Paean

Paean eller paian er et gresk begrep som benyttes for å beskrive en form for sang som uttrykker triumf eller takknemlighet, vanligvis utført i kor, men også sunget enkeltvis. Begrepet kommer fra gammelgresk παιάν (paian), i betydningen «triumfsang», «enhver enkelt sang» eller «enstonig sang». Det ble også benyttet som navnet på legeguden i gresk mytologi og tilsvarende som tilnavn til Apollon, som i tillegg til andre egenskaper bli tilskrevet egenskapen som helbreder.

Antikkens greske Paean

Hos Homer var Paion den greske guden for helbredelse: i Iliaden V leger han den skadede Ares og Hades med kunnskap om urter. Med tiden blir Paeon kun et tilnavn for Apollon i dennes egenskap som en gud som fører med seg sykdommer og var derfor også en formidler av helbredelse. Den greske poeten Hesiod definerte også en enkeltstående Paion, og i senere poesi er Paean fremmet uavhengig som en legegud. Senere ble Paian et epitet for Asklepios, legeguden og sønn av Apollon.

På samme tid skjer de tidligste tilsynekomstene av en paion eller takkehymne i Iliaden; etter at bønn er gitt i forsøket på å avverge akajerne (grekerne), blir en paean sunget, og i en bortimot identisk linje (X.391), Akilles ber myrmidonere synge paean etter at Hektor er død.

For å oppdage slektskapet mellom Paean eller Paeon i forståelsen som «helbreder» og Paean i forståelsen som «sang» er det nødvendig å identifisere sammenhengen mellom rituell bønn og sjamanens utøvende helbredende praksis. Den svenske filologen Martin P. Nilsson har observert:

«Å helbrede sykdommer spiller overalt en betydelig rolle og blant primitive mennesker blir dette håndtert av trollmenn og prester. Det eksisterte i tidlige Hellas en klasse med klarsynte og renhetsprester som i alle henseende fylte denne funksjonen. Kunnskapen om helbredelse besto av magiske seremonier og besvergelser. I senere tider ble disse vanligvis kalt for έπφδαί, trolldom, men i tidligere tider ble bestemt kalt for παιάν, paeanere, for Homer snakker om guden Paieon som har tatt sitt navn fram dem. Trolldommen ble sammentrukket med gudens navn, og således ble paean en takksang og til slutt også seierssang. I senere tider hadde Apollon gjort helbredelseskunsten til sin egen, og etter ham tok hans sønn Asklepios over».

Tidligere hadde forskeren L. R. Farnell referert til oldtidsassosiasjonen mellom den helbredende håndverket og syngingen med magiske besvergelser, men fant det umulig å slå fast om hva som var det opprinnelige. Ved alle tilfeller hadde betydningen «helbreder» gradvis gitt plass til meningen «hymne» fra frasen Ιή Παιάν.

Slike sanger ble opprinnelig adressert til Apollon, og senere til andre guder som Dionysos, Helios, og Asklepios. En gang på 300-tallet e.Kr. ble paean kun en formel for overdreven smisking; dets objekt var enten å bønnfalle og trygle beskyttelse mot sykdom og uhell, eller å tilby takksigelser etter at en slik beskyttelse hadde blitt gitt. Dens forbindelse med Apollon som den som drepte av Python førte til en assosiasjon til krig og seier; således ble det sedevane å synge en paean av hæren på marsj og før man gikk i kamp, når flåten forlot havnen, og dessuten etter at seieren hadde blitt sikret.

I gresk poesi og musikk

Poetene Bakchylides og Pindar står bak de mest paeanere. Paean ble sunget ved Apollons festivaler, særlig ved Hyacinthia, ved banketter, og senere også ved offentlige gravferder. I senere tider ble de adressert ikke bare til gudene, men også til mennesker. På dette viset feiret folk på Rhodos den egyptiske herskeren Ptolemaios I; folkene på øya Samos hyllet den spartanske hærføreren Lysander; og folkene på Delfi feiret den makedonske generalen Krateros.

Musikalsk var paean en ode for kor, og hadde opprinnelig en antifonisk karakter hvor forsangeren sang i en sørgestil og hvor koret responderte med en enkel, uformell frase; imidlertid utviklet paean til å bli fullstendig korsang. Typisk var paean i dorisk toneart (merk at antikk dorisk toneart var helt forskjellig fra moderne dorisk toneart, se Modal skala) og ble fulgt av musikkinstrumentet kithara som ble betraktet som Apollons eget instrument. Paeanere var ment å bli sunget på slagmarken akkompagnert av aulos og kithara.

To musikalske fragmenter av paeanere har blitt bevart fra den sene antikken: en av Limenius fra Athen, og den annen av en ukjent forfatter. Fragmentet fra det førstnevnte har blitt datert til 128 f.Kr.

Eksterne lenker

• Theoi Project – Paion