Shōwa-perioden

Shōwaperioden (|昭和時代 Shōwa jidai, oversatt «periode av opplyst fred/harmoni») er den japanske tidsperiode som sammenfaller med keiser Hirohitos regjeringstid og varte fra 25. desember 1926 til hans død 7. januar 1989. Med noe over 62 år er det den antatt lengste regjeringstid i det japanske keiserdømmes 2000-årige historie. Hans regjeringstid så overgangen fra det militaristiske og nasjonalistiske Japan i begynnelsen av Shōwaperioden via den andre verdenskrigs katastrofe og deretter dannelsen av en av verdens mest moderne industristater med et velfungerende demokrati. Tiden må derfor inndeles i disse tre perioder.

Årene før andre verdenskrig (1926–1937)

Taishōperiodens arv

Etter Versaillestraktaten var Japan anerkjent som en av verdens stormakter og Øst-Asias hegemonialmakt. Man hadde benyttet første verdenskrig til å overta tyske kolonier i området, styrke sin posisjon i Kina (Mandsjuria) og koloniene Korea og Taiwan. Opprustning og militæriske ekspedisjoner og førte landet i et defisit. Uvelkomne hendelser i området fra japansk synspunkt var den russiske revolusjon som også førte til en kommunistisk bevegelse i Japan. Denne og også mer moderate venstrekrefter ble undertrykt.

Ideologisk bakgrunn

Siden Meijirestaurasjonen i 1868 hadde japansk politikk vært bestemt av tidligere samuraier og deres etterkommere. Den militære opprinnelsen og stoltheten over sitt land slo gjennom i deres virkelighetsoppfatning. Hvis de ikke var militære selv, kunne de være medlemmer i hemmlige selskaper med paramilitærisk organisasjon som for eksempel Genyōsha eller Den svarte drages selskap. Dette sammfunnsskiktet hadde vært avgjørende i gjenopprettelsen av keiserdømmet med keiseren som sentral maktperson, og hadde stor innflytelse på keiserne. Over tid førte dette til en favorisering av nasjonalistiske og militaristiske krefter.

Et rasistisk motiv, med troen på den japanske rasens overlegenhet over andre asiatiske folkeslag, var vanlig. En forestilling om Yamato-damashii 大和魂, «den japanske ånden» summerte opp holdningene som lå bak. Kontakt med fascistiske krefter fra Tyskland og Italia gav flere innflytelser i denne retningen, uten at man kunne kalle Japan fascistisk i europeisk forstand.

Økonomisk krise og nasjonalistisk radikalisering

Den store krisen i verdensøkonomien etter børskrakket i 1929 traff også Japan hardt. Den påfølgende krisen gavnet likevel ikke venstresiden, men førte heller til en ytterlige radikalisering av nasjonalistiske krefter.

Et stort internasjonalt tema på den tiden var nedrustning, som først og fremst omfattet antallet store skip som de største nasjonene kunne ha. Selv om Japan i 1922 var gått med på en fordelingsnøkkel som ikke forstyrret hegemoniet i det østlige Stillehavet, forsøkte man i senere reforhandlinger av avtalen å øke antallet skip Japan kunne bygge. Selv om man hadde lykkes med det delvis under Flåtekonferansen i London i 1930, ble resultatet tolket som ugunstig i hjemlandet. Som følge av det ble statsministeren Hamaguchi Osachi skutt av en ultranasjonalist 14. november og døde av skadene året etter.

I tillegg invaderte militæret uten parlamentets eller regjeringens velsignelse restene av Mandsjuria og etablere området som et japansk lydrike. Som svar på den internasjonale kritikken på denne aggressive oppførselen trakk Japan seg fra Folkeforbundet i 1931. Dette isolerte landet internasjonalt, men politikken var veldig populær internt. Man anså militæret som fanebærere for det ekte Japan og ikke partipolitikken og parlamentet. Japan var blitt en militærstat.

Militærstaten

I perioden 1932-36 ble landet regjert av admiraler.^[1] Selv disse ble av noen oppfattet som ikke radikale nok, noe som ble veldig klart i kuppforsøket 26. februar 1936, da unge ultranasjonalistiske offiserer prøvde å drepe hele regjeringen.^[2] Tre sentrale ministere måtte bøte med livet og flere andre slapp såvidt unna. Dette kuppforsøket endte først da keiseren erklærte det for illegalt.

En idé som vokste seg sterk i Japan på denne tiden var den om en Storøstasiatisk velferdssfære. I praksis en østasiatisk fellesskap under japansk ledelse ment som en opposisjon mot Europa og USA. Ideen hadde ingen støtte i andre asiatiske land, og den brutale forakt for menneskerettigheter som preget japansk fremferd i deler av de okkuperte områdene inviterte heller ikke til det. Eksempelvis kan det trekkes frem eksperimenter som Enhet 731, del av «de tre alles politikk» (stod for drep alle, brenn alle, plyndre alle) som utførte viviseksjon og eksperimenter på fanger med biologiske og kjemiske våpen.^[3]

Andre verdenskrig (1937–1945)

Vanligvis blir Japans angrep på Pearl Harbour regnet som begynnelsen av den andre verdenskrigen i Øst-Asia, men Japan var i kontinuerlig krig fra angrepet på Kina i 1937, og Pearl Harbour var på sett og vis en eskalasjon.

Den andre kinesisk-japanske krig

Utdypende artikkel: Andre kinesisk-japanske krig

Den japanske okkupasjonen av Kina

På 7. juli 1937 brukte det japanske militæret et påstått kinesisk angrep som påskudd til å starte en invasjon. Kina lå i borgerkrig mellom kommunistene under Mao Zedong og Kuomintang under Chiang Kai-shek. Japans moderne, teknologisk avanserte og veltrente hær var veldig overlegent begge sidene. Man jobbet seg sørover og tok kontrollen over alle viktige kystbyer som Shanghai, Nanjing og den sørlige delen av Shanxi. De to borgerkrigsstyrkene trakk seg tilbake innlands, men fortsatte kampen. Under invasjonen ble spesielt Nanjingmassakren beryktet, der det er antatt at mellom 200-400.000 sivilister og krigsfanger ble drept av japanerne.

Pearl Harbour og japansk offensiv

Utdypende artikkel: Stillehavskrigen

Etter erobringen av de viktigste kinesiske byene i 1937/38 var Japan den klart dominerende makten i regionen. Denne aggresjonen svarte USA på med en handelsembargo. Utviklingen tilspisset seg og førte til angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 og Japans entré i den andre verdenskrig for alvor. Japan trakk fordeler av erobringene i Kina og kunne utvide sin innflytelse i Sydøst-Asia, slik at til og med Australia ble truet. For å oppnå denne posisjonen brukte de japanske styrkene til dels svært brutale metoder.

Allierte på offensiven: Island Hopping

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki var et vendepunkt i Japans historie.

Japan hersket over Filippinene, Ny-Guinea, Burma, Indonesia, som sammen med utallige øygrupper dannet en oljerik koloni. Først i juni 1942 med slaget om Midway snudde vinden for japanerne. Den japanske marinen tapte blant annet fire hangarskip og i august 1942 tapte Japan ved Guadalcanal ett viktig slag.

Den keiserlige armé var vidt fordelt utover riket, men deres forsyninger var svært sårbare ovenfor angrep av ubåter. Arméen holdt seg i god stand frem til 1944, men med økende inntog av tropper fra den europeiske slagmarken ble de alliertes motoffensiv enda mer markert. Sydøst-Asia ble gradvis befridd gjennom en rekke operasjoner, som ble kjent som «Island Hopping». Slik beveget de amerikanske stridskreftene stadig nærmere de japanske hovedøyene.

Atombombene

Til tross for bitter motstand i slaget om Iwo Jima og Okinawa feilet de viktigste forsvarsstillingene til Japan. Selv om det håpløse militære grunnlaget var ødeleggende for Japans utsikter, valgte de å ikke kapitulere. De omstridte bombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet den (6. og 9. august 1945). Sovjetunionen erklærte Japan krig den 8. august 1945. Disse hendelsene var avgjørende for Japans kapitulasjon, som ble kunngjort av keiser Hirohito den 15. august i en radiotale. Det var første gang japanerne hørte sin keisers stemme.

Tiden etter den andre verdenskrigen

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Etter kapitulasjonen oppløste USA det japanske keiserdømmet. I den nye grunnloven forble Japan likevel et monarki, men med kun seremonielle rettigheter til keiseren. I rettssakene mot den japanske krigsregjerningen ble flere dødsdommer felt, blant annet mot den tidligere statsministeren Hideki Tojo. Hele keiserfamilien ble imidlertid unntatt fra straffeforfølgelse.

Viktige hendelser

Politiske og militæriske hendelser

1930: Undertegnelse av flåteavtalen i London
1933: Japan forlater Folkeforbundet.
7. juli 1937: Start på den Andre kinesisk-japanske krig
1940: Tremaktspakten mellom Japan, Tyskland og Italia
6. september 1941: Avgjørelse å begynne krig mot USA og Storbritannia; Erobring av de europeiske koloniene i Asia («Asia for Asiater»)
1. desember 1941: Der Tennōen beordrer krig mot USA.
7. desember 1941: Japan angriper USA, krigserklæringen ble overlevert en halv time etter at angrepet på Pearl Harbor startet. Dermed begynner stillehavskrigen.
6. august 1945: USA slipper den første atombomben over Hiroshima.
9. august 1945: Den andre atombomben faller på Nagasaki.

(se Atombombene over Hiroshima og Nagasaki)

15. august 1945: Over radioen kunngjør keiserne Japans kapitulasjon; han gir også opp kravet på guddommelighet.
2. september 1945: Start av amerikansk okkupasjon av Japan
3. november 1946: Kunngjøring av okkupasjonsregjering under General MacArthur og diktering av ny japansk grunnlov.
1951: Fredsavtale av San Francisco
1956: Japan blir medlem av De forente nasjoner
november 1962: Handelsavtale med Kina Liao-Takasaki-Memorandum
23. oktober 1978: Freds- og vennskapsavtale med Folkerepublikken Kina

Milepæler i kultur og idrett

1964 Olympiske sommerleker i Tokyo
1968 Nobelprisen i litteratur for Kawabata Yasunari
1972 Olympiske vinterleker i Sapporo

Omregning Shōwa-år og gregoriansk kalender

Japanske kalendere regnes etter år i keiserens regjeringstid.

Referanser

^ shannen.bradley (23. mars 2014). «Imperial Japan». Arkivert fra originalen 17. september 2016. Besøkt 27. september 2016.
^ Huffman, James L. (31. oktober 2013). Modern Japan: An Encyclopedia of History, Culture, and Nationalism (på engelsk). Routledge. ISBN 9781135634902.
^ «UNIT 731 - Experiments». www.unit731.org. Arkivert fra originalen 2. oktober 2016. Besøkt 27. september 2016.

Shōwa-år	1	2	3	4	5	10	15	20	25	30	35	40	45	50	55	60	64
Gregoriansk kalender	1926	1927	1928	1929	1930	1935	1940	1945	1950	1955	1960	1965	1970	1975	1980	1985	1989

[1] shannen.bradley (23. mars 2014). «Imperial Japan». Arkivert fra originalen 17. september 2016. Besøkt 27. september 2016.

[2] Huffman, James L. (31. oktober 2013). Modern Japan: An Encyclopedia of History, Culture, and Nationalism (på engelsk). Routledge. ISBN 9781135634902.

[3] «UNIT 731 - Experiments». www.unit731.org. Arkivert fra originalen 2. oktober 2016. Besøkt 27. september 2016.

[1]

[2]

[3]