Psykolog (Norge)

Denne artikkelen er en utdypende artikkel om begrepet psykolog i Norge. For begrepet allment og internasjonalt, se psykolog. For faget, se psykologi.

Psykolog er i Norge en yrkesbetegnelse som har hatt noe forskjellig bruk delvis over tid og delvis i formell språkbruk og allmennspråket, og som delvis skiller seg fra bruken av tittelen internasjonalt. Fra 1973 har tittelen formelt vært forbeholdt personer med norsk godkjenning, senere autorisasjon, til å arbeide innen feltet klinisk psykologi, en gruppe som internasjonalt normalt kalles kliniske psykologer, og som i Norge har status som helsepersonell. Før 1973 var ikke begrepet psykolog særskilt regulert i Norge og ble brukt som betegnelse på fagpersoner innen alle deler av psykologifaget, i tråd med det som fortsatt er den internasjonalt dominerende terminologien.

I Norge har det i lang tid eksistert både et forskningsorientert og et klinisk utdanningsløp i psykologi som har gitt ulike grader; utdanningsløpene er likeverdige, delvis overlappende og gir samme kompetansenivå i akademisk psykologi, men med ulikt fokus særlig de siste årene av studiet. Det forskningsorienterte utdanningsløpet har røtter tilbake til magistergraden (mag.art.) i psykologi, etablert ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1920, og har senere gitt gradene cand.polit. (fra 1976) og master i psykologi (fra 2003), mens profesjonsstudiet har røtter i eksamen i psykologi etablert i 1948 ved UiO etter forbilde av kandidatstudiet ved Københavns Universitet og gir graden cand.psychol. Både det forskningsorienterte utdanningsløpet i Norge og kandidatstudiet i Danmark ble harmonisert med Bologna-prosessen fra 1999 og dermed inndelt i en bachelorgrad i psykologi fulgt av en toårig mastergrad, mens det norske profesjonsstudiet fikk bestå i gammel ordning etter unntaksbestemmelser som et seksårig integrert studium.

Tittelen psykolog ble beskyttet med Psykologloven fra 1973 og knyttet til kompetanse og praksis innen det kliniske feltet. Begge utdanningsløpene kunne etter Psykologloven gi godkjenning til å arbeide som psykolog innen det kliniske feltet, eventuelt med tilleggsbetingelser om praksis, men det var bare cand.psychol.-studiet som var direkte lagt opp med et slikt siktemål. Psykologloven ble i 1999 erstattet av helsepersonelloven der også begrepet godkjenning ble erstattet av autorisasjon; loven definerer kravet for autorisasjon generelt som «eksamen i vedkommende fag». Dette har siden 1999 vært tolket som at profesjonsstudiet oppfyller kravet automatisk, mens andre norske eller utenlandske utdanninger kan gi autorisasjon etter vurdering. Den norske ordningen er et unntak fra den generelle regelen i Europa, der kliniske psykologutdanninger i samsvar med EuroPsy-standarden og Bologna-prosessen som regel består av en bachelorgrad i psykologi som er teoretisk og dekker de såkalte basalfagene i psykologien, fulgt av en mastergrad og deretter en veiledet praksis, og der det ikke er skarpe skiller mellom to løp. Det er derimot flere Europeiske land som følger EuroPsy-standarden, slik som England.^{[trenger referanse]} Organiseringen av utdanningen, tittelbruken og autorisasjonspraksisen har i 2000-årene i økende grad vært diskutert i tråd med en kraftig økning i masterkandidater i faget i etterkant av Bologna-prosessen. Universitetet i Oslo har i 2019 foreslått å endre betegnelsen på den kliniske profesjonen som krever autorisasjon til klinisk psykolog, slik at psykolog blir en generell betegnelse på personer med høyere utdanning i psykologi, for å få samsvar med den internasjonalt dominerende terminologien.

Utdanninger og tittel

For utdypende artikkel om psykologiutdanninger i Norge, se psykologiutdanning (Norge)

Den eldste utdannelsen i psykologi i Norge var magistergraden (mag.art.), som ble innført i 1920 ved Universitetet i Oslo; graden var en forskerutdanning som bestod av en vitenskapelig avhandling og bygget på 7–8 års studier. Mellom 1928 og 1948 ble det utdannet til sammen 23 magistre i psykologi i Norge.

I 1948 innførte Universitetet i Oslo en eksamen i psykologi som gav graden cand.psychol., etter forbilde av den danske cand.psych.-graden som var innført fire år tidligere. I 1956 ble eksamen i psykologi avløst av embetsstudiet i psykologi, som også gav graden cand.psychol. I 1976 innførte Universitetet i Trondheim en seksårig forskningsorientert hovedfagsutdanning i psykologi som gav tittelen cand.polit. i psykologi; denne graden bygget særlig på den eldre magistergraden, men innebar et mer strukturert løp, og var også inspirert av profesjonsstudiet. Frem til 1969 ble cand.psychol.-studiet bare tilbudt i Oslo; hovedfagsstudiet ble derimot bare tilbudt i Trondheim, som først fikk profesjonsstudium i tillegg i 1995. Forskjellen mellom cand.psychol. og cand.polit. i psykologi tilsvarte forskjellen mellom f.eks. cand.oecon. og cand.polit. i samfunnsøkonomi, der sistnevnte hadde noe større valgmuligheter i fagsammensetningen.

Som del av Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa ble hovedfag (cand.polit.) i psykologi videreført som mastergrader i psykologi, og tilbudt ved alle universitetene som har profesjonsstudium. Mastergrad er et mer forskningsorientert alternativ til profesjonsstudier og innebærer større grad av fordypning på høyere nivå. Profesjonsstudiet og bachelor/master-løpet er likeverdige og begge studiene gir en bred kompetanse i akademisk psykologi; de dekker i hovedsak de samme basalfagene på grunnleggende nivå før man spesialiserer seg i en forskningsorientert eller praktisk klinisk retning på høyere nivå.

Før 1973 ble alle personer med utdanning eller forskningskompetanse i psykologifaget i bred forstand betegnet som psykologer i Norge, i tråd med det som fortsatt er den vanlige språkbruken internasjonalt. I Psykologloven fra 1973 ble psykolog en beskyttet tittel og forbeholdt personer med godkjenning fra Sosialdepartementet til å arbeide som klinisk psykolog i psykisk helsevern; Psykologloven la til grunn at både personer med cand.psychol.-utdanning og personer med annen utdanning som magistergrad eller doktorgrad i psykologi, eller utdanning i andre relevante fag kombinert med psykologiskfaglig kompetanse, kunne få godkjenning, eventuelt med tilleggsbetingelser om praksis. Psykologloven ble avskaffet i 1999 og erstattet av den nye helsepersonelloven, som i stedet for godkjenning bruker begrepet autorisasjon; loven beskriver kravet for autorisasjon svært generelt som «eksamen i vedkommende fag» uten å spesifisere hvilke utdanninger. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, fra 2016 Helsedirektoratet, tildeler autorisasjon. Praksis etter 1999 har i hovedsak vært å gi autorisasjon til personer med det norske profesjonsstudiet, men andre utdanninger, herunder bachelor- og mastergrader fra Norge og/eller utlandet kan i enkelte tilfeller også lede til autorisasjon; regelverket for dette er svært komplekst og mye debattert i 2000-årene.

Psykolog som tittel og deskriptiv betegnelse

Begrepet psykolog kom i bruk på norsk på 1800-tallet og betegnet personer med kunnskap om Sjælelivet. Det ble brukt dels om forskere med bakgrunn i ulike disipliner, og dels som et løsere og mer generelt begrep i allmennspråket; f.eks. kunne begrepet psykolog brukes om en kunstner som skrev eller uttrykte seg innsiktsfullt om sjelelivet (sammenlign psykologisk roman). Særlig etter etableringen av den første norske utdanningen i psykologi, magistergraden, ble begrepet fra 1920-årene til 1973 brukt på norsk om personer med utdanning eller forskningskompetanse i psykologi. Med Psykologloven fra 1973 ble retten til å bruke psykolog som tittel sterkt innsnevret i Norge og knyttet til godkjenning til å utøve yrkespraksis innen klinisk psykologi. Det Norske Akademis ordbok definerer psykolog delvis som «person med psykologi som fag» og delvis i den bredere, uformelle betydningen omtalt over som «menneskekjenner».

Retten til tittelen psykolog har i økende grad vært debattert etter gjennomføringen av Bologna-prosessen som innførte master- og ph.d.-grader i psykologi. Ledelsen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo gikk allerede i Fanny Duckerts ledertid i 2007 inn for at tittelen psykolog må kunne brukes både av psykologiutdannede med cand.psychol. og mastergrad. I 2019 uttalte instituttledelsen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo at «det eneste som mangler for myndighetene er å sette riktig navn på denne kliniske fordypningen av psykologifaget som profesjonsstudiet nå representerer. Vi foreslår i denne sammenheng at § 48a i Lov om helsepersonell punkt t) endres fra 'psykolog' til 'klinisk psykolog'». Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen uttalte i den samme høringen at «vi er en del av et internasjonalt utdanningsfelt og arbeidsmarked der psykolog er en generell betegnelse knyttet til fordypning i psykologifaglige tema på master eller ph.d.-nivå, og der 'klinisk psykolog' er tittelen som beskriver spesifikk kompetanse innenfor diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. I tillegg har vi nå i Norge en stor gruppe yrkesutøvere utdannet i ikke-kliniske områder av psykologifaget».

Det må skilles mellom å føre psykolog som tittel og å bruke psykolog som deskriptiv betegnelse. Forbudet mot å bruke beskyttet tittel gjelder bare å annonsere virksomhet på en slik måte at man bruker dette som tittel på seg selv i norskspråklig sammenheng; derimot brukes psykolog i allmennspråket i Norge i utstrakt grad om fagpersoner i psykologi, uavhengig av om de har norsk autorisasjon og dermed rett til å kalle seg selv psykologer i Norge. Det er ingen begrensninger på retten til å omtale andre personer enn en selv som psykologer. Titler på andre språk enn norsk er ikke regulert i Norge, og f.eks. den engelske tittelen psychologist brukes derfor om alle personer med utdanning og kompetanse i psykologi, herunder personer med mastergrad.

Profesjonsstudiet i psykologi (cand.psychol.)

Profesjonsstudiet i psykologi, som gir tittelen cand.psychol., ble innført ved Universitetet i Oslo i 1948 under navnet eksamen i psykologi og etter modell av psykologistudiet ved Københavns Universitet. I 1956 ble eksamen i psykologi avløst av embetsstudiet i psykologi, som også gav graden cand.psychol. Studiet er i dag normert til fem års akademiske studier og ett års veiledet klinisk praksis som del av studiet, og kvalifiserer til å søke autorisasjon som psykolog. Lenge ble profesjonsstudiet bare tilbudt i Oslo; det ble senere etablert profesjonsstudier også ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (fra 1995), Universitetet i Bergen (fra 1969) og Universitetet i Tromsø (fra 1991). Derimot hadde Universitetet i Trondheim allerede fra 1976 et hovedfagsstudium i psykologi som i stedet gav graden cand.polit. i psykologi, også normert til seks år. Forskjellen mellom cand.psychol. og cand.polit. i psykologi tilsvarte forskjellen mellom f.eks. cand.oecon. og cand.polit. i samfunnsøkonomi, der sistnevnte hadde noe større valgmuligheter i fagsammensetningen.

I Oslo, Bergen og Trondheim søker man opptak til seksårig program gjennom Samordna opptak, mens man i Tromsø fremdeles søker seg inn på et femårig profesjonsprogram på bakgrunn av årsstudium i psykologi. Opptak til årsstudiet skjer gjennom Samordna opptak, mens opptak til profesjonsstudiet skjer internt ved universitetet. Her vil karakterene fra årsstudiet avgjøre om studenten kommer inn på programmet eller ikke. Karakterkravene for å komme inn på profesjonsstudiet, både gjennom Samordna opptak og via årsstudiet, varierer fra studiested til studiested, og fra opptak til opptak. Det kreves generelt svært gode karakterer for å komme inn.

Tradisjonelt har psykologutdanningen ved UiO og senere også andre universiteter bestått av to avdelinger. Første avdeling består av en innføring i de fem psykologiske basalfagene (utviklingspsykolog), biologisk og medisinsk psykologi, kognitiv psykologi, personlighetspsykologi og sosialpsykologi), i tillegg til forskning og forskningsmeoder. Andre avdeling består av en mer praktisk rettet anvendelse av psykologifaget ved klinisk utøvelse. Psykologstudenten på andre avdeling vil derfor gjennomføre praksis hvor studenten har egne pasienter i behandling/terapi. Studenten har gjennom hele studieløpet veiledere som står som faglig ansvarlig for denne praksisen. Praksis utgjør til sammen ett år og finner sted internt ved utdanningsinstitusjonen og i eksterne institusjoner i psykisk helsevern (for eksempel sykehus og DPS), pedagogisk-psykologisk tjeneste og barnevernet.

I forbindelse med Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa og inndeling av utdanningen i bachelor-, master- og ph.d.-grader fikk cand.psychol.-graden bestå etter gammel ordning. I forbindelse med gjennomføringen av Bologna-prosessen ble det også diskutert om cand.psychol. burde harmoniseres med europeiske grader, der det ble foreslått at cand.psychol. burde erstattes av en mastergrad i klinisk psykologi med ett års veiledet praksis etter utdanningen, og som bygget på en bachelorgrad i psykologi, tilsvarende tilpasningen av den danske cand.psych.-graden til Bologna-rammeverket.

Masterstudier i psykologi (tidligere cand.polit.) – et forskningsorientert alternativ

Bachelor- og masterstudier i psykologi er videreføringen av det tidligere hovedfaget i psykologi (cand.polit. i psykologi), opprinnelig etablert ved Universitetet i Trondheim i 1976 som et forskningsorientert alternativ til profesjonsstudiet og i likhet med profesjonsstudiet normert til seks års studier. Ved Universitetet i Trondheim var cand.polit. fra 1976 til 1995 det eneste psykologistudiet; i 1995 fikk Universitetet i Trondheim også profesjonsstudium (cand.psychol.). Mange som tok hovedfag i psykologi hadde 1. avdeling i profesjonsstudiet fra Oslo eller Bergen, og valgte hovedfagsstudiet for å få en mer forskningsorientert fordypning enn den kliniske fordypningen i 2. avdeling på profesjonsstudiet.

Ved Kvalitetsreformen i 2003 ble cand.polit. i psykologi erstattet av femårige mastergrader i psykologi som del av tilpasningen til Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa. Bachelor- og masterstudier i psykologi tilbys ved alle universitetene som også har profesjonsstudier. Psykologifaget har etter årtusenskiftet vært i sterk vekst i Norge, og flertallet av psykologistudentene etter Kvalitetsreformen er bachelor- og masterstudenter. Bachelor- og masterløpet er det studiet som ligner mest i oppbyggingen på psykologutdanninger utenfor Norge, herunder den nåværende danske cand.psych.-graden.

Ved Universitetet i Oslo er bachelorstudiet i psykologi i stor grad identisk med de første årene av profesjonsstudiet og gir samme brede teoretiske kompetanse i psykologi; undervisningen i de psykologiske basalfagene er også felles. Bachelorgraden, i likhet med de første årene av profesjonsstudiet, er ved UiO en videreføring av det som ved UiO opprinnelig ble betegnet som profesjonsstudiets første avdeling, som gav en bred innføring i psykologiens basalfag. Flere av fagene kan innpasses i et eventuelt profesjonsstudium. På masternivå spesialiserer man seg innen forskning i større grad enn på profesjonsstudiet. Mastergraden i psykologi ved Universitetet i Oslo har retninger innen kognitiv nevrovitenskap, helse, utvikling og samfunn, og arbeids- og organisasjonspsykologi. Et fullstendig bachelor- og masterløp gjennomført ved UiO oppfyller utdanningskravet i EuroPsy-standarden.

Bachelor- og masterstudier i psykologi kan i noen tilfeller lede til autorisasjon som psykolog i Norge. Regelverket knyttet til dagens bachelor- og mastergrader er komplekst; eksempelvis kan en person som tar bachelorgraden i Norge og deretter mastergraden i Danmark oppnå norsk autorisasjon, mens en person med tilsvarende norsk mastergrad ikke har samme mulighet. Det er en løpende debatt om flere psykologimastere utdannet i Norge, dersom de oppfyller utdanningskravet i EuroPsy-standarden, bør ha samme mulighet som en del psykologimastere utdannet i utlandet til å oppnå autorisasjon gjennom en klinisk videreutdanning. Noen personer med fullført profesjonsstudium har også tatt psykologiskfaglige mastergrader som en akademisk fordypende videreutdanning.

EuroPsy

Den europeiske føderasjonen av psykologforeninger har etablert EuroPsy som en europeisk standard for psykologutdanning; standarden stiller krav om fem års universitetsutdanning i psykologi og ett års veiledet praksis. Den norske profesjonsutdanningen oppfyller dette kravet i sin helhet, mens mastergrader som bygger på fem års psykologistudier oppfyller selve utdanningskravet; mulighetene til å få veiledet praksis i Norge er imidlertid begrenset til noen spesielle tilfeller med personer som har mastergraden fra utlandet.

Autorisasjon som psykolog i Norge

Før 1973 krevdes det ingen spesiell godkjenning for å arbeide med psykologisk arbeid eller bruke tittelen psykolog. Tittelen psykolog ble da brukt av fagpersoner innen psykologifaget, slik det fortsatt er vanlig internasjonalt og slik begrepet gjerne forstås i allmennspråket.

I 1973 ble det innført en offentlig godkjenningsordning for å arbeide som psykolog innen det kliniske feltet. Psykologloven la til grunn at både cand.psychol.-eksamen og andre utdanninger i psykologi slik som datidens magistergrad og doktorgrad kunne gi grunnlag for godkjenning, eventuelt med tilleggsvilkår om praksis. Godkjenning ble opprinnelig tildelt av Sosialdepartementet. Da Psykologloven ble erstattet av helsepersonelloven i 1999 ble begrepet godkjenning erstattet av autorisasjon, og ansvaret for å tildele autorisasjon ble lagt til Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, senere Helsedirektoratet. Kravet til autorisasjon er i helsepersonelloven beskrevet som «eksamen i vedkommende fag». Personer som mener å oppfylle utdanningskravet kan søke Helsedirektoratet om autorisasjon. Direktoratets tolkning har etter 1999 vært at profesjonsstudiet alltid oppfyller utdanningskravet, mens andre norske og/eller utenlandske utdanninger kan vurderes fra gang til gang. Minstekravet er fem års universitetsutdanning i psykologi, f.eks. fra Danmark, men det stilles da tilleggsvilkår om veiledet praksis før full autorisasjon tildeles. Det diskuteres om norske mastere som oppfyller utdanningskravet bør ha samme mulighet som slike utenlandske mastere til å gjennomføre veiledet praksis.

Det foreligger en avtale mellom de nordiske landene om at en nordisk psykologautorisasjon skal være gyldig i samtlige nordiske land. Utdanningene i Norden er bygget opp forskjellig, og det danske kandidatstudiet har blitt harmonisert med Bologna-prosessen slik at det i oppbygging er likest en norsk mastergrad i psykologi; det danske studiet gir ikke i seg selv klinisk autorisasjon, som først oppnås gjennom en veiledet praksis etter studiet.

Autorisasjon av psykologimastere

Personer med mastergrad i psykologi har i de fleste andre land adgang til å gjennomføre relevant videreutdanning og/eller praksis. Dette gjelder bl.a. i Danmark, og det er derfor flere eksempler på nordmenn med bachelor- og mastergrad i psykologi som har fått godkjent norsk autorisasjon etter en dansk klinisk videreutdannelse. Tidligere leder i Norsk Psykologforening Sverre L. Nielsen har uttalt at Psykologforeningen bør arbeide for å få opprette en klinisk tilleggsutdanning (videreutdanning) for kvalifiserte mastere i psykologi som vil bli autorisert som psykolog, basert på kravene i EuroPsy, en europeisk standard for psykologutdanning. Dette kan åpne for at visse psykologimastere som har gjennomført en ren psykologiutdanning, men ikke f.eks. mastere som har tatt en psykologiskfaglig mastergrad på toppen av utdannelse i et annet fag, kan søke om norsk autorisasjon med minimum ett tilleggsår med klinisk fordypning. Ved bl.a. UiO er alle psykologistudiene i «ren» psykologi og et fullt løp til master ved UiO oppfyller dermed utdanningskravet i EuroPsy.

Sammensatte titler

Det er helsepersonelloven som regulerer tittelbeskyttelse for autorisert helsepersonell i Norge. Kun titler som gir autorisasjon etter helsepersonelloven § 48, samt offentlig godkjente spesialistutdanninger, er beskyttet, herunder tittelen psykolog. Sammensatte titler som inneholder ordet «psykolog» er ikke nevnt i § 48, og er dermed ikke uten videre beskyttet, unntatt hvis de er omfattet av en spesialistgodkjenning. I 2011 gav Helse- og omsorgsdepartementet Helsedirektoratet i oppdrag å avklare om den sammensatte tittelen sosialpsykolog er beskyttet; Helsedirektoratet uttalte i 2012 at «tittelen sosialpsykolog er ikke en beskyttet tittel etter helsepersonelloven § 74, da den ikke gis egen autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller spesialistgodkjenning». På tross av at sammensatte titler ikke er beskyttede titler uttaler Helse- og omsorgsdepartementet at «adgangen til å bruke sammensatte titler . . . [er] begrenset av helsepersonelloven § 74 fjerde ledd og alternativ behandlingsloven § 8 tredje ledd»; Helsedirektoratet har presisert at dette gjelder sammensatte titler som er omfattet av spesialistgodkjenning. Norsk Psykologforening skriver på sine nettsider at bruk av sammensatte titler er ulovlig for andre enn psykologer med autorisasjon.

Faglige organisasjoner

Norge har to faglige organisasjoner som organiserer personer med høyere utdanning i psykologi, Norsk Psykologforening og Psykologiforbundet. Norsk Psykologforening var frem til 1972 åpen for alle med høyere utdanning eller forskningskompetanse i psykologi, men ble fra 1972 stengt for andre enn de med godkjenning fra Sosialdepartementet til å arbeide innen det kliniske feltet. Hovedfags-, master- og doktorgradsutdannede uten profesjonsstudium blir dermed ekskludert fra deltagelse i internasjonale psykologforeninger som kun aksepterer én norsk medlemsorganisasjon, selv om disse internasjonale foreningene selv er åpne alle for fagpersoner i psykologi. Psykologiforbundet ble etablert i 1994 som en forening for personer utdannet ved Institutt for psykologi i Trondheim, som da bare hadde hovedfagsstudium (cand.polit. i psykologi) men ikke profesjonsstudium, og ble etter Bologna-prosessen en interesseorganisasjon for alle personer med utdanning i psykologi.

Videreutdanning

Som ferdig utdannet psykolog kan man spesialisere seg eller ta en doktorgrad. De fleste norske psykologer som arbeider klinisk videreutdanner seg til psykologspesialister etter endt utdanning; noen velger å gå videre kun med forskning og heller ta en doktorgrad. Spesialistutdanningen er en faglig spesialisering og består av fem års relevant arbeid og veiledning, tre års kurs, samt vitenskapelig arbeid. Psykologen kan velge mellom 11 ulike spesialiteter: Organisasjonspsykologi, voksenpsykologi, barne- og ungdomspsykologi, arbeidspsykologi, nevropsykologi, habiliteringspsykologi, rus- og avhengighetspsykologi, familiepsykologi, eldrepsykologi, psykoterapi og samfunns- og allmennpsykologi. De fleste spesialiserer seg i voksen- eller barne- og ungdomspsykologi. En psykologspesialist vil, i tillegg til vanlige psykologoppgaver, være faglig ansvarlig for utredning, diagnostisering og behandling i spesialisthelsetjenesten, kunne fatte visse tvangsvedtak i psykisk helsevern, samt påta seg veiledningsoppgaver overfor både studenter og ikke-spesialister. Det er ikke uvanlig at psykologer har videreutdanning i flere spesialiteter samtidig.

Psykologer er også kvalifisert til å søke om opptak på doktorgradsprogrammer ved norske universiteter, og det finnes mange norske psykologer og psykologspesialister som også er dr.psychol. eller ph.d. i psykologi.

Karriere

Som psykolog kan man arbeide innen svært mange områder, både offentlig og privat, og både i og utenfor helsevesenet. De vanligste arbeidsområdene er psykisk helsevern, kommunale virksomheter (kommunehelsetjeneste, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern), rusomsorg, kriminalomsorgen og arbeids- og attføringssektoren. Andre aktuelle arbeidsområder er innenfor rådgiving, konsulentvirksomhet, arbeid som sakkyndig psykolog og organisasjon og ledelse. Begynnerlønn for psykologer i psykisk helsevern ligger de fleste steder mellom 500 000 og 550 000. Som spesialist vil man ha en betydelig høyere lønn, og minstelønn ved de fleste helseforetak ligger over 700 000. Psykologspesialister med privat praksis kan få driftstilskudd, noe som innebærer at pasienter som er henvist fra lege kun må betale egenandel for behandlingen.

Norsk Psykologforening er en fagforening for autoriserte psykologer i Norge; noen psykologer velger å være organisert i andre fagforeninger, f.eks. Forskerforbundet.

Formell kompetanse

Mange har vanskeligheter med å skille mellom en psykolog og en psykiater som fagperson. Kort fortalt er psykiatri en grenspesialitet innenfor medisin, og en psykiater har, i tillegg til den medisinske profesjonsutdanning (legeutdannelse) som faglig grunnutdanning, minimum 5 års videreutdanning/spesialisering i psykiatri.

Psykologer har i utgangspunktet en generalistkompetanse innen normalpsykologi og forebygging, utredning, diagnostisering og behandling av psykopatologi (psykiske lidelser), samt forskning. Som i psykiatrien dreier klinisk psykologi seg om behandling av psykiske lidelser, men i motsetning til psykiatere driver psykologer bare ikke-medikamentell behandling, som samtaleterapi. Psykologer har kompetanse innenfor evidensbaserte behandlingsmetoder innenfor klinisk psykologi. Både psykologer og psykiatere har spesielle rettigheter og plikter innen psykisk helsevern (tidligere kalt psykiatrien). Det er bare psykologer og leger som har selvstendig behandlingsansvar i psykisk helsevern, som følge av sin grunnutdanning. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige for utredning, behandling og vedtak i spesialisthelsetjenesten, etter psykisk helsevernloven, og det er kun leger og psykologer som gjennom sin grunnutdanning er kvalifisert til å gjøre vurdering av blant annet volds- og selvmordsrisiko. Psykologer har en seksårig praktisk og teoretisk utdanning fra et universitet innenfor normalpsykologi og abnormal psykologi, inkludert kognitiv psykologi, utviklingspsykologi, nevropsykologi, biologisk psykologi, klinisk psykologi og psykiatri. Psykiatere har en femårig etterudanning i psykiatri, etter medisinstudiet, hvor de driver klinisk virksomhet med pasienter innenfor psykiatrifeltet for å oppnå spesialisering, under veiledning av en lege som allerede er godkjent spesialist i psykiatri.

Det finnes flere studieløp innen psykologi, men profesjonsutdanningen i psykologi er det eneste som kvalifiserer til autorisasjon som psykolog. Andre studieretninger er årsstudium (ett år), bachelor- (tre år) og masterstudier (to år etter bachelor) i psykologi. Disse utdanningene er rent akademiske, og med høyere utdanning i psykologi kan man også fungere som veileder/konsulent og arbeide på forskjellige institusjoner hvor også psykologer er ansatt, men disse vil ikke ha behandleransvar på linje med psykologene. Psykologi vil ofte også være tilleggsfag til annen utdanning, og en mastergrad i psykologi kvalifisere til opptak på doktorgradsprogram innen psykologi (ph.d.).

Psykologer og leger er de eneste i Norge som har lov til å benytte hypnose.

Diskusjon om tittelbruk

I 2000-årene har det vært debatt om tittelbruken for personer utdannet i psykologi i Norge, spesielt at personer med mastergrad, ph.d. og lignende i psykologi ikke kan kalle seg psykologer. Over 800 studenter og professorer i psykologi har undertegnet et opprop der de krever at alle med høyere grads eksamen i psykologi kan kalle seg psykologer, og argumenterer med at dette er den internasjonalt vanlige betydningen av ordet. Helsedirektoratet har uttalt at det bare er titler som «gis egen autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller spesialistgodkjenning» som er beskyttet, herunder «psykolog» og enkelte sammensatte titler.

Se også

• Psykoterapi
• Psykose
• ICD
• Liste ICD-10 koder
• DSM-IV
• Hjernen
• Sentralnervesystemet
• Psykisk lidelse
• Sakkyndig psykolog

Eksterne lenker

• Norsk Psykologforening
• Studiebeskrivelse på ung.no
• Yrkesbeskrivelse på utdanning.no

Autoritetsdata