Nyromantikken
Omkring 1890 foregikk det en nyorientering innen kunsten i Norge. Det var liknende tendenser også i våre naboland – og ute i Europa. 1890-årene i Norge representerer et mangfold av «retninger», og nyromantikken er strengt tatt ett strømdrag blant flere, men brukes ofte i vid mening om hele perioden fra ca. 1890 til ca. 1905. Som helhet kan 90-årene sies å være en reaksjon på realismen og naturalismen, skjønt også disse retningene hadde sine fremragende representanter på 1890-tallet. Det er god grunn til å tale både om brudd og om sammenheng mellom 80-år og 90-år.[1]
Henrik Ibsen hadde allerede i 1884 gitt ut Vildanden, et verk som litteraturhistorisk sett befinner seg i vannskillet mellom realisme-naturalisme og symbolisme. Flere i den eldre forfattergenerasjonen, så som Garborg og Jonas Lie, heiser også til dels nye signaler. Rundt 1890 trådte det dertil fram en ny diktergenerasjon med folk som Knut Hamsun, Hans E. Kinck, brødrene Krag, Tryggve Andersen, Obstfelder m. fl. En del av dem, ikke minst Tryggve Andersen, ville markere en ny romantikk, og slo røttene bevisst tilbake mot tidligere romantiske strømninger som høyromantikk og nasjonalromantikk.
På 1890-tallet kommer en ny sans for romantikken til uttrykk bl.a. i en slags kjærlighetsdiktning med assosiasjoner til middelalderen og hva den sto for. Og som i alle mer eller mindre romantiske perioder, bryter lyrikken fram igjen med full kraft og baner seg vei også inn i prosaen. (f. eks. Hamsun, Kinck, Obstfelder.)
Sansen for poesi, prosalyrikk, eventyrdiktning i vid forstand (Jonas Lies to samlinger Trold, Kincks Eventyr vestfra, undertittel på novellesamlingen Flaggermusvinger, Garborgs diktsyklus Haugtussa) hører til periodens kjennetegn. Interessen rettes gjerne mot ulike former for ubevisst sjeleliv og ekstreme sjelsytringer. Sentrale tema er forholdet mellom natur og sivilisasjon og forholdet mellom den ene og de mange. Den ene kan være en særling som av ulike grunner faller utenfor samfunnet, eller et mer eller mindre genialt enkeltmenneske som i noen tilfeller faller utenfor, i andre tar opp kampen med samfunnet. Det er imidlertid stor forskjell på dikterne, og ikke alle følte seg vel med merkelappen «nyromantikk». Kinck må ha følt et visst ubehag ved trekk som han fant motepregede og affekterte. Han må ha skilt mellom en ekte og en søkt romantikk på 1890-tallet. Men han betraktet Tryggve Andersen som mer av en genuint romantisk dikter enn en del andre som han unnlater å nevne navnet på. Tryggve Andersen er «ekte» (jf. essayet «En hovmodig dikter»).
Flere ville med Rousseaus ord «tilbake til naturen». Men det er et langt sprang fra den kulturtrette løytnant Glahns bevisste søken mot naturen i Pan (Hamsun 1894), og det «ekte» naturbarnet Veslemøy i Garborgs Haugtussa (1895), eller de såkalt primitive skikkelsene i Kincks novellesamling, Flaggermusvinger (1895). Men alle har de et forhold til naturen og det «det ubevisste». Disse verkene er gjerne karakterisert som nyromantikk. Men Kinck tenderer like mye mot ekspresjonisme. Dekadanse er også en betegnelse som fanger opp sterke tendenser i 90-årenes kunst, for eksempel hos Garborg i Trætte Mænd og i romanen Mot Kvæld av Tryggve Andersen. Se også impresjonisme og symbolisme.
I denne perioden blomstrer dessuten heimstaddiktningen, og vi får vi en ny og lødig diktning for barn og unge.
Programerklæringer
redigerI første nummer av tidsskriftet Samtiden i 1890 slo Hamsuns til lyd for noe han mente var nytt med essayet "Fra det ubevidste Sjæleliv". I første årgang av samme tidsskrift finner vi Vilhelm Krags dikt «Fandango», med innslag både av noe eksotisk og uttrykk for såkalt «verdenssmerte». Garborg skrev samme år om «den idealistiske reaksjon», og må innse at det ikke nytter å motsette seg "Ny-idealismen" (Jf. Garborg: Tankar og Utsyn II.) I 1891 reiser Hamsun land og strand og holder foredrag om sine kjepphester og går til angrep på erklærte storverk i verdenslitteraturen. Hans Jæger og Chr. Krohg vil ha en ny psykologisk diktning. Kort sagt: det er flust med programerklæringer, og de følges opp på vekslende måter.
En del kjennetegn på perioden 1890 - 1905
rediger- Dikterne vender seg i noen grad bort fra parolen om å «sette problemer under debatt»
- Noe mindre interesse for å forklare 'alt' ut fra arv og miljø
- Fornyet interesse for tidligere romantiske perioder som høyromantikk, nasjonalromantikk og «middelalder». Derav forestillingen om en ny romantikk
- Lyrikken blomstrer, også i prosastilen. Romanen og dramaet lever videre, men preges av det man gjerne kaller 'tidsånden'
- Merkbar inspirasjon fra eventyr, sagn, folkevise, folketro og det Moltke Moe kalte 'mytisk tenkesett'
- Interesse for å skrive om og for barn
- Omgivelser, for eksempel natur- og gatebilder, oppfattes i utstrakt grad sinnbilledlig
- Diktningen/litteraturen blir (til dels) mer subjetivistisk, dreier seg om jegets følelsesliv
- Diktningen interesserer seg for ekstreme sjelstilstander og diverse former for oppløsning like til personlighetsspaltning
- Enkeltmenneskets stemninger og gåtefulle innfall kommer i fokus
- Beskrivelse av natur og naturopplevelser, naturen og mennesket blir ett
- Sjalusi, angst, ensomhet, fremmedfølelse og mystikk er viktige stikkord
- Interesse for å beskrive samfunnsformer i oppløsning
- Religiøse spørsmål kommer mer i fokus igjen
- Impresjonistiske stiltrekk florerer som aldri før
- Knut Hamsun var den fremste forfatteren i Norge da.
Forfattere
redigerMalere og tegnere
rediger- Symbolisme (pan-Europeisk)
- Odysseus Elytis (Hellas)
- Bernard Faucon (Frankrike)
- Balthus (Frankrike/Sveits)
- Sigurður Nordal (Island)
- Vicente Aleixandre (Spania)
- Anton Bruckner (Østerrike)
- Iris van Dongen (Nederland)
- Wandervogel (Tyskland)
- Arthur Schopenhauer
Referanser
rediger- ^ Edvard Beyer (1966). ««Åttiår» og «nittiår» i norsk litteratur». Profiler og problemer: 7-19.
Litteratur
rediger- David Mellor. Paradise Lost: the neo-Romantic imagination in Britain, 1935 – 1955. (1987)
- Peter Woodcock. This Enchanted Isle – The Neo-Romantic Vision from William Blake to the New Visionaries (2000).
- Malcolm Yorke. The Spirit of Place – Nine Neo-Romantic Artists and Their Times (1989).
- Michael Bracewell. England Is Mine (1997).
- Peter Ackroyd. The Origins of the English Imagination (2002).
- P. Cannon-Brookes. The British Neo-Romantics (1983).
- Corbett, Holt and Russell (Ed's.) The Geographies of Englishness: Landscape and the National Past, 1880-1940 (2002).
- Graham Arnold. The Ruralists – A Celebration (2003).
- Christopher Martin. The Ruralists (An Art & Design Profile, No. 23) (1992).
- S. Sillars. British Romantic Art and The Second World War (1991).
- Trentmann F. Civilisation and its Discontents: English Neo-Romanticism and the Transformation of Anti-Modernism in Twentieth-Century Western Culture (1994, Birkbeck College).
- Edward Picot. Outcasts from Eden – ideas of landscape in British poetry since 1945 (1997).
- Hoover, Kathleen and Cage, John. Virgil Thompson: His Life and Music (1959).
- Albright, Daniel. Modernism and Music: An Anthology of Sources (2004).
Eksterne lenker
rediger- Nyromantikken; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)