1942
• Karl Heinz Bolay: Deutsche Weihnachten: Ein Wegweiser für Gemeinschaft und Familie, Widukind-Verlag, Berlin, 1941
• Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, Thea Haupt, F. Eher Nachf., München, 1942
• Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, Thea Haupt, F. Eher Nachf., München, 1943
• Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1941
• Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1942
• Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1943
• Mathilde Ludendorff, Erich Ludendorff: 'Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis, Ludendorffs Verlag, München, 1936
• Helmuth Miethke: Wintersonnenwende, Weihnachtsbaum und Weihnachtsmann, i Treuhilde – Blätter für deutsche Mädel, bind 47, nr 5, Berlin, udatert, s. 66–68
• Gerhard Müller: Weihnacht der Deutschen. Aus Geschichte und Brauchtum zur Weihnachtszeit, Greiser, Rastatt, 1945
• Hans Niggemann: Feste und Feiern deutscher Art: Weihnachten, Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg, 1934
• Carl Schütte: Feste und Feiern deutscher Art: Weihnachten, Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg, 1934
• Paul Zapp: Germanisch-deutsche Weihnacht: Vorschläge und Anregungen zur Julfestgestaltung, Gutbrod, Stuttgart, 1934

Fremstillinger

• Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht – Das Weihnachtsfest in der Politischen Propaganda, Verlag an der Ruhr, Mülheim an der Ruhr, 2000, ISBN 3-86072-572-6
• Nadja Cornelius: Genese und Wandel von Festbräuchen und Ritualen in Deutschland von 1933 bis 1945, Kölner ethnologische Beiträge, 8, Köln, 2003, ISSN 1611-453
• Richard Faber, Esther Gajek: Politische Weihnachten in Antike und Moderne – Zur ideologischen Durchdringung des Fest der Feste, Königshausen & Neumann, Würzburg, 1997, ISBN 3-8260-1351-4
• Michael Fischer: Vater steht im Feld und hält die Wacht: Die Schrift Deutsche Kriegsweihnacht als Mittel der Propaganda im Zweiten Weltkrieg, Michael Fischer: Lied und populäre Kultur/Song and Popular Culture, 50/51, 2005, ISSN 1619-0548, s 99–135
• Doris Foitzik: Rote Sterne, Braune Runen – Politische Weihnachten zwischen 1870 und 1970, Intern. Hochschulschriften, 253, Waxmann, Münster, 1997, ISBN 3-89325-566-4
• Frauengruppe Faschismusforschung: Mutterkreuz und Arbeitsbuch: Zur Geschichte der Frauen in der Weimarer Republik und im Nationalsozialismus 2. Auflage. Fischer, Frankfurt/M., 1988, ISBN 3-596-23718-1
• Birgit Jochens: Deutsche Weihnacht: Ein Familienalbum 1900–1945, Nicolai, Berlin, 2011, ISBN 978-3-87584-603-4
• Walther Hofer: Der Nationalsozialismus, Dokumente 1933–1945, Fischer Bücherei, Frankfurt/M., 2011, ISBN 978-3-596-26084-3
• Kerstin Merkel, Constance Dittrich: Spiel mit dem Reich – Nationalsozialistische Ideologie in Spielzeug und Kinderbüchern, Harrassowitz, Wiesbaden, 2011, 978-3-447-06303-6
• Heinz Müller: Miniatur-Broschüren des Winterhilfswerkes WHW/KWHW o. a. 1937–1944, Sammlerkreis Miniaturbuch e.V., Stuttgart, 1997
• Uwe Puschner, Clemens Vollnhals: Die völkisch religiöse Bewegung im Nationalsozialismus. Eine Beziehungs- und Konfliktgeschichte, Vandenhoeck & Ruprecht, Ort=Göttingen, 978-3-525-36996-8, 2012
• Michael Salewski, Guntram Schulze-Wegener: Kriegsjahr 1944: Im Großen und Kleinen, i Historische Mitteilungen (Beiheft), 12, Stuttgart, 1995, ISBN 978-3-515-06674-7
• Rudolf Simek: Lexikon der germanischen Mythologie, 3. Auflage, Kröner Verlag, Stuttgart, 2006, ISBN 3-520-36802-1
• Josef Thomik: Nationalsozialismus als Ersatzreligion – Die Zeitschriften „Weltliteratur“ und „Die Weltliteratur“ als Träger nationalsozialistischer Ideologie, Einhard, 2009, Aachen, ISBN 978-3-936342-73-4
• Klaus Vondung: Magie und Manipulation. Ideologischer Kult und politische Religion des Nationalsozialismus, Vandenhoeck & Ruprecht, 1971, Göttingen
• Ingeborg Weber-Kellermann: Das Weihnachtsfest – eine Kultur- und Sozialgeschichte der Weihnachtszeit, C. J. Bucher, München und Luzern, 1987, ISBN 3-7658-0273-5
• Knut Schäferdiek: Germanisierung des Christentums?, i Der Evangelische Erzieher, 48, Frankfurt/M., Berlin, München, 1996, s 333–342
• Dominik Schrage: „Singt alle mit uns gemeinsam in dieser Minute“ – Sound als Politik in der Weihnachtsringsendung 1942, Politiken der Medien, 11, 2005, s. 267–285 | Online=Online-Fassung PDF; 166 kB) lest 25. mars 2012
• Bernhard Welte: Ideologie und Religion, Franz Böckle, Franz-Xaver Kaufmann, Karl Rahner, Bernhard Welte in Verbindung mit Robert Scherer: Christlicher Glauben in moderner Gesellschaft, 21, Herder, Freiburg, Basel, Wien, 1980, s 79–106

Eksterne lenker

• (en) Christmas in Germany in the 1930s – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Christmas in Germany in the 1940s – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Lyddokument – Schlussteil der Weihnachtsringsendung 1942 Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. (4:45 minutter; MP3; 2,3 MB) fra Rundfunkmuseums der Stadt Fürth.
• Der sprechende Feldpostbrief Ein Hörbeispiel; Deutsches Rundfunkarchiv, 2002
• „Führers Weihnachten“, mit zahlreichen Abbildungen Rezension einer Ausstellung in Köln
• Weihnachten 1941 Hitler feiert im privaten Kreis (Filmaufnahme) «Hitler feirer i sin private krets» (filmopptak)
• Bericht der Deutschen Wochenschau 1942 Ein zusammenfassender Propagandabericht über Weihnachten 1942, hinterlegt mit den „neuen“ Weihnachtsliedern, wie „Hohe Nacht der klaren Sterne“

Autoritetsdata