Wikipedia

Portal:Arkeologi

Arkeologi[a] er studiet av menneskelig aktivitet, primært gjennom erverv, dokumentasjon og analyse av menneskers materielle kultur slik som artefakter, biofakter og menneskelige levninger. Studier av miljø og landskap er også viktig for å forstå fortiden. Arkeologiens hovedmålsetning er å dokumentere og forklare menneskenes opprinnelse og utvikling, å forstå kulturers historie, å forklare kulturell evolusjon og å studere menneskers adferd i historiske og forhistoriske samfunn.

Metode

Utgravning av hesteskjelett fra romersk tid i London. Et moderne rør strekker seg gjennom sjakten.
Like viktig som funnene man tar med seg er kartleggingen av utgravningen som viser konteksten.

Et arkeologisk prosjekt starter normalt med innsamling av informasjon om nærområdet; om det er funnet gjenstander i nærheten eller om det er utført undersøkelser tidligere. Man undersøker også gjerne den lokale topografien for å vurdere sannsynlighetene for å påtreffe arkeologiske funn. Deretter går man i gang med forundersøkelser i felt, hvor man kartlegger og gransker strukturer i tillegg til å samle inn artefakter. Hovedtanken bak denne tilnærmingen er å danne seg et bilde av utstrekning og bevaringsforhold, slik at man lettere kan anslå budsjett og tidsrammer. Hvordan disse undersøkelsene gjøres i praksis avhenger av hva slags funnsted man skal undersøke, hva slags budsjett man har og andre faktorer. De fleste prosjekter gjennomføres i forbindelse med utbyggingsprosjekter, og kan da helt eller delvis være betalt av utbygger.

Det første skrittet er ofte en overflateundersøkelse, enten for å finne ut om det er behov for utgravning, eller for å identifisere de stedene hvor man ønsker å grave. Dette gjøres blant annet gjennom å gjennomføre en såkalt åkervandring over området og registrere funn på overflaten, granskning av luftfoto hvor strukturer kan være synlige. I denne fasen forholder man seg i stor grad passiv til funnstedet, idet man bare observerer og ikke gjør inngrep. Et vanlig unntak er jordprøver, som kan avgjøre om det ligger kulturlag under overflaten, og eventuelt hvor dypt disse ligger. På steder hvor det kan finnes skriftlige kilder eller lokale historier som kan bidra til å avklare situasjonen blir også disse tatt med i betraktningen.

Neste skritt vil gjerne være enten å ta et prøvestikk, en utgravning i et svært begrenset område, eller å sette i gang med maskinell sjakting, der sjakter på mellom 2 og 5 meters bredde graves med 5 til 10 meters mellomrom gjennom området som skal undersøkes. På denne måten kan man danne seg et bilde av mengden arkeologi i området, og man kan velge ut områder hvor det virker hensiktsmessig å åpne større områder. Dette gjøres ved maskinell flateavdekking der dette lar seg gjøre, eller manuell fjerning av overflatejorden der maskinelt arbeid er praktisk vanskelig eller det er fare for å ødelegge strukturer eller artefakter som ligger nær overflaten. Etter at kulturlag og strukturer er avdekket dokumenteres de omhyggelig i plan ved hjelp av tegning og foto. Deretter begynner den fasen de fleste forbinder med utgravninger, en kontrollert graving ved hjelp av små håndholdte redskaper. I tillegg til å granske selve funnene som avdekkes dokumenteres også profilene, det vil si de vertikale sidene i strukturene og rundt sjakten. Gjennom farge- og strukturforskjeller i jordlagene kan man ved hjelp av dette kartlegge forskjellige aktivitetsfaser på funnstedet; dette er særlig effektivt på steder hvor det har vært menneskelig aktivitet gjennom flere århundrer slik at man får en klar stratigrafi.

Under og etter utgravningen pågår registrering og en første vurdering av funnene, samt feltkonservering (stabilisering) av sårbare artefakter. Deretter følger et langvarig studium av artefakter og innsamlede data. Det er ikke uvanlig at det går flere år fra utgravningen er ferdig til det foreligger en publikasjon. En viktig side ved denne fasen er arbeidet er sammenligning med data fra andre funnsteder. Det kan samtidig pågå et arbeid med konservering av artefakter, og eventuelt forberedelse til utstilling av viktigere funn; disse oppgavene utføres normalt av andre faggrupper.

Feltarkeologi i Norge

Utdypende artikkel: Arkeologi i Norge

De fleste arkeologiske prosjekt i Norge er forvaltningsprosjekt som gjennomføres som et resultat av utbygging. Dette er prosjekter hvor tiltakshaver eller i enkelte tilfeller staten står for finansieringen av prosjektet. Det finnes imidlertid også enkelte forskningsprosjekter som finansieres av museumsmyndighetene.

Under forundersøkelsene, som utføres av fylkeskommunenes eller byantikvarenes arkeologer, blir området der det skal bygges undersøkt ved saumfaring av området for synlige kulturminner. I dyrket mark tar man også i bruk maskinell sjakting, mens man i utmark også bruker prøvestikk. I tillegg blir tidligere funn og undersøkelser tatt i betraktning. Blir det funnet fredete kulturminner under forundersøkelsene blir saken sendt over til Riksantikvaren, som i samarbeid med de nasjonale museene bestemmer om området skal graves ut.

Utgravninger i dyrket mark foregår som regel ved maskinell flateavdekking, der matjorden fjernes systematisk over store områder. Slik kan man se nedgravninger og forandringer i farge og konsistens i den naturlige undergrunnen. Poenget med å åpne store områder er at man kan se sammenhengen mellom forskjellige arkeologiske strukturer og lag, og på denne måten bestemme hvor forskjellige aktiviteter har funnet sted. Etter at strukturene har blitt avdekket med gravemaskin, blir de renset frem med krafser og graveskjeer. Deretter dokumenteres strukturene i plan ved fotografi og tegning. Strukturene måles så inn på et digitalt kart ved hjelp av en totalstasjon eller GPS for videre behandling i et GIS. For å finne ut av hvordan strukturene er konstruert blir de deretter snittet, det vil si at den ene halvdelen blir gravd ut og profilen dokumentert ved tegning og foto. Tilslutt tas det prøver av profilen til for eksempel datering eller funksjonsbestemmelse.

Ved utgravning av steinalderlokaliteter blir området delt inn i kvadrater, oftest 25 x 25 cm eller 50 x 50 cm, som graves ut i 5 – 10 cm lag og hvor jorden såldes for artefakter. Funn fra hvert lag og kvadrat oppbevares separat, og kan senere studeres blant annet ved sammenliming, såkalt refitting.

Utgravninger av enkeltliggende strukturer eller anlegg som for eksempel gravhauger eller kullgroper, foregår som regel ved snitting der den ene halvdelen graves vekk for å dokumentere profilen.

Historie

Utdypende artikkel: Arkeologiens historie

Utgravning av fornminner og innsamling av artefakter fra tidligere tider har foregått i flere tusen år, men før moderne tid var formålet først og fremst å finne gjenstander av monetær eller estetisk verdi, og etter hvert til en viss grad også å knytte tråder tilbake til tidligere forfedrene.

Først på 1800-tallet begynte man med et systematisk studium av fortiden gjennom dens levninger. Et av de tidligste organiserte tiltak innen arkeologi var Instituto di Corrispondenza Archeologica, som ble grunnlagt av Eduard Gerhard og andre i Roma i 1829, og som senere ble til Deutsches Archäologisches Institut. Man begynte også å utvikle arkeologisk metode, der blant annet Augustus Pitt Rivers og William Flinders Petrie var sentrale. Heinrich Schliemann (1822–1890) regnes ofte som den moderne arkeologiens far. Han gjorde viktige bidrag innen utgravningsmetoder gjennom å vise at man gjennom en kontrollert utgravning kunne dokumentere et steds historie gjennom lang tid.

Prosessen fortsatte på 1900-tallet hvor man i den tidligste delen av århundret kan trekke frem blant annet Mortimer Wheeler som gjennom sin strengt disiplinerte tilnærming til utgravninger sterkt forbedret kvaliteten på dataene som ble samlet inn.

Mot slutten av århundret hadde mange land fått lover som krevde at det før alle større utbyggingsprosjekter skal gjennomføres en arkeologisk undersøkelse. Slike undersøkelser, og de nødutgravninger eller redningsutgravninger som følger der man finner fornminner, har ført til at funnsteder som ellers ikke ville blitt gravd ut har forsynt arkeologene med enorme mengder data.

Arkeologiske metoder har også blitt tatt i bruk for å studere moderne historie, eksempelvis industriell arkeologi. Denne disiplinen befatter seg med tiden etter den industrielle revolusjon og kan favne funnsteder med aktivitet langt inn i på 1900-tallet. Dette har kastet nytt lys over mange sider ved moderne historie, spesielt i forhold til infrastruktur, levekår og annet som de skriftlige kildene gir et ufullstendig bilde av.

Studier og museer

I Norge undervises det i arkeologi ved:

Arkeologiske museer i Norge:

Se også

Fotnoter

Type nummerering
  1. ^ fra gresk αρχαίος = gammel og λόγος = ord/tale/lære, altså læren om det gamle

Litteratur

  • Gibbon, Guy (2014). Critically Reading the Theory and Methods of Archaeology : an Introductory Guide. AltaMira Press, Lanham MD. (244 s., ill.)
  • Montelius, Oscar (1986). Dating in the Bronze Age: with Special Reference to Scandinavia. Kungl. vitterhets historie och antikvitets akademien, Stockholm. (148 s., ill.)
  • Olsen, Bjørnar (1997). Fra ting til tekst teoretiske perspektiv i arkeologisk forskning. Universitetsforlaget, Oslo. (319 s., ill.) ISBN 82-00-22890-8
  • Svestad, Asgeir (1995). Oldsakenes orden om tilkomsten av arkeologi. Universitetsforlaget, Oslo. (255 s., ill.) ISBN 9788200223801

Eksterne lenker

Autoritetsdata
  Les mer…
Parthenon
Parthenon
Generelt
StedAkropolis i Athen
Byggeår447-438 f.Kr.
Arkitektur
PeriodeAntikkens Hellas
ArkitektIktinos, Kallikrates
MaterialeMarmor
Mål69,5 x 30,9 m (13,72 m høy)
Interiør
Rom29,8 x 19,2 m (cella)
Beliggenhet
Arkeologi på Commons

Parthenon (gammelgresk: Παρθενών; gresk: Παρθενώνας, Parthenónas) er et tidligere gresk tempel[1][2] på akropolis i Athen, og var viet til Pallas Athene, byens skytsgudinne. Byggingen begynte i 447 f.Kr. da det athenske rike var på høyden av sin makt. Det ble fullført i 438 f.Kr., skjønt dekoreringen av tempelet fortsatt fram til 432 f.Kr. Det er det viktigste bevarte bygning fra klassiske Hellas, generelt betraktet som høydepunktet for dorisk søyleorden. Dets dekorative skulpturer er betraktet som en del av fremste innen antikkens gresk kunst. Parthenon er ansett som et evigvarig symbol på antikkens Hellas, det athenske demokrati og vestlige sivilisasjon,[3] og et av verdens største kulturelle monumenter. For athenerne som bygget det, ble Parthenon og andre monumenter under Perikles på Akropolis forstått som en feiring av å beseire den persiske invasjonen og som en takknemlighet overfor gudene for seieren.[4] De greske myndigheter har siden 1900- og inn i 2000-tallet drevet vedlikehold og restaurering av det delvis ødelagte tempelet.[5]

Parthenon erstattet et eldre tempel for Athene, som historikerne refererer til som «Før-Parthenon» eller «Eldre-Parthenon», som ble ødelagt av perserne under invasjonen i 480 f.Kr. Tempelet er arkeoastronomisk rettet mot stjernehopen Hyadene.[6] Som de fleste greske templer fungerte Parthenon i praktisk henseende som skattekammer for byens skattekammer.[7][8] For en tid fungerte det også som skattekammer for det athenske sjøforbundet. I det siste tiåret av 500-tallet e.Kr. ble konvertert til en kristen kirke dedisert jomfru Maria. Bygningens offisielle navn var Jomfru Athenes tempel og det vanlige navnet kommer av det greske ordet παρθένος (parthénos betyr jomfru, til ære for Athene, som var jomfru).

Etter den osmanske erobringen ble det gjort om til en moské tidlig på 1460-tallet. Den 26. september 1687, etter at osmanerne hadde lagret ammunisjon og krutt i det gamle tempelet, ble det rammet av artilleri fra kanonene til republikken Venezia. Den påfølgende eksplosjonen gjorde store ødeleggelser på Parthenon og dens skulpturer. Fra 1800 til 1803 fjernet Thomas Bruce, lord Elgin, britisk ambassadør i Istanbul, en del av frisene og skulpturene fra tempelet.[9] Disse skulpturene, kjent som Eligin-marmoren eller Parthenon-marmoren, ble solgt til British Museum i London i 1816, hvor de er stilt ut. Siden 1983 har de greske myndighetene, på initiativ fra kulturminister Melina Mercouri, krevd å få skulpturene tilbake til Hellas.[10] Parthenon er en av verdens mest berømte bygninger, snart 2500 år gammel, og hele Akropolis ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1987. Geografisk plassering av Parthenon er 37°58’17.45 N / 23°43’34.29 Ø.

Konstruksjon

Kart over antikkens Athen med Parthenon sentralt.

Etter persernes ødeleggelser startet gjenoppbyggingen av Athen, først under Themistokles, Aristeides og Kimon. Men den viktigste var Perikles som overgikk dem alle. Han var den ledende athenske politikeren på 400-tallet f.Kr.

Under de tredve årene Perikles hadde ledelsen, ble en rekke bygninger reist: Parthenon og Propylaia på Akropolis, Stoa Poikele og Hefaisteiontempelet på agorá, Odeion ved Akropolis' fot, og mange flere. For alle byggverkene på Akropolis fikk Perikles' personlige venn billedhoggeren Feidias både det overordnede konstruksjonsmessige og det direkte kunstneriske ansvaret. Det omfattet blant annet skulpturdekorasjonene. Parthenon hadde høyeste prioritet blant byggeprosjektene. Bygningens arkitekter var Iktinos og Kallikrates. Perikles tok sikte på monumenter så perfekte at «fremtiden vil undre seg over oss, slik man i dag undrer seg over oss».[11]

Byggingen startet 447 f.Kr. og var ferdig 438 f.Kr., men arbeidet med dekorasjonene fortsatte minst fram til 433 f.Kr. Tempelet ble innviet til Panathenaia i 438 f.Kr., selv om bygge- og utsmykningsarbeidet varte i fem år til.

Noen av regningene fra byggeprosjektet er bevart, og de viser at den største kostnaden var steintransporten til Athen og Akropolis fra marmorfjellet Pentelikon omkring 16 km mot nord.

Tempelet ble bygget på samme sted som det arkaiske Parthenon, og reist på den utbrente grunnmuren fra en uferdig bygning som ble påbegynt på 480-tallet som et minnesmerke over seieren ved Marathon.[12] Rester av dette kan sees noen steder rundt tempelet, og de to tidligere bygningene er kjent også fra innskrifter på Akropolis. I arkeologiske verker betegnes de gjerne som Parthenon I (eldst), II (arkaisk) og III (klassisk). Det arkaiske tempelets krepidoma ble brukt som fundament for det klassiske. Da man valgte å bygge et større tempel ble fundamentet utvidet mot nord.

Parthenons vestre fasade er relativt uskadd.

Til tross for at Hefaisteion, tempelet på agorá viet til Hefaistos, er det mest komplette bevarte doriske tempelet ble Parthenon i sin tid betraktet som det «vakreste». John Julius Cooper skrev at

tempelet «nyter sitt rykte som det mest perfekte doriske tempelet som noensinne er bygd. Selv i oldtiden var tempelets arkitektoniske utsøkthet legendarisk, spesielt det utstuderte samspillet mellom stylobatets kurver, tempelveggenes avsmalning og søylenes entasis».

Stylobatet er den flaten som søylene står på. Den kurver seg lett oppover av optiske hensyn. Entasis refererer til søylenes lette utbuktning oppover, for å oppnå en optisk effekt når man ser mot taket i tempelet. Disse fine kurvene gjør at tempelet ser mer symmetrisk ut enn det faktisk er.

Målt fra det øverste trappetrinnet er Parthenons mål på 30,80 x 69,62 meter; på det nederste er målene 34 x 73,5 meter. Den indre helligdommen var 19,2 meter bred og 29,8 meter lang, med to indre doriske søylerader, som behøvdes for å støtte opp taket. Lengden på cella (= hovedrom med kultbilde) tilsvarer 100 attiske fot, hvilket har gitt den navnet Hekatompedon, «Hundre fot». Fundamentet er 1,65 meter høyt, med tre trinn á 0,55 meter. Utvendig måler de doriske søylene 1,9 meter i diameter, og de er 10,4 meter høye. Hjørnesøylene har en noe større diameter. Stylobatene har en oppadgående kurve mot midten med 60 millimeter mot den østre og vestre enden, og 110 millimeter på sidene.

Parthenons arkitektoniske orden er i hovedsak dorisk, og tempelet har 8 × 17 søyler i peripteralt arrangement. Det normale antall for et dorisk tempel i perioden var 6 × 13. Størrelsen på tempelet avgjøres ikke utelukkende av antall søyler, så dette er et uvanlig fravik fra regelen. Men tempelet har også noen joniske trekk, som frisen som løper rundt cellaens utside, og fire joniske søyler i bakre rom. I begynnelsen var det kun dette rommet som ble kalt Parthenon, men senere har navnet blitt brukt på hele tempelet.

Den indre bygningen har en tradisjonell utforming med cella (i Parthenon kjent som Hekatompedon), pronaos og opistodom.

Arkitektonisk er Parthenon et tempel med de definisjoner Walter Burkert angir for en gresk helligdom, bestående av temenos, alter og tempel med kultbilder.[13] og inneholdt tidligere det berømte kultbildet av Athene av Feidias og et skattkammer med offergaver. Religiøs gresk ofring fant sted ved et alter under åpen himmel, og Parthenon ble også brukt som skattkammer.

Skulptur og friser

Metoper, triglyfer og deler av pedimentet med skulpturer som har overlevd.

Parthenon var utsmykket med marmorskulpturer av høy kvalitet både innvendig og utvendig. Disse er bare delvis bevart, men de som fremdeles finnes, gir en god forestilling om skulpturene som er gått tapt. På det østre pedimentet (et triangulært felt ovenfor søylene på tempelets forside og bakside) har det vært avbildet en skildring av Athenes fødsel. Det vestre pedimentet viste Athenes strid mot Poseidon om Attika.

Skjematisk tegning av doriske bygningselementer ovenfor søylene. Fra toppen: Pediment, karniss, frise med triglyf og metope, og arkitrav nederst.

Langs tempelets ytre sider, nedenfor pedimentet og ovenfor søylene, løp friser med metoper (i dorisk arkitektur består frisen vekselvis av metoper, som er firkantede blokker med bildemotiver og triglyfer som er blokker med tre loddrette rifler). Disse viste på sørsiden motiv fra slaget mellom lapiter og kentaurer, på østsiden kampen mellom guder og kjemper, og på vestsiden kampen mellom grekere og amasoner. Det er ukjent hvilket motiv som var avbildet på nordsiden, men det kan ha vært scener fra den trojanske krigen.

Cellaen (hovedrommet) hadde doriske søyler i to etasjer i hesteskoform. På ytterveggen av cellaen var det rundt en meter høye friser, ca. tolv meter over bakken. Cellafrisen bestod av 92 metoper som var rundt en meter høye og 60 cm brede. På tre av sidene viste de motiver fra den store Panathenaiaprosesjonen, den store årlige (midtsommers)festivalen til ære for Athene. På den fjerde siden viste frisen de olympiske guder, de mest sentrale gudene i det greske pantheonet.

Inne i cellaen stod Feidias' statue av Athene Partnenos på en omkring tre meter høy plattform. Statuen var omkring tolv meter høy, og var laget i khryselefantin teknikk, det vil si i gull og elfenben festet på en trekjerne. Originalen har forlengst gått tapt, men det finnes flere kopier i mindre skala. Deler av plattformen er bevart. Delene som var i gull, fungerte som gullreserve; formene ble bevart, slik at de kunne smeltes ned i krisetider, og så støpes på nytt senere, noe som ble gjort ved minst et par anledninger.

Vest for cellaen lå det tredje rommet, opistodomen, med døråpning mot vest. Det var dette rommet som opprinnelig ble kalt Parthenon, og som ble brukt som skattkammer.

Selv om den rene hvite marmoren på oldtidens tempeler tiltaler den moderne esteten, var Parthenon, som alle antikke bygninger, i hvert fall delvis malt, selv om forskere er uenige om hvor mye, og i hvilke farger de var malt. Det er kjent at helligdommens indre tak var malt i en dypblå farge, og statuegruppene på pedimentet var malt i sterke farger. Noen forskere mener at de øvre delene av Parthenon var malt i sterkt rødt og blått, slik at skulpturene skulle fremheves mer, siden de ble sett nedenfra.

Kirke, moské og kruttlager

Parthenons vestre del, sett fra Pnyx, hvor Folkeforsamlingen holdt til

Som den antikke greske religionens viktigste tempel, har Parthenon vært bevart i nesten tusen år. Tempelet var sannsynligvis intakt på 300-tallet e.Kr., og da var det like gammelt som Notre-Dame i Paris er nå, og betydelig eldre enn Peterskirken i Roma er.

I 450 ble Parthenon omfunksjonert til kirke, og viet til jomfru Maria – den ble en Theotokos-kirke (en kirke innviet til Maria Gudefødersken). Det ble opprinnelig ikke gjort større endringer, annet enn at noen skulpturer i øst ble fjernet for å rydde plass for den kirkelige apsis: Kirker vender tradisjonelt motsatt vei av greske templer. Dessuten ble trolig de av de øvrige skulpturer som forestilte greske guder, fjernet på grunn av sin hedendom, og sannsynligvis ødelagt.

På denne tiden var imidlertid Athen ikke mer enn en provinsby i Romerriket, om enn med en storslagen fortid. En gang på 400-tallet ble den store Athene-statuen bortført av en av keiserne. Den ble tatt med til Konstantinopel, der den senere ble ødelagt, muligens ved plyndringen av byen under det fjerde korstoget i 1204.

Under latinsk styre var Parthenon en katolsk Mariakirke.

Parthenons sørlige del, med skader fra eksplosjonen i 1687.

I 1456 falt Athen i Det osmanske rikets hender, og Parthenon ble igjen konvertert, denne gangen til moské. Osmanene var vanligvis respektfulle overfor de antikke monumentene i sine områder og ødela nok ikke Athens fortidsminner med hensikt, men de gjorde heller ingenting for å beskytte dem. I krigstider var de villig til å bruke deler av monumentene til bygningsmaterialer for murer og festninger. Det ble oppført en minaret i Parthenon, men ellers ble ikke noe ødelagt. Europeiske besøkende på 1600-tallet bevitnet at bygningen da stort sett var intakt. Fragmenter av minaretens base er synlige i det sørvestlige hjørnet.

I 1674 besøkte den franske ambassadør i Konstantinopel, marki de Nointel, Athen, sammen med kunstneren Jacques Carrey, som i løpet av to uker lagde skisser og tegninger av Pantheon. Dette var bare 13 år før begivenhetene i 1687 (se nedenfor), og selv om tegningene var utført hastig og unøyaktig, kan man se hvor mye som var bevart av bygningen på dette tidspunkt. Skissene er nå i Paris.

I 1687 ble Athen angrepet av venetianere, og Parthenon ble rammet veldig hardt. Osmanene befestet Akropolis, og brukte Parthenon som kruttmagasin. Den 26. september samme år ble Parthenon bombardert av svensk-tysk artilleri, under ledelse av feltmarskalken Otto Wilhelm von Königsmarck, og deler av bygningen eksploderte. Ordren var gitt av den venetianske general Francesco Morosini, og den var særlig skjødesløs med tanke på at han var klar over at tyrkerne lagret krutt på Akropolis.

Den indre strukturen ble ødelagt, og det som var igjen av taket, falt sammen. Noen av søylene, hovedsakelig på sydsiden, ble avhugd, skulpturer falt ned, og deler av dem ble senere solgt som souvenirer. Etter dette ble bygningen stående ubrukt.

Senere hendelser

Motiv fra en av Parthenons metoper på British Museum, som viser en kentaur og en lapith i kamp.

På slutten av 1700-tallet ble Athen besøkt av mange europeere, og Parthenons ruiner var et yndet motiv for kunstnere, de ble ofte tegnet og malt. Dette var med på å få mange i Storbritannia og Frankrike til å heve sine røster for gresk selvstendighet. I 1801 fikk den britiske ambassadøren i Konstantinopel, Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin, tillatelse fra sultanen til å lage en opptegnelse av fortidsminnene i Akropolis, rive nyere bygninger som hindret utsikten til monumentene, og flytte noen av skulpturene. Han tok dette også som en tillatelse til å samle sammen alle skulpturer som han kunne finne. Noen tok han fra bygningene, noen fra marken rundt, og noen kjøpte han av lokalbefolkningen.

Muligens var Lord Elgin oppildnet av hva Napoleon hadde foretatt seg i Egypt under sitt felttog der. Franskmennene hadde tatt rikelig for seg av løst og fast fra den egyptiske oldtid, og bragt det med seg hjem til sin hovedstad Paris som troféer for å sikre landets prestisje som verdens kulturelle midtpunkt. Den 26. desember 1801 skrev Lord Elgin ivrig til en venn:

«Fra Akropolis vil jeg ha eksempler fra hvert eneste karniss (utspring), hver frise, hvert søylekapitél, fra takdekorasjonene over de kanellerte søylene, fra de forskjellige arkitektoniske klasser av metoper, og kort sagt – av det meste, så mye som mulig».
Frise fra Parthenon som nå er på British Museum

I dag oppbevares den samlingen Lord Elgin tok med seg, i British Museum i London og er best kjent under tilnavnet The Elgin Marbles. Elginsamlingen består av nesten alle statuene fra Parthenons pediment (gavlfelt), dets beste metoper, de fleste av frisepanelene, én av karyatidene og én jonisk søyle fra Erekhteion. I tillegg fins de fire panelene som sammenlagt utgjorde frisen på tempelet for Den vingeløse Nike, og som er blitt erstattet med gipsavstøpninger av statuene, i samlingen.

Andre skulpturer fra Parthenon er i Louvre, i Paris og i København.

Mesteparten av de gjenværende statuene er imidlertid i Akropolismuseet, som ligger noen meter sydøst for Parthenon. Noen få kan fortsatt ses på selve bygningen. Den greske regjeringen har i mange år forsøkt å få British Museum til å returnere skulpturene til Hellas. British Museum har nektet, og den britiske regjeringen har vist seg uvillig i å tvinge museet å gjøre det med lovmakt.

Da det selvstendige Hellas i 1832 fikk full myndighet over Athen, ble minareten fjernet fra Parthenon sammen med alle bygninger fra middelalderen og nyere tid. Området ble vernet som historisk område under kontroll av greske myndigheter. I dag trekker det årlig millioner av turister, som går opp stien på vestsiden gjennom den restaurerte Propylaia, og opp den panathenaiske veien mot Parthenon, som er omgitt av et lavt gjerde for beskyttelse mot skader.

I dag er miljøfaktorer den største trusselen mot Parthenon. Athen har vokst enormt siden den andre verdenskrig, og har store problemer med trafikktrengsel og luftforurensning. Vibrasjoner fra Athens trafikk beveger Parthenons grunn, og sur nedbør forårsaker korrosjon av marmoren på tempelet og skulpturene. I løpet av de siste tjue årene har de greske myndighetene og byen Athen kommet et stykke på vei med disse utfordringene, men Parthenons framtid er fortsatt usikker.

Rekonstruksjon

I begynnelsen av 1975 startet greske myndigheter rekonstruksjonen av Parthenon og de andre strukturene på Akropolis, med støtte fra EU. En arkeologisk komité gjennomgikk og dokumenterte nøyaktig hver eneste gjenværende gjenstand på området, og arkitekter assisterte ved å lage computermodeller for å bestemme deres opprinnelige plassering. I noen tilfeller fant de ut at den tidligere rekonstruksjon var feilaktig. Spesielt viktige og skjøre skulpturer ble ført til Akropolismuseet. En spesialbygd, moderne kran ble installert inne i Parthenon-bygningen for å flytte marmorblokker. De feilaktige rekonstruksjonene ble demontert, og en nøye restaureringsprosess startet. Parthenon kommer ikke til å bli tilbakestilt til samme tilstand som den var i før eksplosjonen i 1687, men skadene etter eksplosjonen vil bli reparert så godt som mulig. Ny marmor fra det originale steinbruddet blir brukt til å fylle hull og til å reparere strukturelt viktige elementer. Bortimot alle store marmordeler blir plassert på sin opprinnelige plass i strukturen, og støttet av moderne bygningsmaterialer der det er nødvendig.

Se også

Referanser

  1. ^ Barletta, Barbara A. (2005): «The Architecture and Architects of the Classical Parthenon», i: Neils, Jenifer: The Parthenon: From Antiquity to the Present. Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-82093-6, s. 67, kapittel 3. Sitat: «The Parthenon (...) is probably the most celebrated of all Greek temples.»
  2. ^ Hambidge, Jay (1924): The Parthenon and other Greek temples: their dynamic symmetry. Yale university press.
  3. ^ Beard, Mary (2010): The Parthenon, Profile Books, ISBN 978-1-84765-063-4, s. 118.
  4. ^ Bury, J. B.; Meiggs, Russell (1956): A history of Greece to the death of Alexander the Great, 3. utg.,. Oxford: Oxford University Press, s. 367–369.
  5. ^ Venieri, Ioanna: "«Acropolis of Athens» Arkivert 29. april 2007 hos Wayback Machine., Hellenic Ministry of Culture.
  6. ^ Boutsikas, Efrosyni; Hannah, Robert (2012): «Aitia, Astronomy and the timing of the Arrhēphoria», The Annual of the British School at Athens. 107, s. 233–245. doi:10.1017/S0068245411000141. ISSN 0068-2454.
  7. ^ Robertson, Miriam (1981): A Shorter History of Greek Art, Cambridge, England: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-28084-6, s. 90.
  8. ^ Davison, Claire Cullen; Lundgreen, Birte (2009): Pheidias:The Sculptures and Ancient Sources, 105. London, England: Institute of Classical Studies, University of London, ISBN 9781905670215, s. 209.
  9. ^ «Lord Elgin and the Parthenon Sculptures», British Museum. Arkivert fra originalen den 3. februar 2013.
  10. ^ «Greece urges Britain to return sculptures», UPI.com. 22. juni 2009.
  11. ^ Holland, Tom (2008): Perserkrigene, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 978-82-02-29299-7, s. 344
  12. ^ Holland, Tom (2008): Perserkrigene, s. 344
  13. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, s. 84 – 92.

Litteratur

Eksterne lenker


Autoritetsdata
  Les mer…
Bergkunsten i Alta er en stor samling helleristninger og hellemalerier i Alta kommune i Finnmark. Det er dokumentert ca. 6000 enkeltfigurer, og det oppdages stadig flere.[1][2] Helleristningene utgjør hovedmengden av bergkunst i Alta og er Nord-Europas største samling helleristninger laget av jeger-fangstfolk.[2] Helleristningene antas å være laget i tida fra ca. år 5000 f.Kr. til rundt Kr.f. (år 0). [1][2]  Les mer…
Krukkesletta (laotisk: ທົ່ງໄຫຫິນ, Thong Hay Hin) er et område i Xieng khouangprovinsen i Laos nedenfor den annamittiske fjellkjeden. Her er det oppdaget et stort antall store krukker uten at man vet hvor de kommer fra og hvorfor de er laget. Krukkene er laget i massiv kalkstein som ikke er fra området. Mange av de mindre krukkene er blitt stjålet av samlere, men det er fortsatt hundrevis igjen.  Les mer…
Kulturminner er ifølge kulturminneloven alle spor etter menneskelig virksomhet i det fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Slike kan blant annet bestå av hus, industribygg eller fartøyer. Kulturminner kan også finnes i utmark eller under dyrket mark, som for eksempel tjæremiler, kullgroper, gravhauger, jernvinner, rydningsrøyser eller boplasser.  Les mer…
  1. ^ a b UNESCOs verdensarvsenter – Bergkunsten i Alta
  2. ^ a b c Bergkunsten i Alta[død lenke] – Informasjonsbrosjyre fra Riksantikvaren
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Portal:Arkeologi&oldid=16869460»
  NODES
design 2
Done 1
eth 1
himmel 1
kontrolle 2
orte 2
punk 3
see 10
Story 2