Wikipedia

Pokémon Red og Blue

rollespill fra 1998

Pokémon Red og Pokémon Blue, opprinnelig utgitt i Japan som Pocket Monsters: Red & Green (japansk: ポケットモンスター 赤・緑, Hepburn Poketto Monsutā Aka Midori) er to videorollespill utviklet av Game Freak og utgitt av Nintendo for Game Boy. De er de første spillene i spillserien Pokémon. Spillene ble først utgitt i Japan i 1996 som Red og Green; Blue ble utgitt senere samme år som en spesialutgave. I løpet av de neste tre årene ble de utgitt i Nord-Amerika, Europa og Australia som Red og Blue. Pokémon Yellow, en annen spesialutgave, ble gitt ut et drøyt år senere. Nyutgaver av Red og Green, Pokémon FireRed og LeafGreen, ble utgitt til Game Boy Advance i 2004.

Pokémon Red og Blue
UtviklerGame Freak
UtgiverNintendo
DistributørNintendo eShop
RegissørSatoshi Tajiri
ProdusentShigeru Miyamoto
DesignerSatoshi Tajiri
ProgrammererJunichi Masuda
KomponistJunichi Masuda
Basert påPokémon Red and Green
Seriehovedspill i Pokémon-franchisen
PlattformGame Boy
Utgivelse
27. februar 1996
  • Game Boy
    JP 27. februar 1996 (Red og Green)
    JP 15. oktober 1997 (Blue)
    NA 30. september 1998
    EU 1. oktober 1999
    AU 1. november 1998
    Virtual Console (Nintendo 3DS)
    INT 27. februar 2016
SjangerVideorollespill
ModusEnspiller, flerspiller
AldersgrensePEGI 3
Nettstedwww.pokemon.com/us/pokemon-video-games/pokemon-red-version-and-pokemon-blue-version/

Spilleren styrer protagonisten fra et fugleperspektiv og navigerer gjennom den fiktive regionen Kanto for å mestre Pokémon-kjemping. Målet i spillet er å bli mesteren av Pokémon League ved å slå åtte Gym-ledere og så de fire beste trenerne i regionen, kalt Elite Four. Et annet mål er å fullføre Pokédexen, et leksikon i spillet, ved å fange de 150 tilgjengelige pokémonene. Red og Blue gjør nytte av Game Boys Game Link Cable, som kobler to spill sammen og lar spillere bytte pokémon med hverandre og kjempe mot hverandre. Spillene er uavhengige av hverandre, men har samme handling,[1] og selv om de kan spilles hver for seg må spillere bytte pokémon mellom spillene for å kunne få tak i alle de første 150 pokémonene.

Red og Blue fikk god mottakelse blant kritikere, spesielt for flerspillermuligheten og konseptet om å bytte pokémon mellom spillutgavene. De fikk en sammenlagt skår på 89 % på GameRankings, og har ofte blitt listet opp på lister over tidenes beste spill, blant annet minst fire ganger på IGNs årlige liste «Top 100 Games of All Time». Spillenes utgivelse markerte starten på et mange milliarder dollars franchise som har solgt millioner av spill på verdensbasis. I 2009 kom de i Guinness rekordbok som «Best selling RPG on the Game Boy» og «Best selling RPG of all time». Spillene ble utgitt på Nintendo 3DS' Virtual Console 27. februar 2016 for å markere deres 20-årsjubileum.[2]

Spillmekanikk

rediger
 
Oversikt over hvilke pokémon-typer som er sterke/svake mot hverandre. Merk at typene «Dark», «Steel» og «Fairy» ikke er med i Pokémon Red og Blue, men først ble introdusert i senere spill.

Utdypende artikkel: Pokémons spillmekanikk

Pokémon Red og Blue har et tredjepersons fugleperspektiv med tre forskjellige visninger: en kartvisning der hovedpersonen går rundt i spillverdenen, en kampvisning, og et menygrensesnitt der spilleren kan konfigurere sine pokémon, gjenstander («items») og spillinnstillinger.[3]

Spilleren kan bruke sine pokémon til å kjempe mot andre pokémon. Når spilleren møter ville pokémon eller utfordres av trenere endres visningen til et turbasert system der spillerens pokémon er i forgrunnen, og motstanderens pokémon i bakgrunnen. Under disse kampene må spilleren enten velge ett av fire trekk pokémonen skal utføre for å slå motstanderen, bruke en gjenstand, flykte, eller bytte til en annen pokémon. Hver pokémon har en mengde HP («hit points»); når en pokémons HP reduseres til null besvimer den og kan ikke kjempe lenger. Når spillerens pokémon slår motstanderens pokémon får den et visst antall EXP («experience points»). Når den har fått nok EXP vil den gå opp ett nivå.[3] En pokémons nivå bestemmer dens fysiske egenskaper, som kampstatistikk og hvilke trekk den lærer. På visse nivåer kan pokémon utvikle seg. Disse utviklingene påvirker også pokémonens statistikk og hvilke trekk den kan lære (høyere utviklinger får bedre statistikk per nivå, men lærer også nye trekk på høyere nivåer enn den lavere utviklingen ville ha lært samme trekk).[4]

Å fange ville pokémon er en annen viktig del av spillet. Når man kjemper mot en vill pokémon kan man kaste en pokéball på den for å prøve å fange den. Om man klarer å fange den, vil den bli eid av spilleren. Suksessfaktorer når det gjelder å fange pokémon inkluderer blant annet HP-en til målpokémonen og typen pokéball som brukes; jo lavere målets HP er og jo sterkere pokéball, jo bedre er sjansen for å fange den.[3] Det endelige målet i spillet er å fange alle pokémonene i pokédexen, et omfattende oppslagsverk over pokémon, ved å fange, utvikle og bytte til seg alle de 151 skapningene.[3]

Pokémon Red og Blue lar spillerne bytte pokémon mellom to spill ved hjelp av Game Boys Game Link Cable.[3] Dette må gjøres for å fullføre pokédexen, siden visse pokémon kan kun utvikles ved å bli byttet bort, og hvert spill har visse pokémon som kun funnes i den ene utgaven.[1] Denne kabelen gjør det også mulig for to spillere å kjempe mot hverandre med pokémonene sine.[3] Når man spiller Red eller Blue på en Game Boy Advance eller SP vil den vanlige GBA/SP-kabelen ikke virke; spillerne må i stedet bruke Nintendos Universal Game Link Cable.[5]

I tillegg til å bytte pokémon mellom Red, Blue og Yellow, kan man også bytte pokémon med den andre generasjonen Pokémon-spill: Pokémon Gold, Silver og Crystal. Det er imidlertid visse begrensninger: spillene kan ikke kobles sammen dersom en av spillernes pokémon eller pokémonenes trekk ble introdusert i den andre spillgenerasjonen.[6] I tillegg kan man bruke Nintendo 64s Transfer Pak for å bytte pokémon og gjenstander til Nintendo 64-spillene Pokémon Stadium[7] og Pokémon Stadium 2.[8] Red og Blue er ikke kompatible med Pokémon-spillene i neste generasjon, altså spill for Game Boy Advance eller GameCube.[9]

Handling

rediger

Setting

rediger

Pokémon Red og Blue finner sted i den fiktive regionen Kanto, som er basert på den virkelige regionen Kantō i Japan. Dette er én av flere regioner (som vist i senere spill), og er hjem til de 151 forskjellige pokémon-artene, samt byer og landsbyer bebodd av mennesker, og veier som binder stedene sammen. Noen områder er bare tilgjengelige etter at spillerens pokémon har lært visse trekk, eller spilleren har fått tak i visse gjenstander.[3] Pokémon kan fanges i forskjellige typer områder, med forskjellige typer pokémon i forskjellige områder. For eksempel kan Tentacool fanges når spilleren er i vannet, eller ved å fiske, mens Zubat kun kan fanges i huler.

Historien

rediger

Når hovedpersonen i begynnelsen av spillet går ut i høyt gress blir han stoppet av den berømte pokémon-forskeren Professor Oak. Oak forklarer at ville pokémon bor i høyt gress, og at det kan være farlig å møte på dem.[3] Han tar hovedpersonen med til laboratoriet sitt, hvor han møter Oaks barnebarn, som også ønsker å bli en pokémon-trener, og er spillerens rival gjennom hele spillet. Hovedpersonen og rivalen blir bedt om å velge en pokémon blant tre forskjellige: Bulbasaur, Squirtle og Charmander.[3] Oaks barnebarn vil alltid velge den pokémonen som er sterkest mot spillerens startpokémon. Han vil så utfordre spilleren til en pokémon-kamp med deres nye pokémon, og vil utfordre ham flere ganger i løpet av spillet.[10]

Når han besøker regionens byer vil hovedpersonen komme til pokémon-gymmer. I hver av disse bygningene er det en gym-leder som spilleren må overvinne for å få totalt åtte gymmerker, ett fra hvert gym. Når spilleren har fått tak i alle åtte kan han delta i Pokémon League, som består av regionens beste pokémon-trenere. Der må spilleren kjempe mot Elite Four og til slutt den nye mesteren: Oaks barnebarn.[11] Gjennom spillet må spilleren også kjempe mot Team Rocket, en kriminell organisasjon som misbruker pokémon.[4] Team Rocket har mange planer for å stjele sjeldne pokémon, planer spilleren må spolere.[12][13]

Utvikling

rediger

Konseptet til Pokémon-sagaen kommer fra insektsamling, en hobby spilldesigner Satoshi Tajiri hadde som barn.[14] Under oppveksten opplevde han imidlertid en økende urbanisering av hjembyen sin, og på grunn av dette ble det færre insektarter å fange. Tajiri la merke til at barn begynte å leke mer innendørs enn utendørs, og fikk ideen om et videospill med skapninger som minner om insekter, kalt pokémon. Han tenkte barn ville skape relasjoner til sine pokémon ved å gi dem egne navn, og så kontrollere dem for å representere frykt eller sinne som en form for å lette stress. Pokémonene blør eller dør imidlertid aldri i kamp, de bare besvimer – dette var et følsomt emne for Tajiri, som ikke ville fylle spillverdenen med «meningsløs vold».[15]

Da Game Boy ble sluppet tenkte Tajiri at dette systemet var perfekt for ideen hans, spesielt på grunn av Game Link-kabelen, som han så for seg at kunne la spillere bytte pokémon med hverandre. Konseptet med å bytte informasjon på denne måten var ny i videospillindustrien, fordi tilkoblingskabler tidligere bare hadde blitt brukt til å konkurrere mot hverandre.[16] «Jeg så for meg informasjon som ble overført ved å koble to Game Boy-er sammen med spesialkabler, og tenkte at wow, det kommer til å bli noe!» sa Tajiri.[17] Tajiri tokk også innflytelse fra Squares Game Boy-spill The Final Fantasy Legend, og bemerket i et intervju at spillet ga ham en idé om at mer enn bare actionspill kunne lages for den håndholdte konsollen.[18]

Spillets hovedpersoner er oppkalt etter Tajiri selv som «Satoshi», som beskrives som Tajiri som barn, og «Shigeru» etter hans langvarige venn, rollemodell, mentor og Nintendo-kollega Shigeru Miyamoto.[15][19] Ken Sugimori, artist og langvarig venn av Tajiri, ledet designavdelingen av spillet, og kom fram til designet på alle de 151 pokémonene med et team på mindre enn ti personer. Sugimori fullførte så designet til hver pokémon og tegnet dem fra forskjellige vinkler slik at Game Freaks grafikkavdeling kunne gjenskape dem i spillet på en god måte.[20][21] Musikken i spillet ble komponert av Junichi Masuda, som brukte Game Boy-ens fire lydkanaler til å skape både musikken og lydeffektene og pokémonenes egne lyder som høres når man møter dem. Han har bemerket at spillenes kjenningsmelodi, kalt «Monster», ble produsert med tanke på en kampscene der hvit støy ble brukt til å høres ut som marsjmusikk og imitere en skarptromme.[22]

Spillet skulle egentlig hete Capsule Monsters, men gikk gjennom flere navn (deriblant CapuMon og KapuMon) på grunn av varemerkeproblemer, før de endte opp på Pocket Monsters.[23][24] Tajiri trodde alltid at Nintendo ville avslå spillet fordi de til å begynne med ikke forsto konseptet. Spillene ble imidlertid en stor suksess, noe Tajiri og Nintendo ikke hadde forventet, spesielt med tanke på at de kom på et tidspunkt da Game Boys popularitet var dalende.[15] Da han hørte om konseptet Pokémon foreslo Miyamoto at man skulle lage flere versjoner av spillet med forskjellige pokémon i hver, noe som ville hjelpe med bytteaspektet i spillet.[25]

I Japan var Red og Green de første versjonene som ble sluppet. De solgte raskt, delvis på grunn av ideen om å dele spillet i to versjoner, noe som gjorde at mange spillere kjøpte begge versjonene.[17] Flere måneder senere ble Blue gitt ut i Japan som en spesialutgave som kun kunne kjøpes via postordre,[26] med oppdatert grafikk og ny dialog.[27] For å skape mer utfordring og hype rundt spillet avslørte Tajiri at det var en ekstra pokémon kalt Mew skjult i spillene, noe han mente «skapte mange rykter og myter om spillet» og «holdt interessen i live».[15] Denne pokémonen ble egentlig lagt til som en intern spøk av Shigeki Morimoto, og skulle ikke eksponeres for spillerne.[28] Det var ikke før senere at Nintendo bestemte seg for å gi ut Mew under promoteringstilsetninger. I 2003 ble imidlertid en teknisk feil i spillet kjent som gjør at alle spillere kan få tak i den sjeldne pokémonen.[29]

Da spillet skulle lokaliseres for Nord-Amerika gikk et lite team under ledelse av Hiro Nakamura gjennom hver enkel pokémon og ga dem nye navn med tanke på et vestlig publikum, basert på pokémonenes utseende og karakteristikk. I løpet av denne prosessen tok Nintendo også ut varemerkebeskyttelse på alle de 151 pokémonnavnene for å sikre seg at de ville være unike for disse spillene.[26] Under oversettelsesprosessen ble det klart at det ikke var så lett som å endre teksten i spillet fra japansk til engelsk; spillene måtte omprogrammeres fra bunnen av på grunn av kildekodens skjøre tilstand, en bieffekt av den uvanlig lange utviklingstiden til spillene.[21] De engelskspråklige utgavene ble derfor basert på den nyere japanske versjonen Blue, med samme programmering og grafikk, men med samme fordeling av pokémon som i de japanske utgavene Red og Green.[26]

Når de ferdige utgavene Red og Blue var i ferd med å bli utgitt brukte Nintendo angivelig over 50 millioner dollar på å markedsføre spillene av frykt for at serien ikke skulle appellere til amerikanske barn.[30] Det vestlige lokaliseringsteamet advarte Nintendo om at «søte monstre» kanskje ikke ville godtas av et amerikansk publikum, og anbefalte at de skulle redesignes og gjøres tøffere. Nintendos daværende president, Hiroshi Yamauchi, lot dem ikke gjøre dette, og tok heller sjansen på å slippe spillene i USA slik de var.[31] Til tross for disse utfordringene ble de nyprogrammerte utgavene Red og Blue til slutt sluppet i Nord-Amerika over to og et halvt år etter at Red og Green kom ut i Japan.[32]

Mottakelse og ettermæle

rediger
Samling av flere omtaler
Samler Poengsum
GameRankings 88 % (Red)[33]
88 % (Blue)[34]
Omtaler
Publikasjon Poengsum
AllGame       (Blue)[35]
Electronic Gaming Monthly 8,5/10 (Red)[33]
GameSpot 8,8/10 (Blue)[4]
IGN 10/10 (Red)[1]
Nintendo Power 7,2/10[36]

Pokémon Red og Blue var starten på det som skulle bli et enormt mange milliarder dollars mediefranchise.[37] Innen 1997 hadde det blitt solgt 10,4 millioner eksemplarer av Red, Green og Blue i Japan.[38] Ved slutten av salgsperioden hadde det blitt solgt 9,85 millioner eksemplarer i USA.[39] I 2009 omtalte IGN Pokémon Red og Blue som «Best selling RPG on the Game Boy» og «Best selling RPG of all time».[40]

Spillene fikk for det meste positive omtaler av kritikere, og har en sammenlagt skår på henholdsvis 87,86 % (Red) og 88,33 % (Blue) på GameRankings.[33][34] Spesielt flerspillerfunksjonene med muligheten for å bytte pokémon med og kjempe mot andre spillere fikk gode omtaler. Craig Harris fra IGN ga spillet en skår på 10 av 10: «Selv om du fullfører historien har du nok ikke alle pokémonene i spillet. Utfordringen om å fange alle er virkelig spillets største tiltrekningskraft.» Han kommenterte også spillets popularitet, spesielt blant barn, og beskrev den som en «mani».[1] GameSpots Peter Bartholow, som ga spillene en skår på 8,8 av 10, beskrev grafikken og lyden som noe primitive, men sa også at dette var spillenes eneste ulempe. Han roste spillenes gjenspillingsverdi fordi de har en stor tilpasningsevne og store variasjoner hver gang man spiller, og sa at de var gode spill som ville glede både de som aldri hadde spilt rollevideospill før, og de som allerede var tilhengere av sjangeren.[4]

Spillenes suksess har blitt tilskrevet den innovative spillopplevelsen heller enn audiovisuelle effekter. En artikkel fra Columbia Business School indikerer at barn foretrekker den faktiske spillopplevelsen i et spill over diverse spesialeffekter. Mangelen på slike effekter i Pokémon-spillene vil kunne fremme barns fantasi og kreativitet, skrives det i artikkelen.[38] Greg Howson i The Guardian skrev at «med alt pratet om spillmotorer og mønsterkart så er det noe forfriskende med denne overlegne spillopplevelsen som får det til å overse den søte 8-bitsgrafikken.»[41]

Videospillnettstedet 1UP.com laget en liste over «Top 5 'Late to the Party' Games» med spill som viser en spillplattforms uutnyttede potensial, og var blant de siste spillene utgitt for sin konsoll. I denne lista kom Red og Blue på førsteplass, og ble omtalt som Nintendos «hemmelige våpen» da de ble utgitt på slutten av 1990-tallet.[17] Nintendo Power hadde Red og Blue på ei liste over de beste spillene for Game Boy/Game Boy Color, og sa at det var noe med spillet som fikk dem til å fortsette til de hadde fanget alle pokémonene.[42] Game Informers Ben Reeves kalte Red og Blue (sammen med Yellow, Gold, Silver og Crystal) for de nest beste Game Boy-spillene og sa at de hadde mer dybde enn det kunne virke som.[43] I Official Nintendo Magazines liste over de 100 beste Nintendo-spillene noensinne kom Red og Blue på 52.-plass.[44] I 2003 kom Red og Blue på 72.-plass på IGNs «Top 100 Games of All Time», hvor kritikerne sa at spillene «startet en revolusjon» og roste det gode spilldesignet og den komplekse strategispillingen, samt muligheten for å bytte pokémon mellom forskjellige spill.[45] To år senere kom de på 70.-plass i den oppdaterte listen, hvor de igjen påpekte at spillene var begynnelsen på det som skulle bli mange oppfølger- og spinoffspill, TV-serier, filmer og annet tilbehør, og at spillene hadde gjort at Pokémon fikk et solid fotfeste i populærkulturen.[46] I 2007 kom Red og Blue på 37.-plass på samme liste, og kritikerne bet seg blant annet merke i spillenes langtlivethet, og det faktum at spillerne ble tvunget til å omgås hverandre for å kunne bytte til seg alle pokémonene.[47]

Spillene markerte starten på det som skulle bli en mange milliarder dollars mediefranchise,[17] og fem år etter at Red og Blue ble utgitt feiret Nintendo sitt «Pokémoniversary» («Pokémon-jubileum»). George Harrison, visepresident for markedsføring og firmakommunikasjon ved Nintendo of America, sa at «disse edelsteinene [Pokémon Red og Blue] har utviklet seg til Ruby og Sapphire [rubin og safir på engelsk]. Utgivelsen av Pokémon Pinball setter i gang en rekke nye Pokémon-eventyr som vil introduseres i løpet av de neste månedene».[48]

12. februar 2014 lanserte en anonym australsk hacker Twitch Plays Pokémon, et «sosialt eksperiment» på videostrømmenettsida Twitch. Prosjektet var et crowdsourcet forsøk på å spille en modifisert versjon av Pokémon Red ved å la brukere skrive inn kommandoer i kanalens chat, med et gjennomsnitt på 50 000 deltakere. Resultatet ble sammenlignet med å «se en bilulykke i sakte film».[49] Spillet ble fullført 1. mars 2014, etter 390 timers kontinuerlig spilling med mange tusen deltakere.[50]

Andre versjoner

rediger

Utdypende artikler: Pokémon Yellow og Pokémon FireRed og LeafGreen

Pokémon Blue (japansk: ポケットモンスター 青 Poketto Monsutā Ao) ble utgitt i Japan som en spesiell postordreutgave[26] til abonnentene av CoroCoro Comic 15. oktober 1996. Det ble senere utgitt i butikker 10. oktober 1999.[51] Spillet hadde oppdatert grafikk og ny dialog, og har Blastoise som maskot.[27] Spillets programmering og grafikk ble brukt til å lage de internasjonale utgavene av Red og Green, som fikk navnene Red og Blue.[26] Den japanske utgaven Blue har nesten alle pokémonene fra både Red og Green, noe som gjør at det bare er noen få pokémon som er helt eksklusive til én utgave.

Pokémon Yellow: Special Pikachu Edition (japansk: ポケットモンスター ピカチュウ Poketto Monsutā Pikachū) er en spesialutgave av Red og Blue som opprinnelig ble sluppet 12. september 1998 i Japan,[52] 1. oktober 1999 i Nord-Amerika,[53] og 16. juni 2000 i Europa.[54] Spillet ble designet for å ligne på animen Pokémon; spilleren mottar en Pikachu som sin startpokémon, og motstanderen starter med en Eevee. Noen av bifigurene i spillet ligner på de fra animen, deriblant Jesse, James og Meowth.

Pokémon FireRed og Pokémon LeafGreen (japansk: ポケットモンスター ファイアレッド・リーフグリーン Poketto Monsutā Faiareddo Rīfugurīn) er utvidede nyutgaver av Red og Blue. Disse spillene ble utviklet av Game Freak og utgitt av Nintendo for Game Boy Advance, og er kompatible med Game Boy Advance Wireless Adapter, som i begynnelsen kom sammen med spillene. FireRed og LeafGreen ble utgitt i Japan 23. januar 2004,[55] i Nord-Amerika 9. september 2004,[56] og Europa 1. oktober 2004.[57]

Spillene fikk god kritikk, med en sammenlagt skår på 81 % på Metacritic.[58] De fleste kritikerne berømte at de hadde fått med nye spillelementer mens de fortsatt hadde spillseriens tradisjonelle spillmekanikk. Mottakelsen av grafikken og lyden var litt mer blandet, der noen sa at de var for enkle, og ikke noen stor forbedring fra de forrige spillene i serien, Pokémon Ruby og Sapphire. FireRed og LeafGreen var kommersielle suksesser, og solgte rundt 12 millioner utgaver på verdensbasis.[59]

Virtual Console

rediger

12. november 2015 kunngjorde Nintendo at den opprinnelige generasjonen Pokémon-spill ville bli gitt ut på Nintendo 3DS' Virtual Console-tjeneste 27. februar 2016, på dagen 20 år etter Red og Green først ble utgitt i Japan. Spillene blir de første på Virtual Console som simulerer Game Link Cable-funksjonaliteten for å tillate bytting og kjemping med andre spillere.[2][60] Disse versjonene vil tillate bytting av pokémon til de nye spillene Pokémon Sun og Moon via applikasjonen Pokémon Bank.[61] Spesielle utgaver av Nintendo 2DS, der konsollen matcher fargen på spillet, ble også utgitt i forbindelse med denne nyutgaven av Red, Blue og Yellow.[62]

Innen 31. mars 2016 hadde spillene blitt solgt mer enn 1,5 millioner ganger på Virtual Console.[63]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d Craig Harris (23. juni 1999). «Pokemon Red Review» (på engelsk). IGN. Besøkt 20. august 2016. 
  2. ^ a b Andreas Klebo-Espe (13. november 2015). «Pokémon Red, Blue og Yellow på vei til 3DS Virtual Console» (på norsk). Gamer.no. Besøkt 23. august 2016. 
  3. ^ a b c d e f g h i Pokémon Red and Blue, instruction manual (på engelsk). Nintendo. 1997. 
  4. ^ a b c d Peter Bartholow (28. januar 2000). «Pokemon Blue Version Review» (på engelsk). GameSpot. Arkivert fra originalen 6. februar 2010. Besøkt 21. august 2016. 
  5. ^ «Frequently Asked Questions» (på engelsk). nintendo.com.au. Arkivert fra originalen 22. desember 2007. Besøkt 21. august 2016. 
  6. ^ «Pokemon Gold and Silver Strategy Guide» (på engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  7. ^ Jeff Gerstmann (29. februar 2000). «Pokemon Stadium Review» (på engelsk). GameSpot. Besøkt 21. august 2016. 
  8. ^ Gerald Villoria (26. mars 2001). «Pokémon Stadium 2 Review» (på engelsk). GameSpot. Besøkt 21. august 2016. 
  9. ^ Craig Harris (17. mars 2003). «Pokemon: Ruby Version» (på engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  10. ^ «Pallet Town - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (på engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  11. ^ «Indigo Plateau - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (på engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  12. ^ «Mt. Moon - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (på engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  13. ^ «Saffron City - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (på engelsk). IGN. Besøkt 21. august 2016. 
  14. ^ «A Salute to Japanese Game Designers» (på engelsk). Gamer2.0. Arkivert fra originalen 26. januar 2007. Besøkt 23. august 2016. 
  15. ^ a b c d Tim Larimer (22. november 1999). «The Ultimate Game Freak» (på engelsk). Time Asia. s. 2. Arkivert fra originalen 12. november 2007. Besøkt 23. august 2016. 
  16. ^ «The Ultimate Game Freak» (på engelsk). Time Asia. 22. november 1999. s. 1. Arkivert fra originalen 12. desember 2007. Besøkt 23. august 2016. 
  17. ^ a b c d «Top 5 "Late to the Party" Games» (på engelsk). 1UP.com. Besøkt 23. august 2016. 
  18. ^ «スペシャル対談» (på japansk). Nintendo Japan. s. 2. Arkivert fra originalen 25. april 2009. Besøkt 23. august 2016. 
  19. ^ «IGN Top 100 Games 2007 – 37 Pokemon Blue Version» (på engelsk). IGN. 2007. Arkivert fra originalen 22. mai 2012. Besøkt 23. august 2016. 
  20. ^ «社長が訊く『ポケットモンスターブラック・ホワイト』» (på japansk). Nintendo Japan. Besøkt 23. august 2016. 
  21. ^ a b Chris Kohler (2004). Power-Up: How Japanese Video Games Gave the World an Extra Life (på engelsk). BradyGames. s. 237–250. ISBN 0744004241. 
  22. ^ Junichi Masuda (28. februar 2008). «Hidden Power of Masuda» (på engelsk). Game Freak. Besøkt 23. august 2016. 
  23. ^ «写真で綴るレベルＸ～完全保存版！» (på japansk). AllAbout.co.jp. 18. februar 2004. Besøkt 23. august 2016. 
  24. ^ Akihito Tomisawa (2000). ゲームフリーク 遊びの世界標準を塗り替えるクリエイティブ集団 (på japansk). ISBN 4-8401-0118-3. 
  25. ^ Christian Nutt (3. april 2009). «The Art of Balance: Pokémon's Masuda on Complexity and Simplicity» (på engelsk). Gamasutra. Besøkt 23. august 2016. 
  26. ^ a b c d e «What's the Deal with Pokémon?». Electronic Gaming Monthly (på engelsk). november 1999. 
  27. ^ a b Charlotte Chen. «Pokémon Report». Tips & Tricks (på engelsk). Larry Flint Publications: 111. 
  28. ^ «Iwata Asks – 1. Just Making The Last Train» (på engelsk). Nintendo. Besøkt 28. august 2016. 
  29. ^ Jack DeVries (24. november 2008). «Pokemon Report: OMG Hacks» (på engelsk). IGN. Besøkt 28. august 2016. 
  30. ^ Joseph Jay Tobin (2004). Pikachu's Global Adventure: The Rise and Fall of Pokémon (på engelsk). Duke University Press. s. 66. ISBN 0-8223-3287-6. 
  31. ^ Brian Ashcraft (19. mai 2009). «Pokemon Could Have Been Muscular Monsters» (på engelsk). Kotaku. Besøkt 28. august 2016. 
  32. ^ «History - Pokemon Red, Blue and Yellow Wiki Guide» (på engelsk). IGN. Besøkt 28. august 2016. 
  33. ^ a b c «Pokemon Red Version for Game Boy» (på engelsk). Game Rankings. Besøkt 28. august 2016. 
  34. ^ a b «Pokemon Blue Version for Game Boy» (på engelsk). Game Rankings. Besøkt 28. august 2016. 
  35. ^ Scott McCaul. «Pokémon: Blue Version - Review» (på engelsk). AllGame. Arkivert fra originalen 14. november 2014. Besøkt 28. august 2016. 
  36. ^ «Now Playing: Pokémon». Nintendo Power (på engelsk) (113): 112. oktober 1998. 
  37. ^ Nintendo (4. oktober 2005). «Pokemon Franchise Approaches 150 Million Games Sold» (på engelsk). PR Newswire. Besøkt 29. august 2016. 
  38. ^ a b Joshua Safier og Sumie Nakaya (7. februar 2000). «Pokemania: Secrets behind the international phenomenon» (på engelsk). Columbia Business School. Besøkt 29. august 2016. 
  39. ^ «US Platinum Chart Games» (på engelsk). The Magic Box. 27. desember 2007. Arkivert fra originalen 9. oktober 2021. Besøkt 29. august 2016. 
  40. ^ Jack DeVries (16. januar 2009). «Pokemon Report: World Records Edition» (på engelsk). IGN. Besøkt 29. august 2016. 
  41. ^ Greg Howson (30. september 1999). «Games reviews» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 3. september 2016. 
  42. ^ «Nintendo Power – The 20th Anniversary Issue». Nintendo Power. 231 (på engelsk). San Francisco: Future US. august 2008. 
  43. ^ Ben Reeves (21. april 2014). «The 25 Best Game Boy Games Of All Time» (på engelsk). Game Informer. Besøkt 4. september 2016. 
  44. ^ Tom East (23. februar 2009). «100 Best Nintendo Games: Part 3» (på engelsk). Official Nintendo Magazine. Arkivert fra originalen 3. juli 2014. Besøkt 4. september 2016. 
  45. ^ «IGN's Top 100 Games of All time» (på engelsk). IGN. 2003. Arkivert fra originalen 10. september 2009. Besøkt 4. september 2016. 
  46. ^ «IGN's Top 100 Games» (på engelsk). IGN. 2005. Arkivert fra originalen 9. oktober 2014. Besøkt 4. september 2016. 
  47. ^ «IGN Top 100 Games 2007» (på engelsk). IGN. 2007. Arkivert fra originalen 22. mai 2012. Besøkt 4. september 2016. 
  48. ^ Craig Harris (29. august 2003). «Nintendo Celebrates Pokemoniversary» (på engelsk). IGN. Besøkt 4. september 2016. 
  49. ^ James Vincent (17. februar 2014). «Twitch plays Pokémon: the largest massively multiplayer Pokémon game is beautiful chaos» (på engelsk). The Independent. Besøkt 4. september 2016. 
  50. ^ Nick Statt (1. mars 2014). «Twitch Plays Pokemon conquers Elite Four, beating game after 390 hours» (på engelsk). CNET. Besøkt 4. september 2016. 
  51. ^ «ポケットモンスター 青» (på japansk). The Pokémon Company. Besøkt 4. september 2016. 
  52. ^ «ポケットモンスター ピカチュウ» (på japansk). The Pokémon Company. Besøkt 4. september 2016. 
  53. ^ «Pokémon Yellow Special Pikachu Edition» (på engelsk). The Pokémon Company. Besøkt 4. september 2016. 
  54. ^ «Pokémon Yellow Special Pikachu Edition» (på engelsk). The Pokémon Company. Besøkt 4. september 2016. 
  55. ^ «ポケットモンスター ファイアレッド・リーフグリーン» (på japansk). The Pokémon Company. Besøkt 4. september 2016. 
  56. ^ «Pokémon FireRed Version and Pokémon LeafGreen Version» (på engelsk). The Pokémon Company. Besøkt 4. september 2016. 
  57. ^ «Pokémon FireRed Version and Pokémon LeafGreen Version» (på engelsk). The Pokémon Company. Besøkt 4. september 2016. 
  58. ^ «Pokemon FireRed Version for Game Boy Advance Reviews» (på engelsk). Metacritic. Besøkt 4. september 2016. 
  59. ^ «Financial Results Briefing for Fiscal Year Ended March 2008» (PDF) (på engelsk). Nintendo. 25. april 2008. Besøkt 4. september 2016. 
  60. ^ «Nintendo Direct - 11.12.2015» (på engelsk). Nintendo. 12. november 2015. Besøkt 4. september 2016. 
  61. ^ Jessica Conditt (26. februar 2016). «'Pokémon Sun' and 'Moon' hit the Nintendo 3DS this holiday» (på engelsk). Engadget. Besøkt 4. september 2016. 
  62. ^ Matt Kamen (12. januar 2016). «Pokémon marks 20th birthday with retro 2DS bundles» (på engelsk). Wired. Besøkt 4. september 2016. 
  63. ^ «Financial Results Briefing for Fiscal Year Ended March 2016» (på engelsk). Nintendo. 28. april 2016. Besøkt 4. september 2016. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pokémon_Red_og_Blue&oldid=24646320»
  NODES
chat 1
INTERN 5