Polynevropati er en sykdom i nervesystemet som arter seg ved sykdomsmanifestasjoner i flere perifere nerver, hvor det kan være en rekke ikke-traumatiske årsaker, blant dem autoimmune sykdommer, genetiske sykdommer, forgiftninger, metabolske sykdommer, infeksjoner og andre systemiske sykdommer. Vanligvis rammer polynevropati flere perifere nerver symmetrisk. De fleste polynevropati-former kan utvikles over uker, måneder eller år, i motsetning til Guillain-Barrés syndrom, hvor progresjonen er langt hurtigere.

Polynevropati
Område(r)Nevrologi
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeG60-G64
ICD-9-kode356.4, 357.1-357.7
MeSHD011115

Synonymer

rediger

Polynevropati omtales også som polynevritt, perifer nevropati, nervebetennelse.

Forekomst

rediger

Forekomsten i befolkningen generelt er funnet å være 2-3%, men blant personer over 55 år var den 8%. Disse tallene inkluderer ikke skader på de perifere nervene.[1]

Epidemiologi

rediger

Polynevropati forekommer hyppig og er et viktig sykdomskompleks. Det finnes en lang rekke forskjellige former for polynevropati, de mest hyppigst forekommende er diabetes polynevropati og alkoholisk polynevropati.

Etiologi

rediger

Det er mange forskjellige årsaker til polynevropati, og sykdomsvariantene inndeles gjerne etter etiologi. Det er fortsatt en stor andel av pasientene hvor man ikke er i stand til å avklare årsaksforholdene, denne gruppen omtales som kryptogen polynevropati.

Systematisering

rediger

Polynevropati kan klassifiseres på forskjellige vis:

En etiologisk klassifikasjon er vanligvis den mest anvendbare i klinisk praksis:

  1. Metabolske sykdommer
    1. Diabetes mellitus
    2. Uremi
    3. Lever-cirrhose
    4. Urinsyregikt
    5. Hypotyreose
  2. Feilernæring
    1. Vitamin B12-malabsorpsjon
    2. Dysproteinemi eller paraproteinemi
    3. Polynevropati sekundært til malabsorpsjon
  3. Arvelig polynevropati
    1. Charcot-Marie-Tooths sykdom
  4. Primær demyelinisering
    1. Autoimmun sykdom
      1. Guillain Barrés syndrom
    2. Polynevropati sekundært til infeksjoner
      1. Difteri (via toksinet)
      2. Poliomyelitt
  5. Polynevropati sekundært til arterielle sykdommer
  6. Polynevropati sekundært til eksogene forgiftninger
  7. Polynevropati andre årsaker
    1. Serogene årsaker
    2. Kreft-sykdommer
    3. Sarkoidose

Patogenese, patofysiologi, patologisk anatomi

rediger

Det er to former for degenerasjon av nervefibrene:

  • aksonal degenerasjon som følge av skade på nervecellen (akson eller kropp)
  • paranodal og segmental demyelinisering
    • Primær (f.eks. Guillain-Barrés syndrom)
    • Sekundær ved skade på aksonet

Symptomer og tegn

rediger

De viktigste symptomer og tegn ved polynevropati, uavhengig av årsak er:

Polynevropati debuterer gjerne med parestesier og andre sensoriske forstyrrelser, som ofte starter distalt og symmetrisk i benene, gjerne med en distribusjon som kan beskrives som sokke-hanske distribusjon. Et meget alminnelig funn ved polynevropati er tap av distal vibrasjonssans og to-punktsdiskriminasjonsans.

De motoriske forstyrrelser, hvis de overhodet oppstår, opptrer gjerne senere i sykdomsforløpet. De starter vanligvis symmetrisk i benene, hovedsakelig i fotens og tærnes dorsifleksorer, noen ganger senere spredning til hendene. En kan ofte se atrofi av muskulatur i tibialis anterior og interossei.

Fraværende eller svekkede dype senereflekser er i praksis et obligatorisk tegn ved polynevropati. Achilles-refleksen forsvinner først, etterfulgt av patellar-refleksen eller refleksene i armene.

Endret trofikk ses alltid ved polynevropati, hvor det i tillegg til atrofi av muskulatur kan ses redusert svette, en tærr glatt hud, trofiske sår (spesielt under fotsålene, gjerne ved diabetisk polynevropati)

  • Lokal ømhet over nerver ved dyp kompresjon

Dette er et vanlig tegn, spesielt på leggen.

Alvorlig sensorisk tap ledsages av ataksi.

Diagnostikk

rediger

Klinisk undersøkelse

rediger

En allmenn klinisk undersøkelse, sammen med anamnese, er ofte nok til å avklare etiologien ved polynevropati.

Elektrofysiologiske undersøkelser

rediger

Elektromyografi

rediger

En undersøkelse som kalles elektromyografi vil kunne demonstrere denervering av muskulaturen, ofte allerede tidlig i sykdomsforløpet, og kan brukes til å avgrense polynevropati fra myopatier.

Nevrografi

rediger

Metoden nevrografi brukes til å måle ledningshastighet i sensoriske og motorisk nervebaner i perifere nerver. Sensorisk påvirkning er til stede i veldig tidlige stadier av sykdommen. Motorisk påvirkning kan også være betydelig påvirket, selv om biopsi-undersøkelser kun viser diskrete forandringer i myelin-skjedene. Ved å undersøke breddevariasjon i distribusjonen av ledningshastighetene kan man øke sensitiviteten ved undersøkelsen. Denne teknikken kan også brukes til å avgrense polynevropati fra polyradikulitt.

Somatosensorisk evokerte potensialer

rediger

Undersøkelse av somatosensorisk evokerte potensialer brukes til å påvise affeksjon av bakstrengene i ryggmargen.

Nerve-biopsi

rediger

Ved å foreta en biopsi av muskulaturen kan man avdekke om det har utviklet seg nevrogen muskelatrofi eller vaskulitt-forandringer.

Undersøkelse av cerebrospinalvæske

rediger

Lumbalpunksjon og undersøkelse av cerebrospinalvæske gir sjelden tilleggsinformasjon, i det man vanligvis finner normale forhold i cerebrospinalvæsken, eventuelt uspesifikk forhøyet protein-innhold, f.eks. ved diabetisk polynevropati og Refsums sykdom.

Blodprøver

rediger
  • Leverfunksjonsprøver brukes til å påvise leversykdommer som gir polynevropati, koagulopati og alkoholisme (alkoholisk polynevropati)

Behandling, prognose

rediger

Behandling og prognose avhenger av den angjeldende polynevropatis etiologi. Behandlingen kan være målrettet mot årsaken til sykdommen (f.eks. bedre metabolsk kontroll ved diabetes mellitus), eller symptomrettet (f.eks. smertestillende).

Referanser

rediger
  1. ^ «Polynevropati». Pasienthåndboka.no. Arkivert fra originalen 14. mars 2010. Besøkt 17. desember 2007. 

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger


  NODES