Paschalis I

Paschalis I (født 775 i Roma, død 11. februar 824 i Roma) var pave fra 25. januar 817 til sin død. Han æres som helgen i den katolske kirke med festdag den 14. mai.

Paschalis I
Pave Paschalis I i apsidemosaikk i Santa Prassede i Roma.
Født		ca. 775 Roma
Død		11. feb. 824 Roma
Beskjeftigelse		Katolsk prest, skribent, katolsk biskop
Embete		Pave (817–824) abbed
Paschalis I på Commons

Bakgrunn

Pascale Massimi ble født som sønn til en Bonosus og Theodora. Han inntrådte i kirkens tjeneste i unge år, og ble opptatt ved Lateranpalasset der han fikk undervisning. Pave Leo III utnevnte ham til abbed i klosteret Santo Stefano Rotondo i Roma, og der tok han imot pilegrimer som valfartet til Roma.

Pave

Ved Stefan IVs død ble han enstemmig valgt til dennes etterfølger. Følgende dag ble han konsekrert og kronet.

Han gjorde en stor innsats for helgenkult. Det ble sagt at han fikk flyttet relikviene etter over to tusen martyrer i sikkerhet inne i kirkebygg. 800-tallet markerte et høydepunkt i raseringen av katakombene, der relikviejegere rasket til seg det de kunne av martyrenes levninger. De nybygde kirkene lenger nord i Europa, særlig i Tyskland, lot seg ikke lenger nøye med relikvier av typen «stykke av et klede som hadde rørt ved en gravstein/sarkofag», men stilte krav om å få virkelige kroppsdeler fra martyrene. Denne geskjeften blomstret, komplett med relikvieoppkjøpere utstyrt med lisens. Raseringen av gravplasser og inskripsjoner forklarer katakombenes nåværende tilstand, og nådde et slikt omfang at Pachalis så seg nødt til å gripe inn.

Pachalis' historiske betydning bygger på at pavedømmet med ham innledet kampen for å frigjøre seg fra avhengigheten av den verdslige makt, som da ble utøvet av frankerne. Tidlig i oktober 816 innledet hans forgjenger pave Stefan og Ludvig den fromme atskillige dagers forhandlinger som resulterte i den såkalte pactum Ludovicianum i 817. Ettersom det sies at pave Stefan dro hjem «etter å ha oppnådd alt han ville», virker det som en overenskomst der partene innvilget hverandres ønsker. Fordi deler av pakten er avfattet i ordlyden kjent fra pavelige dokumenter, mens andre deler uttrykker seg slik man gjorde i karolingiske dokumenter, er det nesten sikkert at pave Stefan og kong Ludvig (eller deres fullmektiger) foretok vesentlige tilføyelser i teksten som sikret pavens suverenitet i Kirkestaten og andre rettigheter, selv om det i så fall dreier seg om en forfalskning av et opprinnelig dokument.

Ludvig gjorde imidlertid snart igjen den frankiske overhøyheten over paven gjeldende. I 823 ble Paschalis nødt til å fri seg ved edsavleggelse fra en undersøkelse om et mord som var begått i det pavelige palass.

Pascalis' mor Theodora med den firkantede glorien som viser at hun var i live da hun ble avbildet. Mosaikk i Zenonkapellet i Santa Prassede, der hun også ble gravlagt.

Under Paschalis' pontifikat ble den nordiske misjon påbegynt, ved at han utpekte erkebiskop Ebo av Reims til pavelig legat til de nordiske riker. Dette resulterte i at danskekongen Harald Klak lot seg døpe.

Under Pachalis' pontifikat brøt billedstriden ut igjen med fornyet styrke, og ikonoklastene forsøkte forgjeves å få ham på sin side. Ved hjelp av dem som på grunn av billedstriden ble tvunget i eksil og derfor søkte seg til Roma, fikk paven bygd og restaurert flere kirker og klostre. Blant annet totalrenoverte han Santa Prassede på Esquilinhøyden like ved Santa Maria Maggiore, Santa Cecilia in Trastevere på vestsiden av Tiberen og Santa Maria in Domnica på Celiohøyden.

I Peterskirken lot han oppføre altere og kapeller, dit han lot føre relikvier fra katakombene. I Liber Pontificalis gjengis hvordan han fant St. Cecilias relikvier. Koret i Santa Maria Maggiore ble utbedret.

Paschalis I er begravd i kirken Santa Prassede i Roma, der han hadde latt oppføre mosaikken Episcopa Theodora som forestiller hans mor. Også hun ble gravlagt i Santa Prassede.

Litteratur

• Caroline J. Goodson: The Rome of Pope Paschal I. Cambridge University Press, Cambridge 2010.