Skjellfiskand

art av andefugler

Skjellfiskand (Mergus squamatus) er en monotypisk fiskeand i slekten Mergus, som inngår i andefamilien (Anatidae). Arten er en kortdistansetrekker og regnes som endemisk for det østlige Asia.

Skjellfiskand
Hunn (nærmest) og hann
Nomenklatur
Mergus squamatus
Gould, 1864
Populærnavn
skjellfiskand
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenAndefugler
FamilieAndefamilien
SlektMergus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet[1]

Økologi
Habitat: hurtigflytende fjellelver med klart vann i tett skog
Utbredelse: Øst-Asia

Biologi

rediger

Skjellfiskand blir cirka 52–62 cm lang og utviser tildels sterk kjønnsdimorfisme, i det hannen blir både større og mer praktfull enn hunnen. Hannen veier cirka 1 125–1 400 g; hunnen cirka 870–1 100 g. Vingespennet utgjør normalt cirka 70–86 cm.[2]

Skjellfiskand blir av noen holdt for å være den vakreste av laksendene. Hannens hode og de lange doble radene med prydfjær i bakhodet er sorte og har innslag av glinsende grønt i nakken når han er i full hekkedrakt. Buksiden er svakt gulhvit og dekkfjæra på oversiden er kritthvit med en tynn sort kant som kontrast. Hunnen ligner hannen med har brunt hode og kortere brune prydfjær i nakken. Buksiden er lys, men ikke like ren i fargene som hos hannen, mens oversiden har dekkfjær som er like mye grå i kantene, som er bredere og gir fuglen er mer gråmelert uttrykk. Nebbet er rød-oransje, langt og smalt med en liten, kort krok ytterst på overnebbet.[2]

Arten hekker i det ekstreme Sørøst-Sibir, Nordøst-Kina og Nord-Korea. Den overvintrer i det sentrale og sørlige Kina (spesielt i nedslagsfelt til Yangtze), noen også sørøst i Russland, Korea, Japan og en gang i blant også på Taiwan og i Myanmar og Thailand.[2]

I hekketiden søker arten seg til hurtigflytende fjellelver og bekkefar med klart vann og øyer som er omgitt av tett skog, typisk i boreal barskog og langt fra menneskelig aktivitet. Arten overvintrer imidlertid gjerne i innsjøer og større vannreservoar, sakteflytende elver og laguner med brakkvann.[2]

Lite har vært kjent om hekkingen til denne arten, inntil ganske nylig. Fuglene ankommer hekkeområdene sent i mars eller tidlig i april, der de nærmest «mellomlander» en kort tid ved større innsjøer og elver, før de setter kursen mot de egentlige hekkeplassene. Parene er monogame og svært territoriale, og begge kjønn forsvarer aggressivt reirplassen mot inntrengere av andre fugler, typisk i en omkrets rundt 200–300 meter. Videre forsvarer parene en ernæringsstrekning langs elva, som riktignok kan variere fra 500–600 m til 2–8 km (trolig avhengig av tilgangen på mat). Arten er hullruger og redet legges til hulrom i trær, typisk i popler, alm, eik og lignende trær som måtte befinne seg nær elva, helst på elvebakken like over den. Hunnen legger typisk 10–11 egg (4–14 er innenfor normalen) med et intervall på 36 timer mellom hvert. Hun ruger selv, og inkubasjonstiden tar cirka 32 dager. Ungene har rødbrun dun når de klekkes. De forlater redet i løpet av 48–60 timer, og mora som står utenfor og lokker på dem til de har hoppet ut.[2]

Inndeling

rediger

Inndelingen følger Birds of the World.[3] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[4][5] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Galleri

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ BirdLife International. 2017. Mergus squamatus (amended version of 2017 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22680488A118860238. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22680488A118860238.en. Downloaded on 14 May 2020.
  2. ^ a b c d e Carboneras, C. and G. M. Kirwan (2020). Scaly-sided Merganser (Mergus squamatus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.scsmer1.01
  3. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Ducks, Geese, and Waterfowl (Anatidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.anatid1.01
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  5. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker

rediger
  NODES
INTERN 1