Wikipedia

Papillomavirus hos mennesker

infeksjon

Humant papillomavirus (HPV) er en infeksjon med papillomavirus hos mennesker.[1] HPV infiserer overhud og slimhinner. De fleste HPV-infeksjoner er symptomfrie og vil gå over etter 6-12 måneder.[2] Noen ganger går ikke infeksjonen over av seg selv og kan føre til vorter eller kjønnsvorter, eller celleforandringer.[3][4] Celleforandringene kan i verste fall utvikle seg til kreft i livmorhalsen, vulva, vagina, penis, anus, hals og munn.[2][3][4] Omtrent 70 % av tilfeller av livmorhalskreft skyldes HPV16 og HPV18.[2][5] HPV6 og HPV11 er vanlige grunner til kjønnsvorter (kondylomer).[2][6]

Papillomavirus hos mennesker
Papillomavirus
Område(r)Infeksjonsmedisin
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeR87.810, Z11.51, R85.81, R87.811, R87.820, R87.821, R87.82, R85.82,
ICD-9-kode795.05 V73.81 796.75 795.15 795.09 795.19 796.79
ICPC-2A77
DiseasesDB6032
eMedicine219110
MeSHD030361

En HPV-infeksjon er forårsaket av humant papillomavirus, et DNA virus fra papillomavirusfamilien, og det er per 2018 kjent over 170 typer HPV.[7] Mer enn 50 av dem smitter ved seksuell kontakt og viruset kan sette seg i anus og genitalia.[8] Risikofaktorer for en vedvarende infeksjon er mange seksuelle partnere, røyking, og nedsatt immunforsvar.[2] HPV spres vanligvis ved direkte hudkontak mellom slimhinner, og vaginalsex og analsex er vanligste smitteform.[8] Det spres ikke via kontakt med doseter.[9] Man kan smittes gjentatte ganger, og man kan smittes med flere typer HPV.[9] HPV kan bare påvirke mennesker.[1]

HPV-vaksine kan forhindre de mest alvorlige virusene.[8] Vaksinen er effektiv uansett når i livet den tas, og den vil beskytte mot virus man ikke er smittet av i tillegg til at den beskytter mot reinfeksjon av HPV-virus man har hatt tidligere, men for å gi best effekt bør den gis før man er seksuelt aktiv.[2] Celleprøver kan finne tidlige celleforandringer forårsaket av HPV.[2][10] Dette åpner for tidligere behandling, og bedre prognoser.[2] Screening har redusert både antallet tilfeller av kreft, og antall dødsfall, som følge av HPV.[11] Vorter kan fjernes ved frysing.[1]

HPV er den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen i verden.[1] Rundt 90 % av befolkningen har gått gjennom en HPV-infeksjon i løpet av livet.[8] I 2012 var det om lag 528,000 nye tilfeller av HPV og 266,000 dødsfall som følge av livmorhalskreft i verden.[12] I Norge er det rundt 300-350 nye tilfeller av livmorhalskreft hvert år, og rundt 100 dødsfall.[13] Om lag 1 % av seksuelt aktive voksne har kjønnsvorter.[9]

Symptomer

rediger

Noen HPV-typer, som HPV-5, kan være i kroppen hele livet uten at man noensinne har noen symptomer. HPV type 1 og 2 kan føre til vanlige vorter hos de som er infisert.[14][15] HPV type 6 og 11 kan føre til kjønnsvorter.[2] HPV type 16, 18, 31, 33, 35, 39, 45, 51, 52, 56, 58, 59, 68, 73, og 82 kan føre til kreft, og 16 og 18 står for om lag 70 % av alle tilfeller av livmorhalskreft.[16]

Symptom HPV type
Vanlige vorter 2, 7, 22
Fotvorter 1, 2, 4, 63
Flatvorter (Verruca plana) 3, 10, 28
Kjønnsvorter 6, 11, 42, 44 and others[17]
Anale lesjoner 6, 16, 18, 31, 53, 58[18]
Kjønnskreft
  • Høyrisiko:[17] 16, 18, 31, 45
  • Relativt høyrisiko:[17][19] 33, 35, 39, 51, 52, 56, 58, 59
  • Muligens høyrisiko:[19] 26, 53, 66, 68, 73, 82
Epidermodysplasia verruciformis Mer enn 15 type
Munnkreft 13, 32
Munnvorter 6, 7, 11, 16, 32
Kreft i svelg 16
Verrucous cyste 60
Munnhulekreft 6, 11

Vorter

rediger
 
Papilloma

Hudinfeksjoner med HPV er veldig vanlige og kan føre til vorter som er gjenkjent ved at det er rask vekst av cellene i det ytterste hudlaget.[20] [21] Helt fra det gamle Hellas har vorter vært kjent, men først i 1907 skjønte man at det var infeksjoner som sto for utbruddene.[22]

Vorter på hender og føtter er vanligst hos barn og kan dukke opp og forsvinne ganske spontant. HPV-infeksjoner, selv uten symptomer, kan ligge latent i huden i lang tid. Latente infeksjoner trenger aldri å faktisk ha noe utbrudd.

Typer vorter:

  • Vanlige vorter finnes vanligvis på hender og føtter, men kan også oppstå andre steder, som knær og albuer. Vanlige vorter har en karakteristisk blomkål-liknende overflate og er reist opp fra den omkringliggende huden. Slike vorter er ikke assosiert med kreft.
  • Fotvorter er oftest funnet på fotsålene; de vokser innover i huden og fører ofte til smerter når man trår på den.
  • Peringuale vorter under eller rundt fingernegler. De er vanskeligere å fjerne enn vorter andre steder på kroppen.[23]
  • Flate vorter er vanligst på armer og i ansiktet. De vokser som flate, millimeter store vorter og det er ofte mange sammen. Som vanlige vorter er flate vorter vanligst hos barn.[24]

Kjønnsvorter

rediger

Kjønnsvorter (medisinsk kjent som kondylomer) er en vanlig seksuelt overførbar infeksjon i hele verden.

Det er vanligvis andre typer HPV som fører til kjønnsvorter enn de som fører til vorter andre steder på kroppen. Det er mange HPV-typer som kan føre til kjønnsvorter, men type 6 og 11 står alene for over 90 % av alle tilfellene.[25]

De fleste HPV-infeksjoner gir aldri symptomer og forsvinner innen noen måneder. Selv om man har en symptomfri (stille) infeksjon kan man spre viruset videre til andre. De fleste vil ha en HPV-infeksjon i løpet av livet, og rundt 10-12 % av kvinner har en pågående infeksjon.[12]

Vorter på strupehode

rediger

I tillegg til kjønnsvorter kan HPV 6 og 11 også føre til den sjeldne tilstanden laryngeal papillomatosis, eller vorter på strupehodet[26][27][28] Disse vortene kan gjenoppstå flere ganger og de kan gjøre det tungt å puste. I sjeldne tilfeller har de ført til kreft. På grunn av dette er det innimellom nødvendig med gjentatte operasjoner for å fjerne slike vorter.[27][29]

Kreft

rediger

Flere typer HPV kan føre til kreft (inkludert 16, 18, 31, og 45) og er kjent som høyrisikotyper. Kreften kan oppstå i strupehode, svelg, vulva, vagina, livmorhals, penis og anus.[30][31] Alle disse HPV-typene påvirker flerlaget epitel.[2][4][32] Personer med HIV er mer utsatt for å utvikle kreft fra en HPV-infeksjon.[30]

Det er estimert at det er rundt 561'200 nye krefttilfeller hvert år (5,2 % av alle nye krefttilfeller) på grunn av HPV, som vil si at HPV er en av de viktigste årsakene til kreft i verden.[32]

HPV-assosiert kreft i USA.[33]
Område Gjennomsnittlig antall per år Antall fra HPV (estimert) Antall fra HPV 16/18 (estimert)
Livmorhals 11,967 11,500 9,100
Vulva 3,136 1,600 1,400
Vagina 729 500 400
Penis 1,046 400 300
Anus (damer) 3,089 2,900 2,700
Anus (menn) 1,678 1,600 1,500
Svelg (damer) 2,370 1,500 1,400
Svelg (menn) 9,356 5,900 5,600
Totalt (damer) 21,291 18,000 15,000
Totalt (menn) 12,080 7,900 7,600
 
Genomet til HPV16

Hos noen forsvinner ikke en HPV-infeksjon, og en langvarig infeksjon med høyrisikotyper, som HPV 16, 18, 31 og 45 kan føre til utvikling av kreft over tid.[34] Medvirkende faktorer, som sigarettrøyking, kan øke sannsynligheten for at kroppen ikke klarer å kvitte seg med en HPV-infeksjon.[35][36]

Livmorhalskreft

rediger
 
Livmorhalskreft forårsaket av HPV

Over 90 % av alle tilfeller livmorhalskreft er forårsaket av HPV. HPV16 og HPV18, står for over 70 % tilfellene på verdensbasis, og enda flere i Norge.[2][5][37][38][39][40][41] HPV16 er den mest aggressive typen, og står alene for 41-54 % av all livmorhalskreft,[37][42] og i mange tilfeller vagina og vulvakreft,[43] peniskreft, analkreft, og kreft i munn og svelg.[44]

I 2012 var det ca 528,000 nye tilfeller av livmorhalskreft i verden, og 266,000 dødsfall som følge av livmorhalskreft.[12] Rundt 85 % av disse tilfellene var i utviklingsland.

De fleste seksuelt aktive menn og kvinner i Norge smittes av HPV i løpet av sin seksuelle karriere, og de fleste av disse får aldri symptomer eller plager av dette. HPV-infeksjoner i livmorhalsen er svært vanlige i de første årene etter seksuell debut, og kroppen klarer å kvitte seg med innen 6-12 måneder. Det tar lang tid før en pågående infeksjon fører til kreft, vanligvis 10-15 år.[27][45] Dette gjør at man i Norge ikke starter med screeningprøver fra livmorhalsen («celleprøver») av kvinner før 25-års alder.[10]

Penis- og analkreft

rediger

Seksuelt overførbare HPV-infeksjoner er funnet i høy prosent hos personer med analkreft.[32] I tillegg er hyppigheten av analkreft 17 til 31 ganger høyere hos homofile og bifile menn enn hos heterofile menn.[46][47]

Anale celleprøver kan kanskje være en fordel for menn og kvinner som har analsex.[48] Det er likevel per idag ikke et slikt screeningprogram, og man vet ikke med sikkerhet at det ville hjulpet, eller hvem som burde sjekkes.[49][50]

Kreft i hode og hals

rediger

Høyrisiko kreftfremkallende HPV-typer er assosiert med høyere forekomst av kreft i hode og hals.[39]

Seksuelt overførbare typer HPV står for omtrent 25 % av tilfeller kreft i munn og svelg[32] Oralsex med en partner med en pågående HPV-infeksjon kan øke sannsynligheten for å utvikle disse krefttypene.[51][52]

Kreft i hals og svelg assosiert med HPV er estimert til å ha økt fra 0,8 tilfeller per 100'000 personer til 2,6 tilfeller per 100'000 personer fra 1988 til 2004.[53] Grunnen til dette kan være en økning i antall personer som utfører oralsex.

Immunosupprimerte individer

rediger

I sjeldne tilfeller kan HPV føre til epidermodysplasia verruciformis hos individer med nedsatt immunforsvar. Viruset fører til overproduksjon av keratin fra hudceller, som fører til utvekster liknende vorter eller horn.[54]

Årsak

rediger

Seksuelt overførbar HPV er delt i to kategorier: lavrisiko og høyrisiko. Lavrisiko HPV kan føre til kjønnvorter, mens høyrisiko HPV kan føre til kreft. Høyrisiko HPV er årsaken til 5 % av alle krefttilfeller på verdensbasis.[55]

Smitte

rediger

Risikofaktorer for vedvarende HPV-infeksjon inkluderer tidlig seksuell debut, mange partnere, røyking og nedsatt immunforsvar.[2] HPV i genitalia er oftest spredd via vedvarende hudkontakt.[8][30] Noen ganger kan en infeksjon også spre seg fra mor til barn i svangerskapet eller ved fødsel.[9] Det sprer seg ikke via flater som et dosete.[9] HPV kan smitte selv når det ikke er noen symptomer tilstede.[56]

Perinatal

rediger

Selv som HPV kan smitte fra mor til barn under fødsel er det uvanlig å se symptomer på HPV hos nyfødte. Mangel på symptomer utelukker likevel ikke en latent infeksjon. Perinatal smitte av HPV 6 og 11 kan føre til lesjoner og pusteproblemer hos spedbarn (JORRP). JORRP er sjelden, og i USA påvirker det ca 2 av 100'000 barn hvert år.[27] Sannsynligheten for smitte er høyere om mor har symptomer på kjønnsvorter under fødsel, men fortsatt under 1 %.

Infeksjoner i genitalia

rediger

Siden infeksjon i livmorhals og genitalia er sterkt assosiert med livmorhalskreft har det vært langt flere vitenskapelige studier på de mest aggressive høyrisiko HPV-typene. Disse typene er smittet primært via seksuell kontakt.[57]

Av de kjente HPV-typene er det 51 arter som infiserer slimhinner i genitalia.[58] 15 er klassifisert som høyrisikotyper (16, 18, 31, 33, 35, 39, 45, 51, 52, 56, 58, 59, 68, 73, og 82), tre som sannsynligvis høyrisiko (26, 53, and 66), og 12 som muligens høyrisiko (6, 11, 40, 42, 43, 44, 54, 61, 70, 72, 81, og CP6108).[59]

Kondomer beskytter ikke fullstendig mot HPV siden området rundt genitalia, og innsiden av lårene ikke er beskyttet, og disse områdene kan også smitte.[60]

Hender

rediger

Studier har vist at HPV kan smitte via hender. Hernandez testet jevnlig genitalia og den dominante hånden til 25 heteroseksuelle par over syv måneder. Av de 25 parene var det to par hvor kvinnens hånd hadde fått høyrisiko HPV, og to par hvor kvinnens infiserte hånd hadde smittet mannens genitalia. Hun fant også ett par hvor mannen hadde fått høyrisiko HPV i hånden fra kvinnen, og to menn og én kvinne som hadde smittet sin egen hånd.[61][62] Hender var ikke hovedsmittekilden, men det var likevel en signifikant medvirkende årsak til smitte.

Partridge har rapportert at menns fingertupper blir smittet av HPV over halvparten så ofte (26 % per to år) som genitalia (48 %).[63] Winer rapporterer at 14 % av seksuelt aktive kvinners fingertupper er HPV positive.[64] Ikke-seksuell håndkontakt viser derimot lite til ingen rolle i smitte av HPV.[64]

Objekter

rediger

Deling av mulig infiserte objekter, som barberblader kan smitte HPV.[56][65][66][67] Selv om det er mulig å smitte uten seksuell kontakt er det lite sannsynlig, og ikke en signifikant årsak til HPV.[57][64][68]

Blod

rediger

Det var tidligere antatt at HPV ikke kunne smitte via blod, siden det primært påvirker slimhinner og hud, men senere studier har påvist HPV i blodet til pasienter med livmorhalskreft.[69] Det er også funnet HPV i blodet til flere HIV-positive pasienter.[70] Dette indikerer at smitte via blodoverføringer er mulig. I 2009 testet Australske Røde Kors 180 friske menn sitt blod for HPV, og de fant DNA fra en eller flere HPV-virus i 15 (8,3 %) av prøvene.[71] Det er likevel viktig å merke seg at tilstedeværelse av virusets DNA ikke er det samme som at det er faktisk er aktivt virus tilstede, og hvorvidt viruset kan leve i blod, og smitte derfra er fortsatt usikkert.[69]

Operasjoner

rediger

HPV-smitte fra sykehus, spesifikt til kirurgisk personale, har blitt dokumentert.[72] Det er dokumentert ett tilfelle av en kirurg som fikk HPV i strupen etter å ha operert bort kondylomer hos en pasient.[72]

Virologi

rediger
HPV
 
TEM av papillomavirus
Nomenklatur
Synonymi
Human papillomavirus
Populærnavn
Humant papillomavirus
Hører til
Gruppe I, Papillomaviridae
Økologi
Antall arter: ca. 170 i verden
Habitat: Slimhinner hos mennesker
Utbredelse: Hele verden
Inndelt i

Alphapapillomavirus
Betapapillomavirus
Gammapapillomavirus
Mupapillomavirus
Nupapillomavirus

HPV er et lite dobbeltrådet sirkulært DNA-virus med genomstørrelse på omtrent 8 000 basepar.[30][73][74]

Startpunktet til en ny HPV-infeksjon er begrenset til basalcellene av flerlaget epitel, da dette er det eneste stedet viruset kan repliseres.[75] Infeksjonsprosessen er treg, og det tar 12-24 timer før traskripsjonen av virusgenomet starter.[75] HPV-infeksjoner har ikke vist seg å være lytiske; i stedet vil viruskopier spres fra infiserte celler til datterceller under celledeling, og fra en død og nedbrutt infisert celle til nye, friske celler.[76]

Infeksjon skjer vanligvis når en skade i epitellaget utsetter basalcellene for viruset via en annen ødelagt epitelbarriere, på grunn av mikrokutt, slik som ved seksuell kontakt. Livmorhalsen er spesielt utsatt for HPV-infeksjon, da overgangen fra plateepitel i vagina til sylinderepitel i livmoren gjør avstanden fra det ytre cellelaget til basalcellene i livmorhalsens plateepitel kortere enn andre områder med flerlaget plateepitel.[77] HPV kan overleve i flere måneder og i lave temperaturer uten en vert.[78]

Fylogenien til de forskjellige typene HPV reflekterer menneskers migrasjonsmønstre og indikerer at HPV kan ha utviklet seg sammen med menneskepopulasjon. Studier har pekt mot at det kan være fem store grener HPV har utviklet seg langs, som reflekterer vertens etnisitet.[79] Det er så langt funnet to varianter av HPV16, Europeisk (HPV16-E), og Ikke-Europeisk (HPV16-NE).[80]

HPV-kodede proteiner

rediger

HPV-genomet består av seks åpne leserammer (Eng. Open reading frame: ORF) som koder for E-proteiner (E1, E2, E4, E5, E6, and E7), to ORFer som koder for L-proteiner (L1 og L2), og en ikke-kodende region.[81] “E”-proteiner er uttrykt tidlig i virusets livssyklus, mens "L"-proteiner uttrykkes senere.[82] Etter at vertcellen er infisert vil alle tidlige ORFer bli transkribert. RNAet vil deretter gjennomgå RNA-spleising for å lage flere like viruskopier.[83][84]

E1 og E2 proteinene regulerer tidlig transkripsjon av det virale DNAet.[85] Økt E2 uttrykk fører til redusert transkripsjon av viruset, og balanse mellom E1 og E2 uttrykk gir en stabil virusmengde på 20-100 kopier per vertcelle.[85] Når kun E1 og E2 proteiner uttrykkes er HPV-infeksjonen latent, denne perioden varer til vertcellen når en høyere modningsgrad.[85]

Når cellene viruset innehaver modnes til de øvre lagene av vertens epitel vil de sene genene L1 og L2 bli transkribert og omsatt (translatert). L1 og L2 er kapselproteiner, det vil si strukturelle proteiner som innkapsler det kopierte virale genomet. Når genomet er innkapslet vil kapselen gjennomgå en redoksavhengig mutasjon. Denne rekombinasjonen/mutasjonen stabiliserer virionene og øker deres smittsomhet.[86] Virionene kan deretter komme seg ut når den døde cellen brytes ned, og virusets livssyklus fortsetter.[87][88]

Rolle i kreft
rediger

De viktigste onkoproteinene til høyrisiko HPV er E6 og E7. Typen E6 og E7 som er uttrykt er korrelert med hva slags lesjon det til slutt kan føre til.[73] E6 og E7 proteiner inaktiverer to tumor supressor proteiner, p53 (inaktivert av E6) og pRb (inaktivert av E7).[89] Alle HPV-virus kan indusere spredning, men bare HPV16 og 18 kan kan udødeliggjøre cellelinjer in vitro.

Celleinngang

rediger

Viruset binder seg til en vertscelle via heparin-sulfat proteoglykaner (HSPGs) på cellens overflate. Det er L1-kapselproteinet som binder HSPG.[90] Viruset trekkes dermed inn i cellen via endocytose.[91] Viruset forblir innesluttet av membranvesikkelen gjennom tidlig og sen endosom-fase, hvor kapselen brytes ned og L1 proteinet fraktes vekk.[92] L2-kapselproteinet danner da et kompleks med det virale arvestoffet, som beskytter DNAet og muliggjør videre transport av arvestoffet til golgiapparatet i cellen.[92] I golgiapparatet venter L2-DNA komplekset til vertcellen begynner tidlig mitose, trolig for å unngå å oppdages av cellens forsvarsmekanismer.[92] Først da fullføres virusets reise gjennom cellen ved at L2-DNA komplekset inntar cellekjernen for replikasjon.[92]

Latensperiode

rediger

Når et HPV-virion infiserer en celle fører det til en aktiv infeksjon og viruset kan overføres. Flere måneder til år kan gå før lesjoner utvikles og kan bli oppdaget. Tiden fra en aktiv infeksjon til en klinisk detekterbar sykdom kan gjøre det vanskelig å avgjøre opphavet til infeksjonen.[93]

Tilfriskning

rediger

De fleste HPV-infeksjoner forsvinner av seg selv uten medisinsk inngripen eller merkbare konsekvenser.

Tilfriskningsrater ved høyrisiko HPV
Måneder etter første positive test 8 måneder 12 måneder 18 måneder
% av menn som testet negativt[94] 70 % 80 % 100 %

At man har gjennomgått og blitt kvitt en HPV-infeksjon forhindrer ikke reinfeksjon av samme virus. Hos par kan partene re-infisere hverandre slik at det er vanskeligere å bli kvitt viruset.

Diagnostisering

rediger

Celleprøver

rediger

Celleprøver er prøver som taes fra vagina og som deretter farges og blir sett på i mikroskop av en patolog. I Norge anbefales alle kvinner fra 25 år å ta celleprøve hvert tredje år, og med hyppigere oppfølging om celleprøven er positiv.[10] Patologen kan da se om cellene er normale eller om de har gjennomgått endringer. Celleforandringer kan bli oversett, og en studie fra Sverige har vist at så mange som 24 % har hatt normale celleprøver flere år på rad, men det er likevel funnet celleforandringer når man har utført en biopsi.[95] Unormale celleprøver deles inn etter alvorlighetsgrad; CIN1, -2 og -3.[3] I Norge har man fra 2005 benyttet seg av Bethesda sitt cytologiske klassifikasjonssystem fra 2003 som bruker LSIL (lavgradige forandringer i plateepitel) og HSIL (høygradige forandringer i plateepitel) i tillegg til ASC-US (Atypisk plateepitel av usikker betydning) og ASC-H (Atypisk plateepitel der høygradige celleforandringer i plateepitelet ikke kan utelukkes).[96]

Fra celleprøver er det også mulig å ta HPV-tester for HPV-DNA eller HPV-RNA.[97][98] HPV-DNA indikerer at det er HPV tilstede, mens HPV-RNA indikerer at det er en pågående infeksjon, siden RNA først er detekterbart når viruset formerer seg. Det er fortsatt uenighet om hvilken HPV-test som er best. De som argumenterer for DNA-tester mener at den er bedre fordi den er mer sensitiv.[99] De som argumenterer for RNA-testen på den annen side mener at den har høyere spesifisitet og at man hindrer overdiagnostisering av ellers friske personer.[100]

Slike HPV-tester kan også utføres ved tampongprøver som pasientene selv setter inn og tar ut etter at den har sittet i i minst 1 time. Prøven sendes deretter til sykehus som tester for DNA eller RNA fra HPV.[101] Disse prøvene er fortsatt ikke kommersielt tilgjengelig.[102]

Munntesting

rediger

Studier har funnet at HPV i munnen til pasienter med karsinom i munnen. Det er ikke funnet signifikante tall på HPV fra tannbørstene til pasienter med karcinom i munnen (5 av 2,619 prøver)[61][103]

Testing av menn

rediger

Undersøkelser har testet for, og funnet HPV, inkludert høyrisikotyper på fingre, i munn, spytt anus, urinrør, urin, sperm, blod og penis. De fleste av disse testene er utført med spesielle bomullspinner og analyser som ikke er tilgjengelig for allmennheten.[104] [105] I en brasiliansk studie ble 50 menn testet, hvorav alle hadde hatt en partner i minst seks måneder som var positiv for høyrisiko HPV. De fant høyrisiko HPV hos 60 % av mennene som ble testet, primært på penis.[105]

En liknende studie ble utført i Mexico hvor de fant at 37 % av militærrekrutter testet positivt for høyrisiko HPV.[106] Studier som dette ledet forskerne Dunne og Guiliano, hver for seg, til å abefale å teste glans, skaft og området mellom dem og skrotum, siden tester fra urinrøret og anus ga lite ekstra til diagnosen.[63][104]

Det er også utført en mindre studie, som benyttet andre metoder enn de nevnt så langt: Denne studien fant at fire av ti menn var positive for HPV. Studiedeltakernes hud ble gnidd med fint sandpapir og deretter ble det tatt prøver med bomullspinner. Bomullspinnene og sandpapiret ble så testet sammen, så det er ikke mulig å vite om sandpapiret selv samlet virus, eller om det løsnet virus så det ble tatt opp av bomullspinnen. Studiene har også vist at man får bedre resultater når deltakerne tar prøvene selv, siden pasientene er mer villige til å gni hardt selv enn at andre gjør det.[107][108][109][110] Andre studier har analysert urin, sperm og blod og har funnet varierende mengder HPV.[104] Siden det er få tester tilgjengelig for allmennheten er vaksinasjon og flokkimmunitet viktig for å få ned alvorlig sykdom og komplikasjoner som følge av HPV-infeksjoner.[111][112]

Forebygging

rediger

Vaksiner

rediger

Det er tre tilgjengelige vaksiner på markedet, som beskytter mot enkelte HPV-typer: Gardasil, Cervarix, og Gardasil 9. Alle beskytter mot HPV16 og 18 som er de mest aggressive høyrisikotypene av HPV. Gardasil beskytter også mot HPV6 og 11, som er årsak til 90 % av Kjønnsvortetilfeller. Gardasil er en rekombinant tetravalent vaksine, mens Cervarix er bivalent og produsert fra virus-liknende partikler (VLP) fra L1-proteinet. Gardasil 9 er nivalent og kan beskytte mot om lag 90 % av tilfeller av kreft i livmorhals, vulva, vagina og anus. Gardasil 9 beskytter mot HPV6, 11, 16, 18, 31, 33, 45, 52 og 58. De fem siste står for opp mot 20 % av nevnte krefttilfeller på verdensbasis.[40][113]

Vaksinen er også effektiv om man har hatt sex eller vært smittet av HPV tidligere.[114][115][116][117] Det anbefales likevel å ta vaksinen før man er seksuelt aktiv for optimal beskyttelse.[118] Verdens helseorganisasjon har klare retningslinjer for effektive og kostnadsnyttige strategier for HPV-vaksinasjon i offentlige vaksineprogrammer.[119]

CDC anbefaler to vaksinedoser med 6 måneders mellomrom for de som tar vaksinen ved 11 til 12 års alder, mens de anbefaler tre doser for de som tar vaksinen når de er eldre.[120] I Norge anbefales tre vaksiner også til barn.[3] I de fleste land er HPV-vaksineprogrammet kun rettet mot jenter, men i løpet av høsten 2018 skal den også innføres til gutter i Norge.[121] Vaksinen har ingen terapeutisk effekt på eksiterende HPV-infeksjon, men beskytter mot reinfeksjon og infeksjon av andre HPV-typer.[122] Selv om man har tatt vaksine anbefales det at man fortsetter å ta celleprøver hvert tredje år.[122][123]

Varigheten av effekten fra vaksinen er fulgt opp fra de først ble administrert, og ser ut til å være langvarig.[124]

Gardasil ble inntatt i det norske barnevaksinasjonsprogrammet for jenter på syvende klassetrinn i 2009. I desember 2014 ble Gardasil 9 godkjent for bruk av FDA.[125]

Det har vært mye skepsis rundt HPV-vaksinen med frykt for alvorlige bivirkninger, men det er gjort grundige undersøkelser som viser at vaksinen er trygg.[126] I Norge har spesielt overlege og patolog Sveinung Wergeland Sørbye uttalt seg positivt om vaksinasjon. Han har jobbet med å få gratis HPV-vaksine for kvinner opp til 26 år, noe som ble et faktum i 2016.[127][128] I tillegg har han jobbet for at gutter også skal taes opp i HPV-vaksinasjonsprogrammet.[129]

Kondomer

rediger

CDC skriver at "kondombruk kan redusere risikoen for humant papillomavirus (HPV)-infeksjon," men gir langt lavere beskyttelse enn det gjør mot andre seksuel overførbare sykdommer "fordi HPV også kan smitte via eksponering av områder (hud eller slimhinner) som ikke er dekket av kondomet."[130]

Kvinnelig kondom gir høyere beskyttelse en mannlige kondomer siden kvinnelig kondom dekker større områder.[131]

Desinfeksjon

rediger

Viruset er relativt immunt mot mange desinfiserende midler. Eksponering til 90 % etanol i minst ett minutt, 2 % glutaraldehyd, 30 % savlon, og/eller 1 % natriumhypokloritt kan desinfisere patogenet.[132]

Viruset er også resistent mot tørking og varme, men dør ved 100 °C (212 °F) og ved ultrafiolett stråling.[132]

Behandling

rediger

Det er ingen spesifikk behandling mot HPV-infeksjoner.[133][134][135] Viruset går vanligvis over av seg selv.[136] I tilfeller hvor HPV-infeksjonen ikke går over av seg selv kan operasjon for å fjerne infisert vev være nødvendig. Vanligst er konisering av kvinner med celleforandringer.[137] Konisering foregår ved at en liten del av livmorhalsen skjæres eller brennes bort, og kvinnen som har gått gjennom konisering må til videre kontroller for å se om alt det infiserte vevet ble fjernet.[138] I noen tilfeller må hele livmoren fjernes hvis man ikke blir kvitt områdene med alvorlige celleforandringer, og det utvikler seg kreft.[139]

Forskning

rediger

Harald zur Hausen fikk en av Nobelprisene i 2008 sammen med to andre forskere. En sammenheng mellom kreft i underlivet og HPV ble påvist i 1977.[140]

Forskningsoppsummering fra Kunnskapssenteret 2014: Effekt av innhentingsvaksinering mot HPV av unge kvinner.[141]

Helseøkonomisk analyse av innhentingsvaksine mot HPV fra Kunnskapssenteret 2014: Økonomisk evaluering av en innhentingsvaksine mot HPV for kvinner under 26 år[141]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d Milner, Danny A. Diagnostic Pathology: Infectious Diseases (på engelsk). Elsevier Health Sciences. s. 40. ISBN 9780323400374. Arkivert fra originalen . 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l «Human papillomavirus (HPV) and cervical cancer». WHO. Arkivert fra originalen . 
  3. ^ a b c d «Humant papillomavirus (HPV), genitale infeksjoner - veileder for helsepersonell». Folkehelseinstituttet. 
  4. ^ a b c Ljubojevic, Suzana; Skerlev, Mihael (2014). «HPV-associated diseases». Clinics in Dermatology. 32 (2): 227–234. PMID 24559558. doi:10.1016/j.clindermatol.2013.08.007. 
  5. ^ a b «The Link Between HPV and Cancer». CDC. Arkivert fra originalen . 
  6. ^ «Kjønnsvorter (Kondylomer)». NHI. 
  7. ^ Bzhalava, D; Guan, P; Franceschi, S; Dillner, J; Clifford, G (2013), «A systematic review of the prevalence of mucosal and cutaneous human papillomavirus types», Virology 445 (1–2): 224–31, DOI:10.1016/j.virol.2013.07.015, PMID 23928291 
  8. ^ a b c d e «What is HPV?». CDC. Arkivert fra originalen . 
  9. ^ a b c d e «Human Papillomavirus (HPV) Questions and Answers». CDC. Arkivert fra originalen . 
  10. ^ a b c «Livmorhalsprogrammet». www.kreftregisteret.no (på norsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  11. ^ Sawaya, GF; Kulasingam, S; Denberg, TD; Qaseem, A; Clinical Guidelines Committee of American College of, Physicians. «Cervical Cancer Screening in Average-Risk Women: Best Practice Advice From the Clinical Guidelines Committee of the American College of Physicians.». Annals of Internal Medicine. 162 (12): 851–9. PMID 25928075. doi:10.7326/M14-2426. Arkivert fra originalen . 
  12. ^ a b c World Cancer Report 2014. World Health Organization. 2014. s. Chapter 5.12. ISBN 9283204298. 
  13. ^ «Livmorhalskreft». www.kreftregisteret.no (på norsk). Arkivert fra originalen 14. mai 2018. Besøkt 12. mai 2018. 
  14. ^ Tønjum, Tone (14. februar 2017). «papillomavirus». Store medisinske leksikon (på norsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  15. ^ «HPV 1, 2, & 4». web.stanford.edu. Besøkt 12. mai 2018. 
  16. ^ Muñoz, N; Bosch, F. X.; De Sanjosé, S; Herrero, R; Castellsagué, X; Shah, K. V.; Snijders, P. J.; Meijer, C. J. m. fl.. (2003), «Epidemiologic classification of human papillomavirus types associated with cervical cancer», The New England Journal of Medicine 348 (6): 518–27, DOI:10.1056/NEJMoa021641, PMID 12571259, arkivert fra originalen on 2012-04-30, https://web.archive.org/web/20120430053849/http://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa021641 
  17. ^ a b c «Chapter 19 The Female Genital System and Breast». Robbins Basic Pathology (8 utg.). Philadelphia: Saunders. 2007. ISBN 1-4160-2973-7. 
  18. ^ Palefsky, Joel M.; Holly, Elizabeth A.; Ralston, Mary L.; Jay, Naomi. «Prevalence and Risk Factors for Human Papillomavirus Infection of the Anal Canal in Human Immunodeficiency Virus (HIV)–Positive and HIV-Negative Homosexual Men». Departments of Laboratory Medicine, Stomatology, and Epidemiology Biostatistics, University of California, San Francisco. The Journal of Infectious Diseases Oxford University Press. Arkivert fra originalen (PDF) . 
  19. ^ a b Muñoz N, Castellsagué X, de González AB, Gissmann L; Castellsagué; De González (2006). «Chapter 1: HPV in the etiology of human cancer». Vaccine. 24 (3): S1–S10. PMID 16949995. doi:10.1016/j.vaccine.2006.05.115. 
  20. ^ «The ubiquity and impressive genomic diversity of human skin papillomaviruses suggest a commensalic nature of these viruses». J. Virol. 74 (24): 11636–41. 2000. PMC 112445  . PMID 11090162. doi:10.1128/JVI.74.24.11636-11641.2000. 
  21. ^ Mayo Clinic.com, Common warts, http://www.mayoclinic.com/print/common-warts/DS00370/DSECTION=all&METHOD=print
  22. ^ Tyring, Stephen; Moore, Angela Yen; Lupi, Omar (2016). Mucocutaneous Manifestations of Viral Diseases: An Illustrated Guide to Diagnosis and Management (på engelsk) (2 utg.). CRC Press. s. 207. ISBN 9781420073133. 
  23. ^ «Images in clinical medicine. Digital verrucae». N. Engl. J. Med. 359 (2): 177. 2008. PMID 18614785. doi:10.1056/NEJMicm071912. 
  24. ^ MedlinePlus, Warts, https://www.nlm.nih.gov/medlineplus/warts.html#cat42 (general reference with links).
  25. ^ «Human papillomavirus (HPV) type distribution and serological response to HPV type 6 virus-like particles in patients with genital warts». J. Clin. Microbiol. 33 (8): 2058–63. 1995. PMC 228335  . PMID 7559948. 
  26. ^ «Photos of larynx Papillomas — Voice Medicine, New York». Voicemedicine.com. Arkivert fra originalen . 
  27. ^ a b c d «Human papillomavirus infections of the genital and respiratory tracts in young children». Seminars in Pediatric Infectious Diseases. 16 (4): 306–16. 2005. PMID 16210110. doi:10.1053/j.spid.2005.06.010. 
  28. ^ «Requirement of STAT3 activation for differentiation of mucosal stratified squamous epithelium». Mol. Med. 9 (3–4): 77–84. 2003. PMC 1430729  . PMID 12865943. doi:10.2119/2003-00001.Wu. 
  29. ^ «High-risk human papillomavirus types and squamous cell carcinoma in patients with respiratory papillomas». Otolaryngol. Head Neck Surg. 120 (5): 698–705. 1999. PMID 10229596. doi:10.1053/hn.1999.v120.a91773. 
  30. ^ a b c d Pahud, BA; Ault, KA. «The Expanded Impact of Human Papillomavirus Vaccine». Infectious Disease Clinics of North America (Review). 29 (4): 715–24. PMID 26610422. doi:10.1016/j.idc.2015.07.007. 
  31. ^ Nowińska, K; Ciesielska, U; Podhorska-Okołów, M; Dzięgiel, P (2017). «The role of human papillomavirus in oncogenic transformation and its contribution to the etiology of precancerous lesions and cancer of the larynx: A review.». Advances in clinical and experimental medicine : official organ Wroclaw Medical University. 26 (3): 539–547. PMID 28791831. doi:10.17219/acem/67461. 
  32. ^ a b c d Parkin DM (2006). «The global health burden of infection-associated cancers in the year 2002». Int. J. Cancer. 118 (12): 3030–44. PMID 16404738. doi:10.1002/ijc.21731. 
  33. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen . 
  34. ^ «The promise of global cervical-cancer prevention». N. Engl. J. Med. 353 (20): 2101–4. 2005. PMID 16291978. doi:10.1056/NEJMp058171. 
  35. ^ «Cigarette Smoke Carcinogen Benzo[a]pyrene Enhances Human Papillomavirus Synthesis». J Virol. 82 (2): 1053–8. 2007. PMC 2224590  . PMID 17989183. doi:10.1128/JVI.01813-07. 
  36. ^ «Epidemiologic factors associated with seropositivity to human papillomavirus type 16 and 18 virus-like particles and risk of subsequent infection in men». Cancer Epidemiol. Biomarkers Prev. 19 (2): 511–6. PMID 20086109. doi:10.1158/1055-9965.EPI-09-0790. 
  37. ^ a b «The epidemiology of human papillomavirus infections». J. Clin. Virol. 32 (Suppl 1): S16–24. 2005. PMID 15753008. doi:10.1016/j.jcv.2004.12.008. «Overall, these DNA-based studies, combined with measurements of type-specific antibodies against HPV capsid antigens, have shown that most (>50 %) sexually active women have been infected by one or more genital HPV types at some point in time [S17].» 
  38. ^ Cohen J (2005). «Public health. High hopes and dilemmas for a cervical cancer vaccine». Science. 308 (5722): 618–21. PMID 15860602. doi:10.1126/science.308.5722.618. 
  39. ^ a b Ault KA (2006). «Epidemiology and Natural History of Human Papillomavirus Infections in the Female Genital tract». Infectious Diseases in Obstetrics and Gynecology. 2006: 1–5. PMC 1581465  . PMID 16967912. doi:10.1155/IDOG/2006/40470. 
  40. ^ a b «Vaksine og screening: Ja takk, begge deler!». Dagens Medicin (på norsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  41. ^ Kreimer, Aimee R.; Clifford, Gary M.; Boyle, Peter; Franceschi, Silvia. «Human papillomavirus types in head and neck squamous cell carcinomas worldwide: a systematic review». Cancer Epidemiology, Biomarkers & Prevention. 14 (2): 467–475. PMID 15734974. doi:10.1158/1055-9965.EPI-04-0551. 
  42. ^ «Evidence of human papilloma virus infection but lack of Epstein-Barr virus in lymphoepithelioma-like carcinoma of uterine cervix: report of two cases and review of the literature». Hum. Pathol. 32 (1): 135–8. 2001. PMID 11172309. doi:10.1053/hupa.2001.20901. 
  43. ^ «Vulvar Intraepithelial Neoplasia: Varied signs, varied symptoms: what you need to know». www.advanceweb.com. Arkivert fra originalen . 
  44. ^ «The ATM/p53 pathway is commonly _targeted for inactivation in squamous cell carcinoma of the head and neck (SCCHN) by multiple molecular mechanisms». Oral Oncol. 41 (10): 1013–20. 2005. PMID 16139561. doi:10.1016/j.oraloncology.2005.06.003. 
  45. ^ Greenblatt, R. J. (2005). «Human papillomaviruses: Diseases, diagnosis, and a possible vaccine». Clinical Microbiology Newsletter. 27 (18): 139–145. doi:10.1016/j.clinmicnews.2005.09.001. 
  46. ^ «HPV and Men — CDC Fact Sheet». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  47. ^ «Cancer in a population-based cohort of men and women in registered homosexual partnerships». Am. J. Epidemiol. 157 (11): 966–72. 2003. PMID 12777359. doi:10.1093/aje/kwg067. Arkivert fra originalen . «However, the risk for invasive anal squamous carcinoma, which is believed to be caused by certain types of sexually transmitted human papillomaviruses, a notable one being type 16, was significantly 31-fold elevated at a crude incidence of 25.6 per 100,000 person-years» 
  48. ^ «Age-related prevalence of anal cancer precursors in homosexual men: the EXPLORE study». J. Natl. Cancer Inst. 97 (12): 896–905. 2005. PMID 15956651. doi:10.1093/jnci/dji163. 
  49. ^ «AIDSmeds Web Exclusives : Pap Smears for Anal Cancer? — by David Evans». AIDSmeds.com. Arkivert fra originalen .  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. juli 2011. Besøkt 13. mai 2018. 
  50. ^ «Cost-effectiveness of screening for anal squamous intraepithelial lesions and anal cancer in human immunodeficiency virus-negative homosexual and bisexual men». Am. J. Med. 108 (8): 634–41. PMID 10856411. doi:10.1016/S0002-9343(00)00349-1. 
  51. ^ «Case-control study of human papillomavirus and oropharyngeal cancer». N. Engl. J. Med. 356 (19): 1944–56. 2007. PMID 17494927. doi:10.1056/NEJMoa065497. Arkivert fra originalen . 
  52. ^ Ridge JA, Glisson BS, Lango MN, et al. "Head and Neck Tumors" Arkivert 20. juli 2009 hos Wayback Machine. Pazdur R, Wagman LD, Camphausen KA, Hoskins WJ (Eds) Cancer Management: A Multidisciplinary Approach Arkivert 5. oktober 2013 hos Wayback Machine. . 11 ed. 2008.
  53. ^ «Human Papillomavirus and Rising Oropharyngeal Cancer Incidence in the United States». Journal of Clinical Oncology. 29 (32): 4294–301. PMC 3221528  . PMID 21969503. doi:10.1200/JCO.2011.36.4596. 
  54. ^ Moore, Matthew. «Tree man 'who grew roots' may be cured». The Daily Telegraph. London. Arkivert fra originalen .  «Arkivert kopi». Archived from the original on 13. november 2007. Besøkt 8. august 2021. 
  55. ^ «HPV and Cancer». National Cancer Institute (på engelsk). Arkivert fra originalen . 
  56. ^ a b Heymann, MD, David (2015). Control of Communicable Diseases Manual (20th utg.). Washington D.C.: Apha Press. s. 299–300. ISBN 978-0-87553-018-5. 
  57. ^ a b «Chapter 6: Epidemiology and transmission dynamics of genital HPV infection». Vaccine. 24 Suppl 3: S3/52–61. PMID 16950018. doi:10.1016/j.vaccine.2006.05.031. 
  58. ^ «Prevalence and viral load of 51 genital human papillomavirus types and 3 subtypes». Int J Cancer. 132: 2395–2403. 2012. doi:10.1002/ijc.27891. 
  59. ^ «Epidemiologic classification of human papillomavirus types associated with cervical cancer». N. Engl. J. Med. 348 (6): 518–27. 2003. PMID 12571259. doi:10.1056/NEJMoa021641. 
  60. ^ Egendorf, Laura. Sexually Transmitted Diseases (At Issue Series). New York: Greenhaven Press, 2007.
  61. ^ a b «Transmission of human papillomavirus in heterosexual couples». Emerging Infectious Diseases. 14 (6): 888–894. 2008. PMC 2600292  . PMID 18507898. doi:10.3201/eid1406.070616. 
  62. ^ «Transmission of human papillomavirus in heterosexual couples» (PDF). Emerging Infect. Dis. 14: 888–94. PMC 2600292  . PMID 18507898. doi:10.3201/eid1406.070616. Arkivert fra originalen (PDF) . 
  63. ^ a b «The Optimal Anatomic Sites for Sampling Heterosexual Men for Human Papillomavirus (HPV) Detection: The HPV Detection in Men Study». The Journal of Infectious Diseases. 196 (8): 1146–1152. 2007. PMC 3904649  . PMID 17955432. doi:10.1086/521629. 
  64. ^ a b c «Detection of genital hpv types in fingertip samples from newly sexually active female university students». Cancer Epidemiology Biomarkers & Prevention. 19 (7): 1682–1685. 2010. PMC 2901391  . PMID 20570905. doi:10.1158/1055-9965.EPI-10-0226. 
  65. ^ Tay SK. «Genital oncogenic human papillomavirus infection: a short review on the mode of transmission». Annals of the Academy of Medicine, Singapore. 24 (4): 598–601. PMID 8849195. Arkivert fra originalen (Free full text) . 
  66. ^ «Possible non-sexual transmission of genital human papillomavirus infections in young women». European Journal of Clinical Microbiology & Infectious Diseases. 12 (3): 221–222. PMID 8389707. doi:10.1007/BF01967118. 
  67. ^ «Is genital human papillomavirus infection always sexually transmitted?». The Australian & New Zealand Journal of Obstetrics & Gynaecology. 30 (3): 240–242. PMID 2256864. doi:10.1111/j.1479-828X.1990.tb03223.x. Arkivert fra originalen (Free full text) . 
  68. ^ «Detection of human papillomavirus DNA on the fingers of patients with genital warts». Sexually Transmitted Infections. 75 (5): 317–319. PMC 1758241  . PMID 10616355. doi:10.1136/sti.75.5.317. 
  69. ^ a b HPV and Other Infectious Agents in Cancer:Opportunities for Prevention and Public Health: Opportunities for Prevention and Public Health. Oxford University Press. s. 34. ISBN 978-0-19-973291-3. Arkivert fra originalen . 
  70. ^ «Could human papillomaviruses be spread through blood?». J. Clin. Microbiol. 43 (11): 5428–34. November 2005. PMC 1287818  . PMID 16272465. doi:10.1128/JCM.43.11.5428-5434.2005. 
  71. ^ «Human papillomavirus DNA detected in peripheral blood samples from healthy Australian male blood donors». J. Med. Virol. 81 (10): 1792–6. PMID 19697401. doi:10.1002/jmv.21592. 
  72. ^ a b «Human Papillomavirus: Confronting the Epidemic—A Urologist’s Perspective». Rev Urol. 7: 135–44. 2005. PMC 1477576  . PMID 16985824. 
  73. ^ a b «Human papillomavirus infection: biology, epidemiology, and prevention». International Journal of Gynecological Cancer. 15 (5): 727–746. 2005. PMID 16174218. doi:10.1111/j.1525-1438.2005.00246.x. 
  74. ^ Woodham, Andrew W.; Da Silva, Diane M.; Skeate, Joseph G.; Raff, Adam B.; Ambroso, Mark R.; Brand, Heike E.; Isas, J. Mario; Langen, Ralf; Kast, W. Martin (2012). «The S100A10 subunit of the annexin A2 heterotetramer facilitates L2-mediated human papillomavirus infection». PLoS One. 7 (8): e43519. PMC 3425544  . PMID 22927980. doi:10.1371/journal.pone.0043519. 
  75. ^ a b «Current understanding of the mechanism of HPV infection». Gynecologic Oncology. 118 (1 Suppl): S12. 2010. PMC 3493113  . PMID 20494219. doi:10.1016/j.ygyno.2010.04.004. 
  76. ^ Pinidis, Petros; Tsikouras, Panagiotis; Iatrakis, Georgios; Zervoudis, Stefanos; Koukouli, Zacharoula; Bothou, Anastasia; Galazios, Georgios; Vladareanu, Simona (2016). «Human Papilloma Virus’ Life Cycle and Carcinogenesis». Mædica. 1. 11: 48–54. ISSN 1841-9038. PMC 5394500  . PMID 28465751. Besøkt 3. mars 2021. 
  77. ^ Ribeiro, Andrea Alves; Costa, Maria Cecília; Alves, Rosane Ribeiro Figueiredo; Villa, Luísa Lina; Saddi, Vera Aparecida; Carneiro, Megmar Aparecida dos Santos; Zeferino, Luiz Carlos; Rabelo-Santos, Sílvia Helena (26. mai 2015). «HPV infection and cervical neoplasia: associated risk factors». Infectious Agents and Cancer. 10. ISSN 1750-9378. PMC 4524198  . PMID 26244052. doi:10.1186/s13027-015-0011-3. Besøkt 3. mars 2021. 
  78. ^ «Human Papillomavirus». Medscape. Arkivert fra originalen . 
  79. ^ «Evolution and Taxonomic Classification of Human Papillomavirus 16 (HPV16)-Related Variant Genomes». PLOS ONE. 6 (5): 1–16. 2011. PMC 3103539  . PMID 21673791. doi:10.1371/journal.pone.0020183. 
  80. ^ «HPV16 Variant Lineage, Clinical Stage, And Survival in Women With Invasive Cervical Cancer». Infectious Agents & Cancer. 6: 19–27. 2011. PMC 3226431  . PMID 22035468. doi:10.1186/1750-9378-6-19. 
  81. ^ «Human papillomavirus E6 and E7 oncoproteins as risk factors for tumorigenesis». Journal of Biosciences. 34 (1): 113–123. 2009. PMID 19430123. doi:10.1007/s12038-009-0013-7. 
  82. ^ Ault KA (2006). «Epidemiology and Natural History of Human Papillomavirus Infections in the Female Genital tract». Infectious Diseases in Obstetrics and Gynecology. 2006: 1–5. PMC 1581465  . PMID 16967912. doi:10.1155/IDOG/2006/40470. 
  83. ^ «Papillomavirus genome structure, expression, and post-transcriptional regulation». Frontiers in Bioscience. 11: 2286–2302. 2006. PMC 1472295  . PMID 16720315. doi:10.2741/1971. 
  84. ^ «The E7 Oncoprotein is Translated from Spliced E6*I Transcripts in High-Risk Human Papillomavirus Type 16- or Type 18-Positive Cervical Cancer Cell Lines via Translation Reinitiation». Journal of Virology. 80 (9): 4249–4263. 2006. PMC 1472016  . PMID 16611884. doi:10.1128/JVI.80.9.4249-4263.2006. 
  85. ^ a b c Feller, Liviu; Khammissa, Razia AG; Wood, Neil H.; Lemmer, Johan (25. november 2009). «Epithelial maturation and molecular biology of oral HPV». Infectious Agents and Cancer. 1. 4: 16. ISSN 1750-9378. PMC 2788520  . PMID 19930727. doi:10.1186/1750-9378-4-16. Besøkt 3. mars 2021. 
  86. ^ «Tissue-spanning redox gradient-dependent assembly of native human papillomavirus type 16 virions». Journal of Virology. 83 (20): 10515–26. PMC 2753102  . PMID 19656879. doi:10.1128/JVI.00731-09. 
  87. ^ «Transmission of human papillomavirus type 11 infection by desquamated cornified cells». Virology. 281 (1): 35–42. PMID 11222093. doi:10.1006/viro.2000.0777. 
  88. ^ «Activation of Wnt signaling pathway by human papillomavirus E6 and E7 oncogenes in HPV16-positive oropharyngeal squamous carcinoma cells». Molecular Cancer Research. 8 (3): 433–443. 2010. PMID 20215420. doi:10.1158/1541-7786.MCR-09-0345. 
  89. ^ Chaturvedi, Anil. «Human Papillomavirus and Head and Neck Cancer». I Andrew F. Olshan. Epidemiology, Pathogenesis, and Prevention of Head and Neck Cancer (1st utg.). New York: Springer. ISBN 978-1-4419-1471-2. [død lenke]
  90. ^ Raff, Adam B.; Woodham, Andrew W.; Raff, Laura M.; Skeate, Joseph G.; Yan, Lisa; Da Silva, Diane M.; Schelhaas, Mario; Kast, W. Martin (2013). «The Evolving Field of Human Papillomavirus Receptor Research: a Review of Binding and Entry». Journal of Virology. 11. 87: 6062–6072. ISSN 0022-538X. PMC 3648114  . PMID 23536685. doi:10.1128/JVI.00330-13. Besøkt 3. mars 2021. 
  91. ^ Raff, Adam B.; Woodham, Andrew W.; Raff, Laura M.; Skeate, Joseph G.; Yan, Lisa; Da Silva, Diane M.; Schelhaas, Mario; Kast, W. Martin. «The evolving field of human papillomavirus receptor research: a review of binding and entry». Journal of Virology. 87 (11): 6062–6072. PMC 3648114  . PMID 23536685. doi:10.1128/JVI.00330-13. 
  92. ^ a b c d Uhlorn, Brittany L.; Jackson, Robert; Li, Shuaizhi; Bratton, Shauna M.; Van Doorslaer, Koenraad; Campos, Samuel K. (30. november 2020). «Vesicular trafficking permits evasion of cGAS/STING surveillance during initial human papillomavirus infection». PLoS Pathogens. 11. 16. ISSN 1553-7366. PMC 7728285  . PMID 33253291. doi:10.1371/journal.ppat.1009028. Besøkt 3. mars 2021. 
  93. ^ Watson RA (2005). «Human Papillomavirus: Confronting the Epidemic—A Urologist's Perspective». Reviews in Urology. 7 (3): 135–44. PMC 1477576  . PMID 16985824. 
  94. ^ «Age‐Specific Prevalence, Incidence, and Duration of Human Papillomavirus Infections in a Cohort of 290 US Men». The Journal of Infectious Diseases. 198 (6): 827–835. 2008. PMID 18657037. doi:10.1086/591095. 
  95. ^ «Sannheten om HPV». Lommelegen.no (på norsk). 4. januar 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  96. ^ «Premaligne lidelser i cervix uteri». legeforeningen.no (på norsk). Arkivert fra originalen 14. mai 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  97. ^ «HPV-testing som sekundærscreening i Norge». www.kreftregisteret.no (på norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  98. ^ Sveinung Wergeland Sørbye. «HPV-testing og livmorhalskreft» (PDF). 
  99. ^ «Hvilken HPV-test er best?». Tidsskrift for Den norske legeforening (på norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  100. ^ «HPV-testing – svak begrunnelse for kontroversiell beslutning». Tidsskrift for Den norske legeforening (på norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  101. ^ «Kvinne 30 år har aldri tatt celleprøve. Kan jeg ta HPV-test hjemme?». Lommelegen.no (på norsk). 8. april 2018. Arkivert fra originalen 14. mai 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  102. ^ «Tar celleprøven selv - NHI.no». NHI.no. Besøkt 13. mai 2018. 
  103. ^ «Genital human papillomavirus infection: Incidence and risk factors in a cohort of female university students». American Journal of Epidemiology. 157 (3): 218–226. 2003. PMID 12543621. doi:10.1093/aje/kwf180. 
  104. ^ a b c «Prevalence of HPV Infection among Men: A Systematic Review of the Literature». The Journal of Infectious Diseases. 194 (8): 1044–1057. 2006. PMID 16991079. doi:10.1086/507432. 
  105. ^ a b «Human papillomavirus DNA detection in male sexual partners of women with genital human papillomavirus infection». Urology. 65 (2): 251–255. 2005. PMID 15708032. doi:10.1016/j.urology.2004.09.031. 
  106. ^ «Human papillomavirus in men: Comparison of different genital sites». Sexually Transmitted Infections. 82 (1): 31–33. 2006. PMC 2563819  . PMID 16461598. doi:10.1136/sti.2005.015131. 
  107. ^ «Comparison of Physician- and Self-Collected Genital Specimens for Detection of Human Papillomavirus in Men». Journal of Clinical Microbiology. 44 (2): 513–517. 2006. PMC 1392697  . PMID 16455906. doi:10.1128/JCM.44.2.513-517.2006. 
  108. ^ «Self-collection of genital human papillomavirus specimens in heterosexual men». Sexually Transmitted Infections. 85 (3): 221–225. 2008. PMID 19066196. doi:10.1136/sti.2008.033068. 
  109. ^ Women had similar success in self-sampling, using tampons, swabs, cytobrush and lavage. «Are self-collected samples comparable to physician-collected cervical specimens for human papillomavirus DNA testing? A systematic review and meta-analysis». Gynecologic Oncology. 105 (2): 530–535. 2007. PMID 17335880. doi:10.1016/j.ygyno.2007.01.023. 
  110. ^ «Genital Human Papillomavirus Infection in Men: Incidence and Risk Factors in a Cohort of University Students». The Journal of Infectious Diseases. 196 (8): 1128–1136. 2007. PMID 17955430. doi:10.1086/521192. 
  111. ^ «Modeling the Sexual Transmissibility of Human Papillomavirus Infection using Stochastic Computer Simulation and Empirical Data from a Cohort Study of Young Women in Montreal, Canada». American Journal of Epidemiology. 163 (6): 534–543. 2006. PMID 16421235. doi:10.1093/aje/kwj077. 
  112. ^ Kim JJ (2007). «Vaccine Policy Analyses Can Benefit from Natural History Studies of Human Papillomavirus in Men». The Journal of Infectious Diseases. 196 (8): 1117–1119. PMID 17955427. doi:10.1086/521199. 
  113. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen . 
  114. ^ ««Utbredt misforståelse» hindret Thea i å ta kreftvaksinen». www.ba.no (på norsk). 1. februar 2015. Besøkt 13. mai 2018. 
  115. ^ «Tror du HPV-vaksinen bare er for skolejenter?» (på norsk). 30. mai 2016. Besøkt 13. mai 2018. 
  116. ^ «HPV-vaksine hjelper voksne kvinner». forskning.no. Besøkt 13. mai 2018. 
  117. ^ «HPV vaccination reduces the risk of infection even after a previous case of the disease, study suggests». ScienceDaily (på engelsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  118. ^ «HPV | Questions and Answers | Human Papillomavirus | CDC». www.cdc.gov (på engelsk). 19. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  119. ^ «Human papillomavirus vaccines. WHO position paper» (PDF). Wkly. Epidemiol. Rec. 84 (15): 118–31. PMID 19360985. Arkivert fra originalen (PDF) . 
  120. ^ «CDC recommends only two HPV shots for younger adolescents». CDC (på engelsk). Arkivert fra originalen . 
  121. ^ «Tilbud om HPV-vaksine til gutter fra høsten 2018». Folkehelseinstituttet (på norsk). Arkivert fra originalen 14. mai 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  122. ^ a b «Quadrivalent Human Papillomavirus Vaccine: Recommendations of the Advisory Committee on Immunization Practices (ACIP) (Cervical Cancer Screening Among Vaccinated Females)». MMWR Recomm Rep. 56 (RR–2): 1–24 [17]. PMID 17380109. Arkivert fra originalen . 
  123. ^ «HPV Vaccine Information For Young Women». CDC (på engelsk). Arkivert fra originalen . 
  124. ^ Yvonne Deleré; m.fl. (September 2014). «The Efficacy and Duration of Vaccine Protection Against Human Papillomavirus: A Systematic Review and Meta-analysis». Dtsch Arztebl Int. 111: 35–36. PMC 4174682  . PMID 25249360. doi:10.3238/arztebl.2014.0584. 
  125. ^ «FDA: Gardasil 9 godkjenning». 
  126. ^ Ny undersøgelse frifinder HPV-vaccine DR
  127. ^ «UNN-lege Sveinung tøyer reglene for å redde liv. Nå blir han hedret av sine egne». www.nordlys.no (på norsk). 12. juni 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  128. ^ «HPV-vaksine til unge kvinner født 1991 og senere». Folkehelseinstituttet (på norsk). Arkivert fra originalen 14. mai 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  129. ^ AS, TV 2. «Overlege vil vaksinere seksuelt aktive gutter». TV 2 (på norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  130. ^ «CDC — Condom Effectiveness — Male Latex Condoms and Sexually Transmitted Diseases». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  131. ^ «Information About What is Human Papillomavirus (HPV)?». City of Toronto Public Health Agency. [død lenke]
  132. ^ a b «Human papillomavirus - Public Health Agency of Canada». phac-aspc.gc.ca. Arkivert fra originalen . 
  133. ^ «Genital HPV Infection Fact Sheet». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  134. ^ «HPV Vaccine Information For Young Women». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  135. ^ American Cancer Society. «What Are the Risk Factors for Cervical Cancer?». Arkivert fra originalen .  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. februar 2008. Besøkt 13. mai 2018. 
  136. ^ «Cure for HPV». Webmd.com. Arkivert fra originalen . 
  137. ^ «Konisering - NHI.no». NHI.no. Besøkt 13. mai 2018. 
  138. ^ «Konisering». Lommelegen.no (på norsk). 10. januar 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  139. ^ «Diagnoser ved celleprøver og vevsprøver fra livmorhalsen». Lommelegen.no (på norsk). 10. januar 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  140. ^ Altman, Lawrence K. (7. oktober 2008). «Discoverers of AIDS and Cancer Viruses Win Nobel Prize». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 13. mai 2018. 
  141. ^ a b «Du er videresendt fra Kunnskapssenteret.no». Folkehelseinstituttet (på norsk). Arkivert fra originalen 15. mai 2018. Besøkt 13. mai 2018. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Papillomavirus_hos_mennesker&oldid=24825787»
  NODES
admin 1
chat 1
INTERN 2
Project 1