Sarasenere

Sarasenere (gammelfransk sarrasin, fra middelalderlatin saracenus, fra arabisk, sharquiyin, «østlig») var en betegnelse som ble brukt både i greske og latinske skrifter mellom 500- og 1400-tallet for å referere til de mennesker som bodde i og nær det som ble utpekt av romerne som Arabia Petraea og Arabia Deserta.Begrepets betydning utviklet seg i løpet av brukshistorien. I løpet av tidlig middelalder ble begrepet assosiert med stammene i Arabia, og i løpet av 1100-tallet, etter hvert som sørlige Europa ble angrepet av saraseniske pirater fra Nord-Afrika ble begrepet også synonymt med muslimer.

Tysk tresnitt fra 1400-tallet som framstiller sarasenere.

Den eldste kjente referansen som nevner betegnelsen «sarasenere» i forhold til islam dateres tilbake til 600-tallet i den greskspråklige kristne traktatet Doctrina Jacobi nuper baptizati (gresk: Διδασκαλία Ἰακώβου, Didaskalia Iakobou, «Læren til den nydøpte Jacob»). Blant andre store begivenheter, diskuterer traktaten den muslimske erobringen av Levanten, som skjedde etter framveksten av Rashidun-kalifatet etter den islamske profeten Muhammeds død. Den romersk-katolske kirke og europeiske kristne ledere brukte begrepet i middelalderen for å referere til muslimer. En slik utvidelse i betydningen av begrepet hadde begynt århundrer tidligere blant de bysantinske grekerne, som dokumentert i dokumenter fra 700-tallet. Før 1500-tallet ble «sarasenere» ofte brukt i vestlige språk for å referere til muslimer, og begrepene «muslim» og «islam» ble generelt ikke brukt, med noen få isolerte unntak. Begrepet ble gradvis foreldet etter oppdagelsestiden.

Opprinnelse og tidlig bruk

«Forræderisk angrep fra sarasenere», Chroniques de France ou de Saint Denis, 1300-tallet

Det latinske begrepet Saraceni er av ukjent opprinnelig betydning. Det er hevdet at det er avledet fra den semittiske rotordene šrq, «øst» og šrkt, «stamme, forbund». Det er avledet fra sharquiyin, akkusativ flertall av sharqiy, «østlig», fra sharq, «øst, soloppgang», men dette er ikke sikkert. En annen mulig semittisk rot er srq, «å stjele, rane», nærmere bestemt fra substantivet sāriq (arabisk: سارق), flertall sāriqīn (سارقين), som betyr «tyv, røver, banditt». I sin bok Dagbok fra Levanten, som dekker årene 1699–1740, brukte forfatteren Hamad bin Kanan al-Salhi (arabisk: محمد بن كَنّان الصالحي) fra Damascus begrepet sarkan for å bety «reise på et militært oppdrag» til deler av Det nære østen til deler av sørlige Europa som var under det osmanske riket, spesielt Kypros og Rhodos.

Klaudios Ptolemaios’ verk fra 100-tallet e.Kr., Geographia (eller Geografike hyfegesis), beskriver Sarakēnḗ (gammelgresk: Σαρακηνή) som en region på den nordlige Sinaihalvøya. Ptolemaios nevner også et folk kalt Sarakēnoí (gammelgresk: οἱ Σαρακηνοί) som bor på den nordvestlige arabiske halvøya (nær nabo til Sinaihalvøya). Eusebius av Cæsarea forteller i sin kirkehistorie Historia Ecclesiastica en beretning der pave Dionysios av Alexandria nevner sarasenere i et brev mens han beskriver forfølgelsen av kristne av den romerske keiseren Decius: «I det arabiske fjellet ble mange ble gjort til slaver av de barbariske ’sarkenoi’.» Historia Augusta refererer også til et angrep fra saraceni på Pescennius Nigers hær i Egypt i 193, men gir lite informasjon om å identifisere dem.

Både Hippolytus av Roma og Uranius nevner tre forskjellige folkeslag i Arabia i løpet av første halvdel av 200-tallet e.Kr.: Taeni, Saraceni og Arabes. Taeni, senere identifisert med det arabiske folket kalt Tayy, var lokalisert rundt Khaybar (arabisk: خيبر), en oase omkring 153 km nord for Medina og også i et område som strekker seg opp til elven Eufrat. Sarasenerne ble plassert nord for dem. Disse sarasenerne, som ligger i det nordlige regionen Hedsjas, ble beskrevet som mennesker med en viss militær evne som var motstandere av Romerriket og som ble klassifisert av romerne som barbarer.

Sarasenerne er beskrevet som å danne equites, «ryttere», fra Fønikia (Libanon) og til den arabiske regionen Thamud. I et dokument beskrives de fiendene som Diokletians felttog seiret over i den syriske ørkenen som sarasenere. Andre militære rapporter fra 300-tallet nevner ikke arabere, men refererer til sarasenske grupper som strekker seg så langt øst som Mesopotamia som var involvert i kamper på både sarasenske og romersk side. Sarasenerne ble navngitt i det romerske administrative dokumentet Notitia dignitatum (latin for «Liste over embeter»), som dateres til tiden under keiser Theodosius den store på 400-tallet, som utgjorde særskilte enheter i den romerske hæren. De ble adskilt i dokumentet fra arabere.

Middelalderens bruk av begrepet

Bruk av saracene i romersk-katolsk fortelling: takmaleri i kirke med navnet «Attacco delle navi saracene», av Julius Schnorr von Caroesfeld, 1822-1827

Senest tidlig på 1400-tallet begynte jødiske og kristne forfattere å sette likhetstegn mellom sarasenere og arabere. Sarasenere ble assosiert med ismaelitter (etterkommere av Abrahams eldste sønn, Ismael) i noen deler av jødisk, kristen og islamsk genealogisk tenkning. Skriftene til Hieronymus (død 420) er den eldste kjente versjonen av påstanden om at ismaelittene valgte å bli kalt sarasenere for å identifisere seg med Abrahams «frie» kone Sara, snarere enn som hagarene, noe som ville ha framhevet deres tilknytning til Abrahams’ «slavekvinne» Hagar. Denne påstanden var populær i middelalderen, men stammer mer fra Paulus’ allegori i Det nye testamentes i hans brev til galaterne enn fra historiske data. Betegnelsen «sarasenere» ble ikke selv benyttet av den innfødte befolkning, men ble brukt på dem av gresk-romerske historikere basert på greske stedsnavn.

Etter hvert som middelalderen utviklet seg, endret bruken av begrepet i det latinske Vesten seg, men konnotasjonen forble assosiert med motstandere av kristendommen, og dens eksakte definisjon er uklar. I et polemisk arbeid fra 800-tallet kritiserte Johannes av Damaskus sarasenerne som tilhengere av en falsk profet og «forløpere til Antikrist», og knyttet deres navn videre til Ismael og hans utvisning.

På 1100-tallet brukte middelalderens europeere begrepet sarasener som både en etnisk og religiøs markør. I en del middelalderlitteratur ble sarasener sidestilt med muslimer generelt og beskrevet som mørkhudede, mens kristne var lysere. Et eksempel er i Kongen av Tars (engelsk: The King of Tars), en engelsk romanstisk ridderroman, datert til rundt 1330 (eller tidligere) I Rolandskvadet (fransk: La Chanson de Roland), et gammelfransk heltedikt fra 1100-tallet, refererer til den mørkere huden til sarasenere som deres eneste eksotiske trekk.

Betegnelsen sarasener forble i bruk i Vesten som et synonym for «muslim» frem til 1700-tallet. Da oppdagelsens tidsalder begynte, mistet betegnelse gradvis popularitet og anvendelse til det nyere begrepet muhammedaner, som kom i bruk fra minst 1500-tallet. Siden minst 1900-tallet har også denne betegnelsen falt ut av bruk til fordel for muslim og islam. Moderne muslimer mener «muhammedaner» er en feilaktig betegnelse, ettersom «for dem synes å bære implikasjonen av tilbedelse av Muhammed». Den arabiske tilsvarigheten er al-Muḥammadīya er brukt i islam for å betegne sekter som anses som kjetterske.

Siden har betegnelsen sarasener stort sett vært benyttet i historisk sammenheng, eller bare sporadisk bruk, for eksempel i uttrykket «indo-sarasensk stil», før de ble helt utdatert. Sistnevnte var en upresis betegnelse for eksotisk orientaliserende arkitektur benyttet av britiske arkitekter i kolonitidens India på 1800-tallet, men også vekselvis kalt for «indo-gotisk» og «hindoostil».

Litteratur

• Kirby, Peter. «External references to Islam». christianorigins.con. Arkivert fra originalen 29. april 2006. Besøkt 9. oktober 2023. 
• Déroche, Vincent; Dagron, Gilbert (1991). Doctrina Jacobi nuper Baptizati, "Juifs et chrétiens dans l'Orient du VIIe siècle" (Greek text with French translation utg.). s. 17–248. 
• Daniel, Norman (1979). The Arabs and Mediaeval Europe. Longman. s. 385. ISBN 0-582-78088-8. JSTOR 43628523. 
• Heng, Geraldine (2012). Empire of Magic: Medieval Romance and the Politics of Cultural Fantasy. Columbia University Press. s. 536. ISBN 978-0-231-12527-7. JSTOR 10.7312/heng12526. 
• Kahf, Mohja (1999). Western Representations of the Muslim Women: From Termagant to Odalisque. University of Texas Press. s. 207. ISBN 978-0-292-74337-3. 
• Macdonald, Michael C. A. (2009). «On Saracens, the Rawwāfah Inscription and the Roman Army». Literacy and Identity in Pre-Islamic Arabia. Variorum Collected Studies Series. Ashgate Variorum. ISBN 978-0-754-65965-5. 
• * Retsö, Jan (4. juli 2003): The Arabs in Antiquity: Their History from the Assyrians to the Umayyads. Routledge. ISBN 978-0-7007-1679-1; s. 704.
• Timani, Hussam (2014): «Saracens», Muhammad in History, Thought, and Culture: An Encyclopedia of the Prophet of God, bind 2, redigert av C. Fitzpatrick and A. Walker, Santa Barbara, ABC-CLIO, s. 538–542. ISBN 1610691776
• Tolan, John Victor; Veinstein, Gilles and Henry Laurens. 2013. Europe and the Islamic World: A History. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-14705-5.
• Tolan, John Victor (2002): Saracens: Islam in the Medieval European Imagination. Columbia University Press. ISBN 978-0-231-12333-4

Se også

• Serkland
• Maurere

Eksterne lenker

• (en) Saracens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Saracens», 1911 Encyclopædia Britannica, bind 24