Polygnotos av Thasos
Polygnotos av Thasos (gresk Πολύγνωτος) var en antikk gresk maler fra midten av 400-tallet f.Kr., sønn av Aglaofon som også var maler og Polygnotos’ læremester.[1] Han var født på øya Thasos, men kom til Athen og fikk borgerskap i byen. Ellers er det lite som er kjent om livet hans.[2] Filosofen Aristoteles berømmet ham for hans kunst og omtalte ham som en «fin skildrer av etos».[3]
| Polygnotos av Thasos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. århundre f.Kr. Thasos | ||
| Død | 5. århundre f.Kr. | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler | ||
| Partner(e) | Elpinice | ||
| Far | Aglaophon | ||
| Søsken | Aristophon | ||
Selv om Polygnotos ikke oppnådde de samme nivåene av realisme oppnådd av senere malere, ble han vel ansett. Som med andre greske malere i antikken har hans verker siden gått helt tapt, men greske og romerske forfattere har fortalt at malerne på denne tiden var enda mer berømte enn skulptørene.[4] Den greske reisende Pausanias har gitt detaljerte beskrivelser av noen av Polygnotos tapte verk som har gitt ettertiden et inntrykk av dem.[2]
Tapte verker
redigerPå samme tid som den athenske statsmannen Kimon malte Polygnotos et bilde av erobringen av Troja på murene av Stoa Poikile (Den malte portal), og et annet med emne fra ekteskapene til den greske filosofen Leukippos’ døtre i Anakeion, et tempel på Akropolis dedikert til Dioskurene.[5] Det er nevnt av Plutark at historikerne og poeten og maleren Melanthios ga Polygnotos attesten at han malte ikke bare for penger, men også for sin gode følelser for athenerne. I hallen til Akropolis’ inngang ble andre verker av ham utstilt.[6] Det mest betydningsfulle var imidlertid hans freskoer i en bygning reist i Delfi av folket på Knidos. Emnene for disse var besøket til Odyssevs i Hades og erobringen av Troja.
Selv om maleriene til Polygnotos har gått tapt har geografen Pausanias etterlatt en omfattende beskrivelse av disse maleriene, figur for figur.[7] Fundamentet av bygningen har blitt gjenopprettet som følge av en fransk arkeologisk utgravning i Delfi. Fra disse bevisene har noen arkeologer forsøkt å rekonstruere maleriene, unntatt fargene på dem. Figurene var frittstående og sjelden overlappende, rangert i to eller tre rekker den ene over den andre, og ingen var mindre eller mer neddempet enn den andre. Det synes som om maleriene på denne tiden ble utført med den samme plan som de samtidige skulpturelle relieffene.
Polygnotos benyttet seg av en sparsommelig fargepalett (svart, hvit, gul og rød) som han arvet fra sine forgjengere og den tradisjon han sto i.[2] Det var samtidig ikke kjemiske farger tilgjengelig i hans samtid som senere malere kunne nyte godt av. Teknisk sett var hans kunst primitiv ved at hans maleriene hans tilsynelatende var mer tegninger med farger uten gjengivelse av lys og skygge. Til tross for denne "naive" stilen, forble han relevant i århundrer selv etter oppfinnelsen av perspektivet.[2] Hans fortreffelighet, ble det sagt, lå i skjønnheten i fremstillingen av enkeltfigurene, men spesielt i det «etiske» og de ideelle karakterer i hans kunst som Aristoteles berømmet.[3] Han hadde den samme storslåtte væremåte som den store Feidias, hans samtidige, og som han kanskje var læremester for. Enkelhet som var nær barnelik, stemning som både var edel og mild, store ynde og sjarm i utførelsen er noen av de superlativer som har blitt benyttet om hans verker i kontrast til de mer livlige, kompliserte og teknisk mer overlegne malerier fra den senere tid.
Aristoteles sammenlignet Polygnotos med to andre samtidige malere: «Polygnotos avbildet menn som bedre enn de er og Pauson som verre, mens Dionysios gjorde de mer lik [som de er].» Underforstått gjorde Polygnotos bilder i storstilt og ideell stil og likevel med uttrykksfulle figurer mens Pauson,[8] som Aristofanes karakteriserte som en «perfekt ondskapsfull karikaturtegner», og Dionysios skal ha malt mennesker med god likhet.[9]
Rekonstruksjoner
redigerPå slutten av 1800-tallet analyserte den tyske filologen og arkeologen Carl Robert (1850–1922) detaljene i Pausanias’ beskrivelse av maleriene til Polygnotos, og forsøkte en rekonstruksjon av dem.[10] Klikk på bildene for en større versjon.
Referanser
rediger- ^ Bieber, Margarete (1976): «Polygnotus», Halsey, William D.: Collier's Encyclopedia. Bind 19. Macmillan Educational Corporation. s. 222.
- ^ a b c d Chaliakopoulos, Antonis (23. juni 2020): «Polygnotus: The Greek Painter Of Ethos», The Collector
- ^ a b «Zeuxis sammenlignet med Polygnotos, sistnevnte var en fin skildring av etos (agathos ethografos), men det er ingen etos i maleriene til Zeuxis. Aristoteles: Poteikken, 1050a.25
- ^ Gombrich, Ernst H. (2003): Verdenskunsten, Aschehoug, 4. norske utg., ISBN 82-03-22836-4; s. 78
- ^ Palagia, Olga; Pollitt, J.J. (21. januar 1999): Personal Styles in Greek Sculpture. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-65738-9; s. 20
- ^ «Photo guide of Polygnotus street near Archea Agora in Athens», Athenswalk.net
- ^ Pausanias, 10.25–31
- ^ «Pauson», Smith, William (1849): A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology
- ^ Aristotles: Poetikken, 1448a, 1
- ^ Paintings at Delphi, The Kosmos Society
Litteratur
rediger- Pausanias: Description of Greece. Oversatt av W.H.S. Jones. Loeb Classical Library. Cambridge, MA: Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. (1918).
- Chisholm, Hugh, red. (1911): «Polygnotus», Encyclopædia Britannica. Bind (11. utg.). Cambridge University Press.