Oljemaling

Oljemaling (latin oleum, gresk elaion, «olivolje») lages ved at fargestoffer blandes med en herdende olje, for eksempel nøtteolje, linfrøolje (populært kalt linolje eller dagens alkydbaserte oljer). Terpentin eller White spirit er de vanligste tilsetningene for å gjøre malingen flytende og påskynde tørkeprosessen. Forskjellige typer oljemaling kan brukes både som kunstnermaling, husmaling og i industrien.

Artikkelen om oljefarger har mer om emnet når det gjelder malerkunsten.

Historikk og bruk

Oppskriften har vært kjent så langt tilbake som 1100-tallet, men ble først tatt i allmenn bruk omkring 1500-tallet. Parallelt med at enkelte nordeuropeiske kunstmalere tok den i bruk som kunstnerisk virkemiddel, ble malingen etterhvert også brukt til innvendig og utvendig treverk. Dette skjedde særlig i Nord-Europa, hvor klimaet gjorde beskyttelse av bygningene mer nødvendig. Linplanten fantes også der.

Fra 1800-tallet og framover ble linoljemaling mer og mer utbredt som husmaling i Norge, spesielt i byer og tettbygder, hvor tjære ikke var så lett tilgjengelig som inne i landet. Pigmentene var mest rimelige jordfarger. Sinkoksidhvitt var forbeholdt de rike, og de hadde det ofte bare på fasaden(e) mens baksiden kunne være oker. Hvitt ble en periode laget av blyoksid, noe som økte malingens albedo, altså gjorde den lysere. Titandioksid er enda lysere, og er i dag enerådende til utvendig og innvendig bruk, med og uten tilsetning av andre (brekk-)farger.

Innvendig husmaling i dag er oftest ikke basert på oljer der løsemidlene kan gi uheldig avgassing, men på vannløselige malingtyper. Utvendig er det alkydoljer som er nærmest enerådende, ofte med tilsetning av soppdrepende og andre kjemikalier.

Husmaling selges på boks eller spann. Innholdet i spannet er hvitt. Fargen settes til i butikken via en blandemaskin som bygger på fargene svart, cyan, gul og magenta, i likhet med dataskrivere og -skjermer.

I kunsten

Oljemaling er populær fordi den kan brukes på så mange måter og med nesten alle slag maleteknikker. Siden den tar tid på å tørke, har kunstneren god tid på seg til å forandre på ting eller fjerne det som likevel ikke skal være der. De som er mindre tålmodige bruker akrylfarger. Det er også mulig å starte med akryl, gouache eller tempera og legge over med olje, men ikke omvendt.

Oljefarger til kunstnere bruker ofte tradisjonelle ingredienser, både med hensyn til oljer og pigmenter. Noen av de kjente brukere av denne malingstypen er Leonardo da Vinci, Rafael og Vincent van Gogh.

Litteratur

Berg, Dan. (1915). Med maling og kost: ABC i haandverksmaling : om behandling og bruk av forskjellige slags maling og verktøi til selvhjælp ved hus- og møbelmaling. Kristiania: Cappelen.
Parramón, José M. (1998). Den store boken om oljemaleri. [Stokke]: Forsythia forl. ISBN 8291004617.
Sloan, Annie (1996). Klassisk interiørmaling: håndbok i gamle teknikker. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205234930.
Smith, Ray (1988). Kunstnerens håndbok. Oslo: Teknologisk forlag. ISBN 8251203082.
Smith, Ray (1994). En innføring i oljemaling. [Oslo]: Teknologisk forl. ISBN 8251204305.
Tunander, Pontus (1997). Gamle maleteknikker: og behandling av treverk. Oslo: Orion. ISBN 8245801976.
Wright, Michael (1996). En innføring i blandede teknikker. [Oslo]: Teknologisk forl. ISBN 8251204941.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.