Sjakkens historie

Sjakkens historie spenner over et tidsrom på ca 1500 år og oppsto i Asia en gang før år 600. De tidligste forløperne antas å ha oppstått i India rundt år 500, før den kom via Persia til Europa. Frasen "sjakk matt" kommer fra det persiske uttrykket shâh mâh som betyr kongen er beseiret eller kongen er hjelpeløs. I Europa utviklet spillet seg til den formen det har i dag en gang på 1500-tallet. Moderne sjakkturneringer som man kjenner til dem i dag startet først i andre halvdel av 1800-tallet, først da ble sjakken organisert med mer eller mindre faste intervaller i VM-sykluser og opprettelse av et verdenssjakkforbund i 1924.

Krishna og Radha spiller chaturanga.

Sjakkens opphav

Tidlige varianter av sjakk er det kinesiske xiangqi, det indiske chaturanga og det persiske chatrang. Det er imidlertid usikkert hvilken variant som er eldst. Selve spillet er en videreutvikling av det indiske spillet Chaturanga. Dette er et brettspill med mange likheter med sjakk, men der spilles det med 4 personer som starter på hver av de 4 sidene på brettet. Ifølge historikeren Gerhard Josten kan sjakkens opphav spores tilbake til det gamle Kushriket i det gamle Afghanistan en gang mellom 500 f.Kr-200 e.Kr. Sjakk ble deretter introdusert i Persia og førte videre til Europa på 1400-tallet e.Kr.

Sjakk ble etter hvert adoptert til det muslimske riktet, som i stor grad har påvirket terminologien i spillet i europeiske språk. Sjakken spredde seg direkte fra Persia til Russland der spillet er kjent som шахматы (shakhmaty, eller "sjakk matt"). Innen år 1000 var spillet kjent i det aller meste av Europa helt til Iberia i vest.

Chaturanga-chatrang

Det indisk-persiske chaturanga-chatrang ble spilt på et kvadratisk brett med 8 x 8 felt. Hver spiller har 16 brikker: 8 offiserer og 8 fotsoldatene. Offiserene består av en «sjah» (konge), en «frazen» (general), to «pil» (elefanter), to «asp» (hester) og to «rox» (stridsvogner). Det kinesiske xiangqi spilles på et brett med et nett av 9 x 10 linjer. De to sidene, nord og sør, er adskilt av en «elv». På hver side er det et fort som består av 3 x 3 punkter.

Hver hær består av 16 brikker, 11 offiserer og 5 soldater, oftest utformet som sirkulære brikker av tre med et skrevet symbol på. Det er rimelig å tenke seg at xiangqi kan ha utviklet seg til et spill med et enklere brett og med figurative brikker, slik som chaturanga-chatrang. Det er til sammenlikning vanskeligere å se for seg at chaturanga-chatrang kan ha utviklet seg til et spill med et mer komplekst brett og med enklere ikke-figurative brikker, slik som xiangqi. Dette trekker isolert sett i retning av at xiangqi er eldre enn chaturanga-chatrang.

Ifølge persisk tradisjon ble chatrang innført til Persia av en ambassadør fra «Hind». Dette er tolket som at sjakk kom til Persia fra dagens Pakistan eller India. Indisk tradisjon sier også at sjakk oppstod i India. Etter kinesisk tradisjon er imidlertid xiangqi et kinesisk spill. Tradisjonen trekker dermed i retning av at sjakkens forløper enten kan ha oppstått i India eller i Kina.

De eldste tekstene som omtaler sjakk, er alle persiske. Den eldste er «Wizârîshn î chatrang ud nîhishn î nêw-ardakhshîr», som ble skrevet rundt år 600. I denne teksten blir legenden om at sjakk kom til Persia via en ambassadør fra Hind fortalt. Flere andre tekster fra 600-tallet omtaler sjakk og viser at spillet var velkjent i Persia på 600-tallet. Den eldste kjente referansen til sjakk i indisk litteratur er først fra år 850. Den eldste sikre referansen i kinesisk litteratur er i «Xuanguai lu», skrevet av Niu Sengru i første halvdel av 800-tallet. Den eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har oppstått i Persia.

Det er gjort en rekke arkeologiske funn av sjakkbrikker fra 700- og 800-tallet i Persia. Til sammenlikning er det ingen funn av antikke sjakkbrikker i India eller Kina. Det er imidlertid ofte vanskelig å avgjøre hva som er en sjakkbrikke og hva som er en liten figur uten tilknytning til sjakk. Det finnes derfor en rekke enkeltfunn av mindre figurer hvor det er omstridt om figurene er sjakkbrikker eller ikke. Det arkeologiske materialet trekker likevel i retning av at sjakk har oppstått i Persia.

Etymologisk stammer det persiske ordet «chatrang» fra sanskrit «chaturanga». Dette kan trekke i retning av at sjakk er fra India. En rekke andre sjakkuttrykk er imidlertid av persisk opphav, bl.a. «shah mat» (sjakk matt) og «rokh» («rook» – tårn på engelsk).

Arkeologiske funn og de eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har et persisk opphav, tradisjon og språkstudier trekker i retning av at sjakk er av indisk opphav, mens spillenes struktur trekker i retning av at sjakk er av kinesisk opphav. Noen klar konklusjon på hvor sjakk har oppstått, er derfor vanskelig å gi, men spillet har etter all sannsynlighet oppstått et sted i Asia før år 600.

Shatranj

Iranske shatranjbrikker fra 1100-tallet

I årene før 650 erobret de muslimske araberne Perserriket. Araberne fikk på denne måten kjennskap til chatrang. Siden arabisk mangler tsj-lyden, ble spillets navn endret til «shatranj». Det er antatt at araberne ikke gjorde vesentlige endringer i spillereglene, men brikkenes form ble endret i abstrakt retning for å oppfylle bildeforbudet i islam.

Shatranj spilles på et enfarget brett med 8 x 8 ruter. Hver spiller har 16 brikker, vanligvis grønne og røde: en «sjah» (konge), en «firzan» (rådgiver), to «fil» (elefant), to «faras» (hester), to «rukh» (stridsvogner) og åtte «baidaq» (soldater). Utgangsstillingen er som i moderne sjakk, med unntak av at kongen og rådgiveren hadde byttet plass slik at kongene sto på henholdsvis d1 og d8, mens rådgiverne sto på e1 og e8. Trekkene til «sjah», «faras» og «rukh» tilsvarer trekkene til kongen, springeren og tårnet i moderne sjakk, med det unntaket at rokade ikke var tillatt. Trekkene til «baidaq» tilsvarer også trekkene til bonden i moderne sjakk, med unntak av at den ikke kunne gå to felt frem som første trekk, den kunne ikke slå «en passant» og den kunne bare forvandles til en «firzan» når den nådde den andre siden av brettet. «Firzan» kunne gå ett felt diagonalt i alle retninger, mens en «fil» kun kunne hoppe to felt diagonalt i alle retninger.

Shatranj kan vinnes på tre måter. For det første ved å sette sjahen «shah mat». «Shah mat» er persisk og betyr «kongen er overrumplet/beseiret» (ofte misforstått som «kongen er død»), derav «sjakk matt». For det andre ble det regnet som seier dersom sjahen ble satt patt (dette er remis i moderne sjakk). Til slutt ble det også regnet som seier dersom en spiller klarte å slå ut hele hæren til motstanderens sjah.

Sjakken kommer til Europa

Tempelriddere spiller sjakk. Bilde fra Alfonso Xs «Libro de los Juegos» («Bok om spill») fra 1200-tallet.

Shatranj ble spredt med de arabisk-muslimske erobringene i Nord-Afrika og nådde Europa etter at araberne krysset Gibraltarstredet i 711. På 800- og 900-tallet ble sjakk spredt nordover i Spania. Sjakken nådde også Europa via det muslimskkontrollerte Sicilia. Sjakk spredte seg videre nordover i Europa fra Spania og Italia og nevnes på Island i 1230.

Den eldste kjente omtalen av sjakk i det kristne Europa er i det latinske diktet «Versus de scachis» fra om lag år 990. Det er antatt at teksten er av italiensk opprinnelse. I diktet nevnes et brett bestående av ruter i to farger og at en dronning står ved siden av konge. Med unntak av det tofargede spillebrettet og at «rådgiveren» (firzan) ble erstattet av dronningen, ble de muslimske spillereglene fra shantranj beholdt i europeisk middelaldersjakk.

Sjakken i Vesten

Sjakk ble i starten i Europa stort sett spilt som en fritidssyssel blant de rike og mektige i palassene og slottene i Mellom-Europa. I verket Disciplina Clericalis ramset Peter Alfonsi sjakk som en av sju ting en god ridder måtte kunne. Sjakken fikk sin nåværende form, med unntak fra små avvik, i Vest-Europa på 1500-tallet. Dette inkluderte bl.a. enpassant-regelen og rokade. Tidlige avvik fra de moderne reglene, som nå er gått bort fra var bl.a. at man kunne binde en brikke mot motstanderens konge om ens egen konge var truet. Kongen, når den beveget seg flyttet to felter hver gang - dette førte etter hvert til regelen om rokade.

Moderne sjakk

Moderne sjakk, som det spilles i dag, har bredt seg til hele verden og spilles stort sett over alt. Et unntak er Japan, der sjakken ikke er så utbredt fordi der spilles den japanske varianten, Shogi, som har mer likheter med det opprinnelige spillet chaturanga enn det den moderne sjakken har.

På slutten 1400-tallet gjennomgikk sjakkspillet større endringer. Dronningen gikk fra å være en svak brikke som kun kunne flyttes felt diagonalt, til å bli sjakkspillets sterkeste brikke som kunne flyttes ubegrenset både horisontalt, vertikalt og diagonalt. Løperen gikk fra å være en brikke som kun kunne hoppe to felt diagonalt, til å bli en brikke som kunne flytte i begge diagonalenes hele lengde.

Disse endringene forandret sjakkspillets karakter. Åpningsteori ble langt viktigere, siden dronningen og løperen med sin nye slagkraft, kunne vinne materiell eller true matt i løpet av få trekk. Samtidig ble sluttspillteori langt viktigere, siden en bonde nå kunne bli forvandlet til en dronning. Det er antatt at de reformerte spillereglene har sin opprinnelse i Valencia, og det eldste sjakkpartiet med de moderne spillereglene som er bevart finnes i det katalanske manuskriptet Scachs d'amor, som antas å være fra om lag 1475.

Bøker om teorien bak hvordan sjakk bør spilles, begynte å dukke opp i det 15. århundre. Repetición de Amores y Arte de Ajedrez (Repetisjon av kjærligheten til og kunsten å spille sjakk) av den spanske geistlige Luis Ramirez de Lucena ble utgitt i Salamanca i 1497. Lucena og senere mestere som portugiseren Pedro Damiano, italienerne Giovanni Leonardo Di Bona, Giulio Cesare Polerio og Gioachino Greco, og den spanske biskopen Ruy López de Segura utviklet elementer av åpninger og begynte å analysere enkle sluttspill.

1700-1800-tallet

I det 18. århundre flyttet sentrum av det europeiske sjakkliv fra de søreuropeiske landene til Frankrike. De to viktigste franske mestere var François-André Danican Philidor, musiker av yrke, som oppdaget viktigheten av bønder for sjakkstrategi, og senere Louis-Charles Mahé de La Bourdonnais, som vant en rekke kamper mot den irske mesteren Alexander McDonnell i 1834. Sentre for sjakkaktivitet i denne perioden var kaffehus i store europeiske byer som Café de la Régence i Paris og Simpson's Divan i London.

Utover 1800-tallet utviklet organisert sjakk seg raskt. Mange sjakklubber, sjakkbøker og sjakktidsskrifter dukket opp. Det var brevkamper mellom byer, for eksempel spilte London Chess Club mot Edinburgh Chess Club i 1824. Sjakkproblemer ble en vanlig del av avisene i det 19. århundre og Bernhard Horwitz, Josef Kling og Samuel Loyd komponerte noen av de mest innflytelsesrike problemene. I 1843 publiserte von der Lasa og Bilguer sin Handbuch des Schachspiels (Sjakkhåndbok), den første omfattende manual for sjakkteori.

Konkurransesjakk

Sjakk som konkurranseform er kjent helt tilbake til 1830-tallet. I starten ble sjakk spilt uten tidsbegrensning, men etter hvert ble stor tidsbruk et problem for avvikling av partier og turneringer. Dette problemet ble løst ved at man tok i bruk timeglass fra 1861, der hver spiller måtte flytte idet timeglasset rant ut.^{[trenger referanse]} Det analoge sjakkuret man kjenner i dag ble utviklet i England av urmakeren Thomas Bright Wilson (1843–1915), og ble brukt første gang i Intersoneturneringen i London i 1883 Klokkens inntog i sjakken gjorde at den ble enda mer konkurranseorientert enn det hadde vært tidligere, og ganske snart ble det startet klubber og etablert nasjonale forbund som tok seg av arrangementer i mer ordnede former.

Den første moderne sjakkturneringen ble arrangert av Howard Staunton, en ledende engelsk sjakkspiller, og ble avholdt i London i 1851. Den ble vunnet av den relativt ukjente tyskeren Adolf Anderssen, som ble hyllet som den ledende sjakkmesteren og hans strålende, energisk angripende stil ble typisk for tiden, selv om den senere skulle bli regnet som strategisk grunn.

Dypere innsikt i sjakkens natur kom med to yngre spillere. Amerikaneren Paul Morphy, et ekstraordinært sjakkvidunderbarn, vant mot alle viktige konkurrenter (bortsett fra Howard Staunton, som nektet å spille), inkludert Anderssen, i løpet av sin korte sjakk-karriere mellom 1857 og 1863. Morphys suksess stammet fra en kombinasjon av strålende angrep og velfundert strategi. Han visste intuitivt hvordan angrep skulle forberedes. Wilhelm Steinitz fra Praha beskrev senere hvordan svakheter i egen posisjon skulle unngås, og hvordan opprette og utnytte slike svakheter i motstanderens stilling. Steinitz' vitenskapelige tilnærming og posisjonelle forståelse revolusjonerte spillet. Steinitz var den første til å bryte en posisjon ned i sine enkelte komponenter.

Før Steinitz spilte spillerne ut dronningen tidlig, og fikk dermed ikke helt utviklet de andre brikkene, og kjørte gjerne et raskt angrep på motstanderens konge, som enten lyktes eller mislyktes. Forsvarsspillet var dårlig og spillere dannet ikke noen dyp plan. I tillegg til sine teoretiske prestasjoner, grunnla Steinitz en viktig tradisjon; hans triumf over den ledende tyske mesteren Johannes Zukertort i 1886 regnes som det første offisielle verdensmesterskapet i sjakk. Steinitz ble detronisert i 1894 av en mye yngre spiller, den tyske matematikeren Emanuel Lasker, som beholdt tittelen i 27 år, lengst av alle verdensmestere.

Mot slutten av det 19. århundre vokste antall årlige mesterturneringer og -matcher raskt. Noen kilder oppgir at tittelen Stormester i sjakk første gang formelt ble delt ut av Tsar Nikolaj II av Russland til Lasker, Capablanca, Alekhin, Tarrasch og Marshall, men dette er omdiskutert. Tradisjonen med å tildele slike titler ble videreført av World Chess Federation (FIDE), grunnlagt i 1924 i Paris. I 1927 ble kvinnenes World Chess Championship etablert. Den første til å holde tittelen var tsjekkisk-britiske Vera Menchik.

Det trengtes et vidunderbarn fra Cuba, José Raúl Capablanca (Verdensmester 1921-1927), som elsket enkle posisjoner og sluttspill, for å avslutte den tyskspråklige dominansen i sjakk. Han var ubeseiret i turneringsspill i åtte år, fram til 1924. Hans etterfølger var russisk-franske Aleksandr Alekhin, en sterk angrepsspiller som døde som verdensmester i 1946. Han tapte i en kort periode tittelen til den nederlandske spilleren Max Euwe i 1935, og gjenvant den to år senere.

Mellom verdenskrigene ble sjakk revolusjonert av en ny teoretisk skole, den såkalte hypermodernistiske skole, frontet av spillere som Aron Nimzowitsch og Richard Réti. De tok til orde for å kontrollere midten av brettet med fjerne brikker heller enn med bønder, noe som inviterte motstandere til å okkupere sentrum med bønder som så blir gjenstand for angrep.

Etter 1945

Garri Kasparov og Anatolij Karpov under VM i sjakk i 1985. Copyright 2007, S.M.S.I., Inc. - Owen Williams, The Kasparov Agency.

Viswanathan Anand under VM i sjakk i 2008.

Etter at Aleksandr Alekhin døde som regjerende verdensmester i 1946, tok det internasjonale sjakkforbundet FIDE over ansvaret for verdensmestertittelen. FIDE arrangerte i 1948 en eliteturnering med verdens antatt beste spillere. Vinneren av 1948-turneringen, russiske Mikhail Botvinnik, ble utropt til verdensmester. Dette innledet en epoke med sovjetisk dominans i sjakkverdenen. Frem til Sovjetunionens oppløsning var det bare én ikke-sovjetisk mester, amerikanske Bobby Fischer (mester 1972–1975).

Før FIDE overtok ansvaret for å arrangere verdensmesterskapet, hadde den regjerende mesteren privilegiet å kunne bestemme hvem han ville møte til tittelkamp. FIDE satte opp et nytt system av kvalifiserende turneringer og kamper. Utfordreren ble fra nå av utpekt gjennom soneturneringer, intersoneturneringer og kandidatturneringen. Vinneren av kandidatturneringen (senere ble den omorganisert til en cup av kandidatmatcher) ble den nye utfordreren. Utfordreren skulle deretter spille mot den regjerende mester om tittelen. En mester beseiret i en kamp hadde rett til å spille en omkamp ett år senere. Dette systemet gikk over en tre-års syklus. Botvinnik beholdt tittelen i VM-matcher i 1951 og 1954. I 1957 mistet han tittelen til Vasilij Smyslov, men gjenvant tittelen i en omkamp i 1958. I 1960 tapte han tittelen til Mikhail Tal, men Botvinnik gjenvant tittelen i en omkamp i 1961.

Etter 1961-matchen avskaffet FIDE den tapende mesters rett til omkamp. Den neste mester, Tigran Petrosian, en spiller kjent for sine defensive og posisjonelle ferdigheter, holdt tittelen i to sykluser, 1963–1969. Han ble etterfulgt av Boris Spasskij, 1969–1972. Mot slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene utfordret amerikaneren Bobby Fischer det sovjetiske hegemoniet. Han var overlegen i kandidatmatchene og ble dermed den første ikke-sovjetiske utfordreren siden andre verdenskrig. I 1972 beseiret han Spasskij i den såkalte «Match of the Century» i Reykjavík på Island. Etter dette trakk Fischer seg tilbake fra konkurransesjakk, og nektet i 1975 å forsvare tittelen mot den sovjetiske utfordreren Anatolij Karpov. Karpov ble dermed utropt til ny verdensmester uten kamp.

Karpov forsvarte sin tittel to ganger, og dominerte i 1970-årene og tidlig i 1980-årene med en rekke sterke turneringsseire. I 1984 ble han utfordret av Garri Kasparov. Etter reglene ville matchen bli vunnet av førstemann med seks seire. Matchen ble avbrutt etter 48 partier av hensyn til spillernes helse. Da var stillingen 5–3 til Karpov, men Kasparov hadde vunnet de to siste partiene. Karpov og Kasparov møttes til en ny match i 1985; denne gangen var matchen begrenset til maksimalt 24 partier, men regjerende mester ville beholde tittelen ved stillingen 12–12. Denne gangen vant Kasparov med 13–11 og ble ny verdensmester. Kasparov og Karpov møttes til flere VM-matcher fram til 1990, men Karpov klarte aldri å vinne tilbake tittelen.

I 1993 brøt Kasparov med FIDE og dannet et konkurrerende Professional Chess Association (PCA). Fra da av og til 2006 var det to konkurrerende verdensmestere. PCA-mesteren ble kåret i en VM-match mellom to spillere over mange partier, derfor også omtalt som «klassisk mester», mens FIDE-mesteren ble kåret i en turnering med mange spillere. Kasparov var PCA-verdensmester fram til 2000 da han tapte mot Vladimir Kramnik. FIDE-verdensmestere fra 1993 var Karpov, Aleksandr Khalifman, Viswanathan Anand, Ruslan Ponomarjov, Rustam Kasimdzjanov og Veselin Topalov. I 2006 ble det spilt en gjenforeningsmatch mellom den klassiske mesteren Kramnik og FIDE-mesteren Topalov. Denne matchen vant Kramnik, og han ble dermed den første ubestridte verdensmester i sjakk siden Kasparov i 1993. Kramnik mistet sin tittel i VM-turneringen i Mexico i 2007. Turneringsvinneren var Anand, som da ble ny verdensmester. Anand forsvarte siden tittelen sin i matcher mot Kramnik, Topalov og Boris Gelfand. I november 2013 ble Magnus Carlsen ny verdensmester etter å ha slått Anand i en VM-match i Chennai i India.

Det lengste VM-sjakkpartiet i historien mellom Magnus Carlsen og Jan Nepomnjasjtsjij endte med seier til Mangnus Carlsen etter 134 trekk i den sjette VM-matchen i Dubai 2021.

Referanser

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.