Opera seria
Opera seria («alvorlig opera») er en italiensk operasjanger med blomstringstid i perioden rundt 1710–1770. I sjangerens gullalder var den vanlige betegnelsen dramma per musica[1] eller melodramma serio, men senere ble opera seria den vanlige, lettere nedsettende betegnelsen på det som da var blitt en historisk musikkform.
Genren var tett knyttet til 1700-tallets sosiale struktur, og mytologiske og heroiske temaer ble ofte utformet på en slik måte at tidens herskerklasse, dvs. adelige og kirkeledere, ble legitimert og opphøyet.
Opera buffa («komisk opera») var den populære og folkelige motsatsen til opera seria.
Struktur
redigerOpera seria bygde på høybarokkens strenge dramma per musica-konvensjoner ved å utvikle og utforske da capo-ariens A-B-A form. Den første delen presenterte et tema, den andre et komplementært tema og den tredje var en ornamentert og videreutviklet versjon av det første temaet. Etterhvert som sjangeren utviklet seg og ariene ble lengre, kunne en seria-opera bestå av opp til tretti satser.[2]
En typisk opera seria begynner med en ouverture i tre satser (hurtig – langsom – hurtig) uten noen tilknytning til operaens handling. Det var også vanlig å gjenbruke musikk skrevet for andre stykker og gjestende sangvirtuoser kunne føye til egne bravur-arier.
Selve operaen består oftest av tre akter, hver satt sammen av en rekke scener med et resitativ og en såkalt avskjedsarie som synges før karakteren forlater scenen. Et element som karakteriserer opera seria er affektlæren, en forestilling om at visse musikalske grep påvirker den menneskelige psyke på bestemte måter.
Formalt består en opera seria hovedsakelig av satsparet resitativ-da capo arie. Handlingen drives framover i resitativet, mens arien begrenser seg til en kommentar til handlingen. Teksten i en da capo arie består vanligvis av to eller tre setninger som strekkes ut over flere minutter i høyst virtuose koloraturer.
Temaer
rediger
Rollefigurene på opera seria-scenen var adelige og kongelige, gjerne helter fra den antikke mytologien. Man fulgte reglene for et strengt og lukket drama, selv personkonstellasjonene var fastlagt: prima og seconda donna (stort sett kvinnelige sopran/mezzosopran/alter), primo og secondo uomo (oftest kastratsopraner, som var opera seria-scenens stjerner), en mezzo carattere (for eksempel bariton eller tenor) og en eller flere buffo-roller.
Figurene framstilles ikke som psykologisk mangefasetterte og følende subjekter, men persontyper som representerer karaktertrekk, enten dyden eller synden, eller en vakling mellom begge polene. De er heller ikke fritt handlende personer som idealet ellers i tiden, men underkastet skjebnen eller gudenes vilje.
Stemmer
redigerOpera serias tidsalder faller sammen med kastratsangernes glanstid. De var gjerne svært begavede guttesangere som ble kastrert før puberteten slik at de beholdt en kraftig sopran- eller alt-stemme også etter tiår med intens musikalsk trening. Kastratsangerne fikk heroiske mannlige roller ved siden av prima donnaene, som på denne tiden var operascenens nykommere. De nye stjernesangerne var enormt teknisk dyktige, og komponistene skrev stadig mer kompleks vokalmusikk for å gi dem anledning til å briljere med sine tekniske ferdigheter. En av de mest berømte var Farinelli som det i 1994 ble laget en film om: Farinelli Il Castrato.
Sosial kontekst
redigerOpera seria var med få unntak[3] en sjanger for hoffet, monarkene og adelen. Hoffet og herskerne ville gjerne se sin egen opphøyde posisjon gjengitt på scenen, og handlingsforløpet var kraftig påvirket av dette ønsket. For eksempel viser operaen Il re pastore Aleksander den stores ærefulle bedrifter slik at diktatoren blant publikum kunne se seg selv og sitt velmenende autokrati reflektert hos sine edle motparter fra antikken. Mange aspekter ved scenografien bidro også: scenen og salen kunne lyssettes på samme måte og scene kunne være en kopi av palasset operaen ble holdt i. Det ble oppført operaer som framstilte medlemmer av monarkiet, i blant deltok de selv på scenen.
Med den franske revolusjonen fulgte store politiske endringer også i Italia, og etterhvert som mer egalitære styreformer overtok, ble de gamle arkadiske idealene i opera seria irrelevante. I de nye operaene kunne selv herskere lide en voldsom død på scenen, og hierarkiet av sangere brøt sammen under de nye sosiale idealene. Opera seria var så tett knyttet opp til de regjerende klassene i l'ancien régime at genren forsvant med de gjennomgripende sosio-politiske endringene.
Viktige opera seria-komponister og -librettister
redigerLitteratur
rediger- The Oxford Dictionary of Opera, by John Warrack and Ewan West (1992), 782 pages, ISBN 0-19-869164-5
- Orrey, Leslie and Milne, Rodney (1987). Opera: A Concise History. World of Art, Thames & Hudson. ISBN 0-500-20217-6.
Referanser og noter
rediger- ^ «drama til musikk»
- ^ Marita P. McClymonds, Daniel Heartz. «Opera seria», Grove Music Online, red. L. Macy, grovemusic.com. Seksjon 1: «Dramaturgy»
- ^ Eksempler på unntak er Georg Friedrich Händel og venetianske operakomponister som tilpasset sine operaer en bredere smak.