Samfunnssikkerhet

Samfunnssikkerhet er samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere uønskede hendelser. Samfunnssikkerhet handler om organisering og forvaltning av sikkerhet, med vekt på risikostyring og regulering, planlegging av beredskap og håndtering av kriser.

Elementer i konseptet samfunnssikkerhet.

Samfunnssikkerhet er et vidt konsept som handler om å redusere sårbarheter enkeltindivider som å gi trygge fysiske og materielle forhold eller for samfunnsforhold som å redusere sårbarheter gjennom politisk styring, økonomi, sosialt og teknologisk utvikling. Videre handler konseptet om å redusere farer knyttet til naturkatrastrofer, storulykker og reduksjon av hyppige feil, samt å redusere trusler fra tilsiktede hendelser som terror, sabotasje, spionasje og kriminalitet.

Historie

Samfunnssikkerhet har utspring i to nordiske utviklingsløp. Den ene kalles «Københavnerskolen» og det andre har utspring i norske myndigheters grep de tok i forlengelse til storm- og flomskader tidlig på 1990-tallet. Samfunnssikkerhet beskrives gjennom Københavnerskolen som «sikkerhetisering» som er utledet av begrepet «securitization». Københavnerskolen tok utgangspunkt i sikkerhetsteorier for å forklare relasjoner mellom stater og sikkerhet i internasjonale relasjoner. Etter den kalde krigen ble det lagt større vekt på det sivile samfunnets egne behov for å forstå og håndtere risiko som grunnlag for å øke sikkerheten. Sikkerheten ble etter den kalde krigen ikke like tilknyttet militære problemstillinger og statssikkerhet, men til å omfavne problemstillinger som klima, miljø, tekniske system, cybersikkerhet, matsikkerhet, helse, urban utvikling og finans.

Det norske utviklingssporet tok utgangspunkt i sivil organisering og forvaltning av sikkerhet i samfunnet med vekt på risikostyring, regulering, beredskapsplanlegging og krisehåndtering. I Norge ble begrepet først brukt i forarbeidet til et studium i sikkerhet, beredskap og samfunnsplanlegging ved Høyskolen i Stavanger (senere UiS) ved siste halvdel av 1990-tallet. Den første definisjonen av samfunnssikkerhet ble beskrevet i Stortingsmelding nr. 17 (2001-2002) i Samfunnssikkerhet. Veien til et mindre sårbart samfunn.hvor begrepet ble definert som;

«den evne samfunnet som sådan har til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende behov under ulike former forpåkjenninger».

Senere har begrepet samfunnssikkerhet blitt tatt opp i flere offentlige rapporter. Den siste definisjonen av begrepet samfunnssikkerhet finner vi i Melding til Stortinget nr. 5 (2020-2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden som;

«samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger».

I den siste meldingen har risiko for planlagte ondsinnede handlinger fått en mer fremtredende plass i definisjonen.

Styring og forvaltning

Det er regjeringen som har det øverste ansvaret for samfunnssikkerheten. Justis- og beredskapsdepartementet har det øverste koordinerende ansvaret for den sivile delen av samfunnssikkerheten. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet og fungerer som faglig rådgiver for departementene. DSB er også et kompetanseorgan som samarbeider med eksterne aktører. I tillegg har DSB myndighetsutøvelse og utøver politikk, og har også en servicefunksjon overfor innbyggere, næringsliv og organisasjoner. DSB fører også tilsyn på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet.

Statsforvalterne fungerer som et bindeledd mellom staten, fylkeskommunen og kommunene, og har som oppgave å fremme samarbeid mellom ulike samfunnsaktører på alle nivåer. Hver statsforvalter har ansvar for å utarbeide en egen risiko- og sårbarhetsanalyse, koordinere krav og retningslinjer fra sentrale myndigheter, og holde disse informert om samfunnssikkerhetsarbeidet i landet.

Samfunnssikkerheten påvirkes av den geopolitiske situasjonen og risikoer som truer det norske samfunnet utenfor landets grenser. Forsvaret er ansvarlig for å sikre samfunnssikkerheten ved hjelp av militære midler. Totalforsvaret er en samlebetegnelse for både det militære forsvaret og den sivile beredskapen i Norge, og har som mål å forebygge, planlegge for og håndtere ulike typer kriser. Dette inkluderer sikring av kritiske samfunnsfunksjoner som energi-, mat- og vannforsyning, samt kommunikasjons- og transportsystemer.

Samfunnssikkerhets- og beredskapsprinsippene i offentlig forvaltning

I Norge finnes det fire prinsipper som ligger til grunn for samfunnssikkerhetsarbeidet og beredskapsarbeidet. De tre første prinsippene (ansvars-, likhet- og nærhetsprinsippet) ble introdusert i St.meld. nr. 17 (2001 – 2002) Samfunnssikkerhet – veien til et mindre sårbart samfunn hvor det fjerde prinsippet (samvirkeprinsippet) ble innlemmet i Meld. St. 29 (2011-2012). Prinsippene har senere blitt tatt inn som en del av samfunnssikkerhetsinnstruksen i 2017 som setter føringer til hvordan den norske offentlige forvaltningen skal jobbe med samfunnssikkerhet. Prinsippene skal sørge for;

• Ansvarsprinsippet er viktig for å sikre en effektiv og helhetlig beredskap, der alle aktører vet hva som forventes av dem og har klare ansvarsområder. Dette bidrar til bedre samarbeid og koordinering mellom ulike instanser og etater, og sikrer at nødvendige tiltak blir iverksatt raskt og effektivt under kritiske situasjoner. Dette gir kontinuitet og sikrer at beredskapen er ivaretatt på en effektiv måte. Ansvarsprinsippet kan også være relevant innen andre områder av samfunnet, som helsevesenet, politiet og nødetatene. Disse etatene har ansvaret for både daglig drift og som en del av samfunnets beredskap, og må derfor også sikre at de er i stand til å opprettholde sine funksjoner under ekstraordinære hendelser. En viktig del av ansvarsprinsippet er at den som har ansvaret for et område også har myndighet til å fatte beslutninger og handle i beredskapssituasjoner. Dette innebærer at de har autoritet til å mobilisere ressurser, iverksette tiltak og koordinere innsatsen.

• Likhetsprinsippet innebærer at organisasjonen skal opprettholde den samme strukturen og ansvarsfordelingen som til vanlig, selv under håndteringen av en krise eller uønsket hendelse. Dette betyr at personer som normalt sett har spesifikke roller og ansvar, skal beholde disse rollene også i en krisesituasjon. Stortingsmeldingen understreker også at likhetsprinsippet må sees i sammenheng med ansvarsprinsippet. Ansvarsprinsippet innebærer at organisasjonene har klart definerte ansvarsområder og ansvarsforhold i beredskapsarbeidet. Likhetsprinsippet understreker at disse ansvarsforholdene ikke skal endres under håndteringen av en krise. Dette betyr at organisasjonene skal beholde sine definerte roller og ansvar. Likhetsprinsippet bidrar til å opprettholde en forutsigbarhet og kontinuitet i beredskapsarbeidet. Organisasjonene kan fortsette med sin kjente struktur og arbeidsdeling, noe som kan bidra til en mer effektiv og koordinert respons på en uønsket hendelse.

• Nærhetsprinsippet innebærer at krisehåndteringen skal foregå på organisatorisk lavest mulig nivå. Den som har størst nærhet til krisen, vil vanligvis være den som har best forutsetninger for å forstå situasjonen og dermed er best egnet til å håndtere den. Nærhetsprinsippet må også sees i sammenheng med ansvarsprinsippet. En krise innenfor en kommunes- eller virksomhets ansvarsområde er det i utgangspunktet kommunens- eller virksomhetens ansvar å håndtere.

• Samvirkeprinsippet stiller krav til at myndigheter, virksomheter og etater samordnes har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med de aktørene som er relevante i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering. Dette ansvaret innebærer for eksempel at nødetatene, kommunen og andre aktuelle beredskapsaktører må samordnes for å på best mulig måte håndtere uønskede beredskapssituasjoner. På samme måte vil nødetatene ha et ansvar for å sikre samvirket på skadested. Meld.St. nr.29 (2011-2012) understreker at prinsippet ikke innebærer noen endringer i de grunnleggende ansvarsforholdene. Samvirkeprinsippet forutsetter at alle virksomheter og nivåer har et forhold til gjensidige avhengigheter og hvilke aktører det vil være nødvendig med samordning i det forberedende beredskapsarbeidet.

Relaterte fagområder

Samfunnssikkerhet med relaterte konsept.

Nasjonal sikkerhet, bærekraftig utvikling, menneskelig sikkerhet og kriseledelse er rammeverk som gir en del av den helhetlige forståelsen til konseptet samfunnssikkerhet.

• Tradisjonelt har nasjonal sikkerhet hatt terretoriell fokus som skal sørge for å beksytte nasjonale grenser og statlige institutsjoner. nasjonal sikkerhet er vanligvis forstått som forsvar og sikkerhetspolitikk. Samfunnssikkerhet må håndtere retningslinjer og tiltak som er nødvendige for å sikre at vitale funksjoner i samfunnet opprettholdes, dermed gjør det mulig for befolkningen å organisere sine liv uansett av styreformen og landegrenser.
• Bærekraftig utvikling er også en undergren av samfunnssikkerhet. Utgangspunktet og fokuset mellom disse konseptene er noe ulikt. Mens samfunnssikkerhet først og fremst har et nasjonalt fokus og er opptatt av evnen til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner, har bærekraftig utvikling har en i hovedsak global basis. Faktorer som fattigdom, ressursutnyttelse, globale trusler, miljø og sosiale forskjeller spiller en sentral rolle.
• Kriseledelse kan defineres som beredskap for, respons på og redusering av små og enkeltstående ulykker, vanlige sykdommer og kriminalitet. Uansett hvor tragiske vanlige ulykker, vold og kriminelle handlinger kan være for individene og familier som er involvert, representerer de ikke nødvendigvis en trussel mot samfunnssikkerheten.
• Individuell trygghet, akkurat som samfunnssikkerhet, er forskjellig fra nasjonal sikkerhet og fokus på staten. Ekstrem fattigdom og miljøforringelse er globale problemer som truer menneskelig sikkerhet, global problemer som ikke anerkjenner nasjonale grenser.

Sentrale lover og reguleringer til samfunnssikkerhet

Sentrale lover og reguleringer til samfunnssikkerhet	Særlige paragrafer	Innhold
Sivilbeskyttelsesloven	§14	Risiko- og sårbarhetsanalysen skal legges til grunn for kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, herunder ved utarbeiding av planer etter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).
Plan- og bygningsloven	§4-3	Samfunnssikkerhet og risiko- og sårbarhetsanalyse.
Samfunnssikkerhetsinstruksen	§1	Formål: Denne instruksen presiserer kravene til departementenes arbeid med samfunnssikkerhet. Formålet er å styrke samfunnets evne til å forebygge kriser og til å håndtere alvorlige hendelser gjennom et helhetlig og koordinert arbeid med samfunnssikkerhet.
Sikkerhetsloven	§1-1	Sikkerhetsloven er en norsk lov som har som formål å bidra til å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser.

Stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet

Meld. St.	Tittel	Regjering
St.meld. nr. 17 (2001-2002)	Samfunnssikkerhet	Bondevik II
St.meld. nr. 39 (2003-2004)	Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid	Bondevik II
St.meld. nr. 22 (2007-2008)	Samfunnssikkerhet - Samvirke og samordning	Stoltenberg II
Meld. St. 29 (2011–2012)	Samfunnssikkerhet	Stoltenberg II
Meld. St. 10 (2016 – 2017)	Risiko i et trygt samfunn - Samfunnssikkerhet	Solberg
Meld. St. 5 (2020–2021)	Samfunnssikkerhet i en usikker verden	Solberg

Samfunnssikkerhetsprisen

Samfunnssikkerhetsprisen er en pris som siden 2012 av har blitt utdelt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) hvert år. Prisen deles ut til den/de som har satt samfunnssikkerhet på dagsorden. Prismottakeren skal være et godt eksempel, og arbeidet må ha en overføringsverdi til andre aktører.

Samfunnssikkerhetskonferanser

I Norge finnes det to årlige nasjonale konferanser innen samfunnssikkerhet. Den ene konferansen holdes normalt i januar ved Universitetet i Stavanger som i 2024 hadde 20-års jubileum. Den andre samfunnssikkerhetskonferansen avholdes av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som vanligvis avholdes i februar.

Utdanning i samfunnssikkerhet

I tabell vises noen av de mest sentrale utdanningsretningene relatert til samfunnssikkerhet i Norge:

Sentrale utdanninger til samfunnsikkerhet i Norge

Studieretning	Utdannningsinstitutsjon	Utdanningsnivå
Samfunnssikkerhet	Universitetet i Stavanger	Bachelorgrad, mastergrad, doktorgrad
Samfunnssikkerhet	Universitetet i Tromsø	Bachelorgrad, mastergrad
Beredskap og kriseledelse	Nord universitet	Mastergrad
Beredskap og krisehåndtering	Høgskolen i Innlandet	Høgskolekandidat og bachelorgrad

Litteratur

• Engen, O.A., Gould, K.A.P., Kruke, B.I., Lindøe, P.H., Olsen, K.H., Olsen, O.E. (2021). Perspektiver på samfunnssikkerhet. Oslo: Cappelen Damm AS. ISBN 978-82-02-67049-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)