Nero

«Nero» har flere betydninger.

Nero (latin: Claudius Cæsar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (50–54 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynastiet. Den 25. februar i 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius.

Nero Nero
Født		Lucius Domitius Ahenobarbus 15. desember 37 Antium
Død		9. juni 68 Roma Selvmord
Beskjeftigelse		Lyriker, politiker, militært personell, musiker
Embete		Romersk keiser (54–68) romersk senator romersk konsul
Ektefelle		Claudia Octavia (53–62) (avslutningsårsak: skilsmisse) Poppæa Sabina (62–65) (avslutningsårsak: ektefelles død) Statilia Messalina (66–68) (avslutningsårsak: død) Sporus
Partner(e)		Claudia Acte
Far		Gnaeus Domitius Ahenobarbus Claudius (familierelasjon: adoptivfar)
Mor		Agrippina den yngre
Barn		Claudia Augusta (mor: Poppæa Sabina)
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Sepolcro dei Domizi
Navn før tiltredelse		Lucius Domitius Ahenobarbus
Navn som keiser:		Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus
Regjerte		13. oktober 54 - 9. juni 68
Dynasti		Julo-claudiske
Forgjenger		Claudius
Etterfølger		Galba
Nero på Commons Se også liste over romerske keisere

Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Cæsar og ble hans arving og etterfølger. Som Claudius ble Nero keiser med samtykke av pretorianergarden. Neros mor, Agrippina, var antagelig deltakende i Claudius’ død og Neros nominasjon som keiser. Hun dominerte Neros tidlige liv og beslutninger inntil han fortrengte henne og fem år inn i sitt styre fikk han henne myrdet.

I løpet av sine første år som keiser var Nero tilfreds med å bli ledet av sin mor, sin lærer Lucius Annaeus Seneca og sin pretorianske prefekt, Sextus Afranius Burrus. Etter hvert som tiden gikk begynte han å delta mer aktivt og mer uavhengig i regjeringen og utenrikspolitikken. I løpet av hans styre utførte den respekterte general Corbulo en vellykket krig og forhandlet fram en fredsavtale med Partia. Hans general, Suetonius Paulinus, knuste et betydelig opprør i romersk Britannia, ledet av den britonske dronning Boudicca. Det bosporanske rike ble kortvarig under Romerriket, og den første jødisk-romerske krig begynte. Nero fokuserte mye av sin oppmerksomhet på diplomati, handel og rikets kulturelle liv, beordret teatre å bli bygget og promoterte atletiske leker. Han gjorde offentlige opptredener som skuespiller, poet, musiker og ved å kjøre stridsvogn. I øynene til tradisjonalister underminerte dette hans verdighet og autoritet som person, status og posisjon. Hans overdrevne program med offentlige og private byggverk over hele riket ble finansiert med økning av skattene, noe som ble sterkt mislikt av mellomklassen og de øverste samfunnsklassene. Ulike sammensvergelser mot hans liv ble avslørt, og lederne, de fleste av dem innenfor Neros eget hoff, ble henrettet.

I 66 la han til tittelen imperator til navnet sitt. Nero synes å ha vært en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert sin mor, sin bror Britannicus, minst én av sine koner - Poppaea Sabina, og hennes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske olympiske leker, hvor han deltok i 67, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant.

I 68 gjorde Vindex, guvernør i det galliske territoriet Gallia Lugdunensis, opprør. Han fikk støtte fra Galba, guvernør i Hispania Tarraconensis. Opprøret til Vindex feilet i sitt umiddelbare mål, men Nero flyktet fra Roma da byens misfornøyde sivile og militære myndigheter valgte Galba som ny keiser. Nero begikk selvmord den 9. juni 68 da han fikk vite at han hadde blitt dømt til døden in absentia som offentlig fiende. Det gjorde ham til den første romerske keiser som begikk selvmord. Hans siste ord skal ha vært «Hvilken kunstner verden mister i meg.» Elskerinnen, Claudia Acte, hadde ansvaret for begravelsen hans. Hans død avsluttet det julo-claudiske dynastiet og utløste en kortvarig periode med innbyrdeskrig kjent som året med de fire keiserne.

Neros omdømme i ettertiden er dårlig, vanligvis assosiert med tyranni og dekadanse. De fleste romerske kilder, som Suetonius og Cassius Dio, har gitt gjennomgående negative bedømmelse av hans personlighet og styre; Tacitus hevdet at det romerske folket mente at han var undertrykkende og korrupt. Suetonius har fortalt at mange romere mente at den store brannen i Roma i 64 var utløst av Nero for å rydde vei for et stor keiserpalass, Domus Aurea. Ifølge Tacitus ble det sagt at Nero la skylden for brannen på de kristne og lot dem brenne levende som straff, tilsynelatende ikke motivert av offentlig rettferdighet, men av personlig ondskap. En del moderne historikere har stilt spørsmål ved påliteligheten til de antikke kildene om Neros tyranniske handlinger. Noen få kilder framstiller Nero i et mer fordelaktig lys. Det er bevis for hans popularitet blant vanlige folk, særlig i Romerrikets østlige provinser, hvor en folkelig legende oppsto at Nero ikke hadde dødd og ville komme tilbake. Minst tre ledere av kortvarige og mislykkede opprør framstilte seg som «den gjenfødte Nero» for å skaffe seg folkelig støtte.

Liv og virke

Tidlige år

Nero ble født som Lucius Domitius Ahenobarbus den 15. desember 37 i Antium, rundt femti km sør for Roma. Han var eneste sønn av Gnaeus Domitius Ahenobarbus og Agrippina den yngre. Hans besteforeldre på morssiden var Germanicus og Agrippina den eldre; hans mor var søster av keiser Caligula. Hans tippoldefar var Augustus i nedstamming fra hans eneste datter Julia.

Den antikke biografen Suetonius, som var kritisk til Neros forfedre, skrev at Augustus hadde bebreidet Neros bestefar for hans usømmelige nytelse av voldelige gladiatorleker. I henhold til Suetonius var Neros far kjent for å ha vært «bråsint og brutal» og at begge «likte hesteveddeløp og teaterforestillinger i en grad som ikke var passende for deres posisjon.»

Neros far, Domitius, døde i 40. Noen få år før hans død hadde Domitius vært involvert i en politisk skandale, som i henhold til Neros moderne bigraf Jürgen Malitz, kunne ha kostet ham livet hadde det ikke vært for keiser Tiberius beleilig døde i 37. I tidligere år hadde Neros mor også vært involvert i en skandale. Caligulas elskede søster, Drusilla, hadde nylig dødd og Caligula begynte å føle seg truet av sin svoger, Marcus Aemilius Lepidus. Agrippina ble mistenkt for utroskap med Lepidus og ble tvunget til å bære gravurnen etter at Lepidus var blitt henrettet. Caligula forviste deretter sine to søstre, Agrippina og Julia Livilla, til avsidesliggende øy i Middelhavet. Agrippina ble forvist for å ha sammensverget for å velte Caligula. Neros arv ble tatt fra ham og han ble sendt avsted for å bo med sin tante på farssiden, Domitia Lepida, mor til Claudius’ tredje hustru Valeria Messalina.

Statue av Nero som en gutt.

Caligulas styre varte fra 37 og til 41. Han døde fra tallrike stikkskader etter å ha blitt overfalt av sin egne folk fra pretorianergarden på Palatinerhøyden. Claudius etterfulgte Caligula som keiser. Agrippina giftet seg med Claudius i 49 og ble hans fjerde hustru. I februar 49 hadde hun overtalt Claudius til å adoptere sin sønn Nero, og deretter ble «Claudius» en del av hans navn: Nero Claudius Cæsar Drusus Germanicus. Claudius lot prege gullmynter for å markere adopsjonen. Myntene markerte også ved deres spredning og billedbruk at en ny hersker var i utvikling, men til tross for hendelsene i Roma var Neros stebror Britannicus mer framstående på mynter preget i provinsene tidlig på 50-tallet.

Nero gikk offisielt inn i den offentlige liv i 51 da han ble regnet som voksen i en alder av rundt 14 år. Da han fylte 16 ble han gift med Claudius’ datter og samtidig hans stedatter, Claudia Octavia. Mellom årene 51 og 53 holdt han flere taler på vegne av ulike samfunn, inkludert borgerne i byen Ilium i Epirus i dagens Balkan, og byen Apamea i Frygia i Anatolia, sistnevnte ønsket fritak fra skatt i fem år grunnet ødeleggelser i jordskjelv, og tilsvarende for kolonien i Bologna i nordlige Italia etter en ødeleggende brann.

Claudius døde i 54, og mange antikke historikere hevder at han ble forgiftet av Agrippina. Shotter har skrevet at «Claudius’ død i 54 har vanligvis blitt vurdert som en hendelse framskyndet av Agrippina ettersom det var tegn på at Claudius viste en fornyet hengivenhet for sin ektefødte sønn,» men han merket seg at blant de antikke kildene var Josefus særskilt reservert i å beskrive forgiftningen som et rykte. Samtidens kilder er avvikende i deres redegjørelser. Tacitus sier at Locusta gjorde istand giften, som ble reservert for keiseren av hans munnskjenk Halotus. Tacitus skrev også at Agrippina sørget for at Claudius’ greske lege Stertinius Xenophon for å administrere i en hendelse hvor keiseren overlevde. Suetonius avviker i en del detaljer, men impliserer Halotus og Agrippina. Som Tacitus skrev Cassius Dio giften ble forbedredt av Locusta, men i hans redegjørelse er den administrert av Agrippina framfor av Halotus. I satiren Apocolocyntosis nevner ikke den antatte forfatteren Seneca den yngre sopp i det hele tatt. Agrippinas deltagelse i Claudius’ er således ikke akseptert som fakta av alle moderne forskere.

Før Claudius var død hadde Agrippina sørget for å få fjernet Britannicus’ lærere og erstattet dem med folk hun selv hadde valgt ut. Hun greide også å overbevise Claudius om å få erstattet to prefekter i pretorianergarden, som var mistenkt for å sympatisere med Brittanicus, med en eneste kommandant, Burrus. Da ledelsen av livvakten var erstattet med en offiser lojal til Agrippina kunne makten overføres til Nero uten hindringer.

Neros styre

Mynt preget under Claudius som feirer den unge Nero som den framtidige keiser, ca. 50.

En aureus av Nero sammen med sin mor, Agrippina, ca. 54.

Det meste som er kjent om Neros styre kommer fra tre antikke forfattere: Tacitus, Suetonius, og den greske historikeren Cassius Dio.

I henhold til de antikke kildene var Neros byggeprosjekter altfor overdrevne og store utgifter under Nero etterlot Italia «gjennomgående utmattet av bidrag til penger» med «provinsene ruinert». Moderne historikere har imidlertid påpekt at epoken var befengt med deflasjon (prisfall) og at det er sannsynlig Neros forbruk kom i form av offentlige byggeprosjekter og veldedighet som hadde til hensikt å lette økonomiske vanskeligheter.

Tidlige styre

Neo ble keiser i 54, seksten år gammel. Det gjorde ham til den yngste enekeiser fram til Heliogabalus ble keiser fjorten år gammel i 218. De første fem årene av Neros styre ble skrevet av Trajan som Quinquennium Neronis; tolkningen av denne frasen har vært en del av akademisk debatt. Som farao av Egypt tok Nero den kongelige tittelen Autokrator Neron Heqaheqau Meryasetptah Tjemaahuikhasut Wernakhtubaqet Heqaheqau Setepennenu Merur («Keiser Nero, hersker av herskere, valgt av Ptah, elsket av Isis, den solid bevæpnete som rammer utenlandske land, seierrik for Egypt, hersker av herskere, valgt av Nun som elsker ham.»)

Neros lærer, Seneca, forberedte hans første tale til det romerske senatet. I løpet av talen snakket Nero om å «fjerne det dårlige fra tidligere regime». Den britiske historikeren Howard Hayes Scullard har skrevet at «han lovte å følge Augustins modell i sitt styre, gjøre slutt på alle hemmelige rettssaker intra cubiculum, fjerne all korrupsjon med favoritter og frimenn ved hoffet, og framfor alt å respektere privilegiene til senatet og de enkelte senatorene.» Hans respekt for senatets selvstyre, som skilte ham fra Caligula og Claudius, ble godt mottatt av senatet.

Neros mor Agrippina styrte via sin sønn. Hun styrte hensynsløst og fikk myrdet sine politiske rivaler: Domitia Lepida, tanten som Nero hadde bodd hos mens Agrippina var forvist; og Narcissus, en av frimennene som utgjorde kjernen i hoffet under Claudius. En av de første myntene som ble preget under Nero viser portrettet av Agrippina på myntens advers; vanligvis var den siden reservert for et portrett av keiseren. Senatet tillot også to liktorer under offentlige opptredener, en æresbevisning som var vanligvis begrenset til kun magistrater og Vestalis Maxima, den fremste blant vestalinnene. I 55 fikk Nero fjernet Agrippinas allierte, Marcus Antonius Pallas, fra hans posisjon med finansene. Om Agrippinas dårligere forhold til Nero mente Shotter at «hva Seneca og Burrus antagelig så på som relativt harmløst hos Nero — hans kulturelle interesser og hans seksuelle affære med slavejenta Claudia Acte — var hennes tegn på at hennes sønns farlige frigjøring av seg selv fra hennes innflytelse.» Mens Nero var involvert med Claudia Acte ble Agrippina forvist fra hoffet da hun begynte å kultivere et forhold til hans hustru Octavia.

Jürgen Malitz mener at de antikke kildene ikke gir noe klart grunnlag for å evaluere graden av Neros personlige deltagelse i politikken i de første årene av sitt styre. Politikken som var uttrykkelig tilskrevet Nero var «velmente, men inkompetente innfall» som Neros mislykkede initiativ på å avskaffe skattene i 58. Forskere har generelt kreditert Neros rådgivere Burrus og Seneca med den administrative suksess i disse årene. Malitz konkluderte med at i senere år hadde Nero panikk når han måtte ta beslutninger på egen hånd i tider med krise.

Modermord

Beros anger etter sin mors død, maleri av John William Waterhouse, 1878.

Da Nero gjorde opprør mot sin mors dominerende innflytelse, ble Agrippina tvunget mot sin vilje til en stille tilbaketrukkethet. Det fant hun seg ikke i, og agiterte stadig mot sin sønn, satte fraksjoner av senatorer som fortsatt var lojale til henne og forsøkte å gjøre Britannicus som en trussel mot Nero. Til sist besluttet Nero å rydde sin mor fysisk av veien, skjønt drapet på sin mor i 59 er ikke fullstendig forstått. I henhold til Tacitus i hans verk Historier var kilden til konflikten mellom Nero og hans mor hans affære med Poppæa Sabina, en affære han hadde med henne mens hun fortsatt var gift med Rufrius Crispinus, skjønt i et senere verk, Annaler, hevdet Tacitus at Poppæa var gift med Otho da affæren begynte. I det sistnevnte verket skrev Tacitus at Agrippina motsatte seg Neros affære med Poppæa grunnet hennes egen hengivenhet for hans hustru Octavia. Anthony Barrett mener at Tacitus’ redegjørelse i Annaler «antyder at Poppæas utfordring drev [Nero] over stupet.» Agrippinas død kunne ikke nødvendigvis ha gitt Poppæa en fordel da Nero ikke giftet seg med henne før i 62. Barrett mener at Poppæa nærmest synes å ha fungert som et «litterært virkemiddel, benyttet [av Tacitus] ettersom [han] kunne ikke se noen plausibel forklaring for Neros oppførsel og også tilfeldigvis [fungerte] for å vise at Nero, som Claudius, hadde falt under den onde innflytelsen til en kvinne.» I henhold til Suetonius hadde Nero gått langt for å drepe sin mor, et tak som falt sammen og fikk sin frimann Anicetus til sørge for at en båt veltet henne i vannet, men Agrippina overlevde og svømte i land. Hun ble deretter myrdet av Anicetus, som deretter rapporterte at hun hadde begått selvmord.

Nedgang

Moderne historikere mener at Neros styre gikk bra i årene før Agrippinas død. Eksempelvis forsøkte Nero å fremme en undersøkelse av Nilens kilder med en tilsynelatende vellykket ekspedisjon. Etter at Agrippina ble forvist var Burrus og Seneca ansvarlige for administrasjonen av riket. Imidlertid ble Neros oppførsel stadig mer ekstrem etter morens død. Historikeren Miriam T. Griffins antyder at Neros nedgang begynte så tidlig som i 55 med mordet på hans stebror Britannicus, men likevel at han «mistet alle følelse av rett og galt og lyttet til smiger med fullstendig godtroenhet» etter Agrippinas død og at Tacitus pekte uttrykkelig på morens død som forklaring på Neros oppførsel.

I 62 døde Neros rådgiver Burrus. Det samme året satte Nero i gang den første domstolen for å dømme Antistius Sosianus for forræderi. Han fikk også henrettet sine rivaler Cornelius Sulla og Rubellius Plautus. Nero oppga den selvbeherskelse han tidligere hadde vist senatet og den støtte han fikk fra senatet ble mindre og mindre. Atter Burrus’ død utpekte Nero to nye pretorianske prefekter: Faenius Rufus og Ofonius Tigellinus. Da Seneca var blitt politisk isolert ble han tvunget til å trekke seg tilbake. I henhold til Tacitus skilte Nero seg fra Octavia under påskuddet av ufruktbarhet og forviste henne. Etter at det kom offentlige klager på at Octavia ble forvist, anklaget Nero henne for utroskap med Anicetus og fikk henne henrettet.

I 64 giftet Nero seg med en frimann ved navn Pythagoras i en offentlig seremoni hvor keiseren tok rollen som brud. Av de antikke kildene er det kun Suetonius som nevner at Nero var brud.

Den store brannen i Roma

Brannen i Roma, maleri av Hubert Robert, 1785.

Mynt med bilde av Nero som gir veldedighet til en borger. ca. 64–66.

Den store brannen i Roma brøt ut natten mellom 18. og 19. juli i 64. Brannen begynte på skråningen Aventinerhøyden med utsyn over Circus Maximus.

Tacitus, den fremste antikke kilden om brannen, skrev at tallrike herrehus, boliger og templer ble ødelagt. Både Tacitus og Cassius Dio skrev at det var omfattende skader på Palatinerhøyden, noe som har blitt bekreftet av arkeologiske utgravninger. Det ble rapportert at brannen herjet i over en uke. Den ødela tre av Romas fjorten distrikter og spredte også skader på ytterligere sju andre distrikter.

Tacitus skrev at en del av samtiden beskrev brannen som en ulykke, men at andre hevdet at den var en sammensvergelse av Nero. Tacitus er den eneste bevarte kilden som ikke bebreidet Nero for å ha startet brannen. Han hevedet at han «ikke var sikker». Plinius den eldre, Suetonius og Cassius Dio skrev alle at Nero var ansvarlig for brannen. Disse redegjørelsene har oppgitt flere grunner for Neros påståtte brannstifting: Nero var misunnelig på kong Priamos fra gresk mytologi og at han mislikte Romas konstruksjon. Suetonius mente at Nero startet brannen fordi han ville ha plass for å bygge sitt Domus Aurea, sitt gylne hus, inkludert en frodig parkanlegg og en 30 meter høy bronsestatue av seg selv, Neros Colossus (Colossus Neronis). Størrelsen på dette komplekset er omdiskutert, fra 100 til 300 acre.

I henhold til Tacitus anklaget Nero de kristne for å ha startet brann for å fjerne mistanken på seg selv. I henhold til denne redegjørelsen ble mange kristne arrestert og brutalt henrettet ved å «bli kastet til ville dyr, korsfestet og brent levende.»

Suetonius og Cassius Dio hevdet at mens byen brant Nero sang «Plyndringen av Ilium» (Ilium er et annet annet navn for Troja) mens han var kledd i teaterantrekk. En populær legende hevder at Nero spilte fiolin mens Roma brant, noe som er «i det minst delvis en litterær konstruksjon av flavisk propaganda [...] som ser på siden av Neros mislykte forsøk på å omskrive Augustus’ styremodeller.»

I henhold til Tacitus var Nero i Antium under brannen. Da han fikk høre om brannen dro Nero tilbake til Roma for å organisere hjelp som han betalte for med egne midler. Neros bidrag til redningsarbeidet var å delta personlig i letingen og bergingen av ofre fra brannen. Han skal ha tilbrakt dager ved å lete i ødeleggelsene og etter brannen åpnet han sine palasser for å gi ly for de hjemløse. Han sørget også for matforsyninger for å forhindre sult blant de overlevende.

I ettertiden av brannen fremmet Nero en ny urban utviklingsplan. Hus som ble bygget etter brannen ble bygd med mellomrom, bygd i murstein, og belagt med portikoer, søylegang, ved brede veier. Nero bygget også et nytt palass, kjent som Domus Aurea, på et område som ble ryddet av brannen. For å skaffe nødvendige økonomiske midler for gjenoppbygging av byen, ble det krevd tributter fra provinsene. Kostnadene for gjenoppbyggingen av Roma var enorme, og krevde midler fra statens finanser som ikke eksisterte. Nero devaluerte romersk valuta for første gang i Romerrikets historie. Han reduserte vekten på denarius fra 84 per romersk pund til 96 (fra 3,80 gram til 3,30 gram). Han reduserte også andelen av sølv fra 99,5 % til 93,5 %. Sølvvekten gikk ned fra 3,80 gram til 2,97 gram. I tillegg reduserte Nero vekten på gullmynten aureus til 45 (7,9 gram til 7,2 gram).

Kulturelle interesser

Neros fakler. Maleri av Henryk Siemiradzki, 1876

Nero studerte poesi, maleri og skulptur. Han både sang og spilte kithara (en form for lyre). Mange av disse fagene var ordinær utdannelse for den romerske eliten, men Neros hengivenhet til musikk gikk utover det som var sosialt akseptabelt for en romer av hans klasse. Antikke kilder er kritisk til Neros vektleggelse av kunstartene, delta i hesteveddeløp, og idrett. Plinius den eldre beskrev Nero som en «skuespiller-keiser» (scaenici imperatoris) og Suetonius skrev at han var «fraktet avsted av en galskap for popularitet... ettersom han utropte seg som likestilt med Apollo i musikk og med Solen (solguden) i å kjøre en hestetrukket vogn, han hadde også planer om å etterligne bedriftene til Herkules.»

I 67 deltok Nero i de olympiske leker i Hellas. Han bestakk arrangørene til å utsette lekene i et år slik at han kunne delta, og kunstneriske tevlinger ble lagt til i det atletiske programmet. Nero ble kåret til seierherre i hver eneste tevling han stilte opp i. I løpet av lekene stilte Nero opp på en scene og sang mens han spilte på sin lyre. Han deltok i tragedieoppsetning som skuespiller og kjørte hestetrukket vogn. Han vant et hesteløp med vogn trukket av ti hester til tross for at han ramlet av vognen og forlot løpet. Han ble kronet som seierherre på det grunnlag at han ville ha vunnet om han hadde fullført løpet. Etter at han døde et år senere ble hans navn strøket fra listen over vinnere. Champlin skrev at selv Neros deltagelse «effektivt kvalte sannferdig deltagelse, synes [Nero] å ha vært uten hensyn til virkeligheten.»

Nero etablerte «de neroianske leker» i 64. De var modellert etter de greske, men inkluderte tevlinger i «musikk», «gymnastikk» og «ridning». I henhold til Suetonius ble de gymnastiske tevlingene holdt i området Saepta i Campus Martius i Roma.

Senere år

Nero, sestertius med «X» for Legio X Gemina

Mynt preget av Nero, ca. 66. Ara Pacis på andre siden.

Villa Borghese, Roma, huser i dag Galleria Borghese.

I 65 organiserte statsmannen Gaius Calpurnius Piso en sammensvergelse mot Nero med hjelp fra Subrius Flavus og Sulpicius Asper, henholdsvis tribun og en centurion fra pretorianergarden. I henhold til Tacitus ble sammensvergelsen rettferdiggjort ved at de ville «redde staten» fra keiseren og gjenopprette republikken. Frimannen Milichus avdekket konspirasjonen og rapporterte den til Neros sekretær Epaphroditos. Av den grunn feilet sammensvergelse og de som var involvert ble tatt og henrettet, blant dem også poeten Lucanus. Neros tidligere rådgiver Seneca ble anklaget av Natalis; han nektet for anklagene, men ble likevel beordert å begå selvmord da Nero ikke lenger hadde noe tro på ham.

Mens Poppæa Sabina i 65 var gravid med hans andre barn ble det sagt at Nero sparket henne i magen slik at hun døde. Moderne historikere har påpekt fordommer hos Suetonius, Tacitus, og Cassius Dio, og at det antagelig ikke var øyevitner til stede ved en slik hendelse. Det er mulig at Poppæa isteden døde av en spontanabort under fødselen. Nero gikk i tung sorg; Poppæa ble gitt en praktfull statsbegravelse, guddommelige æresbevisninger, og ble lovt et tempel for sin kult. Et års importforbruk av røkelse ble brent ved begravelsen. Hennes legeme ble ikke kremert, noe som var skikken, men balasmert etter egyptisk skikk og gravlagt. Det er ukjent hvor hennes gravsted er.

Opprør og Neros død

Marmorbyste av Nero.

Illustrasjon fra 1815 av den påståtte graven til Nero, men egentlig graven til prokonsul Caius Vibius Marianus.

I mars 68 gjorde Gaius Julius Vindex, guvernør for Gallia Lugdunensis, opprør mot Neros skattepolitikk. Lucius Verginius Rufus, guvernør for Germania Superior, ble beordret å slå ned opprøret. I et forsøk på å få skaffe seg støtte utenfor sin provins anmodet Vindex guvernøren for Hispania Tarraconensis, Servius Sulpicius Galba, til å delta i opprøret og dessuten erklære seg selv som keiser i opposisjon mot Nero.

I slaget ved Vesontio i mai ble hæren til Vindex enkelt beseiret av styrkene til Verginius, og Vindex begikk selvmord. Imidlertid etter å ha beseiret denne opprøreren forsøkte Verginius’ legioner å utrope deres egen kommandant som keiser, men Verginius nektet å handle mot Nero. Misnøyen til legionene i Germania og den fortsatte opposisjonen til Galba i Spania var et dårlig varsel for Nero.

Mens Nero hadde en viss konroll over situasjonen fikk Galba økende støtte til tross for at han ble erklært som offentlig fiende (hostis publicus). Prefekten for pretorianergarden, Gaius Nymphidius Sabinus, sa også fra seg sin lojalitet til keiseren og ga sin støtte til Galba. Nero valgte å flykte fra Roma med den hensikt å komme seg til havnebyen Ostia og derfra seile til de østlige provinsene hvor han fortsatt hadde lojalitet. I henhold til Suetonius måtte han oppgi denne planen da en del offiserer i hæren åpent nektet å adlyde hans ordrer. Nero vurderte deretter med å flykte til Partia, kaste seg for Galbas nåde, eller appellere direkte til folket og trygle dem om å tilgi ham for hans tidligere forseelser «og om ikke kunne mykne deres hjerter, da trygle dem i det minste la ham få prefekturet Egypt.» Suetonius hevdet at teksten til denne talen ble senere funnet på Neros skrivepult, men at han ikke våget å holde den i frykt for at han ville bli revet i biter før han kunne nå fram til Forum.

Nero dro likevel tilbake til Roma og tilbrakte kvelden i palasset. Etter å ha sovet våknet han ved midnatt og oppdaget at palassvaktene hadde dratt. Etter å ha sendt beskjed til sin venners palasskamre for at de skulle komme, fikk han ikke noe svar. Han gikk til deres kamre personlig og oppdaget at de alle hadde dratt. Da ropte på en gladiator eller enhver som hadde et sverd til å drepe ham, var det ingen som kom. Han ropte da ut, «Har jeg verken venn eller fiende?» og løp ut som om han ville kaste seg i Tiber.

Etter at han kom tilbake søkte han et sted hvor han kunne skjule seg og samle sine tanker. En keiserlig frimann, Phaon, tilbød sin villa som var lokalisert noen km utenfor bymurene. Nero reiste i forkledning sammen med fire lojale frimenn, Epaphroditos, Phaon, Neophytus, og Sporus, og nådde fram til villaen hvor Nero beordret dem om grave en grav for ham som forberedelse for hans selvmord. Estetiker til det siste ba ham dem om å samle marmor for at han skulle ha en sømmelig minnesmerke. Mens han vurderte måter å begå selvmord på uttalte han etter sigende de berømte ordene «Qualis artifex pereo», «Hvilken kunstner verden taper med meg».

På samme tid kom en hoffmann for å fortelle at senatet hadde erklært ham som offentlig fiende og at det var deres hensikt å henrette ham ved å slå ham til døde og at bevæpnete menn hadde blitt sendt ut for å arrestere ham. Senatet var faktisk motstrebende til å gå til dette skritt da Nero var det siste medlem av julo-claudiske dynasti. De fleste av senatorene hadde tjent den keiserlige familie hele livet og følte en form for lojalitet til den guddommelig slektslinje, om ikke direkte til Nero. Nero hadde allerede mistet alt håp, men klarte ikke selv å begå selvmord og tryglet sitt følge om at de måtte hjelp ham. Da lyden av ryttere nærmet seg ble han desperat, men klarte fortsatt ikke å stikke seg selv, og tvang sin private sekretær Epaphroditos om å utføre handlingen. Da en av rytterne kom fram og så at Nero var døende forsøkte han å stoppe blødingen, men anstrengelsene i å redde Neros liv var forgjeves. Neros siste ord var «For sent! Dette er troskap!» han døde den 9. juni 68, årsdagen for Octavias død, og ble gravlagt mausoleum i Domitii Ahenobarbi som nå er Villa Borghese i området Pincio i Roma. Epaphroditos’ siste lojale tjeneste for sin herre kostet ham livet, Domitianus beordret ham senere henrettet.

Med Nero død var det julo-claudiske dynasti kommet til sin avslutning. Da nyheten ble kjent i senatet ble Galba, som tidligere hadde blitt erklært offentlig fiende, utropt som ny keiser. Det påfølgende året ble siden kjent som året med de fire keiserne.

Ettermæle

Apoteose av Nero, en gang etter 68. Kunstverk som framstiller Neros oppstigning til guddommelighet etter sin død.

I henhold til Suetonius og Cassius Dio ble Neros død feiret av folket i Roma. Dog beskrev Tacitus et mer komplisert politisk miljø. Neros død ble ønsket velkommen av senatorene, adelen og de øverste klassene. De lavere klassene, slavene, de som frekventerte til arenaen og teateret, og «de som støttet de berømte ytterlighetene til Nero», var på den annen side opprør av nyhetene. Det ble også hevet medlemmer av militæret hadde blandede følelser, da de hadde lydighet til keiseren, men hadde blitt bestukket for å velte ham.

Østlige kilder, hovedsakelig Lucius Flavius Philostratus og Apollonios fra Tyana, nevnte at Neros død ble sørget da han «gjenopprettet frihetene i Hellas med en visdom og moderasjon ganske fremmed for hans vesen» og at han «holdt vår friheter i sin hånd og respekterte dem.»

Neros navn ble fjernet fra en del monumenter i hva som Edward Champlin vurderte som et «utbrudd av privat iver». Mange portretter og statuer av Nero ble omarbeidet til å representere andre figurer; i henhold til Eric R. Varner har rundt femti slike bilder overlevd. Denne omarbeidelsen av bilder er blitt forklart som å fjernet minnet av vanærende keisere som ble fordømt posthumt (se damnatio memoriæ). Imidlertid tviler Champlin på at praksisen nødvendigvis var negativ og merket seg at prosessen ikke var gjennomgående, og det ble skapt nye kunstframstillinger av Nero etter hans død. De tre hovedkildene til informasjon om Nero, det vil si Tacitus, Suetonius og Cassius Dio, er alle gjennomgående fiendtlig innstilt og hevder at Nero hadde sex med og drepte sin mor, drepte sin stebror, to av sine hustruer, flere fra den romerske eliten, og satte kanskje Roma i brann for å gjøre plass til sitt palass. Hans egen stormannsgalskap synes at han så på seg selv som en uovervinnelig atlet, en talentfull teaterskuespiller og musiker, selv som en «ny Apollo». Jødisk og kristen tradisjon er samstemte i å presentere ham som en demon eller antikrist. Det er neppe noen tilfeldighet at det numeriske ekvivalent til de hebraiske bokstavene som staver «Neron Cæsar» summerer 666.

Straks man ser utenfor de fremste antikke kildene dannes et mer omgjengelig bilde av Nero. Hans påståtte død fikk en del til å spekulere i hans ettermæle ved å hevde at de var keiseren, fortsatt i live, noe som antyder at Nero hadde en del støtte i en del miljøer. Minst tre Pseudo-Nero, eller Nero-bedragere, er dokumentert. Den første, som sang og spilte lyre, hadde et ansikt som var noenlunde lik den døde keiseren. Han dukket opp i 69 under styret til Vitellius. Etter å ha overtalt noe til å anerkjenne ham, ble han tatt til fange og henrettet. En gang under styret til Titus (79–81) dukket ytterligere en Nero-bedrager opp i Asia og sang til akkompagnement av lyre og også en viss likhet med den døde keiseren; han ble også drept. Tjue år etter Neros død, under styret til Titus Flavius Domitianus (81-96), dukket opp en tredje bedrager. Han fikk en del støtte av Partia, som kun motvillig ga ham opp, og denne saken førte nesten til at de brøt ut ny krig mellom Partia og Roma.

Champlin siterer at en statue i legemsstørrelse ble satt opp i den greske byen Tralles i Anatolia etter hans død. En merkeligere historie kommer fra den babylonske Talmud hvor det hevdes at Nero reiste til Jerusalem og konverterte til jødedommen, og ble stamfar til en av de store rabbinere på 200-tallet, Rabbi Meir. Ingen romerske eller greske kilder har noe sted rapportert at Nero skal ha reist til Jerusalem eller hans påståtte konvertering. Det er heller ingen nedtegnelser at Nero fikk avkom som overlevde barndommen. Hans eneste dokumenterte barn, Claudia Augusta, døde 4 måneder gammel. Også kristne kunne tidvis se for seg en annen Nero enn antikrist, og den kristne kronikøren Johannes Malalas fra Antiokia på 500-tallet æret ham som den som henrettet Pontius Pilatus for «for han (Jesus) var en uskyldig mann», som han lot sin framstilling av Nero erklære.

Etter Neros selvmord i 68 var det en utstrakt overbevisning, særlig i de østlige provinser, at han slett ikke var død, og på en eller annen måte ville komme tilbake. Denne forestillingen er blitt kjent som Nero Redivivus-legenden. Legenden vedvarte i noe flere hundre år. Augustin av Hippo skrev at legenden var en populær forestilling selv i 422.

Tiden etter Nero

Den borgerkrigen som brøt ut etter Neros død under året med de fire keiserne ble beskrevet av de antikke kildene som en vanskelig periode. I henhold til Tacitus hadde denne uroen sin opprinnelse i at keiserne ikke lenger kunne rettferdiggjøre sin legitimitet på den keiserlige slektslinjen, slik som Nero og de før han kunne. Den aldrende og barnløse Galba begynte sitt korte styre med å henrette mange av Neros allierte. En av disse fiendene var blant annet Nymphidius Sabinus, som hevdet at han var sønn av keiser Caligula.

Galba, som ble hyllet som keiser allerede før Neros død, kom til hovedstaden høsten 68, og ble myrdet allerede i januar 69 i et kupp som gjorde Otho, en av hans misfornøyde tilhengere. Galba var allerede over 70 mens Nero var 31 år da han døde. Han forsøkte å styrke sin legitimitet ved å adoptere en ung aristokrat som sin sønn og arvtaker, Lucius Calpurnius Piso Licinianus, som kun ble myrdet sammen med Galba fem dager senere. Otho begynte å bruke «Nero» som mellomnavn og fikk satt opp igjen mange av Neros statuer. Otho varte heller ikke lenge. Han ble beseiret av styrkene til Vitellius fra Germania. Vitellius begynte sitt styre med en storslått gravlegging av Nero, komplett med sanger skrevet av den døde keiseren. Vitellius’ ble heller ikke langvarig. Han ble knust noen få måneder senere, høsten 69, av en sammenslutning som støttet Titus Flavius Vespasianus, den general som hadde ledet krigføringen mot jødene. Vespasianus’ egen propaganda hevdet at han motvillig aksepterte keisertronen på oppfordring av sine soldater og av plikt for å redde Romerriket fra kaos. Således kom han til å opprette det flaviske dynasti som styrte riket i de neste 27 år.

Ettermæle

Peter Ustinov som Nero i spillefilmen Quo Vadis, 1951.

Mens historien ikke har sett på Nero med milde øyne, viser samtidige kilder at befolkningen i Pompeii satte stor pris på ham. På mange husvegger er det skriblet Neroni Feliciter, der «Lenge leve den store Nero» er en nokså dekkende oversettelse. Av rundt 1 100 graffitis i ruinbyen handler rundt 100 om ulike keisere, og av disse mer enn halvparten om Nero. «Han var utrolig populær, og folk elsket ham,» forteller professor Rebecca Benefiel som har funnet mange innskrifter ved inngangspartiet til rike hjem (den gruppen som påvirket hvem som fikk sitte med makten). Men også på kjøkkenvegger og i korridorer stod dette, der det trolig var skrevet av tjenere eller husslaver. Populariteten avtok etter at Nero sparket til sin gravide kone så hun døde; men dette fikk likevel ikke folk til å stryke ut sine tidligere innskrifter. De første historiene om Nero, som nå er tapt, beskrives som enten altfor kritiske eller for lovprisende av Nero. De opprinnelige kildene ble sagt å motsi hverandre. Uansett var disse tapte kildene grunnlag for bevarte sekundære og tertiære fortellinger om Nero som ble skrevet av neste generasjon historikere. Noen få av de samtidige historikerne er kjent ved navn. Fabius Rusticus, Cluvius Rufus og Plinius den eldre skrev alle fordømmende historier om Nero som siden har gått tapt. Det var også positive historier om Nero, men det er nå ukjent hvem som skrev dem, eller hva han ble rost for.

Det meste av det som er kjent om Nero, stammer fra Tacitus, Suetonius og Cassius Dio, som alle kom fra senatorklassen. Tacitus og Suetonius skrev om Nero over femti år etter hans død, mens Cassius Dio skrev over 150 år etter Neros død. Disse hovedkildene motsier hverandre på en rekkepunkter i beskrivelsen av Neros død, inkludert Claudius' død, Agrippinas død, og brannen i Roma i 64, men de er samstemte i sin fordømmelse av ham.

En håndfull andre, mindre utfyllende kilder presenterer ulike syn på Nero. Noe få bevarte kilder framstiller ham i et mer fordelaktig lys, og en kompetent keiser som var populær blant folk, særlig i de østlige provinsene. De fremste skriftlige kildene er som følgende i alfabetisk rekkefølge:

• Cassius Dio (ca. 155–229)
• Dio Chrysostom (ca. 40–120)
• Epiktetos (ca. 55–135)
• Josefus (ca. 37–100)
• Lucanus (ca. 39–65)
• Filostratos (ca. 172–250)
• Plinius den eldre (ca. 24–79)
• Plutark (ca. 46–127)
• Seneca den yngre (ca. 4 f.Kr.–65 e.Kr.)
• Suetonius (ca. 69–130)
• Tacitus (ca. 56–117)

Litteratur

Primære kilder

• Tacitus: Histories, I–IV (ca. 105)
• Tacitus: Tacitus, Annals, XIII–XVI (c. 117)
• Josefus: War of the Jews, Books II–VI (c. 94) (norsk: Den jødiske krig)
• Josefus: Antiquities of the Jews, Book XX (ca. 94) (norsk: Den jødiske oldtid)
• Cassius Dio: Roman History, Books 61–63 (ca. 229)
• Plutark: The Parallel Lives, The Life of Galba (ca. 110)
• Filostratos: Life of Apollonius Tyana, Books 4–5, (ca. 220) Arkivert 21. februar 2008 hos Wayback Machine.
• Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, the Life of Nero (ca. 121)

Sekundære kilder

• Barrett, A.A (1996): Agrippina: sister of Caligula, wife of Claudius, mother of Nero. London: Batsford.
• Barrett, Anthony A. (2010): «Nero», i: Gagarin, Michael: The Oxford Encyclopedia of Ancient Greece and Rome, Oxford University Press. doi:10.1093/acref/9780195170726.001.0001. ISBN 9780195388398.
• Barrett, Anthony A.; Fantham, Elaine; Yardley, John C. (2016): The Emperor Nero: A Guide to the Ancient Sources. Princeton University Press. ISBN 978-1-4008-8110-9.
• Beard, Mary (2014): Confronting the Classics, Profile Books, ISBN 978-178125-049-5
• Benario, Herbert W. «Nero» hos De Imperatoribus Romanis.
• Bradley, Pamela (2014): The Ancient World Transformed. Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-67443-1.
• Buckley, Emma; Dinter, Martin (2013): A Companion to the Neronian Age. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-118-31653-5.
• Bunson, Matthew (2009): Encyclopedia of the Roman Empire, Infobase Publishing. ISBN 978-1-4381-1027-1.
• Champlin, Edward (2005): «Nero», Harvard University Press, ISBN 978-0-674-01822-8
• Cronin, Vincent (2010): Nero. London: Stacey International, ISBN 1-906768-14-5
• Donahue, John, «Galba (68–69 A.D.)» hos De Imperatoribus Romanis.
• Garzetti, Albino (2014): From Tiberius to the Antonines, Routledge Revivals: A History of the Roman Empire AD 14-192. Routledge. ISBN 978-1-317-69844-9.
• Grant, Michael (1989): Nero. New York: Dorset Press, ISBN 0-88029-311-X
• Griffin, Miriam T. (1985): Nero: The End of a Dynasty. New Haven, CT; London: Yale University Press, innb. ISBN 0-300-03285-4; London; New York: Routledge, 1987 uinnb. ISBN 0-7134-4465-7
• Griffin, Miriam T. (2013): Nero: the end of a dynasty. London: Routledge. ISBN 978-0-415-21464-3.
• Holland, Richard (2000): Nero: The Man Behind the Myth. Stroud: Sutton Publishing, ISBN 0-7509-2876-X
• Malitz, Jürgen (2005): Nero. Malden, MA: Blackwell Pub.ISBN 978-1-4051-4475-9.
• Osgood, Josiah (2011): Claudius Caesar: Image and Power in the Early Roman Empire. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-88181-4.
• Rogers, Robert Samuel (1955): «Heirs and Rivals to Nero», Transactions and Proceedings of the American Philological Association. 86, s. 190–212. doi:10.2307/283618. ISSN 0065-9711. JSTOR 283618
• Scullard, H.H. (2011): From the Gracchi to Nero: a history of Rome 133 B.C. to A.D. 68. London: Routledge. ISBN 978-0-415-58488-3.
• Shotter, David (2012): Nero. Routledge. ISBN 978-1-134-36432-9.
• Shotter, David (2016): Nero Caesar Augustus: Emperor of Rome. S.l.: Routledge. ISBN 978-1-138-14015-8.
• Thornton, Mary Elizabeth Kelly (1971): «Nero's New Deal», Transactions and Proceedings of the American Philological Association. 102
• Warmington, Brian Herbert (1969): Nero: Reality and Legend. London: Chatto & Windus, innb., ISBN 0-7011-1438-X; New York: W.W Norton & Company, 1970 uinnb., ISBN 0-393-00542-9; New York: Vintage, 1981, uinnb., ISBN 0-7011-1454-1.

Romersk keiser
Julo-claudiske dynasti
Forgjenger: Claudius	54–68	Etterfølger: Galba
Romerriket