Karl Poppers filosofi

(Omdirigert fra «Poppers språkfilosofi»)

Karl Raimund Popper (1902–1994) har satt et stort preg på filosofien. Mest kjent er han for sin vitenskapsteori, der han regnes blant de mest innflytelsesrike bidragsyterne. Han har dessuten kommet med betydelige bidrag til flere andre filosofiske disipliner, fremfor alt sosial- og politisk filosofi, erkjennelsesteori og bevissthetsfilosofi. I tillegg jobbet han med logikk, metafysikk, språkfilosofi, moralfilosofi, filosofihistorie,[1] vitenskapshistorie[2] og vitenskapssosiologi[3]. Når det gjelder filosofien til ulike vitenskaper, bidrog han, til dels vesentlig, til matematikkens,[4] statistikkens,[5] fysikkens,[6] kjemiens,[7] biologiens,[8] psykologiens,[9] pedagogikkens,[10] sosiologiens,[11] statsvitenskapens,[12] historiens[13] og kunstens[14] filosofi.

Popper var grunnleggeren av den kritiske rasjonalismen. Hans filosofiske posisjon ble videre karakterisert ved at han bekjente seg til fallibilisme og (kritisk) realisme. Blant de filosofiske konseptene som Popper har innført og/eller videreutviklet, finner man falsifiserbarhet, teoriladethet, velprøvdhet, sannhetsnærhet, propensitet; det åpne samfunn, historisisme(kritikk), negativ utilitarisme; evolusjonær erkjennelsesteori, verden 1–3 og interaksjonisme.

Vitenskapsteori

rediger

Poppers epokegjørende vitenskapsteoretiske innsikt var at et utsagn kan karakteriseres som vitenskapelig hvis og bare hvis det kan falsifiseres («motbevises») gjennom empiriske iakttagelser.[15] Popper omtalte derfor falsifiserbarhet som vitenskapens «avgrensningskriterium», altså som egenskapen som skiller vitenskap fra metafysikk (se under). En hypotese eller teori må kunne vise seg å være feil, for at den kan kalles for vitenskapelig (se falsifikasjonisme). Dette synet står i diametral motsetning både til positivistiske vitenskapsteorier og til en utbredt forestilling blant legfolk om at vitenskap består av utsagn som er «bevist», bekreftet eller sannsynliggjort.

For å illustrere forholdene med et klassisk eksempel, kan ikke påstanden «alle svaner er hvite» verifiseres (bekreftes) gjennom observasjon.[16] Selv tusen observasjoner av hvite svaner viser bare at tusen svaner er hvite, men ikke at alle svaner er hvite. Derimot kan påstanden falsifiseres gjennom én eneste (troverdig) observasjon av f.eks. en fiolett eller svart svane.

Popper illustrerte forskjellen gjerne ved å sammenligne psykoterapien (i f.eks. Freuds, Adlers eller Jungs versjon) med Einsteins relativitetsteori.[17] Psykoterapeutene prøvde å forklare all menneskelig adferd gjennom sine teorier. Men det innebar at ingen tenkelig adferd (f.eks. verken det å ta liv eller det å redde liv) var uforenlig med disse teoriene:

«Disse teoriene så ut til å kunne forklare praktisk talt alt som falt innenfor deres domener. Å studere dem syntes å ha effekten av en intellektuell omvendelse eller åpenbaring, ved at de åpnet ens øyne for en ny sannhet som var usynlig for dem som ennå ikke var blitt innvidd. Så snart ens øyne var blitt åpnet, så man bekreftelse overalt: Verden var full av verifikasjoner av teorien. Den ble bekreftet av alt som hendte. Dens sannhet virket således åpenbar; [...] den som nektet å se sannheten, [...] trengte [selv] behandling [etter nettopp disse teoriene].»[18]

Popper påpekte derimot at en teori som er forenlig med alle tenkelige observasjoner, i praksis er tautologisk og ikke kan gi ny innsikt: Den forklarer alt og ingenting. Einsteins formulering av relativitetsteorien var den rake motsetningen: Den gjorde det mulig å forutsi konsekvenser som var testbare. Hvis disse konsekvensene ikke inntraff, dvs. hvis obervasjonene ikke stemte med forutsigelsene, «ville teorien helt enkelt ha vært tilbakevist. Teorien er uforenlig med visse mulige observasjonsresultater – faktisk med resultater som alle ville ha forventet før Einstein.»[19] Dermed er Einsteins teori et eksempel på Poppers ideal av en «dristig hypotese» (bold conjecture): Den gjør seg selv sårbar for tilbakevisning ved å blottstille sine potensielle svakheter.

Basert på sin oppdagelse, foreslo Popper et nytt syn på hvordan vitenskapelige teorier blir til. Den rådende forestillingen fulgte tidligere dette skjema:

observasjon → (induktiv) verifikasjon → teori

I stedet tenkte Popper seg den følgende modell:[20]

problem → forklaringsforsøk → feil-eliminering → nytt problem

Forklaringsforsøkene er hypotesene som settes frem for å løse det opprinnelige problemet, som kan være et åpent vitenskapelig spørsmål, en praktisk utfordring eller en overraskende iakttagelse. Feil-elimineringen innebærer en test av hypotesenes forutsigelser mot virkeligheten, i form av nye observasjoner eller et eksperiment (til dels kan et tankeeksperiment gjøre samme nytten). Forklaringsforsøkene som ikke består realitetssjekken, «lukes ut» (falsifiseres). Har et forklaringsforsøk bestått testen, anses det som styrket og opprettholdes inntil videre. Som regel vil det i denne sammenheng dukke opp nye problemer, enten i form av observasjoner som heller ikke den nye hypotesen kan forklare, eller i form av dyperegående spørsmål som man ikke tenkte på før man kom på den nye hypotesen.[21] Metoden kalles hypotetisk-deduktiv, siden den først setter frem hypoteser, som man så avleder (deduserer) prediksjoner fra (som til slutt testes empirisk).

Poppers grunnleggende innsikt er som sådan nokså enkel, men har – kanskje av den grunn – ofte blitt misforstått, f.eks. dithen at falsifikasjon i praksis er like umulig som verifikasjon.[22] Observasjonen eller testen som ligger til grunn for falsifikasjonen, kan jo i sin tur være feil (pga. observasjonsfeil, målefeil, feiltokning e.l.). Men ifølge Popper forblir asymmetrien mellom tilbakevisning og støtte uberørt av dette: Tilbakevisning kan være endelig, så sant forskersamfunnet er enig om testens tolkning; men støtte kan aldri være endelig, selv om forskersamfunnet er enig om testens tolkning.[23] Dessuten påviser en empirisk tilbakevisning (logisk tvingende) at det må foreligge en feil – man kan bare ikke si sikkert om feilen ligger i teorien og/eller i hjelpehypotesene og/eller i tolkningen av de empiriske observasjonene.[24] Empirisk støtte tillater derimot ikke noen tilsvarende slutning.

Til tross for innsiktens enkelhet har den flere viktige implikasjoner. På det erkjennelsesteoretiske plan tilsier den at sikker kunnskap ikke eksisterer (se under): Selv om vitenskapelig fremskritt er mulig og reell, skjer den ikke ved å verifisere de antatt sanne teoriene, men ved å falsifisere de antatt usanne teoriene.[25] På det metodologiske plan innebærer Poppers innsikt en rekke anbefalninger for den vitenskapelige praksis: Istedenfor å lete etter støtte for sine antagelser, bør man lete etter feil i dem. Forskere bør ikke «immunisere»[26] sine teorier mot kritikk og tilbakevisning – tvert imot bør de formulere sine teorier så eksplisitte som mulig og fremheve deres potensielle svakheter.[27]

Faktisk oppdaget Popper at det empiriske innholdet av en teori øker med dens grad av falsifiserbarhet.[28] En teori er altså bedre, jo mer falsifiserbar den er (så lenge den ikke er falsifisert). En teori A som gjelder for både planeter, måner og kometer har f.eks. et større innhold enn en teori B som bare omhandler planeter. Samtidig er teori A dermed enklere å tilbakevise (dvs. mer falsifiserbar): Jo flere fenomener en teori gjør testbare forutsigelser om, desto flere potensielle observasjoner kan den være uforenlig med.

Falsifiserbarhet er altså ifølge Popper et gode, men falsifiserthet er det selvfølgelig ikke. En teori må ha blitt utsatt for kritiske tester og ha bestått disse, før den kan omtales som en god teori. En teori som har bestått mange og strenge tester, har likevel ikke blitt «bekreftet» eller «sannsynliggjort» gjennom disse testene. I Poppers ord er en slik teori velprøvd eller har blitt styrket (se velprøvdhet) – men den blir altså bare godtatt tentativt, på et foreløpig grunnlag, siden man aldri vet om den også vil bestå fremtidige tester.[29]

Selv om teorier aldri kan bevises, argumenterte Popper at det skjer vitenskapelig fremskritt. Dette fremskrittet består i at falsifiserte teorier erstattes av nye hypoteser som er «nærmere sannheten», i den forstand at de kan forklare alt den gamle teorien forklarte, i tillegg til nye fenomener (se sannhetsnærhet).[30] Einsteins relativitetsteori kan f.eks. forklare alt den newtonske mekanikken kunne forklare, men forutsier og forklarer i tillegg fenomener som er uforenlige med Newtons teori.

Popper utvidet sin teori også til statistiske hypoteser, altså til hypoteser om hyppigheten til visse typer hendelser (f.eks. «med denne mynten kaster man kron ved 50 % av tilfellene»). En statistisk hypotese kan ikke falsifiseres gjennom én enkelt observasjon, ikke en gang gjennom en lang, men endelig rekke observasjoner. Poppers forslag for å gjøre statistiske utsagn testbare var at forskeren bør spesifisere en sannsynlighetsterskel; blir denne underskredet (dvs. er den faktiske observasjonen mindre sannsynlig, gitt hypotesen, enn terskelen), anses hypotesen som tilbakevist.[31] Dette svarer til dagens praksis med å spesifisere et signifikansnivå og beregne p-verdier.

Metafysikk

rediger

Popper brukte begrepet metafysisk i vid forstand om ethvert utsagn som ikke er vitenskapelig. På samme måte som positivistene prøvde han å finne et kriterium for å avgrense vitenskap fra metafysikk. Positivistene forstod et slikt kriterium som meningskriterium – de anså metafysikk for å være meningsløs og dermed overflødig. Derfor har Popper delvis blitt tatt for å mene det samme, men han var fra starten av tydelig på at hans avgreningskriterium (falsifiserbarhet) ikke måtte tolkes som noe meningskriterium.[32] Tvert imot forsvarte han metafysikken som både meningsfull og viktig.

Popper gjorde det tydelig at vitenskap bare er mulig gjennom «utenomvitenskapelige» (og dermed metafysiske) konvensjoner eller overenskomster.[33] Et enkelt eksempel er at vitenskapelig fremskritt forutsetter at utøverne bekjenner seg til sannferdighet – til å dele sine funn med andre, til ikke å skjule hull eller dekke over feil, til ikke å forvrenge motstridende teorier osv. Disse karakteristikkene ved vitenskapelig redelighet kan ikke i sin tur avledes vitenskapelig eller testes mot empiriske funn – de er moralske verdier som danner forutsetningen for all vitenskapelig praksis. Popper konkluderte derfor med at vitenskap ikke kan (og ikke bør) være helt verdifri:[34] Nettopp fordi forskning bør unngå å bli blindet av f.eks. religiøse eller politiske verdier, kan den (litt paradoksalt) aldri klare seg uten verdier. Det å støtte opp om meningspluralisme og å avvise ideologisk baserte argumenter i vitenskapen, er i seg selv verdier og en forutsetning for god vitenskapelig praksis.

For Popper var altså ikke begrepet metafysisk negativt ladet. Man kan si at metafysikk ifølge Popper rommer alt fra ideologiske og religiøse dogmer (som man burde unngå), via moralske normer og metodologiske overenskomster (som samfunnet og vitenskapen trenger), ontologiske og sinnsfilosofiske teorier (som kan sammenlignes og kritiseres), mytologiske og før-vitenskapelige antagelser (som kan gi opphav til vitenskap), logiske og matematiske teoremer (som kan bevises uten henvisning til empiriske iakttagelser), til singulære og eksistensielle teorier (som kan testes, men ikke falsifiseres).

Popper erkjente også at noen metafysiske utsagn, selv om de altså per definisjon ikke er falsifiserbare, kan være testbare,[35] og at noen av de resterende kan være kritiserbare.[36] Filosofiske antagelser, moralske overbevisninger og ledende prinsipper kan kritiseres og dermed forbedres eller erstattes av bedre antagelser.[37]

Likeledes kan enkelte metafysiske spekulasjoner over tid gi opphav til testbare og vitenskapelige hypoteser. Eksempelvis har tanken om at materien er bygd opp av atomer, eksistert som en metafysisk lære i over 2000 år (fra Levkipp og Demokrit og frem til 1800-tallet), før den kunne bli videreutviklet til en vitenskapelig teori med testbare prediksjoner.[38]

Noen ufalsifiserbare antagelser kan også utgjøre en fruktbar teoretisk «ramme» for falsifiserbare vitenskapelige hypoteser. Popper kalte slike «rammer» for metafysiske forskningsprogrammer.[39] Et metafysisk forskningsprogram kan generere et vell av hypoteser, som hver for seg er testbare, men uten at disse testene tillater tilbakevisningen av selve programmet. Blir de fleste av hypotesene falsifisert, vil man etter hvert anse forskningsprogrammet som ufruktbart (om enn ikke som falsifisert) og prøve å erstatte det med et annet.

Det var viktig for Popper å være tydelig på hvilke av hans overbevisninger som var falsifiserbare og hvilke som var metafysiske. Den metafysiske overenskomsten som Popper var mest opptatt av, er rasjonalismen, som Popper forstod som villigheten til en rasjonell meningsutveksling og åpenheten for kritiske argumenter. Han kalte denne grunnholdningen kritisk rasjonalisme[40] og beskrev den slik:

«Jeg kan ta feil, og du kan ha rett, men la oss sette oss sammen og diskutere saken kritisk, så vil vi til slutt ikke nødvendigvis ha blitt enige, men vi vil begge ha lært noe.»[41]

Popper forsvarte også (kritisk) realisme (mot instrumentalisme, subjektivisme og relativisme): Han var overbevist om en virkelighet som eksisterer uavhengig av oss, og som vi kan utforske og få objektive «svar» fra. Dermed er også sannhet en objektiv størrelse (Popper var her sterkt påvirket av Alfred Tarski): En påstand er sann hvis og bare hvis den beskriver virkeligheten slik den er.[42] Man kan bare aldri vite sikkert om en påstand er sann. Men Popper mente at man kan nærme seg sannheten – og at man ved et lykketreff sågar kan støte på sannheten, men i så fall altså uten å kunne være sikker på det.

Av andre metafysiske overbevisninger kan man nevne Poppers indeterminisme og hans anti-essensialisme: Han påpekte at den «vitenskapelige» determinismen (oppfatningen om at enhver tilstand av et lukket fysisk system kan forutsis) har blitt falsifisert gjennom vitenskapen, og at hovedargumentet som har blitt fremført for metafysisk determinisme (oppfatningen om at enhver hendelse er forutbestemt) dermed har falt bort – i tillegg til at determinismen er uforenlig med rasjonalisme.[43]

Som anti-essensialist mente han at leting etter «essenser» er uvitenskapelig og ufruktbar. Ethvert fenomen kan «forklares» med at det opptrer fordi det ligger i objektets essens, men slike forklaringer er ikke testbare og blir fort dogmatiske ved at de forhindrer videregående spørsmål. Selv om det er tenkelig og mulig at visse objekter (eller klasser av objekter) har en essens, bør man derfor for kunnskapsvekstens del anta at de ikke har det. Av samme grunn mislikte Popper spørsmål av typen «hva er X» som dogmatiske og lite informative, og anså andre typer spørsmål for mer fruktbare. («Hvorfor skjer X?» «Hvordan oppstår X?»)[44]

Erkjennelsesteori

rediger

Et av Poppers viktigste bidrag var løsningen av «induksjonsproblemet» («Humes problem»), altså av spørsmålet «om og når induktive slutninger [dvs. slutninger fra observasjon til teori] er gyldige» i vitenskapen. Poppers svar er enkelt og greit: «nei» (på om-spørsmålet) og «aldri» (på når-spørsmålet).[45] Men mens Hume og mange andre filosofer etter ham hadde trukket den pessimistiske konklusjonen at objektiv kunnskap derfor må være umulig, viste Popper at objektiv kunnskap også kan finnes uten induksjon. Det er bare slik at kunnskap aldri er sikker.

Popper inntok dermed en erkjennelsesteoretisk posisjon som er kjent som fallibilisme: All kunnskap er provisorisk og feilbar; sikker viten eksisterer ikke; det er prinsipielt umulig å gi endelige og uomtvistelige begrunnelser, bevis eller rettferdiggjørelser for en påstand.[46] Likevel er det mulig å oppnå kunnskapsøkning og fremskritt: Man kan avdekke feiltagelser og dermed erstatte gamle oppfatninger med nye og bedre oppfatninger. Ved å forsvare fallibilismen som en rasjonalistisk posisjon, viste Popper altså at umuligheten av induksjon ikke trenger å føre til nihilisme, relativisme eller skeptisisme.

Så hvis kunnskap ikke akkumuleres via induksjon (f.eks. via generalisering av sanseinntrykk), hvor kommer den fra da? Popper svarte at kunnskap akkumuleres ved at mennesker – bevisst eller ubevisst – finner på «forklaringsforsøk», som de så tester mot verdenen. Disse to trinnene er grunnleggende forskjellige. Å finne på mulige forklaringer på overraskende iakttagelser, er en kreativ prosess. Det fins ingen oppskrift på hvordan slike forklaringer skal eller kan genereres.[47] Det er bare i det andre trinnet, i testingen, at forklaringen blir realitetsprøvd. Er en nyoppfunnet forklaring dårligere enn den forrige, blir den forkastet. Hjernen lager og forkaster slike forklaringer hele tiden, ofte uten at vi blir oss bevisst over dette.

Popper mente dermed at «hverdagserkjennelsen» foregår etter nøyaktig samme måte som vitenskapelig erkjennelse, om enn mindre formalisert.[48] Forskere kaller sine forklaringsforsøk for hypotese, men det er ifølge Popper ingen vesensforskjell mellom en vitenskapelig hypotese om en naturlov og en hverdagsforklaring på en overraskende iakttagelse. All hypotesedannelse begynner med en overraskelse, med en iakttagelse som er uforklarlig ifølge våre tidligere antagelser, og som krever en revidering av våre antagelser.

Popper illustrerte dette synet på erkjennelse med at man søker etter noe med en lyskaster i mørket: Man må aktivt oppsøke og lyse opp uundersøkte områder, for å finne det man leter etter. Induktivismen beskriver han som en bøtte: Bøtta fylles passivt med erkjennelse fra omgivelsene. Popper anså denne «bøtte-teorien» som feilaktig og mente at erkjennelse er en kreativ prosess, der man aktivt (men ikke nødvendigvis bevisst) fravrister verden svar.[49]

Enhver iakttagelse er en iakttagelse av noe. Og vi lager bare forklaringer på ting vi stusser over, dvs. på iakttagelser som kolliderer med en eller annen forventning. Derfor mente Popper at enhver iakttagelse er teoriladet. Teoriene vi lager er basert på iakttagelser, men disse iakttagelsene har vi bare gjort fordi vi hadde noen eldre «teorier» (antagelser, forventninger). Denne prosessen går tilbake i tid uten noen klar begynnelse. I hans egne ord:

«Når [en] hypotese [...] tilbakevises av våre iakttagelser, så må vi se oss rundt etter en ny hypotese. Den nye hypotesen vil i så fall komme etter iakttagelsene som medførte falsifiseringen eller forkastelsen av den gamle hypotesen. Men det som gjorde iakttagelsene interessant eller relevant, og det som var hele foranledningen til at vi i det hele tatt valgte å iaktta, var den tidligere [...] hypotesen. På denne måten trer vitenskap tydelig frem som den direkte fortsettelsen av de før-vitenskapelige reparaturarbeidene på forventningshorisonten vår. Vitenskap begynner aldri fra scratch; den kan aldri anses som fri for antagelser. Ved ethvert tidspunkt forutsetter den nemlig en forventningshorisont – så å si gårsdagens forventningshorisont. Dagens vitenskap er bygget på gårsdagens vitenskap [...]; og gårsdagens vitenskap baserer seg i sin tur på vitenskapen fra i forgårs. De eldste vitenskapelige teoriene er bygget på før-vitenskapelige myter, og disse i sin tur på enda eldre forventninger. Ontogenetisk sett (dvs. sett ut fra enkeltindividets utvikling) kommer vi på denne måten tilbake til forventningene til et nyfødt barn. Fylogenetisk sett (sett ut fra artenes [...] evolusjon) kommer vi til forventningene til encellede organismer[50]

Denne innsikten ledet Popper til å formulere en evolusjonær erkjennelsesteori:[51] Popper forstod at erkjennelse foregår på en måte som er parallell til (og på visse måter sågar en direkte fortsettelse av) evolusjon ved naturlig seleksjon – nemlig ved prøving og feiling.[52] Nye antagelser blir til ved spontante innfall og prøves ut i verden; suksessrike antagelser overlever, mens feilaktige antagelser blir eliminert. (Evolusjonens parallell er: Nye gener blir til ved spontane mutasjoner og prøves ut i verden; fordelaktige gener føres videre, mens ufordelaktige gener dør ut.) Popper omtalte derfor biologiske tilpasninger (øyet, øret, hånden, fordøyelsessystemet osv.) som en form for kunnskap.[53] Med det mente han f.eks. at vi er født med en «forventning» om å bli utsatt for lys med bølgelengder mellom 400 og 700 nanometer (i motsatt tilfelle vil ikke øynene våre gjøre nytte for seg). Blomster er «født» med en «forventning» om at det blir vår etter vinteren (i motsatt tilfelle vil knoppene fryse ihjel). Hvis disse forventningene blir falsifisert av verden, dør vanligvis organismen.[54]

På dette punkt ga Popper honnør til Kant for tesen om a priori kunnskap:[55] Kant hadde rett i at vi blir født med kunnskap som går forut for våre egne erfaringer. Men denne kunnskapen går ikke forut for enhver erfaring (den er jo et resultat av millionvis av generasjoners evolusjon). For det andre er ikke denne kunnskapen nødvendigvis sann – vi er ikke født med a priori sannheter, men med a priori hypoteser. (Ved en klimaendring vil f.eks. trær med for tidlig eller for sen knoppskyting oppleve at deres medfødte «kunnskap» var usann.)

Popper påpekte imidlertid en vesensforskjell mellom evolvert «kunnskap» og menneskelig kunnskap: Vi kan (og bør!) «la teoriene våre dø i vårt sted», som han formulerte det.[56] Det han mente med dette, er at vi kan teste og kritisere våre teorier før vi setter dem ut i livet. Det første skrittet er selvkritikk: Vi kan stille kritiske spørsmål til våre egne ideer og «forhåndsteste» dem gjennom tankeeksperimenter. Enda viktigere er imidlertid at vi kan dele våre ideer med andre. Ved å offentliggjøre teoriene våre, kan flere være med på å lete etter tenkefeil, svakheter og forbedringsmuligheter. Jo flere som involveres i å teste og kritisere teoriene, desto lettere vil det være å oppdage feil i forkant av deres anvendelse, og desto lettere kan teoriene forbedres. Teoriene vil på denne måten begynne å «leve sine egne liv», uavhengig av opphavspersonen – subjektive tanker blir til objektiv kunnskap. Bare ved å bli delt, kan kunnskap akkumuleres. Og bare ved å tillate kritikk av eksisterende kunnskap, kan den forbedres. Det er denne prosessen som ifølge Popper kjennetegner vitenskapen som prosess, og som forklarer kunnskapens vekst.

Logikk

rediger

Popper er ikke spesielt kjent som logiker – selv om hadde kalt sitt hovedverk «forskningens logikk», bygde sin vitenskapsteori på en logisk slutningsanalyse (nærmere bestemt på modus tollens), innehadde et professorat i logikk og skrev en rekke mindre artikler om logiske problemer. Hans antagelig viktigste (om enn stort sett oversette) bidrag til logikken er hans bevis for at setningslogikken, i en alternativ semantisk formulering, kan avledes fra sannsynlighetsteorien; eller at sannsynlighetsteorien er en generalisering av setningslogikken.[57]

Språkfilosofi

rediger

Popper hadde lite til overs for den tradisjonelle språkfilosofien (slik den f.eks. ble bedrevet av Wittgenstein). Popper nektet å «krangle» om ord og betydninger, og fulgte følgende motto:

«La deg aldri forlede til å ta spørsmål om ord og deres betydninger alvorlig. Det man må ta alvorlig er spørsmål om fakta og påstander om fakta: teorier og hypoteser, problemene de løser, og problemene de skaper.»[58]

Han påpekte (som habil oversetter mellom tysk, engelsk og gammelgresk) at språk aldri er entydig, at oversettelser aldri kan være 100 % presise, og at forsøk på å skape et «vitenskapelig universalspråk» gjennom entydige definisjoner er nødt til å ende i sirkelslutninger.[59] Istedenfor å strebe etter et mest mulig presist og teknisk språk, bør man strebe et mest mulig klart og forståelig språk. Han kritiserte flere av sine filosofkolleger for bevisst å skjule seg bak et svulstig og tilgjort vanskelig språk, dvs. for å bruke språket til å skape autoritet og avstand snarere enn til å gjøre seg forstått.[60]

På den andre siden var Popper veldig interessert i språkets evolusjon. Med henvisning til Karl Bühler skilte Popper mellom tre språklige funksjoner: den ekspressive (uttrykk av emosjoner), den stimulative (kommunikasjon av signaler) og den deskriptive (beskrivelser av fakta). Til disse tilføyde han en fjerde, nemlig den argumentative funksjonen.[61] Mens ekspressiv og stimulativ «språk» er utbredt blant dyr (f.eks. smertehyl, varselrop), er deskriptive språk nokså sjeldne (f.eks. hos honningbier). Den argumentative funksjonen har oppstått sist og er bare kjent fra mennesker. Popper foreslo at det var utviklingen av den argumentative språkfunksjonen som har gjort oss til mennesker: Argumenter for eller imot en påstand forutsetter bevissthet, driver kunnskapen fremover og muliggjør kulturell evolusjon.[62]

Bevissthetsfilosofi

rediger

Utdypende artikkel: Verden 1–3

Via sin erkjennelsesteori, der subjektive tanker blir til objektiv kunnskap når de deles med andre, kom Popper frem til et nokså særegent sinns- eller bevissthetsfilosofisk løsningsforslag til kropp–sinn-problemet. Han forkastet de monistiske forklaringsforsøkene til idealismen (at bare sinnet er reelt) og materialismen (at bare kroppen er reell) som rene bortforklaringer av kropp–sinn-problemets ene halvdel.[63] Som alternativ skisserte han ikke et dualistisk (kropp kontra sinn), men et pluralistisk syn, nemlig en inndeling av alle universets fenomener og prosesser i verden 1–3. I denne inndelingen er verden 1 tenkt å omfatte fysiske materier og krefter, verden 2 subjektive tanker og følelser, og verden 3 objektive teorier og åndsverk.[64]

Poppers utgangspunkt var at verden 3, altså teorier og annen form for kunnskap som har blitt delt med andre gjennom språk eller skrift, dermed eksisterer uavhengig av de subjektive tankene til opphavspersonen (verden 2). Det er interaksjonen mellom de tre verdenene som muliggjør veksten i objektiv kunnskap, og dermed utviklingen av den menneskelige kultur og vitenskap. Uten verden 3 dør alle «teorier» med sine bærere, enten de er ubevisste antagelser eller bevisste tanker. Men ved at ulike individer (med hver sin verden 2) kan publisere og diskutere teorier (verden 3) og teste dem empirisk (i verden 1), kan kunnskap akkumuleres over tid.[65] Tankene (verden 2) kan dessuten sette kroppen og gjenstander i bevegelse (verden 1), og selv teorier (verden 3) forandrer den fysiske verden ved å muliggjøre eksistensen av f.eks. bygninger, skulpturer og maskiner.

«Åpenheten» av de tre «verdenene» var en vesentlig tese for Popper: Verden 1–3 er åpne for påvirkninger av hverandre i alle retninger (selv om interaksjonene mellom verden 3 og verden 1 muligens alltid må formidles gjennom verden 2). Denne posisjonen betegnes som interaksjonisme, siden den ikke bare innebærer at kroppen påvirker sinnet, men også at sinnet påvirker kroppen.[66] At den fysiske verden 1 ikke er «lukket», innebar for Popper også at verden 1 ikke er deterministisk.[67]

Eksistensen av kunstnerisk og vitenskapelig kreativitet var for Popper et sterkt argument mot metafysisk determinisme.[68] Selv om han foretrakk å diskutere sin sinnsfilosofi som en forklaring på kreativitet, har den også åpenbare implikasjoner for spørsmålet om viljesfrihet.[69]

Popper beskrev sinnet som «et organ som skaper objekter i verden 3 [...] og interagerer med dem».[70] Men hver person må lære å være et selv i møte med verden 3.[71] Senere sammenlignet Popper sinnet med fysiske krefter, dvs. anskueliggjorde begge som ikke-materielle propensiteter.[72]

Popper var tydelig på at han ikke anså kropp–sinn-problemet som løst.[73] Blant annet innrømmet han at mekanismene for interaksjonen mellom selvet og hjernen er helt uavklarte. Hvis det fins et fysisk «møtested» mellom verden 1 og 2 (som Descartes antok lå i konglekjertelen), anså Popper hjernens språksenter (Wernickes område) som en lovende kandidat, siden menneskets språk er så sentralt i å omforme subjektive tanker til objektive teorier.[74]

Popper tok også opp kritikken om at interaksjonismen er uforenlig med energibevaringsloven. Ifølge kritikken må tanker «stjele» (dvs. tilintetgjøre) energi fra den fysiske verden, hvis de skal kunne bevege kroppen. Popper innrømmet at spørsmålet var berettiget, men påpekte at det var langt fra avklart om interaksjonismen og energibevaringsloven er i konflikt; og om det er interaksjonismen eller energibevaringsloven som bør falsifiseres, hvis de er i konflikt.[75]

Sosialfilosofi

rediger

Poppers vitenskapskriterium, falsifiserbarhet, rommer flere av samfunns- og de humanistiske vitenskapene. Det fins gjentagende hendelser i det sosiale liv, og dette muliggjør ifølge Popper en genuin vitenskap av det sosiale.[76] På den annen side benektet Popper at det fins uomgjengelige sosiale lover på lik linje med naturlover, altså absolutte historiske lovmessigheter som styrer samfunnsutviklingen. Han betegnet troen på en slik lovmessig samfunnsutvikling som historisisme, og bekjempet denne oppfatningen på det sterkeste. Det fins riktignok «trender» i historien (et enkelt eksempel er befolkningsvekst); men selv om en slik trend kan vedvare i hundrevis av år, er den ingen uforanderlig lov, men et kultur- og dermed menneskeskapt fenomen, som kan snus i løpet av et tiår om forholdene legges til rette.[77] Ved å underordne enkeltmenneskenes skjebne under en påstått historisk lov, åpner historisismen opp for en rettferdiggjøring av totalitære ideologier.[78] Historisismen er dermed ikke bare gal, den er i sin ytterste konsekvens totalitær. Popper fremhevet at historien ikke har en mening, men at den kan og bør gis en mening.[79] Historisismen passiviserer enkeltmennesker ved å overlate til makthaverne (eller «eksperter» eller «profeter») å forutsi fremtiden. Dette bør erstattes med synet om at ethvert enkeltmenneske bærer et moralsk ansvar for å forme fremtiden.

Ifølge Popper bør samfunnsvitenskapene følge samme metode som naturvitenskapene. Det Popper mente med metode er imidlertid ikke et krav om å bruke bestemte måleinstrumenter e.l., men helt enkelt kravet om å utsette sine og andres teorier for kritikk, tester og falsifiseringsforsøk – altså kritisk rasjonalisme. I positivismestriden har Popper til dels blitt tolket som om hans mål var å omforme samfunnsvitenskapene etter naturvitenskapenes forbilde, men utgangspunktet hans var det stikk motsatte:[80] Det er ikke samfunnsvitere som må bli fullt ut objektive, verdifrie eller sikre; det er naturvitere (men også deres kritikere) som må ta innover seg at naturvitenskap verken er eller kan være fullt ut objektiv, verdifri eller sikker. Også naturvitenskapelige funn må tolkes, og tolkninger kan aldri være uavhengig av personen som tolker (se over); absolutt sikkerhet er akkurat like fraværende i natur- som i samfunnsvitenskapene. Faktisk fremhevet Popper, mot det gjeldende positivistiske dogmet, at vitenskapen selv er et sosialt foretagende. Falsifikasjon er ifølge ham en vitenskapssosiologisk hendelse, ikke en logisk slutning.[81] En hypotese blir ikke falsifisert av en maskinelt utført måling, den blir falsifisert av fagfeltets forskersamfunn, hvis og når forskerne, etter kritiske diskusjoner, har blitt enig om tolkningen av sine og hverandres målinger, observasjoner e.l. Objektivitet kan ikke oppnås av den enkelte forsker, men i beste fall på et sosialt nivå: gjennom et mangfold av forskere med ulike meninger og innfallsvinkler, som kritiserer og korrigerer hverandres ideer.

Arbeidet som Popper selv og noen av hans tilhengere (f.eks. Hans Albert) gjorde, demonstrerte at kritisk rasjonalisme er en fruktbar metode også i samfunnsvitenskapene. Blant de samfunnsvitenskapelige hypotesene som Popper satte frem, kan man nevne de følgende:

  • Enhver forutsigelse av samfunnsutviklingen kan selv påvirke samfunnsutviklingen (enten ved å fremme eller ved å forhindre den forutsagte hendelsen). Poppers navn på dette fenomenet («ødipus-effekt») har ikke slått an, og har blitt erstattet av det (noe snevrere) begrepet «selvoppfyllende profeti». Men fenomenet er godt dokumentert, og utgjør én av grunnene som Popper anfører for at samfunnets utvikling umulig kan være lovmessig og forutsigbar.[82]
  • «Myten om rammen» beskriver oppfatningen at en fruktbar eller rasjonell diskusjon bare er mulig hvis partene deler en felles referanseramme, eller at sannheten av et utsagn er avhengig av en referanseramme. Ifølge Popper er en slik relativistisk oppfatning ikke bare feilaktig, men også alvorlig, fordi den kan forhindre at motparter oppnår forståelse for hverandres ståsteder.[83]
  • Popper påpekte en utbredt (og farlig) misforståelse, nemlig den at enhver historisk hendelse (et børskrakk, en valgseier, et opprør osv.) er villet og frembragt av noen. Dette er ikke nødvendigvis tilfellet, men gir opphav til mange konspirasjonsteorier mot de personene eller gruppene som tjener (eller antas å tjene) på hendelsen. Selv om en konspirasjonsteori er en gyldig hypotese, kan den alene aldri være en tilstrekkelig forklaring på en historisk hendelse: Det at noen tjener på en hendelse, gir ikke i seg selv støtte til antagelsen om at de har ansvaret for hendelsen. Det at noen har konspirert om noe, er samtidig heller ikke noen fullgod forklaring på hvorfor konspirasjonen var vellykket. Popper argumenterte for at mange hendelser rett og slett er utilsiktede bieffekter av et sammentreff av utallige forskjellige faktorer. Konspirasjonsteorier er ofte bare lettvinte pseudoforklaringer, som kan resultere i at uskyldige blir utpekt som syndebukker.[84]
  • Popper la stor vekt på to metodologiske ledetråder som han kalte «situasjonens logikk» og «metodologisk individualisme». Den første går ut på at man bare kan forstå handlingene til en aktør når man har satt seg inn i situasjonen som aktøren har opplevd, dvs. problemene han har møtt og prøvd å løse. Den andre går ut på at også kollektive fenomener (staters eller organisasjoners «adferd») må forstås som et resultat av enkeltindividers holdninger, forhåpninger, tanker, interaksjoner og handlinger.[85]

Som et gjennomgående tema i Poppers sosialfilosofiske skrifter kan man si at han advarte mot skråsikkerhet og insisterte på «absolutt aldri å ofre menneskelige liv på vår antatte kunnskaps alter.»[86] Vår kunnskap er alltid befengt med usikkerhet, og selv den beste plan kan slå feil. Derfor må et politisk mål aldri hellige som middel å risikere menneskeliv. Som Popper skrev mange ganger: «La teorier dø i stedet for mennesker!»[87]

Politisk filosofi

rediger

Utdypende artikkel: Det åpne samfunn

Poppers mest sentrale bidrag til den politiske filosofien var hans beskrivelse av det åpne samfunn som et humanistisk, pluralistisk og liberalt alternativ til totalitarismen. Hans bok The Open Society and its Enemies (1945) var «et forsvar for demokratiet, skrevet i en tid da demokratiet ikke hadde mange overbeviste tilhengere.»[88] Det innovative ved Poppers fremstilling er at han ikke forsvarer demokratiet som et folkestyre, men fordi det er den eneste statsformen som tillater avsettelsen av udugelige ledere uten blodsutgytelse. Dermed viser også Poppers politiske filosofi seg som en anvendelse av hans kritiske rasjonalisme: Politikk bør ikke ta sikte på å skape det beste samfunnet, men å skape det mest forbederlige samfunnet;[89] det er viktigere at de politiske strukturene sikrer muligheten til å korrigere potensielle feil enn at de sikrer oppnåelsen av en eller annen samfunnsvisjon. En kritisk offentlig debatt er derfor bærebjelken i et åpent samfunn. Dette krever et pluralistisk meningsmangfold og toleranse overfor avvikende meninger.

Popper kritiserte begrepet «folkestyre» for å være populistisk og villedende. Han advarte mot «flertallets diktatur» og fremhevet viktigheten av minoritetsvern og maktdeling som minst like viktige demokratiske prinsipper som frie og rettferdige valg.[90] Statens viktigste oppgave er å garantere individenes friheter (bl.a. tanke-, ytrings-, trykke-, tros-, kunstnerisk og akademisk frihet) og å sikre et verdig liv til alle (velferdsstat).[91] Dette innebærer på den ene siden at staten og dens ledere ikke må akkumulere for mye makt;[92] og på den andre siden at staten må begrense markedskreftene.[93]

Poppers utgangspunkt var at mennesker er feilbarlige, og at selv de beste hensikter derfor kan få fatale følger. Denne enkle innsikten har flere viktige implikasjoner:

  • All politisk aktivitet må være åpen for kritikk, slik at svakheter og feil kan avdekkes før aktiviteten settes ut i livet.[94]
  • Man kan ikke rettferdiggjøre tilsidesettelsen av individuelle rettigheter ved å vise til en utopi – uansett hvor mye den lover.[95]
  • Samfunnet bør ikke endres gjennom revolusjoner, men ved skrittvise endringer (piecemeal [social] engineering), slik at man har muligheten til en kritisk evaluering av konsekvensene underveis[96] – fordi ethvert tiltak har utilsiktede bivirkninger, og fordi «det er svært vanskelig å lære av svært store feilgrep.»[97]

Selv om demokratiet ifølge er den styreformen som best kan forsvare individuelle friheter, er den ikke stabil: Demokratiet må kontinuerlig forsvares mot maktkonsentrasjon og nedbryting innenfra så vel som trusler utenfra. Toleransen og ytringsfriheten er nemlig samtidig det åpne samfunnets akilleshæl, siden den kan utnyttes til å fremme totalitært tankegods og utopiske ideologier.[98] Popper beskrev dette som «toleransens paradoks»:

«Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem. [...] Vi bør derfor i toleransens navn forbeholde oss retten til ikke å tolerere de intolerante.»[99]

Moralfilosofi

rediger

Popper skrev aldri noen avhandlinger om moralfilosofi eller etikk.[100] Samtidig har det blitt påpekt at «hele hans virke er dypt rotfestet i etikk».[101] Implisitt har hans verk nemlig tydelige moralske konsekvenser. Den kritiske rasjonalismen kan f.eks. forstås som en oppfordring til å prøve å forstå sine motparter og fiender, nettopp fordi alternativet til debatt og kritikk altfor ofte har vært vold og krig.[102]

Mest åpenbar er Poppers moralske grunntone likevel i yrkes- og spesielt forskningsetikken. Et kjennetegn ved Poppers vitenskapsfilosofi er nettopp at den er normativ.[103] Den kritiske rasjonalismen utgjør ikke så mye et forsøk på å beskrive vitenskapshistorien, men mer et sett med anbefalinger om hvordan vitenskap bør bedrives:[104] Forskere skal fremsette dristige teorier; skal ikke «følge strømmen» ved bedrive selvsensur når egne ideer strider mot gjeldende oppfatninger; skal fremheve heller enn skjule svakhetene i egne teorier; skal både utøve og tåle faglig kritikk, men være spesielt kritisk mot egne teorier og tolke motstridende teorier i beste mening; skal gi opp yndlingsteorien sin når (og bare hvis) den har blitt falsifisert; og skal ellers utvise stor åpenhet for alternative tolkninger og generelt stor sannferdighet, toleranse og vitenskapelig redelighet. Alt dette stiller høye moralske krav til vitenskapsfolk. Lignende krav rettet Popper til politikere og andre yrker.[105]

I Open Society begrunner Popper en form for omvendt utilitarisme: Det er viktigere å minimere urett og lidelse enn å maksimere lykke eller velvære.[106] Dette overordnede prinsippet, at ethvert enkeltmenneske har en moralsk plikt til å forhindre og redusere lidelse, og å bidra til et tolerant og åpent samfunn, går igjen i mange av Poppers sosialfilosofiske skrifter.[107]

Referanser

rediger
  1. ^ Popper (Conjectures, kap. 5–7; Suche, kap. 7–9; World of Parmenides)
  2. ^ Popper (Open Universe, add. 3; Leben, kap. 6)
  3. ^ Popper (Logik, kap. 22 og 29; Myth, kap. 1–3)
  4. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 3 og 8; Suche, kap. 1)
  5. ^ Popper (Logic, kap. viii, app. ii–iv og *ii–*ix; «Propensity Interpretation»)
  6. ^ Popper (Open Universe; Quantum Theory)
  7. ^ Popper (Open Universe, add. 2; World of Propensities, kap. 1)
  8. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 7; World of Propensities, kap. 2; i Niemann 2014, s. 115–138; «Natural Selection»)
  9. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 6 og app. 1; Self, kap. P4)
  10. ^ Popper (Frühe Schriften, kap. 1, 3, 5; jf. Perkinson (i Levinson, 1982, s. 126–153)
  11. ^ Popper (Poverty; Suche, kap. 5)
  12. ^ Popper (Open Society; Leben; Lesson)
  13. ^ Popper (Poverty; Conjectures, kap. 4; Myth, kap. 7)
  14. ^ Popper (Unended Quest, kap. 11–14)
  15. ^ Popper (Logik, avs. 6)
  16. ^ Popper (Logik, avsn. 1)
  17. ^ Popper (Unended Quest, kap. 8)
  18. ^ Popper (Conjectures, kap. 1, avsn. I, kursivering som i originalen)
  19. ^ Popper (Conjectures, kap. 1, avsn. I, kursivering som i originalen)
  20. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 3 og 6)
  21. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 3 og 6)
  22. ^ Popper («Replies», avsn. 2–3)
  23. ^ Popper (Logik, avsn. 9, 19, 22, 29)
  24. ^ Popper (Logik, avsn. 18)
  25. ^ Popper (Objective Knowledge)
  26. ^ Begrepet immunisering ble i denne betydning innført av Poppers venn Hans Albert, og Popper overtok det fra og med sin Objective Knowledge
  27. ^ Popper (Logik, avsn. 20; Conjectures, kap. 1)
  28. ^ Popper (Logik, avsn. 31–40)
  29. ^ Popper (Logik, avsn. 3 og 79–84; Logic, app. *ix)
  30. ^ Popper (Conjectures, kap. 10 og addenda 3–7; Objective Knowledge, kap. 2 og app. 2; Logik fra og med 7. utg., app. *XV)
  31. ^ Popper (Logik, avsn. 65–68)
  32. ^ Popper (Logik, avsn. 4)
  33. ^ Popper (Logik, avsn. 4)
  34. ^ Popper (Suche, kap. 5, tese 14)
  35. ^ Popper (Logik, avsn. 13–15): eksistensielle utsagn («det fins»-utsagn) og singulære utsagn (som gjelder enkelte hendelser) er verifiserbare
  36. ^ Popper (Conjectures, kap. 8)
  37. ^ Popper (Conjectures, kap. 8)
  38. ^ Popper (Logik, avsn. 4; Leben, kap. 6)
  39. ^ Popper (Unended Quest, kap. 33; Quantum Theory, avsn. 20 og forordets avsn. X); det Popper omtalte som metafysisk forskningsprogram er nesten sammenfallende med det hans elev Imre Lakatos kalte «vitenskapelig forskningsprogram»
  40. ^ Popper (Open Society, kap. 24)
  41. ^ Popper (i Artigas 1999, s. 30)
  42. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 9)
  43. ^ Popper (Open Universe)
  44. ^ Popper (Logic, app. *x; Unended Quest, kap. 7)
  45. ^ Popper (Logik, kap. 1; Objective Knowledge, kap. 1)
  46. ^ Logikk og matematikk representerer unntak (ifølge Popper og de fleste andre fallibilister)
  47. ^ Popper (Logik, avsn. 2)
  48. ^ Popper (Objective Knowledge, App. 1)
  49. ^ Popper (Objective Knowledge, App. 1)
  50. ^ Popper (Objective Knowledge, App. 1, avsn. IV, linjeskift utelatt)
  51. ^ Popper (Objective Knowledge). Selve begrepet ble preget av Donald T. Campbell i hans bidrag til The Philosophy of Karl Popper
  52. ^ Popper (Conjectures, kap. 1; Objective Knowledge, kap. 3 og 7; Open Universe, Add. 1)
  53. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 2, 3, og 8; World of Propensities, kap. 2; Leben, kap. 5/4 i den ty./en. utg.)
  54. ^ Popper (Leben, kap. 4/3 i den ty./en. utg.)
  55. ^ Popper (Conjectures, kap. 1; Objective Knowledge, kap. 1 og 2; Leben, kap. 5/4 i den ty./en. utg.)
  56. ^ f.eks. Popper (Conjectures, kap. 1; Objective Knowledge, kap. 3 og 6; Myth, kap. 1)
  57. ^ Popper (Logic, app. *ii–*v); se Miller (i Shearmur & Stokes, 2016, s. 247–252)
  58. ^ Popper (Unended Quest, kap. 7, kursivering som i originalen)
  59. ^ f.eks. Popper (Logic, forord til den 1. eng. utg.; Unended Quest, kap. 7)
  60. ^ Popper (Suche, kap. 3, 6)
  61. ^ Popper (Conjectures, kap. 4 og 12)
  62. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 2, 3 og 6; Popper & Eccles (Self, kap. 17)
  63. ^ Popper (Knowledge; Self; Leben, kap. 3/2 i den ty./en. utg.)
  64. ^ Popper (Objective Knowledge, spesielt kap. 3, 4 og 6; Self, kap. P2; Knowledge)
  65. ^ Popper (Objective Knowledge)
  66. ^ Popper (Self; kap. P5; Leben, kap. 3/2 i den ty./en. utg.)
  67. ^ Indeterminisme er tenkelig uten at verden 1 er åpen, men ikke motsatt; og «indeterminisme [alene] er ikke tilstrekklig» for menneskelig frihet (jf. Popper Open Universe, addendum 1; Self, del III, dialog X)
  68. ^ Popper (Objective Knowledge, kap. 6)
  69. ^ Popper (Open Universe, addendum 1)
  70. ^ Popper (Unended Quest, kap. 39, kursivering sløyfet)
  71. ^ Popper (Self, kap. P4, spesielt avsn. 31 og 42)
  72. ^ Popper («Discussion of the Mind-Brain Problem»)
  73. ^ Popper (Leben, kap. 3/2 i den ty./en. utg.)
  74. ^ Popper (Unended Quest, kap. 39; Self, kap. P4, avsn. 33 og del III, dialog XI; Knowledge, kap. 6)
  75. ^ Popper (Self, del III, dialog X)
  76. ^ Popper (Poverty, avsn. 28); jf. Jarvie (i Shearmur & Stokes, 2016, s. 284–317)
  77. ^ Popper (Poverty, kap. 27)
  78. ^ Popper (Poverty, kap. 7)
  79. ^ Popper (Open Society, kap. 25)
  80. ^ Popper (Suche, kap. 5)
  81. ^ Popper (Logik, avsn. 22 og 29)
  82. ^ Popper (Poverty, kap. 5)
  83. ^ Popper («Normal Science»; Suche, kap. 8; Myth, kap. 2)
  84. ^ Popper (Open Society, kap. 14; Conjectures, kap. 4 og 16)
  85. ^ jf. Jarvie (i Shearmur & Stokes, 2016, s. 284–317)
  86. ^ Jarvie (i Shearmur & Stokes, 2016, s. 309)
  87. ^ Popper (Conjectures, kap. 1; Objective Knowledge, kap. 3 og 6; Myth, kap. 1)
  88. ^ Popper (Zukunft, s. 135)
  89. ^ Popper (Suche, kap. 8)
  90. ^ Popper (Suche, kap. 8; Leben, kap. 9 og 11 i den ty. utg.; Lesson, kap. 9 i den en. utg.)
  91. ^ Popper (Leben, kap. 10 i den ty. utg.; Lesson, kap. 8 i den en. utg.)
  92. ^ Popper (Suche, kap. 15)
  93. ^ Popper (Leben, kap. 12 [9] og 15 [12] i den ty. [en.] utg.)
  94. ^ Popper (Suche, kap. 14)
  95. ^ Popper (Suche, kap. 1)
  96. ^ Popper (Open Society, kap. 9)
  97. ^ Popper (Poverty, kap. 24)
  98. ^ Popper (Leben, kap. 10 i den ty. utg.; Lesson, kap. 8 i den en. utg.)
  99. ^ Popper (Open Society, kap. 7, note 4)
  100. ^ I et intervju den 30. juli 1992 forklarte Popper dette med en sterk motvilje mot moralpredikanter („Das Prinzip Kritik in der Offenen Gesellschaft. Gespräch mit Willy Hochkeppel“, i Alles ist nur Vermutung, red. B. Ulrich, Müllheim/Baden: Auditorium Netzwerk, CD 3, spor 13)
  101. ^ Kiesewetter (i O’Hear, 1995, s. 275, kursivering som i originalen)
  102. ^ Artigas (1999)
  103. ^ Artigas (1999); Koertge (i Parusniková & Cohen, 2009, s. 323–338)
  104. ^ Popper (Logik)
  105. ^ f.eks. Popper (Suche, kap. 14)
  106. ^ Popper (Open Society, note 6 til kap. 5 og note 2 til kap. 9)
  107. ^ f.eks. Popper (Conjectures, kap. 18; Suche, kap. 14; Leben, spesielt kap. 11 og 13 i den tyske utg.; Myth, kap. 6)

Kilder

rediger

Bøker utgitt av Popper

rediger

Tekstsamlinger og intervjuer, utgitt av andre (utvalg)

rediger
  • Die Zukunft ist offen (med Konrad Lorenz, 1985, red. F. Kreuzer) [Bibsys]
  • The Lesson of This Century (1996) [Bibsys]
  • The World of Parmenides: Essays on the Presocratic Enlightenment (1998, red. A.F. Petersen) [Bibsys]
  • Frühe Schriften (2006, red. T.E. Hansen)
  • After the Open Society: Selected Social and Political Writings (2008, red. J. Shearmur & P.N. Turner) [Bibsys]

Viktige enkeltartikler (utvalg)

rediger

Sekundærlitteratur (utvalg)

rediger
  • M. Artigas (1999). The Ethical Nature of Karl Popper's Theory of Knowledge. Bern: Lang. 
  • P. Levinson, red. (1982). In Pursuit of Truth: Essays on the Philosophy og Karl Popper. Atlantic Highlands: Humanities Press. 
  • H.-J. Niemann (2014). Karl Popper and the Two New Secrets of Life. Tübingen: Mohr Siebeck. 
  • A. O’Hear, red. (1995). Karl Popper: Philosophy and Problems. Cambridge: Cambridge University Press. 
  • Z. Parusniková og R.S. Cohen, red. (2009). Rethinking Popper. New York: Springer. doi:10.1007/978-1-4020-9338-8. 
  • A. Schilpp, red. (1974). The Philosophy of Karl Popper. La Salle: Open Court. 
  • J. Shearmur og G. Stokes, red. (2016). The Cambridge Companion to Popper. Cambridge: Cambridge University Press. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
  NODES
Idea 2
idea 2
Note 3
os 93
Theorie 1
todo 4