Ringeren i Notre Dame

Ringeren i Notre Dame (fransk: Notre-Dame de Paris) er en roman av Victor Hugo, først publisert i 1831.

Førstesiden, Victor Hugos manuskript, 1830.

Bokillustrasjon

Illustrasjon fra en utgave fra 1880-årene

Victor Hugo begynte å skrive på Notre-Dame de Paris i 1829, hovedsakelig med det for øye å gjøre sin samtid oppmerksom på den store verdien som lå i den gotiske arkitekturen og for å fremme iveren for å ta vare på den forfalne Notre-Dame. På den tiden lot man gotiske kirker stå og forfalle mange steder, eller man rev dem for å oppføre bygninger i nyere stil.

Handlingen er lagt til Paris i renessansen, på slutten av 1400-tallet. Hovedpersonene er Pierre Gringoire, en som arbeider med teater, Quasimodo, klokkeren med pukkelrygg, og sigøynerkvinnen Esmeralda.

Navnet Quasimodo

Det spesielle navnet fikk den senere ringeren av sin adoptivfar Claude Frollo, som tok ham til seg fordi den da fireårige gutten ble funnet på trappene til Notre-Dame de Paris på søndagen «Quasimodogeniti» (2. søndag i påsketiden), tilnavnet på messen er fra inngangsverset for dagens messe i katolsk liturgi—som begynner Quasi modo.....

Beskrivelse

Fortellingen er lagt til Paris på 1400-tallet. Quasimodo, den vanskapte ringeren i Notre-Dame, med sitt ene øye og sine frastøtende vorter, blir forelsket i den vakre Esmeralda. Hun sies å være et hittebarn som var blitt tatt hånd om av sigøynere. Esmeralda ble anklaget for hekseri og mord og ble dømt til døden, og Quasimodo forsøker da å redde henne.

Temaer

Fortellingen skrider ikke helt kronologisk frem. Den utspiller seg hovedsakelig i år 1482 men inneholder en del tilbakeblikk, og en del historiske sideblikk der det blir åpenbart at fortellerstemmen befinner seg hundretalls år senere. Ingen av hovedpersonene er altså forteller-jeg.

Boken har en myldrende handling med veldig mange personer og hendelser. De fremste hovedpersonene er foruten Quasimodo og Esmeralda også erkediakonen Claude Frollo. I begynnelsen er det snarere den noe bortkomne poeten Pierre Gringoire som er hovedperson.

Et ganske dominerende innslag i boken er hvor dårlig det middelalderske rettsvesenet fungerte; det beskrives svært tydelig i skildringene av rettegangene mot Quasimodo og Esmeralda. Et ofte oppfattet budskap er at den som er frastøtende stygg ikke nødvendigvis må være ond, idet Quasimodo fremstår som sympatisk. Dette får han imidlertid ingen anerkjennelse for under sin livstid.

Vestfasaden av katedralen Notre-Dame de Paris.

Intrigen med spedbarna

Mye av handlingen har sin bakgrunn i at en gruppe skurkaktige sigøynere røvet bort en liten pike, den blivende Esmeralda, og la dit Quasimodo i stedet. Det hendte i Reims. Under noe uklare omstendigheter (historien fortelles hovedsakelig i en dialog mellom noen kvinnelige bipersoner) ble Quasimodo så ført til erkebiskopen, som sendte ham for å leveres som hittebarn i Notre Dame de Paris, der Claude Frollo tok ham til seg.

Esmeraldas mor, Paquette de Chantefleurie, var fortvilet over tapet av datteren og gav seg i vei til Paris for å leve et botens liv i en celle som ble kalt for Rottehullet, og endret navn til Gudule. Hennes naboer i Reims trodde at hun hadde begått selvmord. I år 1482 lever Gudule et meget asketisk liv i sin celle, og hiver ut av seg hat mot sigøynere så snart hun får sjansen til det, uten at folk forstår hvorfor.

Alle elsker Esmeralda

Det som fører handlingen fremover er i prinsipp at alle på noe vis elsker Esmeralda. Både Quasimodo og Claude Frollo blir ulykkelig forelsket i henne, og den sistnevnte agerer ut det på et særdeles destruktivt vis. Esmeralda er forelsket i en staselig vaktkaptein som heter Phoebus; han er også forelsket i henne, men er allerede forlovet med en pike av høy byrd, Fleur-de-lys. Gringoire blir forelsket i Esmeralda en kortere tid, men blir så lei av henne og er i det hele tatt mer interessert av geiten hennes, Djali. Gudule hater Esmeralda så lenge hun oppfatter henne som en sigøyner, men endrer helt innstilling når det til slutt kommer frem at hun er hennes datter.

Folket i Mirakelgården – en slags klubb for tyver, tiggere og løsgjengere som Esmeralda er med i – er i prinsipp beredt til å gå i strid for å redde Esmeralda, noe som utarter seg i blodige sammenstøt utenfor Notre Dame.

Filmversjoner (utvalg)

Romanen har blitt filmatisert en rekke ganger.

• en stumfilm-versjon i 1923 med Lon Chaney
• en sort-hvitt lydfilm i 1939 med Charles Laughton
• en fransk film fra 1956 med Gina Lollobrigida
• en Disney-tegnefilm i 1996
• en Disney-oppfølger i 2002

Musikal

Etter at filmselskapet Walt Disney & Co. lanserte sin første tegnefilm basert på Hugos roman, dannet sangene i tegnefilmen utgangspunkt for en musikalversjon av historien. Musikken er skrevet av Alan Menken, sangtekstene av Stephen Schwartz og manuset til musikalversjonen er skrevet av James Lapine. Musikalen hadde urpremiere i 1999 Ringeren i Notre Dame har deretter blitt spilt på en rekke små og store teaterscener både i Norge og i utlandet.