Noaidi

Noaide også omtalt som noaidi (nordsamisk), noajdde (lulesamisk), nåjjde (pitesamisk), nåejtie (sørsamisk), nōjjd ( skoltesamisk), niojte (tersamisk), noojd/nuojd (kildinsamisk) – er en samisk sjaman. Noaiden var en svært viktig person i den førkristne samiske religionen, fordi han/hun var bindeleddet mellom mennesker og guder. Han/hun skulle sørge for at samene fikk god avling, helbrede syke, være lege, prest og vismann.

Samisk symbol, Soleguden Beaivi

Det viktigste redskapet for noiaden var en tromme, runebomme, som var sentral i mange ritualer og for å komme i transe.

Noaidens oppgaver

1. Helbreder: stille diagnose og gjennomføre behandling
   • sjelen er mistet eller stjålet og må gjenfinnes
   • identifisering og fjerning av fiendtlig objekt som volder skade
2. Spåmann: avdekker skjulte eller fremtidige forhold, finner tapte ting
   • bruk av trommen som arbeidsredskap
   • andre redskaper (steiner, bein, etc.)
3. Ledsager sjelen fra livet til dødsriket
4. Magiker som utøver jaktmagi, finner og fortroller byttet
5. Offerprest ved offerhandlinger.

Noaiden var en åndelig leder som gjennom transe og spådom kunne søke hjelp fra åndeverden sine guder, ånder og makter. Han/hun kunne reise til over- og underverdenen for å rådføre seg med guder og avdøde. De fikk råd om å helbrede syke, råd om reinflokken, kunnskap om hendelser andre steder og kunne se inn i fremtiden. Eller lede en avdøds sjel til dødsrike om den ikke fant veien selv, eller hente tilbake skinndøde personer fra dødsriket. Man så for seg at virkeligheten bestod av flere ulike parallelle verdener eller sfærer hvor ulike typer åndevesner holdt til. Dødsrike var omtalt som Jábmiid áibmu og paradis Sáivu.

Samisk tradisjon

I samisk tradisjon er naturforståelse viktig og alt i naturen har en forbindelse til forfedrenes ånder og til guder. Sjamanismen har derfor dype røtter i forholdet til naturen og utførte ritualer som ved offersteiner, sieiddit. Ofring var viktig i samisk kultur og man kunne ofre som en rituell handling hjemme eller i naturen uten hjelp fra noaid. Verdien på offeret var tilpasset hvem man ofret til og hva man ofret for, vanlige offergaver var kjøtt, blod, fiskerester, tran men også metall og mynter ble ofret. Var situasjonen så spesiell at man ofret mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester, ble offerseremonien ledet av en noaide.

Soleguden Beaivi står sentralt i samisk religion, det var også andre guder som Sala Niejta knyttet til solen, både samene og reinen hadde sitt opphav fra solen. Horagállis var en himmelsk gud, han rådet over lyn, torden, hav, vann, regnbuen, vind og vær. Andre sentrale guder var Bieggolmmái som var vinden og stormens gud, Leaibolmmái som var jaktens gud og Storjunkeren som rådet over fugler, fisker og ville dyr. En sentral rolle i fosterets tilblivelse, svangerskap og fødsel er modergudinnen Máttaráhkká sammen med sine tre døtre Sáráhkká, Juoksáhkká og Uksáhkká. I følge troen hadde menneskene hjelpere, hjelpeånder, som kunne være dyr eller små mennesker i samiske klær. Hjelperne kunne selges, gå i arv eller gis i medgift.

Valg og opplæring

Det var åndene, noaidegadze, som valgte personen som skulle bli noaide, man kunne ikke selv velge å bli det, selv om det i dag finnes kurs for dette som for det meste. Det var oftest en mann som ble valgt, men fra det østsamiske området finnes det også opplysninger om at det har vært kvinnelige noider. Personen som var valgt ble oftest oppsøkt når den var ung, og når hjelpeåndene hadde fått han/hun til å akseptere ansvaret som noaide startet en læreperiode hvor man lærte om de ulike åndevesene og de parallelle verdenene. Man måtte lære om de mange forskjellige ritualene, lære seg å joike og lage seg en tromme. Det var ikke uvanlig at rollen gikk i arv. Lærerne var både eldre noaider og hjelpeånder i menneske og dyreskikkelser. Man kunne også overta hjelpeånder når eldre noaider trakk seg tilbake eller døde.

Runebomme og transe

Et av noaidens viktigste redskaper var runebomma. På denne slo han/hun rytmisk og intenst med en runebomehammer formet som en T eller F av reinhorn. Joik ble også brukt. Deretter falt han/hun i transe eller ekstase, og la ut på reise i en form for åndeverden. Noaiden kunne angivelig se inn i både fremtiden og fortiden, i tillegg til å snakke med de døde. Han/hun fikk beskjed fra gudene om hvor det var dyr å jakte på, hvor det var bjørn og ulv og hvor det var andre farer som truet. I transe kunne han/hun utføre helbredelser, sjelebefrielser og spådommer. Han/hun kunne også få beskjed om å ofre noe til gudene, og da måtte han/hun dra til offerplassen. Noen ofringer var enkle, for eksempel: Peive (solguden) skulle ha en slaktet hvit rein og Tiermes (tordenguden) skulle ha en slaktet reinokse som var begravd, slik at bare gevirene stakk opp. Til Væralden-olmai (fruktbarhetsguden) ofret samene kjønnsorganene fra rein. Runebomma var like viktig for noaiden som alteret for en prest. Runebomma ble blant annet brukt når noaiden skulle sette seg i ekstase.

Slutten for noaidene

På 1600-tall var hekseprosessene i Europa også nådd Norge og i Finnmark var det verst, der fikk 91 mennesker dødsdom, 77 kvinner og 14 menn. De aller fleste av disse ble brent på bål. En femdel av de dømte var samer. Finnmark hadde på denne tiden omkring 3 000 innbyggere, og ser man antall personer henrettet for trolldom i Finnmark i forhold til folketallet, kommer Finnmark høyt opp på listen over områder i Europa der de mest intense hekseprosessene fant sted. Nordland, Troms og Finnmark har over 40 % av alle dødsdommene i norske trolldomssaker. Heksejakten i Nord-Norge var blant de mest omfattende og brutale i verden, med bruk av tortur for å presse fram tilståelser. I Norge var kun 15-20% av de henrettede menn, for samene var 93% menn. Etter som det var folk som utførte trolldom og som hadde kontakt med guder og ånder som ble henrettet var nok de fleste av samene noaider.

Fra tidlig på 1700-tallet la storsamfunnet stor vekt på en aggressiv fornorskningspolitikk og misjonsaktivite, for å tilpasse samene til et liv etter storsamfunnets regler og normer. Samenes tradisjonelle religion ble stemplet som overtro og farlig avgudsdyrkelse, og prester og misjonærer jobbet iherdig for å omvende samene til kristendommen. Det var viktig å fjerne noaidene og runebommer ble beslaglagt i stor stil, det foregikk også utstrakt ødelegging av samiske offerplasser. De fleste av de rundt 100 trommene som de nidkjære misjonæren samlet inn ble sendt til København, mange av dem gikk tapt i en stor brann i 1728.

Forfølgelsen av noaidene førte til at de gradvis forsvant og i dag er den førkristne samiske religionen utdødd, og protestantisk kristendom, især dens læstadianske variant, er den dominerende religionen blant samene.

Heldigvis har flere samiske myter, eventyr og sagn overlevd fram til våre dager, enten som del av en fortsatt levende muntlig fortellertradisjon eller i skriftlig form. Dette har vært viktig for det man i dag vet om samisk religion og kultur.

Se også

• Ganding
• boken Noaidier