Propensitet
Propensitet (via engelsk propensity fra latin propensio = «hang, tilbøyelighet») kan forstås som «virkeliggjøringspotensialet» til en hendelse, og er en tolkning av sannsynlighet som en objektiv fysisk størrelse. Forslaget om å tolke sannsynligheter som propensiteter går tilbake til Karl Popper,[1] men lignende tanker finner man allerede hos Charles Peirce.[2]
Popper brukte begrepet propensitet for å referere til det iboende «virkeliggjøringspotensialet» (eller «tilbøyeligheten til å skje») som mange naturlige prosesser har: Noen hendelser skjer ikke med ren nødvendighet, men med en viss sannsynlighet, som enten virkeliggjøres eller ikke. Menneskelig aktivitet kan påvirke slike propensiteter (dvs. bidra til mulige hendelsers virkeliggjøring), mens andre er helt uavhengig av menneskelig inngripen (f.eks. radioaktivt henfall). Virkeliggjøringa av en slik hendelse avhenger av egenskapene av de involverte objektene (f.eks. om en spillterning er ideal) og rammebetingelsene (f.eks. beskaffenheten til underlaget som terningen kastes på).
Popper innførte propensitetsbegrepet opprinnelig fordi han lette etter en objektiv tolkning av kvantemekanikken (som alternativ til den subjektivistiske København-tolkninga).[3] Senere brukte han propensiteter også som et ledd i forklaringa av menneskers frihet.[4]
Som tolkning av sannsynlighet står propensitet i sterk kontrast til de mest utbredte andre tolkningene: I motsetning til frekventistisk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den relative hyppigheten av en type hendelser) kan også en unik hendelse ha en propensitet. I motsetning til bayesiansk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den subjektive overbevisningsgraden om at en usikker hendelse kommer til å intreffe) er en propensitet en objektiv størrelse.
Når propensitet beskrives som en «objektiv fysisk størrelse» (Popper sammenligner den med kraftfelt), så ligger i dette at den beskriver en reelt «uavgjort» situasjon. Ifølge de andre synene tolkes en sannsynlighet (så sant den er større enn null og mindre enn én) vanligvis som uttrykk for vår mangelfulle kunnskap: Vi vet ikke om hendelsen kommer til å inntreffe, men det er forutbestemt at den enten inntreffer (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 1) eller uteblir (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 0). Dette forutsetter et fullstendig determinert univers. Propensiteter tar derimot høyde for at universet ikke er (fullstendig) determinert, og at enkelte hendelser er usikre fra naturens side.
Blant filosofene og matematikerne som har videreført og forsvart propensitetstolkninga av sannsynlighet, finner man Ronald Giere[5], Donald Gillies[6], Ian Hacking[7] og David Miller[8].
Noter
redigerReferanser
rediger- I. Hacking (1965). Logic of Statistical Inference. Cambridge: Cambridge University Press. doi:10.1017/CBO9780511819766.
- R.N. Giere (1973). «Objective single-case probabilities and the foundations of statistics». Studies in Logic and the Foundations of Mathematics. 74: 467–483.
- D.A. Gillies (1973). An Objective Theory of Probability. London: Methuen.
- D. Miller (1996). «Propensities and indeterminism». I A. O'Hear. Karl Popper: Philosophy and Problems. Cambridge: Cambridge University Press. s. 121–147. doi:10.1017/CBO9780511563751.007.
- R.W. Miller (1975). «Propensity: Popper or Peirce?». British Journal for the Philosophy of Science. 26: 123–132.
- K.R. Popper (1957). «The propensity interpretation of the calculus of probability, and the quantum theory». I S. Körner. Observation and Interpretation. London: Butterworths. s. 65–70.
- K.R. Popper (1959). «The propensity interpretation of probability». British Journal for the Philosophy of Science. 10: 25–42, 171.
- K.R. Popper (1967). «Quantum mechanics without 'the observer'». I M. Bunge. Quantum Theory and Reality. Berlin: Springer. s. 7–44.
- K.R. Popper (1982). Quantum Theory and the Schism in Physics. London: Hutchinson.
- K.R. Popper (1983). Realism and the Aim of Science. London: Hutchinson.
- K.R. Popper (1990). A World of Propensities. Bristol: Thoemmes.