Pelasgere

Pelasgere (gresk: Πελασγοί, Pelasgoí) var betegnelsen som en del forfattere i antikkens Hellas benyttet på befolkninger som var enten forfedrene til grekerne eller som var et urfolk i Hellas før grekerne. Enten var de av gresk opphav, en urgresk stamme, en stamme som var beslektet med grekerne eller en helt egen stamme med et annet språk og kultur.

Slettene i Thessalia, i vest lå klassiske Pelasgiotis, men i den opprinnelige utstrekningen til pelasgerne. Fjellrekken Pindos er synbare i bakgrunnen. Elven er Pineios.

Det er «en samlebetegnelse for ethvert oldtids, primitivt og antatt stedegen folk i den greske verden». Generelt er pelasgerne kommet til å få en bredere betydning mer bredt for alle stedegne, innfødt bosetninger i og rundt Egeerhavet og deres kulturer før gresk språk utviklet seg. Dette er ikke en eksklusiv betydning, men andre meninger krever spesifisering. I løpet av den klassisk tid i gresk historie var det enkelte enklaver med dette navnet som overlevde på flere steder på det greske fastlandet, på Kreta og i andre regioner i Egeerhavet. Folk som identifiserte seg som «pelasgere» snakket et språk, eller ulike språk, som grekerne på den tiden identifiserte som «barbarisk», skjønt en del antikke skribenter betegnet også pelasgere som grekere. En tradisjon som også overlevde, var at store deler av Hellas hadde en gang vært pelasgisk før det ble gresk. Disse delene falt generelt innenfor den etniske området som ved 400-tallet f.Kr. ble tilskrevet de som snakket gammelgresk og som ble identifisert som jonere.

Klassifiseringen av pelasgisk språk (eventuelt flere språk) er kjent kun fra ikkegreske elementer i gammelgresk og påviselig i en del stedsnavn, selv om pelasgisk var et enkelt språk eller ikke, og forholdet pelasgere til forhistoriske grekere eller hellenere har i lang tid vært spørsmål som var uten endelige svar. Forskningsfeltet håper på framtidige spor som kan fylle hulrommene. Mange tidligere og nåværende teorier eksisterer. En del av dem er farget av samtidige nasjonalistiske saker som kompromitterer deres objektivitet. En teori er at pelasgere var beslektet med illyrere (dagens albanere). Det språk som de anvendte kan man se likheter med det språk som illyrere snakket.

Arkeologiske utgravninger på 1900-tallet har avdekket gjenstander i områder som tradisjonelt ble tilskrevet pelasgisk folkningsgrupper, eksempelvis i Thessalia, Attika og Lemnos. Arkeologer har beskrevet pelasgisk materielle kultur fra utgravninger i Sesklo og Dimini som neolittisk; andre har knyttet pelasgisk materielle kultur til «mellomhelladisk», og faktisk også til den «senhelladiske» kulturen til greske Mykene hvor det meste av de korte inskripsjonene allerede var i en tidlig form for gresk. Å forbinde arkeologiske materiale til lingvistisk kultur er dog tvilsomt ifølge Walter Pohl og andre som studerer etnogenes.

Etymologi

Grekerne forsøkte å knytte opprinnelsen på navnet til pelasgere til storken, og siden storken kom fra Egypt, ble det spekulert om også pelasgere kom derfra.

Som med mange andre aspekter av pelasgere er deres etnonym (Pelasgoi) av meget usikker opphav og betydning. Michel Sakellariou har samlet femten forskjellige etymologiske forslag som er gitt av filologer og lingvister i løpet av de siste 200 årene, og fastslår at «de fleste er... fantasifulle».

En antikk etymologi basert utelukkende på likheten av lyder knyttet pelasgos til pelargos («stork») og postulerte at pelasgerne var omstreifere som storker, muligens fra Egypt hvor storkene hadde rede. Aristophanes behandler denne forklaringen i sin komedie Fuglene. En av lovene til «storkene» i det satiriske skyenes kookoo-land, en henvisning til athenernes tro på de var opprinnelig pelasgere, er at utvokste storker må understøtte deres foreldre ved å utvandre til andre steder og føre krig.

Den britiske forskeren Gilbert Murray mente at ordets opprinnelse kom fra pelas gē, («naboland»):

«Om Pelasgoi er forbundet med πέλας, «nær», ville ordet betyd «nabo» og ville betegne det nærmeste fremmede folket til de innvandrende grekere...»

Den østerrikske lingvisten Julius Pokorny avledet Pelasgoi fra *pelag-skoi (Flachlandbewohner, eller «flatlandbeboere»); særskilt, Bewohner der thessalischen Ebene («Beboere på slettene i Thessalia»). Han forklarte nærere en tidligere utledning som på engelsk opptrådte så tidlig som William Gladstones Studies on Homer and the Homeric Age. Om pelasgerne ikke var indoeuropeere, er navnet i denne avledningen gitt av grekere, og ikke av dem selv.

Det gammelgreske ordet for «hav», pelagos, kommer fra samme rotord, *plāk-, som det doriske ordet plagos, «side» (som er flat), dukker opp i *pelag-skoi. Den kanadiske lingvisten Ernest Klein har derfor tolket det samme rekonstruerte formen som «havmenn», hvor havet er flatt.

Kleins fortolkning krever ikke at indoeuropeerne hadde et ord for «hav», hvilket om de levde på slettene i innlandet (om de så gjorde) ikke er nødvendig at de hadde, men i møte med havet kan de ganske enkelt ha benyttet det samme ordet for slette, «flaten». Flatlenderne kan også ha tilegnet seg det som for grekerne var et homonym, «havmenn». Best av alt, om oldtidens egypterne fra sen bronsealder møtte pirater fra havet under dette navnet, ville de ha oversatt det som havfolkene.

Språk

I fraværet av noen sikker kunnskap om identiteten eller identitetene til pelasgerne har det kommet et mangfold av teorier. En del av de mer rådende teoriene støttet av akademisk forskning er presentert nedenfor. Ettersom gresk er klassifisert som et indoeuropeisk språk, er hovedspørsmålet om pelasgisk var eller ikke var indoeuropeisk.

Pelasgisk som før-indoeuropeere

Ukjent opprinnelse

• Se hovedartikkel, Den doriske invasjon (Kretschmers eksterne grekere)

En betydelig teori benytter seg av navnet «pelasgisk» for å beskrive innbyggerne av områdene rundt Egeerhavet før ankomsten av urgreske talere, foruten også tradisjonelt identifiserte enklaver av etterkommere som fortsatt eksisterte i antikkens Hellas. Teorien er avledet fra det originale konseptet til filologen Paul Kretschmer som preget den første halvdelen av 1900-tallet og fortsatt har en del gyldighet i dag.

Selv om filologen Wilamowitz-Moellendorff avskrev pelasgerne som mytiske, fikk resultatene av de arkeologiske utgravningene ved Çatal Höyük (i dagens Tyrkia) ved James Mellaart og Fritz Schachermeyr dem til å konkludere at pelasgerne hadde utvandret fra Lilleasia og til Egeerhavet i løpet av 3000-tallet f.Kr. I denne teorien har en rekke mulige ikke-indoeuropeiske lingvistiske og kulturelle trekk blitt tilskrevet pelasgerne:

Inskripsjonen på stelen fra øya Lemnos

• Grupper av åpenbare ikke-europeiske lånord i gresk språk, lånt i dets forhistoriske utvikling.
• Ikke-greske og mulige ikke-europeiske røtter for mange greske toponymer i regionen inneholder konsonantstrengene «-nth-» (eksempelvis, Korint, Probalinthos, Zakynthos, Amarynthos), eller dets tilsvarende «-ns-» (eksempelvis Tiryns); «-tt-», eksempelvis halvøya Attika, fjellene Ymittos og Brilettos/Brilessos, bergåsen Lykabettos ved Athen, deme Gargettos, og videre; eller dets tilsvarende «-ss-»: Larisa, fjellet Parnassos, navnene på elvene Kefissos og Ilissos, byene Amnis(s)os og Tylissos på Kreta, og videre. Disse strengene opptrer også i andre ikke-greske, antagelig nedarvede navn som asáminthos (badekar), ápsinthos (absint), terébinthos (terebint), og videre. Andre stedsnavn med ikke åpenbar indoeuropeisk etymologi er Athēnai (Athen), Mycēnai (Mykene), Messēnē, Kyllēnē, Cyrene, Mytilene og andre (merk den felles endelsen -ēnai/ēnē); også Thebes, Delphi, Lindos, Rhamnous, og andre.
• Bestemte mytologiske fortellinger eller guddommer som synes å ikke ha noen parallell i mytologiene til andre indoeuropeiske folk, eksempelvis de olympiske Athene, Dionysos, Apollon, Artemis og Afrodite, hvis opprinnelse synes å være fra Anatolia/Midtøsten.
• Ikke-greske inskripsjoner over hele Middelhavet, slik som på stelen på Lemnos.

Historikeren George Grote har oppsummert teorien som følgende:

«Det er, virkelig, forskjellige navn stedfestet som angir ikke-greske innbyggere i mange deler av Hellas — pelasgere, lelegere, kuretere, kaukonere, aoniere, temmikere, hyantere, telchinere, boiotiske trakere, teleboaere, ephyrere, flegyere og etc. Disse er navn som tilhører legendenes Hellas, ikke til det historiske — trukket ut fra et mangfold av motstridende legender av logografene og påfølgende historikere som satte dem sammen til en angivelig historie om fortiden på en tid da forholdene til historiske bevis var meget dårlig forstått. At disse navnene peker på virkelige nasjoner kan være sant, men her ender vår kunnskap.»

Poeten og mytologen Robert Graves hevdet at bestemte elementer i denne mytologien hadde sin opprinnelse hos det innfødte pelasgiske folket (det vil si de delene knyttet til hans konsept om Den hvite gudinne, en erketypisk jordgudinne eller modergudinne) ved å støtte seg på sine tolkninger av annen antikk litteratur: irsk, walisisk, gresk, bibelsk, gnostisk, og skrifter fra middelalderen.

Litteratur

• Apollonios Rhodios; Green, Peter (2007): The Argonautika. Berkeley and Los Angeles, California. ISBN 0520253930.
• Buck, Robert J. (1979): A History of Boeotia. Alberta, Canada: University of Alberta. ISBN 088864051X.
• Cadogan, Gerald; Caskey, John Langdon (1986): The End of the Early Bronze Age in the Aegean. Leiden, The Netherlands: E. J. Brill. ISBN 9004073094.
• French, E. B. (1989–1990): «Archaeology in Greece 1989-90» i: Archaeological Reports (36): 2–82.
• Gladstone, William Ewart (1858): Studies on Homer and the Homeric Age. I. Oxford, United Kingdom: Oxford University Press.
• Gordeziani, Rismag (1985): Pre-Grecian and Georgian. Tbilisi, Georgia.
• Graves, Robert (1990) [1955]: The Greek Myths. I. London, United Kingdom: Penguin Books. ISBN 9780140010268.
• Grote, George (1862): A History of Greece: From the Earliest Period to the Close of the Generation Contemporary with Alexander the Great. II. London, United Kingdom: John Murray.
• Hecataeus of Miletus; Klausen, Rudolph Heinrich (1831): Hecataei Milesii Fragmenta: Scylacis Caryandensis Periplus. Berlin (Berolini), Germany: Impensis G. Reimeri.
• Hellanicus; Sturz, Fridericus Guilielmus; Canteri, Gulielmi (1826): Hellanici Lesbii Fragmenta: Edition Altera Aucta et Emendata. Lipsiae: Sumtibus C. H. F. Hartmanni.
• Heffner, Edward H. (Januar 1927): «Archaeological News: Notes on Recent Archaeological Excavations and Discoveries; Other News (July–December 1926)» i: American Journal of Archaeology 31 (1): 99–127.
• Herodotus; Strassler, Robert B. (2009) [2007]: The Landmark Herodotus: The Histories. New York, New York: Random House Incorporated. ISBN 1400031141.
• Hesiod; Mair, A. W. (1908): Hesiod: The Poems and Fragments: Done into English Prose with Introduction and Appendices. Oxford, United Kingdom: The Clarendon Press.
• Immerwahr, Sara Anderson (1971): The Athenian Agora: The Neolithic and Bronze Ages. 13. Princeton, New Jersey: The American School of Classical Studies at Athens. ISBN 0876612133.

Eksterne lenker

• «The Pelasgian Languige Problem», det pelasgisk språkproblem, av Cyril Babev
• «The Pelasgians» fra Prehistoric Dacia (1913), av Nicolae Densusianu
• «The Enigma of Pelasgians and Etruscans», gåten om pelesgere og etruskere