Platon

Platon (gresk: Πλάτων, Plátōn; født ca. 428 f.Kr., død ca. 348 f.Kr.) var en innflytelsesrik gresk filosof og matematiker, som ettertiden kjenner best gjennom hans mange filosofiske dialoger. Han var elev av Sokrates og grunnleggeren av Akademiet i Athen, den første institusjon for høyere læring i den vestlige verden. Sammen med sin mentor Sokrates og sin student Aristoteles bidro Platon til å legge fundamentet for den vestlige verdens filosofi og vitenskap.

Platon
Født		Αριστοκλής ca. 428 f.Kr. Athen
Død		ca. 348 f.Kr. Athen
Beskjeftigelse		Filosof, epigrammatist, lyriker, skribent, rettsfilosof
Embete		Scholarch of the Platonic Academy (387 f.Kr. – 347 f.Kr.)
Far		Ariston
Mor		Periktione
Søsken		Potone Adeimantos Glaukon Antiphon
Nasjonalitet		Antikkens Athen
Æra		Antikkens filosofi
Region		Vestlig filosofi
Hovedinteresser		Metafysikk, epistemologi, etikk, estetikk, politikk, pedagogikk, matematikk
Ideer		Platonisk realisme
Påvirket av		Sokrates, Archytas, Demokritos, Parmenides, Pytagoras
Påvirket hvem		De fleste filosofer som etterfulgte ham
Platon på Commons

Platons litterære talent er åpenbart i hans sokratiske dialoger; trettiseks dialoger og tretten brev har blitt tilskrevet ham. Platons skrifter har blitt utgitt på ulikt vis, noe som har ført til flere konvensjoner angående navn og for å referere til hans tekster. Platons dialoger har blitt benyttet for å undervise i en rekke emner, inkludert filosofi, logikk, etikk, retorikk, religion og matematikk. «Få, om overhodet noen andre filosofer, har nådd hans spennvidde og dybde,» skrev filosofen Bertrand Russell. «Og ingen har overgått ham. Enhver som vil innlate seg på filosofisk forskning, gjør uklokt å overse hans innsats.»

Liv og virke

Tidligste år

Fødsel og familie

Platon og Sokrates i en middelaldertegning.

Den nøyaktige tiden og stedet for Platons fødsel er ikke kjent, men det er sikkert at han tilhørte en aristokratisk og innflytelsesrik familie. Basert på antikke kilder mener de fleste moderne forskere at han var født i Athen eller Egina (27 km fra Athen) mellom 429 eller 423 f.Kr. Hans far var Ariston. I henhold til en omdiskutert tradisjon, rapportert av Diogenes Laertios, kunne Ariston spore sin avstamning tilbake til Kodros, konge av Athen, og Melanthos, konge av Messenia. Platons mor var Periktione, og hennes familie hevdet et forhold til den berømte athenske lovgiveren og lyriske poeten Solon. Periktione var søster av politikeren Karmides og niese av tyrannen Kritias, begge framstående figurer blant de tretti tyrannene, det kortvarige oligarkiske styret som fulgte etter Athens sammenbrudd ved slutten av Peloponneskrigen (404–403 f.Kr.). Foruten Platon hadde Ariston og Periktione tre andre barn; disse var to sønner Adeimantos og Glaukon, og datteren Potone, mor til Speusippos, nevø og etterfølger av Platon som leder av hans filosofiske Akademi. I henhold til Platons dialog Staten var brødrene eldre enn Platon. Ikke desto mindre presenterte Xenofon i Memorabilia (eller Erindringer om Sokrates) Glaukon som yngre enn Platon.

Den tradisjonelle datoen for Platons fødsel (428/427 f.Kr.) er basert på en tvilsom tolkning av Diogenes Laertios som sier at «Da [Sokrates] var gått, ble [Platon] med Kratylos herakleiteren og Hermogenes som filosoferte på samme vis som Parmenides. Deretter, ved 28, sier Hermodoros at [Platon] dro til Euklid i Megara». Platonforskeren Debra Nails har argumentert at «Teksten i seg selv gir ingen grunn til å slutte at Platon dro umiddelbart til Megara og antyder det motsatte.» I Platons Sjuende brev noterer han at hans å komme til alder sammenfalt med at de tretti tok makten, og bemerker, «Men en ungdom under tyve år gjorde seg selv til latter om han forsøkte å komme seg inn på den politiske arena.» Av den grunn daterer Debra Nails Platons fødsel til 424/423 f.Kr.

I henhold til en del redegjørelser forsøkte Ariston tvinge sin oppmerksomhet på Periktione, men klarte det ikke. Deretter kom guden Apollon til ham i en visjon og som et resultat av dette kunne Ariston forlate Periktione uten å antaste henne. En annen legende hevder at da Platon var et barn, satte en bie seg på leppene hans mens han sov; det vil si en spådom om talegavens sødme i hans samtaler om filosofi.

Ariston synes å ha dødd mens Platon var et barn, skjønt den nøyaktige dateringen av hans død er vanskelig. Periktione giftet seg deretter med Pyrilampes, sin onkel, bror av hennes mor, som mange ganger hadde fungert som ambassadør og sendebud til det persiske hoff og som var en venn av Perikles, lederen av den demokratiske fraksjonen i Athen. Pyrilampes hadde en sønn fra et tidligere ekteskap, Demos, som var berømt for sin skjønnhet. Periktione født Pyrilampes' andre sønn, Antifon, halvbror av Platon, og som opptrer i Platons dialog Parmenides.

I kontrast til hans ordknapphet, introduserte Platon ofte sine framstående slektninger inn i sine dialoger, eller refererte til dem med en del presisjon. Karmides har en dialog navngitt etter ham; Kritias snakker i både Karmides og Protagoras; og Adeimantos og Glaukon har begge framtredende deler i Staten. Disse og andre referanser antyder en betydelig andel av familiestolthet og har gitt ettertiden en mulighet for å rekonstruere Platons familietre. I henhold til Burnet, åpningscenen av Karmides er «en forherligelse av hele [familie]forbindelsen... Platons dialoger er ikke bare et minneskrift til Sokrates, men også de lykkeligere dager til hans egen familie.»

Navn

Diogenes kommer med en ribbet kylling til Platon, anonymt maleri 1800-tallet.

Ifølge Diogenes Laertios fikk filosofen først navnet Aristokles etter sin bestefar, men hans brytetrener, Ariston fra Argos, kalte ham for Platon (greskː platýs, «bred») på grunn av hans brede skuldre. Ifølge Diogenes' kilder (alle datert fra Aleksander den stores tid) fikk Platon sitt navn fra bredden (platytês) i sin veltalenhet, eller fordi han hadde bred panne. Senere forskere har hevdet at anekdoten om hans egentlige navn stammer fra hellenistisk tid. Platon var for øvrig et nokså vanlig mannsnavn, det var 31 kjente tilfeller av det bare i Athen.

Utdannelse

Apuleius har informert at Speusippos lovpriste Platons kvikke sinn og beskjedenhet som en ung gutt, og at «de første frukter av hans ungdom preget av hardt arbeid og kjærlighet til studier». Platon må ha blitt undervist i grammatikk, musikk og gymnastikk av de mest fremragende lærere i sin tid. Dikaiarkhos gikk så langt som å si at Platon stilte som bryter i de isthmiske leker. Platon hadde også fulgt undervisning i filosofi. Før han møtte Sokrates var han først blitt kjent med Kratylos, en elev av Heraklit, en framtredende førsokratisk gresk filosof, og med heraklitiske lære om at urstoffet var ild og at verdens innerste vesen og natur er forandringen.

Som ung mann forsøkte Platon seg som dikter med å skrive tragedier, og det er også mulig at han vurderte en politisk karriere, noe som var vanlig for unge menn av fornemme familier. Møtet med filosofen Sokrates synes å ha endret livsløpet til den rundt tyve år unge mannen. «Hans tidlige utviklede dikteriske fantasi, og dype politiske interesse kom dog til å sette sitt preg også på hans rent filosofiske verker.»

Platon og Sokrates

Lunden hvor Platons akademi lå.

Det nøyaktige forholdet mellom Platon og Sokrates har forblitt et diskusjonsområde blant forskerne. Platon gjør det klart i Sokrates' forsvarstale, også kalt for Apologien (fra gresk: ἀπολογία, apologia, «forsvarstale»), at han var en henført ung tilhenger av Sokrates. I denne dialogen er Sokrates presentert som å nevne Platon ved navn som en av de unge som var nær ham til å bli bedervet, om den eldre filosofen ble funnet skyldig å forderve ungdommen, og spurte hvorfor fedrene og brødrene ikke kom fram for å vitne mot ham om han faktisk var skyldig i en sådan forbrytelse (33d-34a). Senere er Platon nevnt sammen med Kriton, Kritobolos og Apollodoros som tilbød seg å betale en bot på 30 minas på vegne av Sokrates, etter at Meletos hadde krevd dødsstraff (38b). I dialogen Faidon lister tittelfiguren opp de som var tilstede i fengselet på Sokrates siste dag, og forklarer Platons fravær med å si at «Platon var syk». (Faidon 59b)

Platon taler aldri med egen stemme i sine dialoger. I Andre brev står det at «intet skrift av Platon eksisterer eller vil noen gang eksistere, men de som nå sies å være hans er de som av en Sokrates ble vakre og nye» (341c); om brevet er Platons, synes den endelige kvalifikasjonen å sette spørsmål ved dialogenes historiske troskap. I uansett tilfelle synes Xenofon og Aristophanes å presentere et noe annet portrett av Sokrates enn det som Platon har framstilt. En del har påpekt problemet med å gjøre Platons Sokrates å være hans talerør, gitt Sokrates omdømme for ironi og den dramatiske naturen i dialogens form.

Aristoteles tilskriver en annen lære overfor ideene til Platon og Sokrates. Kort sagt antyder Aristoteles at Sokrates' vedrørende ideenes former kan bli oppdaget ved undersøkelse av den naturlige verden i motsetning til Platons forestilling om former som kan eksisterer hinsides og utenfor den ordinære utstrekning av menneskelig forståelse.

Senere liv

Sokrates dør.
Utsnitt fra maleri av Jacques-Louis David (1787)

Etter Sokrates død kan Platon ha tatt flere reiser, blant annet til de greske samfunnene i sørlige Italia, Sicilia, Egypt og Kyrene i Libya. Reisene fikk betydning for hans senere tenkning. Han kom i nær kontakt med pytagoreerne, disiplene til filosofen og mystikeren Pytagoras, og den orfiske mysteriekulten. De impulser han kan ha fått hos pytagoreerne var oppfatningen at matematikkens var alle tings innerste vesen; universet som delt i to, den egentlige verden (ideene) og skyggeverden av sansebare ting; sjelen som udødelig; og religiøs-mystisk, asketisk moral.

Det er sagt at han vendte tilbake til Athen da han var førti år gammel og grunnla den tidligste kjente organiserte skoler for høyere undervisning i den vestlige sivilisasjon på en jordlapp i lunden til Hekademos eller Akademos. Platons Akademi var «en stor inngjerding av et jorde som en gang var eiendommen til en borger av Athen ved navn Akademos (som noen sa at det hadde fått sitt navn fra en helt fra oldtiden)». En rekke fremragende menn fikk sin utdannelse ved akademiet hvor han virket som lærer, ikke minst i politiske emner. Det ble ikke bare undervist i filosofi og politikk, men også i geometri, astronomi, geografi, zoologi og botanikk. Hver dag ble det drevet gymnastikk. Undervisningen var basert på foredrag, samtaler og mellommenneskelig samvær. Platon overtok fra Sokrates den teoretiske tilbakevisningen av den sofistiske relativismen, som han anså som en del av det politiske forfallet. Hans mål var å vise hvilke prinsipp en sunn politikk burde bygges på, og skrev om idealstaten, en refleksjon over hva politikk er og bør være. Noe han senere forsøkte å virkeliggjøre Siracusa (se nedenfor).

Akademiet ble drevet fram til det ble ødelagt av romeren Lucius Cornelius Sulla i år 84 f.Kr. Nyplatonister fikk gjenoppvekket Akademiet tidlig på 400-tallet e.Kr. og drev det videre fram til 529 da det ble stengt av den bysantinske keiser Justinian I den store som anså det som en trussel for kristendommens utbredelse. Mange intellektuelle fikk sin undervisning ved Akademiet, og en av de mest framtredende og betydningsfulle var Aristoteles.

I løpet av sitt senere liv ble Platon innviklet i politikken i bystaten Siracusa. I henhold til Diogenes Laertios besøkte Platon byen først mens den var styrt av Dionysios I. Det synes som om at det var Platons håp at han skulle få anledning til å være med på en omlegging av Dionysios' stat og samfunn. «Det ville være lettere å realisere en idealstat med utgangspunkt i et tyranni enn et demokrati, mente Platon.» I løpet av den første reisen ble Dionysios svoger Dion en av Platons disipler, men tyrannen selv vendte seg imot filosofen. Platon ble solgt som slave og møtte nesten døden i Kyrene, en by i krig med Athen, før en beundrer fikk kjøpt ham fri og sendt ham hjem.

Etter Dionysios' død, i henhold til Platons Sjuende brev, anmodet Dion om at Platon kom tilbake til Siracusa for å være lærer for den unge Dionysios II og forsøkte å rettelede ham til å bli en filosofisk konge. Platon lot seg overtale, reiste til Sicilia i 367 f.Kr., rundt 60 år gammel, ble mottatt med store æresbevisninger. Etter ble han trukket inn i intrigene ved hoffet. Dionysios II synes å ha akseptert Platons lærdom, men ble snart mistenksom for Dion sin onkel. Han forviste onkelen og holdt Platon tilbake mot sin vilje. Til sist greide Platon med nød og neppe å forlate Siracusa. Dion kom tilbake til byen, veltet Dionysios og styrte Siracusa for en kort tid før han selv ble myrdet av Kallippos, faktisk en disippel av Platon. Heller ikke Kallippos tid som tyrann varte lenge.

Død

En årsak at Platon lot seg friste til Siracusa, mener Arne Næss, er at Platon hadde vært i nær kontakt med politikken i Athen, noe som hadde avholdt ham fra å ha urealistisk optimisme, og et motiv for å reise til Dionysios II var å stimulere krefter på Sicilia til å stå opp imot Kartago. Platon og hans krets så med bekymring på den gresk avmakten overfor nye stormakter og deres ekspansjon ved Middelhavet. Han var selv født året etter at Perikles' død som representerte den greske storhetstiden, og døde selv ti år før Filip II av Makedonia endret hegemoniet i den greske verden. I 347 f.Kr. døde han, rundt 80 år gammel.

En rekke kilder har gitt redegjørelser av Platons død. En fortelling, basert på et ødelagt, fragmentert manuskript, antyder at Platon døde i sin seng mens en ung trakisk pike spilte fløyte for ham. En annen tradisjon antyder at Platon døde i en bryllupsfest. Denne fortellingen er basert på Diogenes Laertios' referanse til en redegjørelse av Hermippos fra Alexandria på 200-tallet. I henhold til Tertullianus, i overensstemmelse med den første redegjørelsen, døde Platon ganske enkelt mens han sov.

Filosofi

Platon i sitt akademeia, av Carl Johan Wahlbom.

Ettersom Platon skrev dialoger og ikke doktriner, er det vanskelig å kunne tillegge ham spesifikke standpunkter på bakgrunn av det han har latt karakterene i sine skrevne dialoger uttale, men det er allikevel meningsfullt å snakke om Platons filosofi. En gruppe forskere mener at det finnes en utvikling i Platons forfatterskap, og at man således kan si at Platon skifter mening underveis. En annen gruppe mener at man ikke kan bør snakke om en meningsforandring, men snarere at Platon behandler lignende emner på ulike måter i de forskjellige dialogene, men at man ikke kan tillegge ham en meningsforandring. I dialogene opptrer mange ulike personer fra datidens Athen. Sokrates er en sentral skikkelse i mange av dem, og vi møter også en del kjente sofister.

Platon var en motstander av sofistenes syn på filosofi (sammen med blant annet Sokrates og Aristoteles), da han mente i motsetning til dem at det fantes allmenngyldige etisk-politiske normer. Platon brukte nemlig sin lære om det gode som idé (gresk: idea), dette skulle nemlig sees på som et prinsipielt forsvar for en objektiv etikk.

Platons dualistiske verdensbilde åpner for tanken om at i tillegg til den materielle verden vi omgir oss med og kan sanse, eksisterer det en idéverden. Idéene er mønstre for alle ting som finnes i tingverdenen.

Alle båter tar del i idéen båt og alle elefanter tar del i idéen elefant. Idéene er uforanderlige og evige, mens vi gjennom sansene kan oppleve en foranderlig og materiell verden, som fremstår som etterligninger av disse idéene. I denne tingverdenen får vi antakelser om de foranderlige individuelle tingene; båtene MS «Mosvik», SS «Norway» og «The World». I idéverdenen får vi viten om båtens uforanderlig idé, hva som gjør en båt til en båt. Platon hevder at denne innsikten til idéverdenen er medfødt hos mennesket. Vi kommer fra idéverdenen når vi fødes, livet blir da en midlertidig tilværelse i den materielle sanseverdenen, før vi tilbakevender til idéverdenen når vi dør. Platon helliggjør idéverdenen ved å introdusere det godes ide, som er idéenes idé. Dette er alle idéers prinsipp, opprinnelse og er et idéal. Det godes idé fremstår som en treenighet av det skjønne, det sanne og det gode. Han fortsetter rangeringen av etterlignelser; idéene, tingene og etterligningen av tingene (mimesis).

Platons idélære

Platons idélære kan kort oppsummeres som teorien om at det finnes en verden av evige og uforanderlige ideer eller former som eksisterer uavhengig av den fysiske verden vi opplever gjennom våre sanser.^{[trenger referanse]}

Platon mente at den materielle verden mennesket opplever gjennom sine sanser kun er en skygge eller en kopi av den sanne virkelighet, som er den evige verden av ideer. Ideene er universelle og eksisterer i en perfekt form, uavhengig av om de noen gang blir realisert i den materielle verden.

Analogi

For å illustrere den dualistiske idélæren, bruker Platon tre analogier i dialogen Staten som skal fremvise dette.

• Sollignelsen:

I denne analogien blir sola brukt som et eksempel på den godes idé; sola har opphav til alt (ingenting eksisterer uten idéen), vårt øye ser ting ved hjelp av sollyset (vi ser fornuft i lys av sannheten). Altså er sola ikke bare opphavet til at ting er synlige, men også opphavet til at ting eksisterer.

Linjelignelsen

• Den delte linjen (linjelignelsen) :

Den delte linjen viser en linje delt i to, hvor vi sier at den ene delen representerer sansene våre, mens den andre delen representerer tankene våre. Når man skal prøve å forstå noe, vil man først sanse det, før man gjennomtenker det og oppnår innsikt i kunnskapen bak. Dette kan også brukes i erkjennelsesfasen, da man ser inn i sanseverdenen før man klarer å få full innsikt og ser inn i idéverdenen.

• Fangene i hulen (hulelignelsen):

Vi forestiller oss at det er noen fanger i en hule. De har levd der hele livet og er lenket fast, slik at de kun kan se i en retning. Bak fangene er et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei. På denne veien frakter mennesker forskjellige ting, og fangene ser kun skyggebildene av tingene på huleveggene. Dette vil være det eneste som fangene kan sanse fra virkeligheten. En vitebegjærlig fange frigjør seg og klatrer ut av hulen, etter først ha sett hva som gir siluettene formene sine. Der ser han ting i lyset som de egentlig er ("Så dette er et virkelig tre!"). Han løper begeistret rundt, men er allikevel ikke helt tilfreds. Så løfter han blikket og ser solen. Han har sett alle tings årsak, mangfoldets enhet, de gode ideenes opphav. Han klatrer den vanskelige vei ned i hulen for å fortelle de andre om dette. De vil ikke vite noe av det, finner ham kun for en pest og en plage, og dreper ham. Dette er antagelig et bilde på Sokrates' skjebne.^{[trenger referanse]}

Samfunnssyn

Platon hadde et komplekst samfunnssyn. I dialogen Staten gis det en detaljert beskrivelse av idealstaten (gresk: Kallipolis), og han kommer også med en grundig beskrivelse av det utdanningssystemet som er nødvendig for at en slik stat kan realiseres.

Prinsippet med dette, er at i motsetning til Sokrates, mente Platon at ikke alle kan oppnå erkjennelsesfasen, altså kunne ikke alle få klar innsikt (gresk: episteme) i idéverdenen. De andre ville da leve med ubekreftede meninger og overflatiske sanseerfaringer (gresk: doxa). Dermed må noen eksperter ta ansvaret for å føre de andre på rett vei til kunnskap og den godes idé, og ekspertene skulle komme fra skolesystemet.

Utdanning

I prinsippet skulle alle gå på skole (selv kvinner), hvor deres potensial skulle utnyttes maksimalt. Han delte denne utdanningen i faser, hvor folk blir silt ut på veien:

1. 10 – 20 år: Alle elever får samme undervisning, viktige fag er gymnastikk, musikk og religion. De skal lære samhold, lydighet og offervilje. Til slutt blir de beste silt ut og fortsetter med studiene til andre fase.
2. 20 – 30 år: Disse studerer matematikk. Utsiling igjen.
3. 30 – 35 år: Disse studerer filosofi, men også matematikk og dialektikk er viktige evner.
4. 35 – 50 år: Praksisperiode, elevene skal ut i samfunnet og få erfaring.
5. 50 år →: Nå har denne finutsilte eliten oppnådd nok kompetanse til å overta styret i samfunnet. Disse personene vil nå ha nok innsikt i den godes idé til å styre de andre i samfunnet.

Sosiale klasser

Dette systemet ville også gi sosiale klasser, og de består av folk som blir silt ut i løpet av utdanningen:

1. Styrerne (filosofene)
   • Funksjon: Å styre
   • Dygd: Visdom
2. Administratorene (vaktene)
   • Funksjon: Å administrere
   • Dygd: Mot
3. Produsentene (arbeiderne)
   • Funksjon: Å produsere
   • Dygd: Måtehold

Platon mente ikke å undertrykke noen, men heller plassere dem hvor de hører hjemme. Samfunnet og fellesskapet (gresk: polis) måtte nemlig prioriteres foran det private livet (gresk: oikos), og ved å inntre i sin stilling, ville nemlig alle folk ha sjansen til å gjennomføre sin dygd i livet. Dygd kan bety å virke på sitt beste, og det er således kun mulig for en borger å virke på sitt beste når han er tildelt den riktige plasseringen i samfunnet. Det var kun en kombinasjon av alle dydgene som ville gjøre samfunnet rettferdig.

Platon gir seg også litt selvkritikk ved et slikt samfunn ved å frykte

• Korrupsjon og egeninteresse (egoisme)
• Folk setter det private livet fremfor det offentlige
• Folk som klager om frihet (ifølge Platon går frihet ut på å realisere sitt eget liv, og dette kan bare gjøres i fellesskap)

Kvinnesyn

Platon gjorde ingen forskjeller mellom kvinner og menn her, da hans syn på det biologiske- og det kulturelle feltet var knyttet til hans syn på fellesskapet og det private. Platon synes at de biologiske ulikhetene var irrelevante når det gjelder spørsmålet om å gjøre det beste for fellesskapet.

Slik kan Platon bli sett på som en tidlig kvinnesaksforkjemper, og det betydde at enhver person kunne innta en stilling som eksempelvis jurist, så lenge man er kvalifisert til det. Dette skapte selvsagt en del reaksjoner i datidens Athen, fordi han gikk i mot all tradisjonell skikk og syn på kvinner i hans samfunn.

Det finnes også kritikk av Platon i dette tilfellet, da han fryktet den kvinnelige kraften til å få barn og forming av slekt. Dette ville sette det private livet fremfor det offentlige, og slikt hører ikke hjemme i et idéalsamfunn.

Kunstsyn

Selv om Platon utøvet kunst i former som dikt og ordkunst, var han sterkt skeptisk til det hvis man ser på saken fra et politisk filosofisk perspektiv. Poenget var nemlig slik at idéene var helhetlige, det gode og det vakre er sammenvevde som ideer. Kunst kunne så ikke skilles fra hverandre, altså kan man ikke skille estetikk fra etikk, kunst måtte ta hensyn til idéene som en helhet (det må inkludere alt).

Ifølge idélæren er det idéene som representerer virkeligheten, ting i sanseverdenen er kun kopier eller avspeilinger av idéene. Dermed vil kunst være «kopier av kopier», da de er baserte på ting i sanseverdenen. Platon mente derfor at kunst skulle være inspirert av idéene alene, og enhver kunstner kunne ikke få til dette. Kunstnerne var nemlig ikke intelligente nok, da de mangler en sann innsikt i idélæren som kun filosofer hadde (ifølge utdanningsløpet). Dermed måtte man sette streng sensur på hvilke kunstformer som var akseptable, og kun ved et slikt opplegg kunne man akseptere kunst som var best for samfunnet.

Bibliografi

Platons verker har opp gjennom tidene blitt delt inn på flere forskjellige måter. Rundt Jesu fødsel finner vi skriftene ordnet i tetralogier eller grupper på fire. Diogenes Laertios gir æren for dette til Thrasyllos fra Alexandria, en filosof og astrolog ved hoffet til Tiberius. I 1579 kom Henri Estiennes utgave av corpus Platonicum, som kom til å forbli den autoritative utgaven gjennom mer enn to hundre år. Ut fra den latiniserte formen av Estienne kalles utgaven gjerne Stephanus-utgaven, og alle nye vitenskapelige utgivelser av Platons verker har et Stephanus-nummer i margen som refererer til sidetall og avsnitt.

I inndelingene under er verkene er markert med (1) hvis det ikke hersker enighet om hvorvidt Platon er verkets forfatter, med (2) hvis de fleste forskere på området mener at Platon ikke er verkets forfatter. Umarkerte verker antas å komme fra Platons hånd.

Tetralogiene

Bak inndelingen i tetralogier ligger en tanke om hvilken rekkefølge det er hensiktsmessig å lese dialogene. Det er likevel ikke alltid like tydelig hvilke prinsipper som er lagt til grunn for inndelingen.

• I. Euthyfron, Forsvarstalen, Kriton, Faidon
• II. Kratylos, Theaitetos, Sofisten, Statsmannen
• III. Parmenides, Filebos, Symposion, Faidros
• IV. Alkibiades I (1), Alkibiades II (2), Hipparchos (2), Elskerne (2)
• V. Theages (2), Charmides, Laches, Lysis
• VI. Euthydemos, Protagoras, Gorgias, Menon
• VII. Hippias den store (1), Hippias den lille, Ion, Menexenos
• VIII. Kleitofon (1), Staten, Timaios, Kritias
• IX. Minos (2), Lovene, Epinomis (2), Brevene (1)
• Ikke tatt med i tetralogiene: Definisjoner (2)
• Uekte skrifter: Axiochos (2), Om rettferdigheten (2), Om dyden (2), Demodokos (2), Sisyfos (2), Eryxias (2)

En kronologisk inndeling

Platons dialoger deles ofte også inn kronologisk, men det har til nå vært umulig å rekonstruere en absolutt kronologi, så en del forskere er sterkt kritiske til å omtale dialogene i kronologiske vendinger.

De tidlige dialogene eller de Sokratiske dialogene (de to siste regnes som overgangsdialoger)

• Protagoras
• Laches
• Staten (bok 1)
• Charmides
• Euthyfron
• Lysis
• Hippias den store (1)
• Hipparchos (2)
• Ion
• Hippias den lille
• Theages (2)
• Forsvarstalen
• Kriton, Euthydemos
• Kratylos
• Menexenos
• Alkibiades I (1)
• Gorgias
• Menon

De midtre dialogene (de to siste regnes som overgangsdialoger)

• Symposion
• Faidon
• Staten (bok 2-10)
• Faidros
• Parmenides
• Theaitetos

De sene dialogene

• Sofisten
• Statsmannen
• Filebos
• Timaios
• Kritias
• Lovene

Litteratur

• Wyller, E. (1960): Platon. Oslo, Universitetsforlaget.
• Rudberg, G. (1922): Platon: Hans person og verk. Kristiania, Helge Erichsen.

Eksterne lenker

• (en) Plato – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• (en) Verker av Platon i Prosjekt Gutenberg
  • Works by Plato hos Prosjekt Gutenberg
  • Spurious and doubtful works hos Prosjekt Gutenberg
• Stanford Encyclopedia of Philosophy:
  • Plato
  • Plato's Ethics, etikk
  • Friendship and Eros, vennskap og eros
  • Middle Period Metaphysics and Epistemology, middelalderens metafysikk og epistemologi
  • Plato on Utopia, utopia
  • Rhetoric and Poetry, retorikk og poesi
• Andre artikler
  • Utdrag fra W.K.C. Guthrie: A History of Greek Philosophy, bind IV, Plato: the man and his dialogues, earlier period, Cambridge University Press, 1989, s. 8-38
  • «Plato and his dialogues» av Bernard Suzanne]