Skuronn

Skuronn eller skurdonn er arbeidet med innhøsting, hovedsakelig av korn, i landbruket. Navnet kommer av et gammel ord for «å skjære» og norrønt onn, for «et årvisst arbeid og anstrengelse i landbruket». Innhøsting av korn skjer om høsten.

Historie

Tidligere ble kornet skåret med sigd, eller slått med ljå. Deretter ble det samlet og buntet i til kornbånd. Arbeidet var anstrengende hovedsakelig med tanke på arbeidsstilling, og belastning på ryggen etter å ha stått bøyd i mange timer. Da sigd ble brukt til å skjære kornet deltok både kvinner og menn i arbeidet, mens det bare var menn som brukte ljåen. Da var kvinnenes arbeid å binde buntene. Kornbåndene ble sett på staur til tørking, før det ble hentet inn på kornlåven for lagring. Tresking av kornet ble et viktig arbeid utover høsten og vinteren; kornet ble opprinnelig slått løs fra aksene ved hjelp av sliul og muskelkraft. Siden kom treskeverk og skurtreskere som både skjærer kornet og tresker. Skurtreskerne lettet skuronna ytterligere, og de store effektive skurtreskerne gjør at kornet kan høstes på kort tid og tap som følge av overmodning er minimalt.

Tidlig på 1800-tallet kom de første slåmaskinene som kunne trekkes med hest. Disse kom først i USA, i de enorme kornåkrene der. Senere kom også maskiner som slo, samlet og bant det. Disse selvbindingsmaskinene kom til Norge tidlig på 1900-tallet, men det var lenge bare de større gårdene som kunne ta seg råd til innkjøp. Etter hvert ble det vanligere med slike maskiner på flere bruk, og skuronna ble merkbart lettere.

Se også

Litteratur

Einar Hovdhaugen (1980). Gard og grend. Bondebladet. s. 87–89. ISBN 8252904173.