Rhea (mytologi)
Rhea (gresk: Ῥέα) er i henhold til gresk mytologi en av titanene, de opphavelige guddommene, datter av Gaia (Jorden) og Uranos (Himmelen). Hun ble betraktet som en gudinne for fruktbarhet, moderskap og beskytter av slekten.[1] Hennes navn Rhea eller Rheia (Ῥέα, Ρεια) betyr «strøm» eller «makelighet» på gresk, og som hustru av guden Kronos (Tiden) representerte hun antagelig den evige strøm og generasjoner. Som den store mor, Meter Megale, var «strømmen» menstruasjonsblod, fødselsvann, og melk.[1] I tidlige tradisjoner var hun kjent som «gudenes mor», og således sterkt assosiert med Gaia og Kybele som hadde tilsvarende funksjoner. I klassisk tid så grekerne på henne som mor av de olympiske gudene, men ikke som en olympisk gud i egen rett. Hun var også gudinnen for trivsel, velstand og makelighet, en velsignelse reflektert i den vanlige homeriske frasen «gudene som lever i deres makelighet (rhea)».[1] Romerne identifiserte henne med Magna Mater (deres utgave av Kybele) og gudinnen Ops.
| Rhea | |||
|---|---|---|---|
 Rhea i barokkhagen Großsedlitz | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Ῥέα | ||
| Foreldre | Gaia og Uranos | ||
| Søsken | Gaias barn | ||
| Make | Kronos | ||
| Barn | Hestia, Hades, Demeter, Poseidon, Hera, og Zevs | ||
| Aspekt | Fruktbarhet, kvinnelighet | ||
| Bosted | Idafjellet, Kreta | ||
| Symboler | Løver | ||
| Tekster | Hesiod: Theogonien | ||
| I andre mytologier | Kybele (frygisk mytologi) Ops (romersk mytologi) | ||
Etymolog og navnsetting
rediger
Om navnet Rhea faktisk er gresk, avledet de fleste antikke etymologer Rhea/Rea ('Ρέα) ved metatese fra έρα, «jord»,[2] men en tradisjon innarbeidet hos Platon[3] og hos Krysippos fra Soloi[4] knytter ordet med ῥέω (rheo), «strøm», «tømming»,[5] hvilket også er hva oppslagsverket A Greek–English Lexicon (LSJ) støtter.[6] Alternativt kan navnet Rhea være knyttet til ordene for granateplet, ῥόα, senere til ῥοιά. Mytografen Károly Kerényi foreslår at overensstemmelsen til sist er avledet fra en dypere, før-indoeuropeisk språklig nivå.
Navnet på en fugleart, latinsk navn Rheiformes, på norsk kalt for nanduer, er oppkalt etter gudinnen Rhea.[7]
Den nest største månen til planeten Saturn er oppkalt etter henne.
Myter og genealogi
redigerKronos avlet seks barn med Rhea: Hestia, Hades, Demeter, Poseidon, Hera, og Zevs, og i den rekkefølge. I frykt for spådommen som hadde sagt at han ville bli styrtet av sitt eget barn slik han selv hadde gjort mot sin barn, svelget han barna straks de ble født. Da Rhea var gravid med Zevs gikk hun derimot til Gaia og ba om råd som kom opp med en plan slik hun også hadde aktivt deltatt i sammensvergelsen mot Uranos. Rhea fødte Zevs på øya Kreta, ga deretter Kronos en stein tullet inn i fødselskleder og som han øyeblikkelig svelget. Hun skjulte deretter Zevs i en grotte på fjellet Ida på Kreta.[8]
I henhold til ulike varianter av fortellingen:
- Zevs ble oppfostret av Gaia
- Han ble diet av en fetter, en geit ved navn Amalthea og i selskap med korybanterne, rustningskledde dansere som ropte, sang og klappet med hendene slik at Kronos ikke skulle høre barnets gråt.
- Han ble oppfostret av en nymfe ved navn Adamanthea. Ettersom Kronos hersket over jorden, himlene, og havet, skjulte hun Zevs ved å la ham dingle fra et tau festet i et tre slik at han ikke var på jorden, i himmelen eller i havet, således usynlig for Kronos.
Zevs tvang senere Kronos til gulpe opp de andre barna, og de kom ut i motsatt rekkefølge, først steinen som representerte ham selv, og som ble satt ned som en advarsel for de dødelige (menneskene) ved Pytho under toppen av fjellet Parnassos, deretter ble de andre barna reddet.
I en del andre varianter av myten ga Metis et brekkmiddel til Kronos som tvang ham til gulpe opp barna. Eller Zevs skar opp magen til Kronos og således frigjorde sine søsken. Sammen med sine brødre og søsken, og sammen med gigantene, hekatoncheirerne og kyklopene gikk de til krig mot Kronos og titanene, og beseiret dem.
En lignende myte forteller at Zevs svelget Metis da hun var gravid med Athene ettersom et profeti hadde sagt at hun senere ville føde en som ville være mer mektige og storstilt enn ham selv. Athene ble født uskadde ved å sprenge seg ut av hodet hans, da allerede kledd i rustning.
Kult
rediger
Rhea hadde ingen sterk kult eller identifiserbar aktivitet dedikert henne.[9] Hun ble opprinnelig dyrket på Kreta hvor hun i henhold til myten reddet den nyfødte Zevs fra å bli svelget av Kronos ved å erstatte ham med en stein og deretter gi ham til omsorgen til sine tjenere, korybanterne. Disse ble senere Zevs voktere og Rheas prester. Deres rytmiske, hese oppsang og danser, fulgt av tympanonm, en bred, håndholdt tromme, og klapping i hendene, cymbaler og håndklapping, fremmet antagelig en tilstand av religiøs ekstase. Disse deltagerne har blitt identifisert med daktylene, en mytisk gruppe menn assosiert til moderkulter.[9] Dette kan ha vært kilden for bruken av tympanoner i Kybeles riter; i historisk tid var likhetene mellom de to gudinnene, Rhea og Kybele, så markant at en del grekere betraktet Kybele som deres egen Rhea som hadde forlatt sitt eget hjem på Idafjellet på Kreta og flyktet til Idafjellet (tyrkiske Kazdağı) i Frygias villmark for å unnslippe Kronos.[10] Et motsatt syn ble uttrykt av den romerske poeten Vergil,[11] og det er antagelig sant at de kulturelle kontaktene med fastlandet brakte Kybele til Kreta hvor hun ble omformet til Rhea eller identifisert med en eksisterende lokal gudinne og hennes riter.
Ikonografi
rediger
Rhea opptrer i gresk kunst fra 300-tallet f.Kr. da hennes ikonografi låner trekke fra Kybele; de to er derfor ofte ikke til å skilles fra hverandre;[12] begge kan bli sett sittende på en trone flankert av løver, ridende på en løve, eller på en stridsvogn trukket av to løver. I romersk religion var hennes motpart Kybele den romerske Magna Mater deorum Idaea som ble brakt til Roma og ble identifisert i romersk mytologi som opphavelig trojanske guddom. På et funksjonelt nivå tilsvarte Rhea den romerske gudinnen Ops eller Opis.
Hyppigst er Rheas symbol et par løver, den ene trakk hennes himmelvogn og ble ofte framstilt oppreist, en på hver side av en port på murene på mange byer i antikke verden. Den kjente løveporten i Mykene er mest karakteristisk med løvinner plassert på hver side av en søyle som symboliserer gudinnen, tilsvarende sett i tallrike avbildninger av gudinner over hele den antikke verden hvor et tre eller en søyle representerte guddommen.
Framstillinger i antikk litteratur
redigerHos Homer er Rhea mor til gudene, skjønt ikke en universal mor som Kybele, den frygiske modergudinnen som hun senere ble identifisert med.
I det episke diktverket Argonautika av Apollonios Rhodios er sammensmeltningen av Rhea og den frygiske Kybele fullført. «På Moderen avhenger vindene, havet, hele jorden under det snødekte setet til Olympos; når hen hun forlater fjellene og klatrer til de store haller i himmelen, gjør Zevs selv, sønn av Kronos, plass for henne, og alle andre udødelige guder gjør likeledes plass for den mektige gudinne,» forteller seeren Mopsos til Jason i Argonautika. Jason klatrer opp til helligdommen høyt opp på fjellet Dindymon (i østlige Frygia) for å ofre og gi drikkeoffer for blidgjøre gudinnen slik at argonautene kan fortsette på sin reise og søken etter det gylne skinn. For hennes temenos (hellige sted) brakte de et kultbilde av gudinnen, en xoanon, gjort fra en vinstokk. Der «de påkalte moderen av Dindymon, herskerinne av alle, beboeren av Frygia, og med hennes Titias og Kyllenos som alene av de mange kretiske daktyler på Idafjellet er kalt for «skjebnens veiledere» og «de som sitter ved siden av den idaiske moder». De hoppet og danset i sine rustninger: «For denne grunn dyrker frygerne fortsatt Rhea med tamburiner og trommer.»[13]
Referanser
rediger- ^ a b c Rhea, Theoi Project
- ^ Hopkinson, N. (1984): «Rhea in Callimachus' Hymn to Zeus» i: The Journal of Hellenic Studies 104, s. 176-177, s. 176; påvisningen ble fremmet av Gruppe, O. (1906): Griechische Mythologie und Religionsgeschichte, München, bind II: 1524, spalte II.
- ^ Platon: Kratylos, 402b-c.
- ^ Krysippos: Stoisk 2.318
- ^ ῥέω, Liddell, Henry George & Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos Perseus Digital Library
- ^ Ῥέα, Liddell, Henry George & Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos Perseus Digital Library
- ^ Hogan, C. Michael (2009): Lesser Rhea: Rhea pinnata Arkivert 4. oktober 2011 hos Wayback Machine., GlobalTwitcher.com, red. N. Stromberg
- ^ Ídi (gresk Ίδη), også kalt Ida, Idha, Idhi, Idi eller Iti, betyr «gudinnens fjell». Det vanligste navnet i dag er Psilorítis (gresk: Ψηλορείτης, «det høye fjell»)
- ^ a b Roller, Lynn E. (1999): In Search of God the Mother: The Cult of Anatolian Cybele, University of California Press, ISBN 9780520210240, s. 171.
- ^ Roller, Lynn E. (1999): In Search of God the Mother: The Cult of Anatolian Cybele, s. 171. Se også Strabon: Geografika, 469, 12.
- ^ Vergil: Vergil: Æneiden, iii.
- ^ Roller, Lynn E. (1999): In Search of God the Mother: The Cult of Anatolian Cybele, s. 171
- ^ Apollonios Rhodios, oversatt av Richard Hunter i 1993: Jason and the Golden Fleece, Oxford: Clarendon Press, Bok II, s. 29f.