Propagandafilm
Propagandafilm er en film som lages og brukes som propaganda, altså i hovedsak for å fremme en bestemt mening eller handling, gjerne et politisk budskap eller mål. Propagandafilmer inneholder agitasjon som er mer eller mindre åpen eller skjult. Filmene kommuniserer ofte ved bruk av sterke virkemidler og følelsesladde argumenter som er bygd på forenklede og ensidige faktaopplysninger, for å påvirke publikums oppfatninger.
Propagandafilmer forbindes tradisjonelt med filmproduksjon som blir styrt av offentlige myndigheter, ikke minst slik det skjedde i det nasjonalsosialistiske Tyskland, i kommunistiske land og andre totalitære regimer der staten kontrollerer kulturlivet. Filmsjangeren omfatter både spillefilmer, dokumentarfilmer og ulike typer kortfilmer, enten det gjelder heroiserende historiedramaer, vinklede informasjonsfilmer, partiske nyhetsinnslag, politisk TV-reklame eller ideologiske, kommersielle og religiøse videoer på internett.
Eksempler
rediger
Mens «propaganda» og «propagandafilm» tidligere ble brukt som nøytral betegnelse på fornuftig politisk informasjonsarbeid, har ordene etter andre verdenskrig fått en negativ betydning.[1] Betegnelsene brukes i dag gjerne av politiske meningsmotstandere som en nedsettende beskrivelse av overdreven og spekulativ påvirkning basert på feilaktig, mangelfull eller forvrengt og derfor misvisende informasjon.[2] Propagandafilmer spiller dessuten på sterke følelser, det være seg idealiserende, romantiserende og sentimentale fortellinger eller ressentiment, følelser om urett, nag og hevnlyst.
De mest kjente propagandafilmene i filmhistorien er kanskje dokumentarfilmene fra de tyske nazistenes teatralske massemønstringer under rikspartidagene i Nürnberg på 1930-tallet. Leni Riefenstahls Viljens triumf (1935) regnes fortsatt som skremmende effektiv når det gjelder å påvirke seernes følelser. Filmen har betydd mye for fortellerteknikken og estetikken i mange seinere underholdningsfilmer. Nazistenes menneskesyn og estetikk ble også imponerende formidlet i Riefenstahls Olympia, dokumentarfilmen fra OL i Berlin 1936. Av tyske, antisemittiske propagandafilmer er særlig dokumentaren Den evige jøde (Der ewige Jude, 1940) og spillefilmen Jud Süß («Jøden Süss», 1940) blitt beryktet i ettertid. Filmindustrien i Hitler-Tyskland produserte også antirussiske og antiengelske filmer og populære, historiske dramaer om tyske heltedåder for å oppildne det tyske folket, deriblant Kolberg (1945). Under krigen hadde både Tyskland, Sovjetunionen og andre krigførende land aktive informasjons- og propagandakompanier som lagde filmer og annet fra fronten, okkuperte områder og så videre.
Av sovjetrussiske propagandafilmer kan nevnes Sergej Eisensteins klassiske Panserkrysseren Potemkin (1925), som har blitt kalt filmhistoriens mest innflytelsesrike verk, og også hans storslåtte, todelte historieepos Ivan den grusomme (1946). Under krigen laget Mikhail Iljitsj Romm heroiske, antinazistiske propagandafilmer, blant annet Nummer 217 (1944). Berlins fall (Падение Берлина, Padeniye Berlina, 1950) er en to-delt krigsfilm der Sovejtunionens innsats under andre verdenskrig blir idealisert og persondyrkelsen a sovjetdiktatoren Josef Stalin er ekstra tydelig. I Øst-Tyskland ble Ernst Thälmann, tysk kommunistleder som ble henrettet av nazistene, hyllet gjennom to storslagne, biografiske propagandafilmer: Ernst Thälmann - Sohn seiner Klasse (1954) og Ernst Thälmann - Führer seiner Klasse (1955).
Også USA og vestlige land har produsert offentlige filmer som propaganderer for en sak og et syn. På samme måte som i fascistiske og kommunistiske land, ble det lagd spille- og informasjonsfilmer under andre verdenskrig som skulle styrke kamp- og innsatsviljen, filmavisinnslag som skulle opprettholde den ideologiske moralen under den kalde krigen og opplysningsfilmer i sosiale og helsemessige holdningskampanjer. I tillegg kommer kommersielle underholdningsfilmer som i større eller mindre grad er preget av ideologisk innhold, forkynnelse og selvsensur.
Propagandafilmer i Norge
redigerFra 1928 til 1940 ble det produsert omkring 40 sosialdemokratiske arbeiderfilmer i Norge. Arbeidernes Opplysningsforbund finansierte spillefilmer, dokumentarfilmer og valgkampfilmer, deriblant Kristoffer Aamots Hele folket i arbeide (1933), Per Lies Skogens menn (1935), Haakon Lies Spania, Spania (1936) og Olav Dalgaards dokudrama Vi bygger landet (1936).[3] Under andre verdenskrig ble det vist reportasjer og vervefilmer fra Nasjonal Samling i forbindelse med filmavisene på kino. Walter Fyrst regisserte dokumentarfilmen Vidkun Quislings hirdmenn (1942) og den nazistiske spillefilmen Unge viljer (1943).[3] Øyvind Vennerød regisserte propagandafilmen Himmel og helvete (1969) om illegale rusmidler.
Liknende filmer og sjangre
redigerSelv om det er få filmer der produsentene innrømmer at de vil pådytte seerne en ideologi eller, inneholder svært mange filmer, eller deler av dem, propagandaliknende trekk for å utbre en subjektiv idé. Flere kinofilmer og TV-serier som tilsynelatende først og fremst er upolitisk og meningsnøytral underholdning, har hatt en mer eller mindre tydelig agenda for å fremme et visst samfunns-, historie- eller livssyn. For eksempel er det en mengde filmer i amerikansk populærkultur som bevisst har villet fremme vestlige verdier, amerikansk levesett og en bestemt moral. Det gjelder ikke minst krigsfilmer, historiske dramaer og dokumentarer. Eksempler er En nasjons fødsel (1915), antidop-filmen Reefer Madness (1936), Diktatoren (1940), Mrs. Miniver (1942), Firefox (1982), De unge tapre (1984), Invasion U.S.A. (1985) og Top Gun (1986), Jakten på Rød Oktober (1990) og filmserien om boksehelten Rocky (1976-2006). Slike filmer blir vanligvis likevel ikke kalt «propagandafilmer» fordi filmene vel så mye har hatt kommersielle, kunstneriske og andre formål. Produksjonen og innholdet er heller ikke er styrt av statlige organer eller politiske grupper. Det samme kan sies om en lang rekke samfunnskritiske og satiriske filmer med et tydelig budskap, for eksempel Michael Moores dokumentarfilmer om det amerikanske samfunnet.
Ideologisk motiverte filmer som blir produsert av privatpersoner, politiske partier, lobbygrupper og andre, og lagt ut på youtube og andre nettsteder, er eksempler på moderne propagandafilmer. Mye omtalte eksempler på slike er de antiislamistiske Fitna (2008) og Innocence of Muslims (2012) samt flere islamistiske filmer som misjonerer for jihad.[4]
Propagandafilmer har for øvrig svært mange likhetstrekk med reklamefilmer, men også ikke-kommersielle informasjons- og opplæringsfilmer. Slike filmer blir lagd for å formidle et entydig, ofte overtydelig budskap om et produkt, en tjeneste, en idé, en visjon eller et faglig sakinnhold.