Sfinks
Sfinks var et fabeldyr i Midtøsten og middelhavsområdet. Det ble fremstilt noe ulikt i egyptisk, gresk og mesopotamisk mytologi, men ble ofte beskrevet som en løve med menneskehode. Den mest berømte og største avbildningen er Sfinksen i Giza, et monument som står på Giza-platået foran de tre store pyramidene utenfor Kairo i Egypt.
- For det kjente monumentet i Egypt, se Sfinksen i Giza
Historikk
rediger
I Egypt ble sfinksen fremstilt med løvekropp og mannshode. Sfinksen representerte farao, og ble stilt opp som vokter over templer og pyramider, som for eksempel Sfinksen i Giza. Den bærer hodeplagget nemes, et skjerf foldet på en måte som var forbeholdt farao. De skrånende sider på nemes erstattet løvemanen for å bringe menneskehodet i proporsjon med løvebrystet. En sprekk løper gjennom klippen der løvekroppen er smalest. Egypterne har oppdaget sprekken under arbeid med steinen og av tekniske årsaker valgt å strekke løvekroppen, slik at den er unaturlig lang.[1]
Det lå et friluftsalter mellom forpotene til sfinksen. Her ofret man til statuen helt frem til romersk tid. Da Giovanni Battista Caviglia (1770-1845)[2] foretok sine utgravninger i Giza 1816-19, fant han at det fremdeles lå aske etter den siste offerilden, som trolig hadde brent i sen romertid.[3]
En lærd araber, Abd al-Latif, besøkte stedet på 1100-tallet. Allerede dengang var sfinksen kjent under sitt nåværende arabiske navn, Abu Hol, det vil si «Far (til) redselen» eller «Redselens far». Han beskrev det vakre ansiktet, «dekket med rødlig farge, og en rød fernis så lys som om den var nymalt». Spesielt nevner han nesen, som fremdeles må ha vært på plass. Men da en annen arabisk historiker, al-Maqrizi, skrev om statuen først på 1400-tallet, var nesen gått tapt. Iallfall var sfinksens nese for lengst borte da Napoleon besøkte Giza i 1798, selv om han har fått skylden for dens forsvinning. Vi vet ikke hvem som stod bak eller hva som skjedde, men ved undersøkelser fremgikk det klart hvordan det var skjedd. Noen hamret lange spett inn i nesen, en ned fra neseroten og den andre under neseborene. Deretter ble redskapene brukt til å dytte nesen av mot høyre (sørlig retning).[4]
I et verk utgitt i 1556, hevder André Thevet at sfinksen hadde en kjempes hode, «lagd av Isis som var elsket av Jupiter». Han avbildet statuen som et hode med krøllet hår og et hundehalsbånd av gress. [5] Den tyske oppdagelsesreisende Johannes Helferich publiserte en historie om en hemmelig gang som prestene entret, for å rope ut til folket mens de lot som de var sfinksens stemme. Helferich avbildet sfinksen som en kvinne med glatt hår.[6][7]
I sin reiseskildring Sieben-jährige und gefährliche neu-verbesserte Europae, Asiatica und Africanische welt beschreibung («Syvårig og farlig nyforbedret europeisk, asiatisk og afrikansk verdensbeskrivelse») fra 1674 hevdet Georg Christoff von Neitzschitz[8] at «i dette digre hodet bodde det, ikke mange år tidligere, et orakel eller en djevels ånd, som åpenbart holdt til inne i pyramiden...fra [hodet] ville [ånden] gi råd og instrukser til hedningene på det de spurte om...»[9]
Nærmest kommer den danske tegneren Frederik Norden,[10] som rakk helt til Nubia på sin ekspedisjon, utsendt av kong Christian VI.[11] Norden utgav en illustrert beretning om reisen i 1755.[12]
Sfinksens hode er uforholdsmessig lite i forhold til resten av kroppen, enten fordi det ikke fantes nok stein, eller for å bedre stabiliteten. I nyere tid dukket det opp en teori om at det nåværende hodet skulle være hugget ut av et større, opprinnelig hode; men ingenting tyder på at dette er riktig.[13]
I Hellas hadde sfinksen kvinnehode og -bryster, løvekropp og ørnevinger. Forbipasserende måtte løse en gåte for ikke å bli drept av sfinksen. Gåten lød: «Hvem går om morgenen på fire ben, om dagen på to og om kvelden på tre?» Ifølge myten om Ødipus fant Ødipus det riktige svaret («mennesket»), og sfinksen begikk selvmord.
Norrøn variant
redigerSophus Bugge har i en artikkel om «Nordisk Mythologi og Sagnhistorie» beskrevet fabeldyret finngalkan[14] som forekommer flere steder i islandsk sagalitteratur. Det er en forestilling om et vesen der bakre del ser ut som et dyr, mens forparten ser ut som et menneske (jfr en kentaur). Bugges konklusjon var at fabelvesenet både av utseende og etymologi måtte ha en sammenheng med sfinksen (onocentaurus) som ikke skyldtes rene tilfeldigheter.
I Njåls saga kap. 119 fortelles om Torkjell Håk, sønn til Gudrid Torkjellsdatter og Torgeir gode,[15] at han var i austerveg da han møtte «eit finngalkn og slost med det vel og lenge. Men enden vart den, at han drap finngalknet.»[16] I middelalderen var finngálkn det norrøne navnet på stjernebildet Skytten.[17] På moderne islandsk betyr ordet «uhyre».[18]
Referanser
rediger- ^ Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids, s. 126, forlaget Thames and Hudson, London, ISBN 978-0-500-28547-3
- ^ «G.B. Caviglia», digitalGiza
- ^ Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids, s. 49
- ^ Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids, s. 41
- ^ Thevets bilde av sfinksen, 1556
- ^ Johannes Helferichs beretning, touregypt.net
- ^ The Sphinx's Nose, Catchpenny.net
- ^ George Christoff von Neitzschitz, books.google
- ^ [https://www.thegreatsphinxofgiza.com/the-tunnels-and-chambers-of-the-great-sphinx-part-1-origins Tunnelen og kamrene i sfinksen, greatsphinxofgiza.com
- ^ Sphinx Profile, Flickr.com
- ^ Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids, s. 43
- ^ Early Travelers and Explorers to the Pyramids, Part I, Touregypt
- ^ Joshua J. Mark: Great sphinx of Giza, Worldhistory.org
- ^ Oppslagsordet «finngalkan» i Richard Cleasby og Guðbrandur Vigfússon: An Icelandic-English Dictionary, 1874
- ^ Njålssoga s. 143
- ^ Njåls saga kap. 119, heimskringla
- ^ Anne Holtsmark: «Stjernekundskab» i Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, bind 17, 1972
- ^ John Rogers: Monster of the month: Finngalkn the sphinx
Se også
redigerEksterne lenker
rediger- (en) Sphinxes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Sphinx – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Bugge, Sophus 1895: «Mindre Bidrag til Nordisk Mythologi og Sagnhistorie» (s. 123-138). Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, II. Række, 10. Bind. Det kongelige nordiske Oldskrift-Selskab. Kjøbenhavn: Thieles Bogtrykkeri. [1]
