Robert Badinter
Robert Badinter (1928–2024)[17] var en fransk advokat, politiker (Parti Socialiste) og debattant, kjent for sitt engasjement mot dødsstraff.[18] Han var justisminister i François Mitterrands første regjering, under statsministrene Pierre Mauroy og Laurent Fabius, fra 1981 til 1986.[19]
| Robert Badinter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. mars 1928[1][2][3][4] 16. arrondissement[1][2] | ||
| Død | 9. feb. 2024[5][6] (95 år) 6. arrondissement[7][2] | ||
| Beskjeftigelse | Advokat, politiker, witness filmed, librettist, forfatter, universitetslærer | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Licence ès lettres (utdannet ved: Faculté des lettres de Paris) law degree in French speaking countries (1948) (utdannet ved: Faculté de droit de Paris) Master of Arts (1949) (utdannet ved: Columbia University) doktor nauk i juss (1952) (utdannet ved: Faculté de droit de Paris)[8] | ||
| Utdannet ved | Faculté de droit de Paris (–1952) (akademisk grad: Doktorgrad)[9] Faculté des lettres de Paris Lycée Janson-de-Sailly (1940)[10] school Vaugelas (1943–1944)[11] Columbia University (akademisk grad: Master of Arts) | ||
| Doktorgrads- veileder | Jean-Paulin Niboyet | ||
| Ektefelle | Élisabeth Badinter (1966–2024) (avslutningsårsak: personens død)[11] Anne Vernon (1957–1965) (avslutningsårsak: skilsmisse) | ||
| Far | Simon Badinter | ||
| Barn | Judith Badinter Benjamin Badinter Simon Badinter | ||
| Parti | Parti socialiste Federation of the Democratic and Socialist Left | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[1] | ||
| Gravlagt | Cimetière de Bagneux | ||
| Medlem av | Den franske liga for menneskerettigheter American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
1. klasse av T.G. Masaryks orden
Æresdoktor ved Universitet i Zagreb Lysenko Prize (1992)[12][13] Æresdoktor ved universitetet i Neuchâtel (2009) Æresdoktor ved Université libre de Bruxelles Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Masarykuniversitetets gullmedalje (2011)[14] National tribute (2024) (place Vendôme) Æresdoktor ved École des hautes études commerciales de Paris (2015)[15] Prix Femina essai (2000) (for verk: Abolition)[16] | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFamilien til hans mor Shiffra (kalt Charlotte) Rosenberg emigrerte til Frankrike i 1903 som et resultat av pogromene i Tsar-Russland. Hans far Samuel, kalt Simon, ble født i Bessarabia i 1895 og emigrerte til Frankrike i 1919.[20] Han studerte anvendt økonomi ved Universitetet i Nancy i 1920, og etter endt utdanning grunnla han en engros buntmakervirksomhet i Paris. Charlotte og Simon giftet seg 7. juni 1923 i Fontenay-sous-Bois; i januar 1928 fikk de begge fransk statsborgerskap.[20] Hans foreldre elsket landet, der det under Dreyfussaken og den utbredte antisemittisme var store sinn reiste seg til fordel for en jødisk kaptein mistenkt for forræderi.
Robert Badinters familie bodde i Paris før okkupasjonen av Frankrike og flyktet deretter først til Nantes og senere til Lyon. Den 9. februar 1943 ble Simon Badinter arrestert i Lyon under et raid bestilt av Klaus Barbie; han ble deportert og senere myrdet i utryddelsesleiren Sobibor.[21][22]
Robert Badinter, som så vidt slapp unna arrestasjon selv, fant ly hos sin mor og sin eldre bror i landsbyen Cognin (nær Chambéry) i Savoie frem til frigjøringen i 1944. Takket være forfalskede personlige papirer og hemmeligholdet til landsbyboerne, hadde han kunnet fortsette å gå på gymnasium der.[23]
Badinter ble uteksaminert i jus fra Universitet i Paris. Deretter dro han til USA for å fortsette studiene ved Columbia University i New York City, hvor han tok sin MA. Han fortsatte studiene igjen ved Sorbonne til 1954.[24]
I 1965 ble Badinter utnevnt til professor ved University of Sorbonne. Han fortsatte som emeritusprofessor til 1996.[25]
Advokat
redigerRobert Badinter ble fremtredende som forsvarsadvokat i 1960-årene, og deltok som forsvarsadvokat i den beryktede rettssaken mot Claude Buffet og Roger Bontems i 1972. Badinter, som forsvarte Bontems og ble kjent med ham personlig, ble dypt berørt da paret ble dømt til døden ved halshugging, for et dobbeltdrap som Buffet begikk under et opprør i Clairvaux-fengselet.
Senere forsvarte han barnemorderen Patrick Henry med hell, og lyktes i å overtale juryen i den lavere rettsinstans, court d'assise i Troyes, til ikke å avsi en dødsdom, til tross for de svært sterke reaksjonene mot forbrytelsen. Badinter vendte dyktig juryen mot en dødsdom ved å snu prosessen mot selve dødsstraffen, og påberopte seg den tidligere henrettede barnemorderen Christian Ranucci og de personlige konsekvensene henrettelsen hadde for hans nærmeste. Henry ble dermed dømt til livsvarig fengsel, og ble løslatt i 2001. De umiddelbare reaksjonene antas å ha ført til at Jerome Carrein ble dømt til døden noen måneder senere i Douai, etter et lignende seksualdrap på en liten jente.
Den siste henrettelsen fant sted samme år, av Hamida Djandoubi. Deretter ble alle dødsdommer tilsidesatt av presidenten.
Badinter forsvarte også Philippe Maurice, hvis dødsdom var den siste som ble avsagt i Frankrike, i 1981. Etter Parti Socialistes seier i president- og parlamentsvalget samme år ble Maurice benådet.
Justisminister
redigerBadinter ble utnevnt til justisminister i 1981, og høsten samme år la han fram for nasjonalforsamlingen et lovforslag om avskaffelse av dødsstraff. Forbudet ble vedtatt, kort tid etter likeså av Senatet. Badinter ble værende som justisminister til 1986.
Senere virke
redigerI 1986 ble han utnevnt av Mitterrand til formann for Det konstitusjonelle råd, som fører tilsyn med lovgivende etterlevelse av grunnloven.[19] Da han trakk seg fra dette rådet i 1995, ble Badinter valgt til senator, og forble det til han gikk av i 2011.
Robert Badinter var gift med filosof og feministforfatterinne Élisabeth Bleustein-Blanchet, datter av Marcel Bleustein-Blanchet, som hadde grunnlagt Publicis, et multinasjonal reklame- og public relations-selskap.
Han døde i Paris den 9. februar 2024, i en alder av 95 år.[26]
Bibliografi
rediger- L’Exécution (1973), mordsaken Claude Buffet og Roger Bontems.
- Condorcet, 1743–1794 (1988), sammen Élisabeth Badinter.
- Une autre justice (1989).
- Libres et égaux : L'émancipation des Juifs (1789–1791) (1989).
- La prison républicaine, 1871–1914 (1992).
- C.3.3 – Oscar Wilde ou l’injustice (1995).
- Un antisémitisme ordinaire (1997).
- L’Abolition, (2000), in hans kamp for avskaffelsen av dødsstraff i Frankrike. På engelsk utgitt i 2008 fra Northeastern University Press, Boston, med tittelen Abolition: One Man’s Battle Against the Death Penalty, ISBN 978-1-55553-692-3.
- Une constitution européenne (2002).
- Le rôle du juge dans la société moderne (2003).
- Le plus grand bien (2004), i anledning 200-årsdagen for Code civil.
- Contre la peine de mort (2006).
- Les Épines et les Roses, Editions Fayard, Paris 2011 (selvbiografi)
- Le travail et la loi, med Antoine Lyon-Caen, Editions Fayard, Paris 2015, ISBN 978-2-213-68689-9
- Operalibretto Claude etter Victor Hugo Claude Gueux, komposisjon: Thierry Escaich, urpremiere i mars 2013 Opéra de Lyon.
- Idiss, Editions Fayard, Paris 2018
- Théâtre I, Editions Fayard, Paris 2021
Referanser
rediger- ^ a b c BnFs generelle katalog, catalogue.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 6. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 775[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016443, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ France 24, «Robert Badinter, French ex-minister who fought to abolish death penalty, dies at 95», besøkt 9. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 7. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, «Robert Badinter, l’ancien ministre et avocat qui a fait abolir la peine capitale en France, est mort», besøkt 10. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Les Conflits de lois en matière de responsabilité civile dans le droit des Etats-Unis»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Système universitaire de documentation, SUDOC-katalog-ID 084375043[Hentet fra Wikidata]
- ^ Anonymes, Justes et Persécutés durant la période nazie, «Simon Badinter», besøkt 8. september 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.ajpn.org, besøkt 8. september 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.clubdelhorloge.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Club de l'Horloge : trente ans de combat pour les idées politiques (1974-2004), side(r) 181-184[Hentet fra Wikidata]
- ^ Masaryk-universitetet, «Robert Badinter», besøkt 10. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.hec.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ www1.rfi.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Robert Badinter est mort
- ^ Honorary Member: Robert Badinter, International Commission Against Death Penalty, lest 2021-01-29
- ^ a b France: Ministries, political parties, etc. from 1870: Justice, lest 2021-01-29
- ^ a b Doan Bui und Isabelle Monnin. Ils sont devenus français. Dans le secret des archives [Ils sont devenus français. Dans le secret des archives] (på fransk). Paris: Jean-Claude Lattès. s. 81ff. ««Samuel Badinter est né à Bessarabie, une province de l’Empire russe, en 1895. La région est surnommée le Yiddishland, les Juifs ne peuvent la quitter qu’avec autorisation. Il a quitté son pays en 1919, à vingt-six ans.»»
- ^ Christophe Boltanski (13. mars 2007). «Faurisson, négationniste impénitent face à Badinter». Libération (på fransk). Besøkt 17. mai 2021.
- ^ «Lyon – Commémoration de la rafle de la rue Sainte-Catherine» (på fransk). francetvinfo.fr. 10. februar 2013. Besøkt 17. mai 2021.
- ^ Baudouin Eschapasse, « Les Savoyards m’ont sauvé la vie », in Le Point, 27. september 2012.
- ^ «Robert Badinter – International Commission Against the Death Penalty». Arkivert fra originalen 2. februar 2021. Besøkt 2. april 2021.
- ^ «Robert Badinter : biographie, actualités et émissions France Culture». France Culture. Arkivert fra originalen 15. oktober 2019. Besøkt 15. oktober 2019.
- ^ Robert Badinter est mort Arkivert 2024-02-09 hos Wayback Machine